TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 










Innhold 2—2007

 

Grete Ek Ulland

Romania i Europa. En hjemkomst

 

For vel 17 år siden feiret vi julen sammen med slektninger et lite sted på Sørvestlandet. Et helt annet sted i Europa var det revolusjon. Da vi satte oss til bords julekvelden 1989, ble det  avsagt bordbønn på en litt uvanlig måte. Den unge husfruen ba for Romania, et land ingen av oss kjente.  Neste dag fikk vi vite at Nicolae Ceausescu og kona Elena var blitt henrettet etter en summarisk rettergang. Og Romania tok fatt på en lang og slitsom vei ut av fortiden. 

 

Ved det siste årsskiftet hadde vi feiret vår fjerde jul i Bucuresti. Nyttårsaften gikk vi tur til det lokale folkemarked, der værbitte småbønder fra landsbyene omkring fortsatt holdt stand bak sine tårn av hvitkål, poteter og gulrøtter. Noen smilte litt sjenert og ønsket oss «et langt liv» og «god helse», slik skikken er i Romania. Jeg la hånd på siste utgave av en riksavis. Førstesiden var fylt av en eneste stor overskrift: «Vi er endelig kommet hjem». Noen timer senere var Romania – sammen med Bulgaria – blitt medlem av EU. Et par år tidligere var begge land blitt medlemmer av NATO. Det Europa som også vi er nærmest knyttet til har nådd frem til Svartehavet.

 

Det var kommet mange gjester fra Brussel for å markere den store begivenheten. Antagelig så de lite til våre værbitte venner. På veien fra flyplassen passerte de alle symbolene på et gryende forbrukersamfunn og store kapitalinvesteringer, i form av supermarkeder, hoteller og restauranter – og IKEA, som åpnet sitt første rumenske senter noen uker senere. De skulle bo i sentrum av Bucuresti, i et gammelt storhotell med en fargerik og syndig fortid, som nå drives av Hilton-kjeden. Før de kom så langt, hadde de passert et stalinistisk monumentalbygg fra 1950-årene, som engang huset statskontrollerte media, og som nå bebos av en frittalende  presse. Deretter hadde de reist nedover Bucurestis gamle paradegater, langs parkanlegg og fordums patrisiervillaer, ispedd nybygg med banker og designerbutikker. De hadde dratt forbi den lokale variant av Triumfbuen, oppført i mellomkrigstiden.

 

Fra det som engang het Athenee Palace Hotel og var nærmeste nabo med det kongelige slott, kunne gjestene etter hvert spasere over gaten til konserthuset Atheneum, bygget i nyklassisk stil og ferdigstilt i 1888. Her fant nyttårskonserten sted; den endte selvsagt med Europahymnen. På Revolusjonsplassen like ved var det festfyrverkeri og dans til langt utpå morgenen. Lenger nord, på den andre siden av Karpatene, gikk den vakre middelalderbyen Sibiu inn i nyåret som europeisk kulturhovedstad, sammen med Luxembourg.      

 

Rumenernes land

«Du reiser i Romania, og du blar og blar i en historiebok som du aldri før har kjent». Jeg skrev dette til venner i Norge for et par år siden, og jeg finner ikke andre ord i dag. Det er mulig at rumenere og nordmenn kjente bedre til hverandre i tidligere tider. En av de mange ting jeg ikke visste før jeg kom til Romania, er at Johan Halvorsen mot slutten av 1800-tallet ble tilbudt stilling som kongelig konsertmester i Bucuresti, og at det var i den anledning han skrev «Bojarenes inntogsmarsj». Jeg visste heller ikke at Bjørnstjerne Bjørnson har høy status i Romania. Her legger han beslag på flere sider i Universitetsbibliotekets katalog, for han skrev en lang rekke artikler til støtte for den rumenske flertallsbefolkningen i Transylvania, som forut for 1918 hørte under Østerrike-Ungarn.

 

Dette skjedde på en tid da Romania var ung som nasjonalstat, og i ferd med å etablere seg på Europakartet. Med tiden kom staten til å omfatte flere områder der rumenerne var i flertall. Dagens riksvåpen består av symbolene på fem «historiske provinser» – Valakia i sør, Moldavia i nordøst, Transylvania i nord/nordvest, Banat i sørvest, Dobrogea i sørøst – mot Svartehavet. De har alle sin egenart, og de har alle til tider vært dominert av større makter. Selv om rumenerne er et gammelt folkeslag, tok det lang tid før de kom ut av en slags historiens skygge og organiserte seg politisk, og da kun på deler av området der folket bodde.  De kom sent sammen i en større statsdannelse.

