• Absolutt samtidig, 2001–2006 Leder


• Hvorfor råner ikke kulturradikalere? Bjørn Hatterud
• Samisk aktivist i 40 år Ole Henrik Magga
• Behovet for en utføringsbok i sosiologi Pål Veiden

Pål Veiden

Behovet for en utføringsbok bygger på antagelsen om at sosiologi i dag fremfor alt er statens eget fag, det fag som roper på politiske tiltak og som alltid forsvarer velferdsstatens mange krumspring. Jeg skal her stille fagets diagnose mer presist, men jeg later ikke som jeg har noen praktiske råd å komme med.

Utføringsboken må selvfølgelig ikke forstås i rent fysisk forstand, at man skulle skrive en bok som het utføringsbok, skjønt det kunne sikkert vært morsomt. Nei, utføringsboken henspiller på behovet for selvrefleksjon rundt hva vi leser og foreleser over. Hvilke fortellinger er det vi bringer videre?

Det er store spørsmål, og da tilsier sunn fornuft at vi skal la dem ligge. Likevel tar jeg sjansen, for sosiologien har etablert seg som det sentrale samfunnsfaget hva gjelder ambisjoner om samfunnskritikk. Statsvitenskapen sliter med å bli en matnyttig styringsvitenskap – og lykkes et stykke på vei, mens antropologi – med all sin globale godvilje – ikke beveger seg utenfor et usynlig regelverk av multikulturell korrekthet.

Barnebok for voksne

Fagbøker i samfunnsfag er big business. Som lærer får jeg av og til gratis bøker. For en masseutdanning som sosiologi grunnkurs, er det interessant for forlagene hva vi lærere mener. For en stund siden fikk jeg tilsendt en bok fra England som tar tidsånden på pulsen. Den heter Sociology. A global introduction.

Her vrimler det av farger, bilder, fotografier og tekstbokser. Boken benyttes blant annet ved Universitetet i Oslo. Det er boken for dem som får vondt i hodet av to sammenhengende sider uten bilder. Kapittelet jeg leste med stor glede, ja mer enn det, med et stort, ondt flir, heter Racism, Ethnicities and Migration. Engelske sosiologer tilpasser seg det amerikanske markedet og kan ikke diskutere disse kontroversielle emnene på en edruelig måte. Bare bildet! En latinsk utseende tjenestepike tømmer søppel i en hotellgang, mens et hvitt par i kjole og dress danser fornøyd i andre enden av gangen. Er det en vitsetegning?

Forfatterne slår fast det vanskelige i å snakke om rase, og det er jo sant. Så følger de obligatoriske øvelser for den hvite middelklassen, syndeforlatelsen for imperialisme, apartheid og alt annet ondt vi (!) hvite har funnet på. Jeg burde få dårlig samvittighet, men eneste følelse er anger over at jeg ble sosiolog og lærer. En av forfatterne av dette makkverket er en politisk korrekt sosiolog. Kanskje forklarer det noe, kanskje har det ingen ting med saken å gjøre, men hvorfor skulle det ikke ha noe med saken å gjøre? Jeg tror det har veldig mye med saken å gjøre, uten at jeg av den grunn skal underslå at herr Plummer har stått for tidvis utmerket forskning.

La oss bla videre: Kapittelet om religion er så politisk riktig at det er umulig å lese i edru tilstand. De deilige bildene fra asiatisk religion er en Kina-restaurant verdig, men vi er altså i en introduksjonsbok til sosiologi. Dette er kapittelet for folk som ikke er interessert i religion, som ikke mener noe om religion, men som synes det er veldig interessant med artige religioner rundt omkring i verden.

Og for å gjøre det fullkomment: kapittel 16 om Control, Crime and Deviance. Her kan vi lese at kriminalitet er vanskelig å måle, at det meste foregår i hjemmet, ja, at det egentlig ikke er så farlig som du tror. Dessuten: «most crimes would remain unimaginable without the presence of men,» som det heter.1 Slik kunne vi fortsette, men dette er ingen anmeldelse av denne bok som brukes over hele den vestlige verden. Det er en advarsel: Hvorfor gjør dere det? Og spørsmål to: Finnes det en mulighet for å slippe unna?