 

Johan Halvorsens bojarer – «stormenn» på godt norsk – holdt til i Valakia og Moldavia. Med opprettelsen av disse to fyrstedømmene begynner rumensk politisk historie en gang på 1300-tallet, og det er de som slår seg sammen til staten Romania 500 år senere, etter å ha kvittet seg med ottomansk overhøyhet. Transylvania hadde hørt under den ungarske kongen fra 1000-tallet, og her hadde også innvandrere fra sørtyske områder skapt en enestående «saksisk» kultur. Hele den vestlige og nordlige delen av det nåværende Romania har en rik mellomeuropeisk arv. Mot øst er bildet noe annerledes. Dobrogrea – langs Svartehavskysten, som forøvrig fra meget gammel tid fra gresk nybrottsland – var under direkte ottomansk styre helt til slutten av 1800-tallet. I hele det østlige området søkte det russiske tsarveldet jevnlig innflytelse, og hadde tidvis kontroll over deler av dette. – Etter første verdenskrig var samtlige «historiske provinser» innlemmet i et «Stor-Romania». Annen verdenskrig førte til at Bessarabia i nordøst ble en del av Sovjet-Unionen; dette er nå størstedelen av det selvstendige landet Moldova. Forøvrig har Romania i hovedsak bevart mellomkrigstidens størrelse og mangfold.

 

Med sine nær 22 millioner innbyggere er Romania i dag langt det mest folkerike landet i det sørøstlige Europa, og dermed det sjuende største i EU. Over 85 prosent regnes som etniske rumenere, mens ca 7 prosent tilhører den ungarske minoriteten. I tillegg finnes ukrainere, russere, grekere, armenere, tyskere, bulgarere, serbere, kroater, tyrkere, tartarer, jøder, tsjekkere, polakker. Romania har antagelig Europas største romabefolkning, som ikke er godt tallfestet. Også religiøst er landet sammensatt, men det store flertallet bekjenner seg til den rumenske ortodokse kirke. Totalt finnes 15 ulike trossamfunn med offisiell status.

 

Tilhørighet

Det finnes en bestandighet i mangfoldet. I siste instans fremstår Romania som særegent, og ganske annerledes enn sine naboer. Rumenere selv har hatt et gjentatt behov for å definere egen identitet, først og fremst som et «latinsk» folk i et alt overveiende slavisk naboskap. Dette innebærer ikke nødvendigvis at de underslår det sammensatte i sin bakgrunn og den rikdom det tilfører. Men den latinske tilknytningen er åpenbar, og den må i sin tid ha blitt styrket av et ønske om å slippe bort fra østlig innflytelse, enten den var ottomansk eller slavisk/russisk. I nyere tid – i 1968 – nektet Ceausescu å delta i Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia, og talte dermed Sovjet-Unionen midt imot. Med dette ble han svært populær i vesten. Han ble enda mer populær i sitt eget land, for han ga uttrykk for grunnleggende holdninger i folket.  

 

Mer enn noe annet har språket fortalt rumenerne hvem de er. Rumensk er et nylatinsk språk, med røtter i den tiden romerne hersket over området. Når en rumener snakker, høres det nesten ut som en italiensk dialekt – og i den grad det er mulig å generalisere, ser rumenere ofte ut som italienere. Det må være et minne om at mange av romertidens kolonister kom fra områdene rundt Adriaterhavet. Disse nybyggerne blandet seg med dakerne, som var den opprinnelige befolkning. For å si det meget enkelt – slik ble rumenerne til. Både folk og språk ble med tiden påvirket av samlivet med bulgarske og slaviske nykommere, men de bevarte sine grunntrekk. 

 

Gjennom de siste par hundre år har rumenerne arbeidet for å understreke og forsterke en vestlig tilhørighet. Kirkespråket var opprinnelig slavisk, og også rumensk benyttet det cyrilliske alfabetet helt til 1800-tallet. Overgangen til latinsk alfabet fant sted i en periode da rumenske intellektuelle hadde satt igang en prosess for å latinisere ordforrådet; dette skjedde i hovedsak ved en massiv tilførsel av lånord fra fransk. I sin alminnelighet søkte man å knytte an til den vest-europeiske kulturkrets. Store rumenske kunstnere – og det er mange av dem – har alle hatt sine læreår i kultursentra andre steder i Europa. Det hadde også en mektig rumensk overklasse, som med rette kunne rose seg av å være bærere av en sofistikert «finkultur». De opparbeidet kunstsamlinger, støttet komponister og forfattere, og de oppførte praktresidenser som var inspirert av fransk og italiensk arkitektur.

 

Nå er rumensk kultur noe annet og mer enn en variant av det vestlige. Språket ble reddet fra en tendens til «overlatinisering» av nasjonalpoeten Mihai Eminescu, som skapte et rytmisk og enkelt litterært språk, delvis med utspring i folkelige uttrykksformer. Eminescu kom fra Moldavia, der den slaviske innflytelsen er sterkest. Det gjorde også Romanias største komponist, George Enescu. Det kan ha hatt betydning for rumensk kulturliv at mange av landets store kunstnere kom fra relativt enkle kår i en eller annen provins. Dermed bar de med seg noe opprinnelig inn i møtet med internasjonale strømninger, og som kunne bli en del av deres nyskapning. Innenfor arkitektur, både religiøs og verdslig, har Romania en egen, hjemlig tradisjon som går tilbake til middelalderens rumenske fyrstedømmer. I en helt ny utforming speiler den både øst og vest. 

 

Mioritsas rike—og han som ville avskaffe det

Når rumenere snakker om egen identitet, sier de ofte at deres land også er «Mioritsas rike». «Mioritsa» betyr «det lille lammet» og har gitt navn til en ballade som må kunne kalles et nasjonaldikt. Det har eksistert i mange varianter, i hele regionen, og fikk sin klassiske utforming av dikteren Vasile Alecsandri rundt 1850. Hovedpersonen i diktet er en navnløs gjeter, som blir fortalt – av det lille lammet – at to andre gjetere har planer om å drepe ham for å legge hånd på hans eiendom. Dette fører ikke til noen form for heroisk protest fra gjeterens side, men til et slags testament som han muntlig betror Mioritsa. Størsteparten av teksten gjengir gjeterens detaljerte instruksjoner om hvordan han vil begraves, og hvordan andre bør bli fortalt om hans skjebne. Men alt er hypotetisk. Gjeteren bruker ordene «dersom det skulle skje...», og vi vet ikke om mordet noensinne finner sted.

 

Det er vesentlig å kjenne til «Mioritsa», først og fremst fordi rumenere fra alle samfunnslag ser diktet som uttrykk for en folkesjel. Mange har festet seg ved gjeterens manglende opprør og mener dette viser en slags «orientalsk» fatalisme som er rumeneres lodd, all vestlig arv til tross. Andre legger større vekt på hans verdige og vakre fortolkning – eller iscenesetting – av egen livssituasjon. «Slik har vi møtt en ublid historie, og slik har vi overlevd som folk», sier de gjerne.

 

«Mioritsas rike» brukes også som et bilde på et land med eldgamle folketradisjoner, ofte tilbake til dakisk tid eller før dette, og som rumenere flest ønsker å verne om. De ser på slike tradisjoner som en vesentlig del av egen identitet. De finner det helt naturlig at egne TV-kanaler sender folkemusikk og folkedans 24 timer i døgnet. Det er umulig å tenke seg et større festmåltid uten innslag ved bunadkledde musikere. 

 

Romania kan i siste instans oppfattes som et land av individualister, noe det er mulig å lese ut av den tradisjonelle byggeskikken. Man kommer sjelden over to hus med helt samme utforming og fargesetting, det være seg i beskjedne landsbyer eller i storbyenes gamle overklassestrøk. Slik sett må kommunistenes ensretting ha vært fremmed for rumensk tradisjon. Etter hvert førte Ceausescu ensrettingen ut i ren parodi da han satte seg fore å «systematisere» landet. Landsbyene skulle jevnes med jorda, og folk skulle flyttes til nye boligblokker. Denne prosessen ble bare delvis påbegynt og gjennomført. Men i nesten alle byer ble deler av den opprinnelige bebyggelsen revet for å gi plass til systematisert arkitektur. Verst gikk det ut over gamlebyen i Bucuresti, som også mistet gamle kirker og klostre. I deres sted kom Ceausescus gigantiske «Folkepalass», med utsyn over en monoton nyby. Det forelå planer om fellesbespisning for folket i egne storkantiner. Med dette handlet regimet på tvers av alle tradisjoner, og bragte også fornuftige fellesskapsløsninger i vanry.            