Ideen om en utføringsbok2 er en tanke, en idé som vi kan tenke over når vi leser innføringsbøker, når vi selv begynner å tenke som om innføringsbøkene var sanne. Med utføringsboken i bakhodet, kan vi tenke at innføringsboken er et omsorgsbidrag overfor studentene, den pleier deres litt urolige men liberale sjeler, gir dem litt av Vestens dårlige samvittighet. Og den er selvfølgelig et krisetegn.

Og atter var det krise

Sosiologi er en krisevitenskap, er det sagt. Faget handler om overgangen fra det tradisjonelle til det moderne samfunn, med alle de samfunnsmessige kriser som oppsto. Dette er ingen dårlig grunnidé for et fag. Senere er det blitt en litt anmassende mote å hevde at selve faget er i krise, hvilket jeg alltid har ment er overdrevet, fordi tanken forutsetter muligheten av en slags normaltilstand. Med tenkere som Habermas, Giddens og Bourdieu kan nabofag som statsvitenskap og antropologi skue misunnelig mot sosiologien, eller de bør i alle fall gjøre det.

Slikt er selvfølgelig barnslig å si. Noen av de dyktigste sosiologer jeg kjenner har tilfeldigvis statsvitenskap hovedfag. Og likevel: «Jeg er sosiolog. Faget mitt er i krise.» Denne dystre replikk kommer fra professor Reinhold Knoll.3 Sosiologien er riktignok ikke alene, forteller professoren oss, det gjelder alle vitenskaper og alle fag. Altså enda en krise? Er ikke denne krisen utgått på dato? Sannheten er at sosiologien til enhver tid er i krise, og kanskje det ikke er så dumt. Statsvitenskap er for eksempel ikke i krise, bare kjedelig og selvhøytidelig.

Samfunnsfagene er ikke lenger en ny og spennende vei mellom den naturfaglige og humanistiske tradisjon, samfunnsfagene er blitt en selvfølgelig studieretning, akkurat som det er blitt selvfølgelige yrkesmuligheter. Samfunnsfag er en bransje, og enhver bransje har sine bransjebøker, sine oppskrifter på hvordan man lykkes i bransjen. Studerer man for eksempel amerikanske innføringsbøker i sosiologi, er de å sammenligne med håndbøker for biler, bare med flottere bilder. Oppskriften på samfunnslivet er like selvfølgelig som på en Toyota, det handler når alt kommer til alt om det samme: hvordan få noe til å virke.

Drømmen om introduksjonsboken

Alle forlag drømmer om å utgi Den Store Innføringsboken i sosiologi. Det er gjerne en bok som selger godt og lenge. Anthony Giddens er nærmest for verdensmester i populistisk sosiologi å regne, med sin Introduction to Sociology, som er kommet i en rekke utgaver. Tidsriktige bilder og riktige standpunkt. Boken er skrevet for amerikansk-europeiske college kids, eller first year eller Introduction eller noe annet som vi stadig hører unge vakre mennesker breke frem i serier på våre mange like TV-kanaler.

Giddens’ lærebok er mønstergyldig i så henseende, den er den milde regimebok fra New Labour, den er boken om den sen-moderne verden, der man «skaper sin egen biografi», der man i større grad velger sin identitet og der shopping er uttrykk for noe annet enn å kjøpe mat og klær. Det er en slags sympatisk propaganda fra den moderne, intellektuelle, skilte, kvinnevennlige, vittige, bereiste, klasseløse mann. Mannen med stor M. Bør vi høre på slike folk? Reproduserer de ikke bare seg selv i form av en rekke mer eller mindre like bøker? Er det ikke slike folk som ligger til grunn for artikler og bøker av typen Mannsrollen i endring?4