 

Demokrati og kultur                                                

Det var ingen naturnødvendighet at «proletariatets diktatur» skulle slå rot i Romania; det ble da også påført utenfra. Klasseforskjellene til tross fantes det ingen sterk venstreside i mellomkrigstiden. Ikke engang de intellektuelle var radikale; det var og er en tradisjon at rumensk intelligentia sogner til et liberalt sentrum-høyre med en reformvennlig fortid. Da Sovjet-Unionen gikk inn i landet i 1944, hadde det lokale kommunistpartiet rundt regnet 1000 medlemmer. Selvsagt fantes det autoritære tradisjoner, og frem mot annen verdenskrig var det politiske landskapet også her preget av høyrepopulistiske og nasjonalistiske strømninger. Mellom 1938 og 1944 var Romania først et kongelig diktatur, og deretter et fascistisk militærdiktatur, som også ble ansvarlig for delvis utryddelse av den store jødiske minoriteten i den nordøstlige delen av landet. Men før dette hadde man over tid forsøkt å utvikle et forholdsvis moderne flerpartisystem og et parlamentarisk styresett. Systemet fungerte ikke alltid like godt, men landet ville antagelig ha kunnet forbedre det innenfor en annen samfunnsmodell enn den kommunistiske.

 

Slik ble det ikke. I de første år med kommunistisk styre var Romania en stalinistisk politistat. I 1958 ble de sovjetiske styrkene trukket ut av landet, og i 1964 det ble gitt generelt amnesti til de siste politiske fanger. Året etter overtok Nicolae Ceausescu som generalsekretær i kommunistpartiet. Fra rundt 1960 og fram mot tidlig 1970-tall opplevde Romania en viss liberalisering, og markerte seg som uavhengig av Sovjet-Unionen. Men det kom aldri noen helt berusende Praha-vår i Bucuresti. I 1971 besøkte Ceausescu Maos Kina og Kim Il Sungs Nord-Korea. Etter dette utviklet den sosialistiske ettpartistaten seg gradvis til et persondiktatur, der «landets høyt elskede sønn» og hans nærmeste kontrollerte alle sider ved samfunnet, med overvåkningspolitiet Securitate som redskap. Det var liten eller ingen plass for opposisjon; en Lech Walesa ville ikke ha kunnet stå frem i Romania. Det beste som kan sies om denne perioden er at de som falt i unåde stort sett ikke havnet i fengsel. De ble yrkesmessig marginalisert, og mange forlot landet.               

 

Noen få måneder etter Revolusjonen i 1989 hadde det oppstått over 200 politiske partier; det var en slags svimmel glede over at tanken endelig var fri. Så ble de 200 etter hvert redusert til et rimeligere antall. Det oppsto en demokratisk venstreside, i stor grad kontrollert av reformkommunister, og en moderat høyreside som delvis knyttet an til gamle liberale partier fra Romanias storhetstid. Den ungarske minoriteten fikk sitt eget sentrumsorienterte parti. Ytterst til høyre kom ultranasjonalistene, med det talende navn «Stor-Romaniapartiet». Denne grunnstrukturen har med noen justeringer bestått frem til i dag. Valg hvert fjerde år etter 1992 har ført til normale maktskifter mellom en venstreside og en høyreside, med mindre sentrumspartier som støtte for den ene eller den annen fløy. Samtidig preges det politiske bildet av at statsoverhodet – presidenten – er direkte valgt av folket, og har reelle fullmakter.

 

Folk flest har fortsatt begrenset tillit til samfunnstoppene, det være seg innenfor politikk eller næringsliv. Da en frittalende amerikansk ambassadør for få år siden gikk ut offentlig med sterk kritikk av en tradisjonell korrupsjonskultur, ble han folkehelt over natten. «Det er første gang noen taler på vegne av oss; han setter ord på det vi alle vet,» sa en av de små som jeg har gleden av å kjenne. Jeg er blitt fortalt at ambassadøren ble hilst med flagg og hurrarop når han reiste rundt i landet.

 

I Romania, som i andre land, begynte en omfattende privatisering av eiendom og produksjonsmidler etter kommunismens fall; det er sannsynlig at ganske mange av de som ble velstående på kort tid hadde benyttet hevdvunne metoder for å få egen fordel av prosessen. Men det har inntil nylig skortet på åpen dokumentasjon, og på vilje til nærmere etterforsking. Samtidig har de gamle metodene i noen grad overlevd til denne dag. Det har også vært liten åpenhet omkring det samarbeidet med Ceausescus overvåkningspoliti som mange i sin tid var trukket inn i, med eller mot sin vilje. 

 

Medlemskap i EU har blant annet forutsatt en dyptgripende reform av rettsvesenet og aktiv kamp mot alle former for korrupsjon, ikke minst på såkalt «høyt nivå». Innsatsen de siste årene ga såpass konkrete resultater at røde varselsflagg forsvant fra EU-kommisjonens rapporter i 2006. Nytt lovverk og nye institusjoner er kommet på plass, og det er innledet etterforskning av en rekke politikere, næringslivstopper og dommere. Flere er satt under formell tiltale. Romania har imidlertid måttet akseptere fortsatt EU-overvåkning på områder som gjelder rettsreform og bekjempelse av korrupsjonen.

 

 

Et økonomisk paradoks

Økonomisk er det nye EU-landet et stort paradoks. Det er unionens nest fattigste, med et GDP pr innbygger som bare er 34 prosent av EU 25-gjennomsnittet. Dette er litt foran Bulgaria, der de økonomiske forskjellene er noe mindre markante. Den gjennomsnittelige brutto månedslønn er på ca NOK 2,900; i januar fikk vi vite at reallønnen endelig hadde nådd 1990-nivået. En spesielt utsatt gruppe er pensjonistene, som må forsøke å få endene til å møtes på rundt regnet NOK 900 pr måned. Og samtidig er dagens Romania et økonomisk nybrottsland i rivende utvikling.

 

Det sies ofte at Romania er delt i to, og det langs flere dimensjoner. Den nye veksten har skapt velstand for noen, mens andre strever med økonomien. Dernest er det svært store forskjeller mellom by og land. Og endelig er de regionale variasjonene betydelige. Det er særlig vekst og fremgang i Bucuresti-området, i vest og nord, og langs deler av Svartehavskysten. Øst og sør i landet finnes noen av de fattigste områdene i EU, med det sørlige Moldavia som det verst stilte. Det kan ikke være en tilfeldighet at dette er landsdeler der et gammelt føydalsamfunn besto meget lenge.

 

Frem til annen verdenskrig var Romania regnet for å være et rikt land. I min skolestue på den norske landsbygda i 1950-årene hang et Europakart, som jeg underlig nok kun husker på grunn av alle oljetårnene i  Romania. Det var dette øyet festet seg ved, og det som ble igjen i minnet. – Oljen var oppdaget allerede midt på 1800-tallet. I mellomkrigstiden var Romania Europas største produsent etter Sovjetunionen. Og det var andre rikdommer – metaller, kull, vannkraft, store skoger – og først og sist fruktbare sletter. Til tross for internasjonale kriser var mellomkrigstidens Romania også på vei mot et industrisamfunn. Overklassen var rikere enn vi som nordmenn kan forestille oss. En velstående middelklasse vokste frem i de større byene. Kunst, kultur, arkitektur blomstret. Det var på denne tiden Bucuresti var kjent som «det lille Paris». Men velstanden, og utviklingen, berørte fortsatt de få. Så sent som i 1930 levde nær 80 prosent av befolkningen på landsbygda, under stort sett meget trange kår. – Så kom altså krigen, og deretter over 40 år med kommunistisk styre. Ved sin død i 1989 etterlot Ceausescu et økonomisk konkursbo.