Jeg er som mange andre medskyldig. Høsten 1996 sto jeg foran 1000 studenter i storsalen i Chateau Neuf, med to mikrofoner og skulle forelese over boken Samfunn og vitenskap. Det var den den gang nye examen facultatum-ordningen, et kurs for folk som ville studere samfunnsvitenskap. Jeg har vært sensor på kurset til denne boken, lest de meningsløse besvarelsene, reproduksjon av ord og vendinger som virker tilfeldige. Dette er i sannhet en utføringsbok i samfunnsvitenskap, men den er ikke ment å være det. Den er uttrykk for en tverrfaglig begeistring, og ender med bilder av store menn, og fortellingen om hvor store norske forskere hadde vært hvis de hadde skrevet på engelsk. Det er trist at en innføringsbok skrevet av fire kompetente personer blir så snusfornuftig og kjedelig; et ordensprosjekt som ikke vekker nysgjerrighet.

En ordnet verden

Lærebøker skal ordne verden, leseren skal innordnes. Det er her det ligger en forskjell mellom samfunnsvitenskap og sosiologi: Førstnevnte skal beskrive verden rimelig presist, som antall medlemmer av Stortinget eller listen over Norges største byer. I sosiologien derimot, ligger det også en språklig innføring, en del av innføringsbokens oppgave er ganske enkelt å lære bort språket. Å innordne virkeligheten til en samlet innføringsbok lar seg gjøre, er blitt gjort og blir stadig gjort. Men innordning bør ikke være så lett. Hvem ordner inndelingene? Det er spørsmålet for den utføringsboken jeg etterlyser.

Og den trengs. Analysene i dagens bøker virker som de er dømt til evig liberalitet på vegne av statens sosialliberale fløy. Sosiologer kan aldri si noe interessant om innvandring eller om kjønn, fordi rammene for hva som er tenkelig er lagt klart og tydelig av et litt klamt laug. Sosiologer ønsker ikke det samfunnsmessige drama, de ønsker å gjenfortelle historien om velferdsstaten og fremgangen og kvinnene.5 Hele tiden forteller de disse kosehistoriene, mens verden der ute siger i helt andre retninger. Sosiologen Knut Halvorsen skriver om kriminalitet at det kan skyldes alt fra «utviklingen av forskjellssamfunnet» til «den bestandige fremmedfrykten», og midlet mot dette kan være å «vitalisere solidaritetssamfunnet».6 Er dette forskning eller utdrag fra SVs prinsipprogram?

Sosiologer tror de er «kritiske», men forstår ikke at de selv er maktspråket. Det topper seg ofte i innføringsbøkene, som når Barbara Littlewood forteller oss i boken Feminist Perspectives on Sociology at «Feminist approaches to sociology have developed alongside feminist political movements».7 Siden blir intet av dette forklart, bare påstått. Hva «feminist political movements» konkret er, forblir en hemmelighet. «I et univers av rene objekter vil ikke språket i noe tilfelle kunne bli ’oppfunnet’, fordi det opprinnelig forutsetter et forhold til et annet subjekt,» skriver Sartre.8 Sosiologispråkets nære forhold til aktørene – kvinnene, ungdommen, klientene – gjør at ingen er subjekter, alle fremstår som liksom-levende objekter.

Samfunnskritikk er blitt et beroligende dogme. Når det i de bøkene jeg underviser over står «Vær kritisk!» så betyr ikke det stort annet enn «husk å stemme SV», og tro ikke at fangene i fengselet har gjort noe galt.

I dårlig form

Ved ikke å skrive litteratur, skriver samfunnsforskerne demonstrativt noe annet. Forskjellene mellom litteraturen og samfunnsvitenskapens språk rendyrkes, ikke av vitenskapelige hensyn, men fordi man ikke behersker noe annet, fordi man ikke kan lære seg noe annet. Og formens fordel er at den kan læres. Den kan reproduseres på kurs og seminarer, slik at kjekke studenter kan lære seg å bli kjekke forskere. Det arrangeres «designerkurs» både på hovedfag og for doktorgradsstudenter! I tillegg til å være lett undervisning for staben, det krever knapt forberedelser, oppfyller det illusjonen om kvalitetskontroll: De som er gjennom dette kurset kan designe en avhandling! Formelen er at økende grad av produktkontroll gir bedre produkt. Den gir likere produkter, standardiserte produkter. Det betyr ikke at det ikke følger utmerkede arbeider fra dette, for det gjør det. Men de fleste er forutsigbare, kjedelige, tilpasset det utvidede sosialdemokrati. Det er beroligende å holde den kunstneriske, utforskende verden borte, den virkelige verden som viser hvordan mennesker forholder seg til hverandre på de mest forferdelige og storslåtte måter.

Siste nytt fra Norsk Sosiologforening er at Europas kanskje kjedeligste tidsskrift – Sosiologisk Tidsskrift – er blitt medlemsblad. Medlemmene kan ikke velge et annet tidsskrift, de får dette ene som en del av medlemskontingenten – etter flittig lobbyvirksomhet fra Universitetsforlagets side. Og hva er da mer naturlig enn at en universitetsbibliotekar straks utroper tidsskriftet til Norges beste? Som en «motvekt mot diskursanalyse», som det heter i en omtale i Dag og Tid.9 Angsten for alternativer til kjedsommeligheten sitter dypt, derfor må kjedsommelighetens hovedorgan i Norge hylles.

Referee-systemets komikk er ønsket av de seriøse mennesker i Norges Forskningsråd. Alt skal være likt, standardisert, ut fra oppfatningen om at det er vitenskapelig. Selv bruken av noter skal standardiseres, som om det finnes en veldig vitenskapelig norm, og så tvilsomme avvik fra denne. Redaktører ivrer nå etter å fortelle at «vi bruker konsulenter! Anonyme!» Hvorfor så hemmelighetsfull? Fordi det er vitenskapelig. Fordi Forskningsrådet har sagt at slik skal det være og slik er det i USA. Og det morsomste av alt: Sosiologer står i kø for å underkaste seg dette.

Her kan vi kanskje konkludere slik: Formen blir metoden. Diskusjonen om metode blir en pliktøvelse man rydder unna, uten å innse at det har videre konsekvenser. Formen fryser empirien, gjør den kvasi-tydelig, for det som ikke kan gripes, finnes jo ikke. Derfor får vi veldig vitenskapelige tidsskrifter, veldig klar empiri, altså ensrettet og kjedelig sosiologi.

Eksempel fra nullpunktet

De fleste tidsskrifter innen samfunnsfag er såkalte «publiseringstidsskrift», altså et sted der forskere kan publisere sine funn. I norsk samfunnsfag betyr dette stadig oftere at kjedelige prøveforelesninger eller deler av like kjedelige doktorgrader blir trykket slik at vedkommende forfatter kan få en «publikasjon». Samtidig er det jo et faktum at det kan være både morsomt og spennende å studere mennesker som forholder seg til andre mennesker, altså sosiologiens emne. Jeg valgte en tilfeldig utgave av Acta Sociologica, tidsskriftet til den skandinaviske sosiologforeningen.10 Det er et etablert tidsskrift som nærmer seg de femti. Bladet oppgir at de har to redaktører, en managing editor, en redaktør for bokomtaler, 19 (!) consulting editors, ti medlemmer av et editorial board. Det blir 33 involverte. Resultatet er i underkant av 400 sider i året, fordelt over fire utgaver. Derfor har man også den underlige tradisjon med fortløpende sidenummer fra den ene utgaven til den andre, slik at en årgang blir et «volum».

I nummeret jeg leste handler den første artikkelen om Farm crisis og analyserer mobilitet og strukturell endring i svensk landbruk 1992–2000. Den andre artikkelen handler om kvinner, og er skrevet av en kvinne som tar for seg arbeidsledighet og kjønnsdeling av arbeidsstokken. Her hevdes det genialt i sammendraget at «A certain level of gender inequality prevails in both families and societies, regardless of which countries are studied.» (s. 88). Dette var overraskende, tenkte jeg.