 

Det ingen skulle tru

For bare få år siden ville få ha trodd at landet ville kunne bli medlem av EU innen overskuelig fremtid, selv om det i 1997 hadde fått status som kandidatland sammen med 11 andre. Skepsisen hadde mange grunner, herunder den økonomiske utviklingen etter kommunismens fall. Privatiseringen av produksjonsmidlene gikk langsomt og begunstiget i vesentlig grad et lite antall «nyrike», begrepet «fungerende markedsøkonomi» var så langt teori, inflasjonen løp løpsk, og midt på 1990-tallet ble det dokumentert at levestandarden for folk flest var betydelig lavere enn under Ceausescus siste, vonde år. Men reformer var påbegynt, om enn på en gradvis og forsiktig måte, og utsiktene til medlemskap i NATO og EU satte etter hvert fart i omformingsprosessen.     

 

Dette skrives på en dag da Bill Gates er på sitt første besøk i landet. Han åpner et nytt servicesenter for Microsoft, og er sogar blitt dekorert med en prestisjefylt rumensk orden. Besøket har vært hovedoppslag i alle medier, for det er mettet med symbolikk. Økonomien i det nye EU-landet er i god fremgang. I sin tale til  Europaparlamentet i januar kunne president Basescu stolt vise til en vekst på over 8 prosent i 2006, den største noensinne. I dag har Romania en av de mest dynamiske økonomier i Europa, og det forventes at veksten vil holde ved de nærmeste årene. Både innenlandske og utenlandske investorer handler deretter.  Inflasjonen har nå for første gang kommet under 5 prosent, den offisielle arbeidsledigheten er under EU-gjennomsnittet, og etter en valutareform i 2006 har den nye rumenske RON styrket seg vesentlig i forhold til både Euro og dollar.

 

Livsgrunnlag i endring

Idet Bill Gates reiste videre til Bulgaria, hadde mediene samlet seg om et nytt hovedoppslag. I storbyen Brasov, sør i Transylvania, gikk arbeiderne ved en tradisjonsrik traktorfabrikk ut i gatene i protest. Den statseide bedriften sliter med stor gjeld, og står i fare for å bli endelig nedlagt. Ironisk nok var det arbeiderne ved «Tractorul» som for nøyaktig 20 år siden samlet seg om den første store demonstrasjon mot Ceausescu-regimet. Men en gammeldags statsbedrift har ikke livets lett i dagens Romania – selv om det burde være behov for traktorer.  «Tractorul» er en av flere virksomheter som så langt ikke vært interessante for private investorer. Myndighetene ser for seg flere nedleggelser, med de sosiale kostnadene dette vil medføre.

 

Samtidig er det nå mangel på kvalifisert arbeidskraft i flere andre sektorer. Store deler av rumensk industri er blitt restrukturert og modernisert, og driver med gode overskudd – slik tilfellet er med skipsverftene til Aker Yards ved Donau-deltaet, og med matvarebedriftene til  Orkla Foods. Man har et økende antall nyetableringer. Rundt de store byene vokser teknologiparkene opp som sopp etter regnvær. Det er nettopp blitt kjent at Nokia vil investere nær hundre millioner Euro i  produksjonsanlegg og forskningssenter nordvest i landet; man regner med at det på sikt kan skapes opp til 15.000 nye arbeidsplasser.       

 

Jeg kommer til landsbygda, der rundt 50 prosent av befolkningen fortsatt bor. Det er også dit mange har dratt når de ble overtallige ved  nedleggelser eller omstilling i industrien.  Og den plassen et tildels gammelmodig og uproduktivt jordbruk fortsatt inntar innenfor økonomien er en av Romanias store utfordringer. 35 prosent av sysselsettingen er knyttet til jordbruket, som utgjør 10 prosent av verdiskapningen i landet. Gårdene er ofte så små at de nærmest må regnes som selvforsyningsbruk; i tillegg kommer at folk som bare har en liten oppdyrket jordlapp rundt huset, samt et par husdyr og noen frittgående fjærkre, også regnes som sysselsatt i jordbruket. – Selv nostalgikere som denne skribenten skjønner jo at slikt ikke representerer fremtiden. Det hører med i bildet at 90 prosent av landsbybefolkningen ikke har tilknytning til kloakknett, og at omlag 50 prosent ikke har innlagt vann. 