Og nevnte jeg det ikke? Bladet utkommer på engelsk, slik at nordiske akademikere kan knote på språket de behersker alt annet enn godt, noe som preger setningene, med deres overdrevne bruk av however og hence i annenhver setning. Den tredje artikkelen handler om holdninger mellom etniske grupper. Den er avansert statistisk sett, men dramatikken og livet som kunne ligge i temaet forsvinner raskt for aldri mer å bli sett. Den siste artikkelen heter «Mothers’ Housework and Childcare: Growing Similarities or Stable Inequalities?». Konklusjonene er at kanskje er det slik, men det kan også være annerledes.

Kan vi lære noe av min vrangvillige lesning, utover at jeg åpenbart ikke satte pris på dette tidsskriftet? Ja, Acta Sociologica kan vise yngre mennesker fremtiden. Skriv om slike emner på en slik måte de gjør i Acta, og karrieren din vil gå bedre. Dette tidsskriftet er beviset på kjedsommelighetens triumf og den kvasi-vitenskapelige formens herredømme. Noen tror den formmessige ensretting har å gjøre med å bli voksen: Lenge har man snakket om sosiologi og statsvitenskap som nye fag, men de har fylt 50 år og mer til, både hva gjelder institutt og utdanning. Det motsatte av å være ung, er å være forutsigbar: «En tenker med en metode har allerede bestemt seg for hvordan han vil gå frem, han eller hun er ute av stand til å hengi seg til det foreliggende tankemateriale. Han er en funksjonær for de kriterier som strukturerer hans eller hennes begrepslige gester.»11

I Acta Sociologica skjer det intet underveis, du kan lese tittelen og de siste setningene. Resten er bare en del av en søknad om en jobb ved et universitet eller en høgskole.

Jeg tror mange mennesker har interesse av å gjøre sosiologien kjedelig. De er redde for det useriøse stempelet, det hodeløst kritiske, kanskje, og velger en slags slapp venstre-liberal holdning. Innvandringsforskningen er et godt eksempel, der vestkantforskere skriver artige ting om innvandring, uten at det angår hverken dem eller innvandrerne. I norsk innvandringsforskning finnes ingen mennesker, bare kategorier. Det finnes heller ikke sleipe kriminelle som kommer til Norge for å utnytte norske ordninger. Alle som bor i Oslo litt øst for innvandringsforskerne, kjenner til slike tilfeller, men de skal ikke omtales, og i alle fall ikke forskes på. Verden er liberal og feig, men formen er i orden. Instituttet får noen millioner også neste gang den liberale statssekretæren fra Arbeiderpartiet kommer på besøk. Han kommer til sine egne og blir tatt godt imot. Jeg vedder tusen kroner på at snart kommer det første innvandringsprofessoratet, snart kommer kvoteringsforslaget om at innvandrere bør få stipender i samfunnsfag, snart kommer ...

Ymse sosiologer tilhører spydspissen av det Oriana Fallaci i en strålende tekst kaller gresshoppene: De som ikke orker den empiriske og ganske tunge verden, og som i stedet skriver litt om integrering, litt om utdanning, litt om kjønn, litt av hvert om dette og hint. Søte små artikler blir det av det, alltid løpende med det progressive fremskritt.

Og bakom synger staten

Sosiologien er angivelig vitenskapen om det sivile samfunn, det egentlige samfunnsliv som ikke utspiller seg på markedet eller i staten. Slik er det ikke lenger. Forholdet mellom stat og forskning er 1:1, staten bestiller, staten får og staten blir avkrevd handling. Samfunnsforskere allierer seg med Trond Giske og hans reformiver, uten å innse at typer som Giske nettopp burde være objekt for forskning. En AUF-er skal avgjøre hvilket kjønn det skal være på universitetsprofessorer, og ingen samfunnsforskere reagerer. Giske burde vært tema for Maktutredningen: Hva skjedde i det norske samfunn som gjorde at en autoritær guttunge fikk herje med universitetene?

Alle lærebøker er skrevet på vegne av staten. Sosiologien er et middel for staten til å statliggjøre stadig flere deler av samfunnslivet. Sosiologien lærer bort forskjellen på stat og samfunn, men tar ikke skillet alvorlig. Staten skal bestemme røykevaner, forbruk, hvor du skal bo og hvilket kjønn arbeidstagerne skal ha. Sosiologien er ikke lenger læren om det sivile samfunn, men læren om det offentlige Norge. Bare på et tilstrekkelig abstraksjonsnivå kan man fremdeles la seg begeistre over samfunnet: teorien om den kommunikative handling, denne ytterst fascinerende sosialfilosofi, som ingen hittil har klart å oversette til praktiske eksempler og undersøkelser.

I fullt alvor lages det forskningsprogrammer som heter «Den nordiske mannen». Bortsett fra at det kan høres ut som et slagord på en verveplakat for NS, så bør vi ta det litt alvorlig. Det tar oppmerksomheten bort fra mange viktige spørsmål, sentrale konflikter i det norske samfunn, og retter i stedet blikket til «mannens» problemer, der han slites mellom karriere, barn og sin kvinne, unnskyld partner. Og for all del: Man skal forske på menns motstand mot likestilling. Her kommer det til å følge mye moro i tiden fremover.

Nå er det selvfølgelig ikke bare kvinner som forsker på seg selv. Homofile forsker på homofile og Utkant-Norge på Utkant-Norge. Funnene er ofte triste og leie, noe må gjøres. Sosiologien dyrker misnøyen under dekke av å bedrive «kritisk vitenskap», men det de bedriver er endeløse mishagsytringer for middelmådigheter.

Sosiologien og oss selv

I boken Moderniteten og Holocaust skriver Zygmunt Bauman om sitt fag: «Sosiologiens karakter og stil har vært i samklang med det samme moderne samfunn det har forsket på og laget teorier om; sosiologien har siden fødselen hatt et mimetisk forhold til sitt objekt – eller rettere sagt, til billedspråket til det objektet som den har konstruert og godtatt som ramme for sin egen diskurs.»12 En tolkning av dette kan være at da kan sosiologien lett bli selvfølgelig, den blir allmenngjort som en normaltilstand. Uten lukt, avvik, røyking, fyll, latskap og andre forhold står det sosiologisk-normale menneske frem som travelt, utdannet, stresset, flinkt og flott. I bunnen av den spesielt banale delen av kjønnssosiologien står enorme oppblåsninger av eget liv og eksistens til det normale, til «slik er vi kvinner». Dette er en like påtvingende rasjonalitet – en like uønsket normalisering – som den rasjonalisering Bauman skriver om, selv om sistnevnte selvfølgelig har mer alvorlige konsekvenser. Men kjønn er veldig viktig. Lærebøker i sosiologi må ha «kjønnsperspektivet», ellers blir de ikke godkjent på videregående skole, og knapt på universitetet der evnen til kontroversielle litteraturvalg ikke er utbredt.

Både formmessig og innholdsmessig lider sosiologien av redsel. Førstnevnte er angsten for oppløsning, for postmodernisme, for språkfilosofi og alskens irrasjonelt som kan hindre faget i å bli ordentlig vitenskap. Innholdsmessig sliter faget like mye med empiri: Sosiologer er redde for at innvandring faktisk og uten fordommer betyr mer vold og mer kriminalitet, at de liberale, hyggelige samfunnsformasjoner ikke er selvfølger og at forskjellen mellom det før-moderne og det moderne slettes ikke forholder seg slik man tror. Kort sagt, at menneskesynet ikke stemmer og at innføringsbøkene ikke holder.

At noen snart må skrive denne utføringsboken.
_•

Litteratur

Bauman, Zygmunt: Moderniteten og Holocaust, Vidarforlagets kulturbibliotek, Oslo 1997.

Feyerabend, Paul: Science in a Free Society, Verso, London 1982.

Halvorsen, Knut: Sosiale problemer, En sosiologisk innføring, Fagbokforlaget, Bergen 2001.

Littlewood, Barbara: Feminist Perspectives on Sociology, Pearson Prentice Hall, London, 2004.

Macionis, John og Ken Plummer: Sociology. A global introduction, Pearson Education, Harlow 2002.

Royle, Nicolas: «Hva er dekonstruksjon?» I Agora, 1–2/2005.

Sartre, Jean-Paul: Erfaringer med de andre, Gyldendal, Oslo 1980.

Noter