 

En del av problemene skyldes eiendomsforhold, fortsatt fattigdom – og også mentalitet. Etter revolusjonen i 1989 ble store deler av jorda overført til bøndene. I utgangspunktet fikk hver enkelt jordeier 10 dekar, uavhengig av størrelsen på den gården han eller familien hadde eid før kommunistperioden. Slik oppsto et sant lappeteppe av småbruk, med tildels svært fattige eiere. Det kommunisttiden hadde hatt av felles infrastruktur, fra vanningsanlegg, traktorer og siloer til kooperative salgssentra, rustet bort eller ble avviklet. Småbøndene hadde – og har fortsatt – liten mulighet til å investere i nødvendig utstyr, og en samvirkemodell har de generelt begrenset tiltro til; i dette landet forbindes «samvirke» i stor grad med kommunisme.

Mange av overlatt driften til aksjeselskaper, som ofte har problemer med inntjeningen. Særlig på slettelandet i Valakia og det sørlige Moldavia ligger større områder brakk.

 

Den rumenske landsbygda vil nødvendigvis måtte omformes, og midler gjennom EUs strukturfond, CAP (den felles jordbrukspolitikk), og målrettede nasjonale programmer vil være de viktigste redskapene. Mange småbruk vil nok forsvinne med tiden, blant annet fordi jordbrukbruksstøtten fra 2009 i all hovedsak vil tilkomme noe større og mer lønnsomme enheter. Det vil komme massive investeringer i veinett og annen infrastruktur. Små og mellomstore bedrifter vil oppmuntres til å slå seg ned utenfor de større byene. Såkalt «agroturisme» som nytt livsgrunnlag for bondebefolkningen har lenge vært et satsningsområde i Romania og vil bli ytterligere styrket. De privateide storbankene er også i ferd med å oppdage landsbygda som investeringsobjekt, og større internasjonale selskaper har allerede kjøpt opp jord for frukt- og vindyrking i stor skala. Ikke bare er jorda fruktbar; som en helt utilsiktet følge av manglende kunstgjødsling er den også lite forurenset.         

 

Det vil finnes enkelte særordninger for det mest tradisjonsrike landbruket, som særlig finnes i deler av landet der kollektiviseringen aldri nådde frem. Slik var det for eksempel i enkelte områder rundt Karpatene, og i dalfører helt nord i landet. Her forble livsgrunnlaget privateid og tradisjonelt – enkelte steder likefrem arkaisk. Det er ikke nødvendigvis ensbetydende med dyp fattigdom. «En hest eller okse er tegn på solid økonomi hos eieren», sa en av mine bekjente i en landsby i nordøst.

 

Mens rumenere flest ser behovet for omstrukturering av næringsgrunnlaget på landsbygda rent generelt, ønsker de ikke å røre ved de aller eldste tradisjoner. I ellers sofistikerte media ble det nylig stor oppstandelse over EU-forskrifter innenfor mathygiene som ville kunne sette en stopper for sauebøndenes produksjon av hvitost. Samtidig kom det meldinger om at fri bevegelse mellom sommerbeitene ville bli underlagt restriksjoner. «Mioritsa døde ved inngangen til Europa», skrek den mest opphissede riksavisen. Nå dreide det seg i noen grad om misforståelser, og stemningen har roet seg etter hvert. Men Mioritsa opptrer nesten hver dag i den offentlige debatt, og da som et bilde på alt det bevaringsverdige innenfor et moderne Romania.           

 

 

 

 

– mot Svartehavet

I sentrum av den rumenske havnebyen Constanta står en statue av dikteren Ovid, som tilbragte sine siste år i det som dengang het Tomis og var en gammel gresk koloni. Han var blitt landsforvist av keiser Augustus og likte seg dårlig ved Svartehavskysten. Ovid får likevel finne seg å være med i et bilde på en slags hjemkomst også for Europa, til en meget gammel del av kontinentet, som også har utsyn østover.

 

Rumenerne selv har så smått begynt å diskutere hva de har å tilføre EU utover  investeringsmuligheter og velutdannet, rimelig arbeidskraft. Det blir ofte til at de fester seg ved geografi og kulturtradisjoner, som ikke sjelden er  knyttet sammen. Men med unntak av det som måtte ha sammenheng med strendene ved Svartehavet eller grev Draculas fiktive rike i Transylvania, er det meste så langt lite kjent i utenverdenen.       

 

Donau danner grense mot Bulgaria, og beveger seg igjen nordover gjennom slettelandet, før den sprer seg på mange små løp og lager Deltaet—Europas største fuglereservat og dermed et fredet område, der man vekkes av froskekonsert og kan lunte med småbåt blant siv og rare landsbyer. Lengst i nordøst, en fire timers biltur fra Deltaet, finner vi Bukovina, som er hjertet av det gamle fyrstedømmet Moldavia. Spredt omkring i et tildels arkaisk bondelandskap troner byzantiniskinspirerte klosterkirker, med religiøse fresker også på ytterveggene, i hovedsak bevart i sin fargeprakt gjennom nær 500 år. Bukovina er noe vakkert og forunderlig som ingen reisende bør overse.      

 

Det sentrale og vestlige Romania rammes inn av fjell og daler, og dette er kjernen i «Mioritsas rike». Rumenerne mener selv at dette er deres opprinnelige hjemsted. I Maramures, på grensen mot Ukraina lengst i nord, finnes enkelte dalfører med landsbyer der lite har endret seg siden middelalderen. Det haster med å oppsøke denne fortiden, som med sine gamle trehus, stavkirkelignende gudshus og folketradisjoner på mange måter også er vår egen. Langs Karapatene i det sørlige Transylvania ligger byer og landsbyer bygget av tyske innvandrere. De tar oss flere hundre år tilbake i tid, til et forgangent Mellom-Europa. Og i dalstrøkene sør for den mektige fjellkjeden, i det nordlige Valakia, finnes nye klosterlandskap, og de aller eldste fyrstesetene.

 

Dette er bare et ufullstendig glimt inn i det Romania har å tilby. I sin helhet er landet langtfra noe glansbilde, men snarere en studie i motsetninger. En reise gjennom landsbygda kan være som et fargerikt eventyr; andre steder kan den vise frem en fattigdom som gjør all nostalgi uanstendig. Også de større byene preges av slike kontraster. Alle har minner om fordums storhet, som i Timisioara eller Cluj-Napoca i vest, der Østerrike-Ungarn har etterlatt sin arv, som i Iasi i nordøst, der fyrstedømmet Moldavias tradisjoner går sammen med nyere franskinspirert kultur, og selvfølgelig som i Bucuresti. Fortiden blir nå gradvis restaurert, som en direkte følge av den økonomiske fremgangen. Men overalt finnes også rustne monumenter over gammel industri, og store områder med nitriste leiegårder fra noen tiår tilbake. Her bor helt vanlige folk, som har liten mulighet til å flytte over i nyoppførte leilighetskomplekser.

 

Også et nytt Europa

Det er lenge siden EU kunne oppfattes som en rikmannsklubb. Flere omganger med utvidelse, og ikke minst den siste i rekken, understreker at økonomisk utvikling skal være et virkemiddel innenfor et større politisk prosjekt, med utspring i historiske og geografiske forhold. Rent økonomisk er det i stor grad et utjevningsprosjekt, i og med at de mest velstående medlemslandene er netto bidragsytere til EUs fellessatsninger. Veldedighet er det ikke, for også det etablerte EU vil dra fordel av et utvidet marked med høy etterspørsel, og uten store sosiale spenninger. Det vil forøvrig også Norge, som medlem av EØS.   

 

Forutsatt gode internasjonale konjunkturer og rimelig politisk stabilitet er det liten tvil om at Romania står foran fortsatt vekst. I vår egen del av Europa har det vært mulig å fremme vekst og velferd samtidig, innenfor et demokratisk system. Dette kunne skje gradvis, i en periode da utviklingen var mer styrbar enn den er i dag, og med en helt annen historisk ballast enn i landene lenger mot øst. Vi måtte ha tålmodighet; omstendighetene tilsier at dette er enda mer påkrevet i det som også ofte kalles «det nye Europa». I tillegg trengs det optimisme, slik at de fleste unge velger å bli i sine hjemland. I Romania har medlemskap i EU skapt større fremtidstro. Landet fremstår som et stort verksted i stadig forandring. Men det vil være en utfordring for rumenerne å legge den vanskeligste fortiden bak seg, og å se til at fremgangen omfatter de mange.   

 

Grete Ek Ulland var ekspedisjonssjef i Utdannings- og forskningsdepartementet, Forskningsavdelingen, til 2003, da hun tok permisjon for å bli med ektefelle til Romania.

 

Innhold 2—2007

Aschehougs hovedside

 

SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL