• Absolutt samtidig, 2001–2006 Leder


• Hvorfor råner ikke kulturradikalere? Bjørn Hatterud
• Samisk aktivist i 40 år Ole Henrik Magga
• Behovet for en utføringsbok i sosiologi Pål Veiden

Ole Henrik Magga

Den 9. oktober 1975: Overvåkingspolitiet (POT) får tips om at det skjer «noe farlig» i Máze (Masi). POT sender sin mann dit. Han rapporterer at det dreier seg om et møte hvor minst ett medlem av organisasjonen «tje se ve» (‚SV) er deltaker. Både organisasjonen og medlemmene er svært forsiktige og profesjonelle og derfor vanskelig å få tatt. POTs mann identifiserer det «farlige» ‚SV-medlemmet som Ole Henrik Magga.

Dette var settingen for arbeidet med samiske saker i 1970-årene. Jeg var en av dem som forsøkte å endre den hundreår-lange undertrykkinga av samene som hadde vart til da. Slikt ble møtt med overvåking, mistenkeliggjøring og etter hvert med schäferhunder og politi. 70-årene var en historisk brytningstid, både i Norge og i resten av verden. Statene og det internasjonale samfunn ble tvunget til å ta sitt forhold til minoriteter og urfolk opp til alvorlig vurdering.

Samtiden har bedt meg skissere noen av mine egne inntrykk og tanker fra den tiden. Det som fikk meg til å ta mine valg av engasjement, faglige så vel som politiske, de seneste tretti årene. Her er mine refleksjoner.

Barndommens gode verdier

Jeg vokste opp på et lite småbruk i Áv¿evuopmi, tre mil øst for tettstedet Guovdageaidnu (Kautokeino). Livet besto i fiske og slåttearbeid på sommeren og reinsdrift om vinteren. Oppveksten min var i stor grad preget av besteforeldrene mine. Morfar var aktiv læstadiansk kristen. Hans budskap var først og fremst at mennesker skal vite hva som er rett og galt, og oppføre seg der etter. Han var også av den oppfatning at mennesker skal leve enkelt uten overdrivelser i verken mat, hus eller klær. Gud har forståelse for menneskenes kår, mente morfar. Så hvis vi for eksempel måtte arbeide inn på søndagen for å gjøre ferdig et arbeid, holdt vi søndag på mandag. Sånn sett var han ikke en helt typisk læstadianer. Han lærte oss at troen er en mulighet og et tilbud – ikke en tvang. Det var noe av det viktigste jeg fikk lære. Etter det har jeg ikke hatt mye til overs for «formalister» som vil tolke Skriften slavisk. Jeg kunne etter hvert så mye om Bibelen og kristendommen at skolens kristendomsundervisning fortonet seg som noe ganske naivt, ja, nesten flaut.

Mormor var ganske forskjellig fra morfar. Hun hadde ikke mye sans for religion, ut over det å respektere andaktene til morfar. Men hun kunne fortelle mye – eventyr, sagn og historier om mennesker og hendelser. Mormor var en bekreftelse på det afrikanske urfolksutsagnet: «Når en av de eldre dør hos oss, er det et bibliotek som brenner ned.»

De gode åndelige verdier i livet fremstod som svært enkle: Sannhet, ærlighet, enkelhet og arbeidsomhet. Materielt dreide det seg om klær, mat og varme. Det dreide også arbeidet vårt for det meste seg om. Det politiske var noe vagt, i bakgrunnen. For vår eneste nabo, en gammel ungkar, var Høyre det eneste alternativet. Valget var klart, mente han, siden det sto i Skriften at på den ytterste dag skulle de salige stå ved Guds høyre hånd. Mens de på venstresida, herunder de som stemte på Arbeiderpartiet, skulle sendes lukt til helvete og brenne i en svovelpøl i all evighet. Etter hvert forsto jeg at morfar stemte på Arbeiderpartiet likevel. Det var forvirrende. Av lesestoff fantes bare bibel og salmebok pluss det religiøse bladet «Nuorttanaste» Jeg fant ut at Bibelen kan leses på mange måter, også som en fengslende fortelling om gamle dager.

Lite læring, men god pedagogikk

Så var det til skolen. Vi bodde på et internat hvor bare reingjøringshjelpen kunne samisk. Hun var bra å ha. Ellers var alt helt fremmed for oss, særlig maten. Den første natta gråt jeg sammenhengende. Og jeg opplevde mange, mange netter da andre barn gikk gjennom den samme nådeløse prosessen. Internatbetjeningen var opptatt av andre ting enn å trøste, f. eks. forbudet mot joiking. Det var ingen ond vilje som lå bak – bare skoleinstruks og uforstand.

Vårt språk var samisk – lærernes norsk. Jeg forsto ingenting de første 2–3 årene. Merkelig nok var det første norske ordet jeg lærte nettopp «ingenting». Det klang så fint: «ingenting – ting-tang!» Motivert for å lære norske ord ble jeg på grunn av regneboka fra 3. klasse med Karis og Olas problem da de skulle kjøpe 3 kilo epler til 25 øre per kilo.

Foreldrenes forventning til barna var at de skulle være lydige på skolen. Jeg har sett barn sitte i sju år som lydige, snille barn uten å lære å lese en gang. Av det lærte jeg mer om pedagogikk enn av noen lærebok i dette faget siden. Selv var jeg heldig. Jeg lærte både å lese og skrive norsk etter hvert. Men jeg lærte ikke ett ord samisk på skolen, verken muntlig eller skriftlig. Å skrive ble derfor ensbetydende med å skrive norsk.

«Det er forskjell på folk og finn»

Å være same var ikke verdifullt på noen måte i min barndom. Det kunne selv et barn forstå. Det var dá„„at (de norske)– som bestemte. Men først da jeg fulgte med mor og stefar til Alta og Stjernøya med reinflokken som seksåring, ble jeg for alvor konfrontert med virkeligheten Vi var lengst nede i hierarkiet og måtte vite vår plass. Barn er utrolig vâre for slike ting. Senere lærte jeg at det fins et nordnorsk ordtak om dette: «Det er forskjell på folk og finn». Den gang konstaterte jeg det bare som et faktum. Men det satte seg solid fast i underbevisstheten. Filmfremstillinger av de fargedes situasjon i sørstatene i USA virket senere ganske velkjent for meg.

Videre skolegang

Vi var gjennomgående negativt innstilt til skolegang. Det ble ansett for å være av liten nytte for det praktiske livet. Og ingen hadde noen tro på at samebarn kunne lykkes med å komme noen veg med skolegang. Men morfar hadde allerede da sett det som senere er blitt gjentatt til det kjedsommelige: Det er for mye rein. Bestanden må ned om det ikke skal bli overbeite. Morfar så også at jordbruk i våre områder ikke hadde noen framtid. En dag sa han til meg omtrent dette: «Om du ser en mulighet til å gå på skole og få deg noe annet å gjøre, så bruk den muligheten.» På den tiden var det en fremsynt tanke.

Mine lærere hadde sett visse muligheter i flere av oss barna og arbeidet for å få sendt oss på linjedelt ungdomsskole i Kárášjohka (Karasjok). Men da jeg kom hjem til jul, spurte en eldre kvinnelig slektning om når jeg tenkte å oppgi dette tøvet med skoler som var et «tvers igjennom unyttig og håpløst prosjekt». Det var ikke før jeg ble beste elev ved avgangseksamen, at jeg selv begynte å tro på at min skolegang kunne lykkes.

Ut i den «store verden»

Læreren min fra ungdomsskolen skaffet meg hybel hos noen av sine venner i Asker. Jeg søkte og kom inn på Asker Gymnas. I Asker var alt uendelig grønt og merkelig. Maken hadde jeg ikke opplevd siden vi kom kjørende med rein over Beaskádas da jeg var seks år og fikk se havet og furutrærne i Alta. Det var en fremmed verden å komme til på alle måter.

De jeg bodde hos de to første årene, var politisk svært radikale folk, noe de ikke la skjul på. Av dem lærte jeg mye. De var begge lærere, og meget kunnskapsrike. På en fest hjemme hos dem fikk jeg høre en slags lignelse som festdeltakerne selv kalte «restaurantversjonen av sosialismen». Poenget var spørsmålet om hvem som mest fortjente ros og tips fra gjestene: Kelneren som bærer maten fram til bordene, eller kokken som står på kjøkkenet og svetter og jobber? Kokken, selvsagt! Kelneren er jo bare en mellommann som tjener på andres slit. Han er som kapitalistlakeien.

Det samiske var langt borte fra Asker. Selv etternavnet mitt var så rart at en lærer trodde jeg drev gjøn med ham da jeg oppga navnet mitt ved målpassering i et orienteringsløp. Dagen etter ble jeg innkalt på rektors kontor, hvor jeg innfant meg innstilt på det verste. Men nei, årsaken var at både læreren og rektor ba meg om unnskyldning for episoden. «Du verden!» tenkte jeg, fullstendig paff. Dette hadde aldri skjedd i Nord-Norge. Av den episoden lærte jeg mer om respekt for andre mennesker enn i alle skoletimene til sammen.

Var Jesus den første sosialist?

Gjennom historiefaget var jeg for lengst blitt fortrolig med Marx og Engels og revolusjonen. Og fortsatt sto Arbeiderpartiet for meg som noe positivt. Etter hvert må det likevel ha vokst en skepsis og opposisjon i meg. Verken rekkefølge, årsak eller virkning står lenger klart for meg, men sammen med en nokså liten gruppe av likesinnede dannet vi en ungdomsforening av Sosialistisk Folkeparti i Asker. Det var første gang jeg var engasjert i en politisk organisasjon.

Samtidig deltok jeg noen ganger i det kristne skolelagets aktiviteter. De som visste om mitt politiske engasjement, syntes antakelig at jeg var naiv. Man kunne vel ikke være med begge steder! Sosialisme og kristendom var jo som ild og vann på den tiden. Men jeg var ikke helt ureflektert på det området. Jeg kunne drive det langt i å diskutere med min lærerinne i engelsk om hvorvidt Jesus var den første sosialist eller ikke. Hun mente nei, mens jeg var irriterende god til å argumentere for et ja. Og skriftstedene kunne jeg på rams.

Jeg lærte enormt mye i gymnastiden. Siste året bodde jeg hos en fantastisk familie som hadde sine politiske sympatier på høyresida. Mest inntrykk gjorde den dype følelsen for rettferdighet som fins som et grunnfjell i norsk mentalitet. Og jeg lærte meg kommunikasjon, ikke bare i det rent språklige, men om hele den kulturelle sammenhengen og måten budskap formidles på. Jeg lærte også at hjertelag ikke er en egenskap bare hos folk som sokner til venstresida politisk.

Ødemarkens røst når Asker

En dag leste jeg et intervju i avisa med Per Fokstad om myndighetenes behandling av samene og samisk kultur. Da visste jeg ikke hvilken lang kamp han hadde ført mot fornorskningen i Finnmark. Han hadde vært en røst i ødemarken uten gjenklang. Han hadde blant annet lansert tanken om en samisk høgskole og blitt nedlatende avvist. For meg var hans uttalelser så bra at jeg spontant skrev et leserinnlegg der jeg støttet Fokstad.

Da jeg senere møtte ham, var han svært takknemlig for støtten. På denne tiden var jeg opptatt av den enkelte sames rett til ordentlig skole, retten til å drive reindrift i fred og retten til å ikke bli åpenlyst trakassert. Det jeg hadde opplevd under skolegangen i Asker, hadde styrket min tro på at folk sørpå ville gjøre noe for å endre på mye av det gale, bare de fikk vite om det.

Realfag eller medisin?

Jeg hadde bestemt meg for å bli lektor i den høgre skolen. Og jeg hadde ikke overfor min klasseforstander, som var en skarp realist, lagt skjul på at jeg tenkte å studere realfag. Jeg ble preseterist til eksamen med «Særdeles godt» som hovedkarakter. «Gratulerer! Ja nå blir det vel medisinstudier,» sa min klasseforstander. Det ble jeg veldig skuffet over. Var ikke matematikk og kjemi mer verdt enn at man vendte dem ryggen straks man fikk en annen mulighet, tenkte jeg. Jeg følte en forpliktelse mot mine tidligere planer. Men du verden hvor kjekt det var å få omtale og bilde i Aftenposten. Hjemme ble de ikke særlig imponert. Preseterister hadde de aldri hørt om.

Etter artium reiste jeg rett til rekruttskole på Steinkjersannan og militærtjeneste i ett år. Da jeg fikk mulighet til å søke på befalsutdanning, gjorde jeg det. Jeg kom inn og reiste til Heistadmoen og deretter til plikttjeneste på Porsangmoen. Både i utdanninga og gjennom praksis lærte jeg mye om kommunikasjon og strategi, blant annet at man selv skal velge terrenget der man tar oppgjøret med fienden. Blant noen av kollegene på Porsangmoen var det en ufyselig holdning til samer, og det forekom flere mobbeforsøk. Men i systemet ellers merket jeg ingen mistillit. Tvert imot fikk jeg inntrykk av at man ønsket at flere samer skulle ta befalsutdanning.

Utklekkingsanstalt for radikalere

Trofast mot min egen plan, begynte jeg på realfag ved Universitetet i Oslo høsten 1968. Men jeg hadde fått lyst til å lære å lese og ikke minst skrive samisk. Derfor begynte jeg å følge grunnfagsforelesningene i samisk språk, som også inneholdt mye kulturhistorie. Eksamen gikk svært greit.

Årene etter 1968 var studentaktivismen på sitt mest intense. Det gjorde selvsagt enormt inntrykk. Kampen mot kapitalkreftene og imperialismen var viktig. Men våre lærere i samisk, professorene Knut Bergsland og Asbjørn Nesheim og lektor Thor Frette, gjorde et ennå sterkere inntrykk med sin stillferdige undervisning om enkle fakta om språk og om utviklingen i det samiske samfunnet og dets forhold til omverdenen. Dette var ting jeg aldri hadde hørt om før. Det var så mye som plutselig ble langt klarere. Dessuten hadde de selv engasjert seg i samfunnslivet for samenes sak på en måte det sto respekt av. Universitetet var fortsatt en anstalt for nytenking, slik det hadde det vært allerede da Det Kgl. Frederiks Universitet ble startet opp i 1811. Det kan landets første universitet være stolt av.

Jeg tok etter hvert en avgjørende beslutning: I realfagene var det hundrevis av studenter; jeg følte at jeg ville kunne gjøre en mer verdifull innsats for selve faget og samfunnet ved å velge samisk. Det medførte riktignok at jeg også måtte studere både lingvistikk, latin og finsk. Dessuten var de faglige utsikter ikke særlig lyse. Første gang jeg fortalte professor Bergsland at jeg tenkte å ta samisk hovedfag, spurte selv han, som hadde arbeidet et helt liv med faget, med bekymring: Hva har du så tenkt å gjøre? Samisk var jo ikke noe fag utenfor universitetet selv. Fra da av hadde jeg en klar sammenheng mellom politisk engasjement og utdannings- og jobbvalg. Ja, etter hvert kunne jeg ikke skille de sfærene. Det kunne heller ikke andre. Når ordet «samisk» ble nevnt offentlig, ble det stemplet som politisk og mistenkelig uansett, i alle fall i Nord-Norge.

Det samiske selskap i Oslo

Vi hadde et voksende samisk studentmiljø i Oslo og vi hadde Oslo Sámiid Searvi (Oslo Samisk Selskap), hvor også andre samiske ungdommer enn bare studenter deltok. Det minnet i prinsippet meget om Det Norske Selskab i København 200 år tidligere. Sommeren 1969 hadde vi vært med på å danne Norske Samers Riksforbund (NSR) på landsmøtet i Kárásjohka. Den aller første resolusjonen krevde avklaring i rettighetsforholdene til land og vann.

Men det var også mange andre spørsmål vi i vårt lille studentmiljø begynte å nøste i. Vi fordypet oss i kolonialisme og misjonsvesen. Vi var opptatt av å fremme retten til undervisning i og på vårt eget språk. Der kunne vi argumentere med de forskningsresultater som viste at barn lærer best ved å gå fra det kjente til det ukjente. Pedagogikk ble slik en viktig hjørnestein i vår ideologi. Vi holdt mange seminarer både i Oslo, Bergen og Uppsala. Norske samfunnsforskere som Vilhelm Aubert og Per Otnes bidro med mye. Harald Eidheims beskrivelser av stigmatiseringen kjente vi så altfor godt. Anton Hoëm hadde forsket på samisk skole og slått fast dens mangler. Lina Homme redigerte boka Nordisk nykolonialisme: Samiske problem i dag med de ovenfor nevnte personer som bidragsytere. Guttorm Gjessing var direkte i sin omtale av kolonialismen. Boka Norge i Sameland fra 1973 er en flengende kritikk av Norges samepolitikk.

Jeg leste også mye litteratur fra andre steder i verden, blant annet Franz Fanon, James Baldwin, Aimé Césaire, Vine Deloria (Custer dog för era synder), Dee Brown (Bury my Heart at Wounded Knee), Jan Myrdal og Göran Palm. Gjenkjennelsen var viktig. Det satte ting i perspektiv. Noen av formuleringene var også så fyndige og treffende at de satte seg i minnet, som James Baldwins referat av muhammedanerprestens sang om at den hvite manns himmel er den svarte manns helvete. Og afrikanernes observasjon: Da den hvite mann kom til Afrika, hadde den hvite mann Bibelen og afrikaneren hadde landet. Det tok ikke lang tid før den hvite mann hadde landet og afrikaneren Bibelen.

Det var som en beskrivelse av den samiske misjonshistorien.

Aktivister, søndagssamer
og femtekolonnister

Ved juletider i 1970 sammenkalte vi til et seminar i Guovdageaidnu. De norske samfunnstoppene på stedet oppfattet det som en provokasjon og en samfunnsfare. Sameaktivistene planlegger et blodig opprør, var deres propaganda mot oss. Og «sameaktivist» var et skjellsord i Finnmark. De ideer slike elementer ble tilskrevet, ble motarbeidet av politikere, prester, byråkrater, journalister, redaktører, samemisjonærer, fagforeninger, husmorlag, lensmenn og fiskere – altså ikke bare av etablissementet, men av grasrota, deriblant av mange, mange samer! Fylkesmann Kolbjørn Varmann i Finnmark, politikerne og pressen kunne avvise våre krav som rabulistiske påfunn av «aktivister», «søndagssamer», «Oslo-samer», «intellektuelle» og «forståsegpåere».

Finnmarkspressen føyde gjerne til merkelapper på oss som «kommunister», «ML-ere» og «femtekolonnister». Dessuten skrev de at folk som har artium og studerer vel ikke kan være ordentlige samer! Finnmark Arbeiderparti, som hadde hatt og fremdeles hadde all makt i Finnmark, motarbeidet oss åpent og i det skjulte, sammen med andre krefter, deriblant også Norges Samemisjon.

Den farlige bevegelsen

Norsk kulturråd støttet utgivelse av samisk litteratur. Som et ledd i bestrebelsene for å få folk til å skrive, arrangerte vi litteraturseminarer. På et av disse lanserte predikanten Anders Guttormsen et slagord på tre bokstaver: ‚SV! Dette var et litterært slagord som han utfordret alle til å fylle med mening. Hans eget utgangspunkt var vel noe slikt som «‚állet Sámi Vieljat!» (Skriv, samiske brødre!) eller «‚ájet Sámi Vuoi¹¹a!» (Vis samisk ånd!). Mange andre tolkninger ble lagt inn, også mer humoristiske. Det var en absolutt suksess! ‚SV ble etter hvert brukt som hilsen og kampord. Slagordet ble et symbol på en samisk vilje – ja, ideologi. Vi ville selv definere hva som er bra for oss og hvordan vi skulle arbeide for å nå målene. Og det skremte makthaverne!

En av de tingene vi ville bestemme, var at samisk språk skal skrives likt i alle de nordiske land. Jeg ledet dette arbeidet i 1975. Samisk Språknemnd holdt et møte med Nordisk Sameråd om disse spørsmål 9. oktober 1975 i Máze. Derfor kom også Overvåkingspolititet dit. Det kunne «ikke være noen særlig tvil om at det virkelig eksisterer en slik militant organisasjon (…) som arbeider for en egen samisk stat på Nord-kalotten,» skrev POT 30. januar 1976. Jeg ble dessuten beskyldt for å ha sprengt en bru i Skibotn dagen før møtet i Máze. De brukte antakelig store ressurser på denne «organisasjonen» i årene etterpå. Jo mindre de fant, dess mer overbevist ble de om organisasjonens profesjonalitet og farlighet. Omfanget av overvåkinga vil ikke Politiet og Regjeringen avsløre. Grunnen til det er antakelig at avsløringene ville være for pinlige for dem.

En «samestat»?

Det fantes ikke noe som kunne kalles same­politikk i 1950- og 1960-årene – og slett ikke noen urfolkspolitikk. Den samiske bevegelsen som på begynnelsen av 1900-tallet hadde greid å samle en viss oppslutning, og som Samefolkets dag 6. februar er et symbol på, var for lengst kvalt. Av våre egne foreldre og slektninger i den eldre generasjon var de fleste nokså negative og passive. Derimot stilte ordførerne i Guovdageaidnu og Kárásjohka, Lauri Keskitalo og Hans Guttorm, seg i spissen for organisering av en samisk politisk liste til både kommunevalg og stortingsvalg.

I det arbeidet var det en «samisk ideologi», ideer vi selv hadde utviklet, som ble lagt til grunn. Og nå var den ikke lenger tuftet på bare individuelle rettigheter, men på kravet om kollektive rettigheter. Det gjorde at spørsmålet ble stilt om igjen og om igjen: Er det en egen stat dere vil ha? Nei, det var det ikke. Men selv syntes jeg at spørsmålet i seg selv var så ondskapsfullt insinuerende, ja, direkte krenkende, at jeg overså det så ofte jeg kunne.

Det var jo elementære menneskerettigheter det var snakk om, menneskerettigheter som Norge alltid hadde forsvart. Jeg og mange, mange samiske soldater var villige til å gi vårt liv for Norge og disse verdier. Mange samer hadde også gitt sitt liv i forsvaret av Norge og Finland under krigen. Bare å kommentere slike spørsmål, føltes som å svare på spørsmål av typen «Har De sluttet å slå Deres kone?» Uansett svar måtte det bli galt.

En samisk ideologi

I våre egne rekker framsto personer som Alf Isak Keskitalo, Mari Teigmo Eira, Leif Dunfjeld, Nils Jernsletten og Johan Klemet Kalstad som de fremste ideologer. Dertil hadde vi Per Mikael Utsi, May-Lis Skaltje (begge fra den svenske siden av grensen) og Oula Näkkäläjärvi (fra finsk side). Og sist men ikke minst, veteranen Israel Ruong, som var professor i Uppsala og en tid leder av Nordisk Sameråd.

Samekonferansen i Jiellevárri (Gällivare) i 1971, med representasjon fra de fleste samiske organisasjoner i Norden, fremstår i ettertid som den store ideologiske kulminasjonen. «Vi er samer og vil være samer, uten derfor å være verken mer eller mindre enn andre folk i verden,» står det i innledningen til det samepolitiske programmet som ble vedtatt der. Det var nettopp Israel Ruong som sto for denne formuleringen.

Tenkningen var at samene som folkeslag og som individer skulle ha de samme prinsipielle rettigheter som dá‚‚at (nordmennene). Det skulle ikke mye observasjonsevne til for å se at hele samfunnet og historien var konstruert med majoritetsbefolkningens behov som de eneste legitime. Dette måtte endres i lovgivning og praktisk politikk. Vi krevde reformprogram på alle nivåer. Det var det kravet som Alta-saken så effektivt satte opp på dagsordenen.

Forholdet til «ismene»

I utgangspunktet hadde jeg selv vært positivt innstilt til den venstreradikale bevegelse. Den tok jo sikte på å analysere og endre maktstrukturene i samfunnet. Men to ting gjorde at min og vår tro på dem avtok. Det ene var marxist-leninistenes framferd: Alle som kom med argumenter mot dem ble nedkjempet, all analyse skulle skje etter deres oppskrift. Og det andre var at de ikke visste mye om virkeligheten og heller ikke ønsket å vite. De var seg selv nok. For oss fremsto de nærmest som kolonialister i en ny versjon. De ville kolonialisere vårt sinn, akkurat som misjonærene.

Utgangspunktet var ideelt sett godt, men akk så enfoldig: Alle undertrykte skulle forenes under deres faner! Men hvordan kunne en same gjøre felles front med sin dá‚‚a-nabo som alltid hadde diskriminert ham? Når de tok opp samespørsmålene til debatt, sirklet analysen og debatten snevert omkring deres egne begreper. Men det var jo ikke så rart. Også samfunnsvitere hadde i 1960- og 1970-årene trodd at klassetenkningen skulle utviske etniske grenser. Men det viste seg at den etniske dimensjon er noe fundamentalt ved menneskers oppfatning av seg selv og andre. Likevel må det i rettferdighetens navn sies at det lenge bare var venstresida i norsk politikk som støttet den samiske kampen.

Alt dette bidro til at vi frigjorde oss fra «ismene» og utviklet vår egen selvstendige ideologi. som en motvekt mot ML-propagandaen. Vår plattform var det samiske, men vi så vår bevegelse som en del av urfolkenes kamp andre steder i verden. Begrepene «kolonialisme», «imperialisme» og «kapitalisme» hadde dette innholdet for oss. Samtidig var de antropologiske forskningsresultater om etnisitet og samfunn viktige for oss. Vår ambisjon var å tufte vår tenkning på et vitenskapelig grunnlag. Vår ideologi skulle bygges på viten, ikke bare på tro.

«Retten til land og vann»
– hvor langt skal vi gå?

Da Samerettsutvalget ble oppnevnt, satte jeg som formann i NSR alt inn på at utvalget skulle få tid og ressurser til å gjøre sin jobb og at vi skulle delta fullt ut i arbeidet. Jeg hadde ikke mistet troen på at bare myndighetene fikk vite hva som var galt, så ville noe bli gjort. Samarbeidet med mennesker som Samerettsutvalgets første leder, senere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, og mange andre mennesker fra det akademiske og politiske miljøet i Norge, styrket min tro på at vi var på rett veg. Det var ikke alltid så lett, for der var mange kontroverser og skuffelser underveis.

Under Alta-saken ble jeg av de mest radikale ansett som altfor moderat og godtroende. Under sulteaksjonene var det svært tøft. Og ikke minst var de mange antydninger om bruk av mer voldelige midler vanskelige å håndtere. Man måtte være radikal nok til at de mest utålmodige ikke skulle gjøre noe over­ilet. Samtidig måtte man tenke igjennom hva som ville være mulig å få til og innen hvilke tidsrammer.

Dette er en klassisk balansegang som alle politiske ledere kommer opp i. Min holdning til vold var klinkende klar: Bare antydninger i den retning ville bli kontant imøtegått. Og jeg ville ta avstand fra enhver slik handling! Det var ikke bare en avveining av strategi om hva som gavnet vår sak best, men en overbevisning om at vold er et onde i seg selv som må avvises.

Sametinget blir til

Tanken om et samisk folkevalgt organ fødtes allerede i 1960-årene i Nordisk Sameråd. Et valgt «sameparlament» ble opprettet i Finland i 1973. Under Alta-saken kom spørsmålet opp igjen og igjen: Hva mener egentlig samene? Fylkesmannen i Finnmark mente seg å vite, ja, å representere, samenes vilje. Vi i NSR og i Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) ble avvist som ikke-representative. De såkalte moderate krefter i Finnmark med Arbeiderpartiet i spissen, fikk dannet en samisk organisasjon som støttet deres linje, Samenes Landsforbund (SLF) i 1979. Mer enn noensinne behøvde vi en samisk røst utad. Dette forsterket vårt krav om et valgt Sameting. Og det ble et av våre hovedkrav på krisemøtet med Regjeringen i 1981, da Regjeringen hadde behov for å gjenetablere kontakt med de samiske organisasjoner etter politiaksjonen mot Stilla-leiren én måned tidligere.

President for Sametinget

Etter mange år med utredninger og høringer, vedtok Stortinget i 1988 at et Sameting skulle opprettes. Ved det første valget i 1989 stilte jeg som kandidat for NSR fra min hjemkommune. Og da NSRs ledelse spurte om jeg var villig til å være presidentkandidat, sa jeg ja. Vi vant valget og den store åpningsdagen den
9. oktober 1989 opprant. Kong Olav åpnet Sametinget med en tale og avsluttet med ordene: «Jeg ber Gud signe Sametinget og dets gjerning og erklærer det første ordinære Sameting åpnet.»

Det var et av de største øyeblikk i mitt liv. Vi hadde fått det til! Hvor mange stunder av motgang og tvil hadde vi ikke opplevd. Selve valget av meg som president var en formalitet dagen etter, men også det var en adrenalininjeksjon. De første åtte månedene måtte jeg fortsette i min vanlige jobb for å forsørge min familie. Presidentembetet var et verv uten fast lønn. Selv om jeg måtte arbeide dag og natt, var det stort å kunne stå frem for offentligheten som en folkevalgt leder for samene i Norge. «Nå kan de komme og spørre hva samene mener!» tenkte jeg. I de neste åtte årene svarte jeg nettopp på det spørsmålet. Og jeg fortalte også hva samer bør mene. For også det er en plikt for politiske ledere. Og det gikk så bra at mange ennå den dag i dag forbinder mitt navn med Sametinget. Både som formann i NSR og som sametingspresident hadde jeg en enorm nytte av å kunne så mye om hvordan folk tenker i resten av Norge.

Samarbeid med andre urfolk

Vi ville solidarisere oss med andre urfolk. Sammen kunne vi få større gjennomslagskraft. I 1973 var København åstedet for den første Arctic Peoples’ Conference, som etablerte et samarbeid med inuittene. Jeg var selv delegat. Også i 1975 var jeg delegat da vi samlet oss i Port Alberni i Canada hvor Verdensrådet for urfolk (World Council of Indigenous Peoples, WCIP) ble etablert med George Manuel fra Canada som ideolog og leder. Broren til Vine Deloria, Sam Deloria, ble valgt til generalsekretær og han talte vidunderlig vakkert om hvordan vi en dag skulle bli mottatt i FN på like fot med alle andre folk i verden. To år etter fikk faktisk de første urfolksorganisasjonene innpass i FN-systemet med såkalt konsultativ status.

Det globale samarbeidet hadde sine problemer. På den tiden var forholdet mellom Vesten og Østblokken på sitt kjøligste. Og WCIP ble derfor ofte avkrevd svar om hvilken side de sto på i den ideologiske og politiske kampen mellom øst og vest. Det var ikke så lett å bli trodd når vi forklarte at vi ville være et selvstendig alternativ og at vi bygget på urfolkenes egen ideologi. Selv om mange urfolk har en ganske avansert kosmologi og forståelse av rett og galt bygget på deres egne tradisjoner, er det likevel ikke lett å definere eksakt hva urfolksideologien skulle være på de ulike områder i samfunnet – og tilpasset forholdene i hvert enkelt land.

FN-erklæringen om urfolk

Norge stilte seg på slutten av 1980-årene på urfolkenes side. Slik ble ILO-konvensjon 169 om urfolkenes rettigheter til i 1989, og Norge var det første landet som ratifiserte den i 1990. I 1982 kom det i gang et arbeid med en FN-erklæring om urfolkenes rettigheter. Et utkast ble ferdig i 1993. Gjennom disse prosessene var jeg og andre samepolitikere både mottakere av impulser og inspirasjon, og samtidig var og er vi også aktører gjennom Samerådet. Sentralt i arbeidet med FN-erklæringen har professor ved universitetet i Aten, Erica-Irene Daes, stått som leder av Working Group on Indigenous Populations. Erklæringsutkastet er i dag den viktigste dokumentasjonen av urfolkenes felles ideologi. Grunnleggende er tanken om selvbestemmelse, retten til egne bosetningsområder og retten til egen kultur. Disse prinsipper er alle avledet av de grunnleggende menneskerettigheter. Tanken er at menneskerettighetene ikke kan oppfylles isolert, men innenfor rammen av et kulturfellesskap og et samfunn.

FNs faste forum for urfolk

Parallelt med at det ble argumentert for opprettelse av sameting i de nordiske land, gikk debatten om et fast organ i FN for urfolksspørsmål. Vi var klar over at det ikke kunne baseres på demokratiske valg fordi det ville være umulig å gjennomføre slike. Altfor mange land ville motsette seg det. Urfolksrepresentantene måtte oppnevnes av FN i første omgang. Etter en lang prosess, som begynte i Wien i 1990, vedtok FN å opprette UN Permanent Forum on Indigenous Issues på 16 medlemmer, med halvparten av medlemmene oppnevnt etter forslag fra urfolksorganisasjoner. Samerådet overtalte meg til å stille som medlems- og lederkandidat. Jeg var i tvil, men igjen følte jeg det som en forpliktelse å følge opp noe vi selv hadde begynt på. Slik gikk det til at jeg i tre år fra 2002 var leder for forumet. Til tross for den korte tiden fikk jeg et godt innblikk i FN-systemet og de forskjellige organers arbeid med urfolksspørsmål.

Tenkningen om urfolkenes rett har stadig gjort nye fremskritt. Det aller viktigste er at urfolk anerkjennes i internasjonale rettsregler og prinsipper både som gruppe og som individer. Folkeretten må anerkjenne at begrepet «folk» skal bli tolket som noe mer enn bare nasjonalstatene. Urfolk er også folk. I FN-organer har våre representanter derfor kjempet for formuleringen indigenous peoples i flertall, og ikke bare indigenous people, som Generalforsamlingen faktisk ennå bruker. Nasjonalstater er nemlig ikke blitt til som resultat av filosofiske resonnementer og logiske diskusjoner. De er resultat av tilfeldighetenes spill og bygger på følgene av rå makt, krig og vold. På den andre siden er nasjonalstatene de eneste organer som kan ta et reelt ansvar. De skal derfor ha en plikt til å sikre alle folkenes, ikke bare individenes, rettigheter innen sitt territorium etter prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett. Sentralt i denne retten er muligheten til å planlegge sin egen framtid og sikre den med de ressurser som finnes i ethvert folks eget tradisjonelle område. For urfolkene er nettopp landet helt avgjørende. Retten til kulturbevaring må innebære en rett til å sikre det materielle grunnlaget for kulturen. Det har Carsten Smith for lengst fått myndighetene i Norge til å akseptere.

Saken er vunnet
– ikke mer å gjøre?

Vi tapte «slaget om Alta-elva», men vant saken på lengre sikt, er det blitt sagt. En allianse med både forskere, miljøbevegelsen, den norske allmennhet, kirken og Kongen gjorde sitt til at også stortingspolitikerne etter hvert måtte lytte til oss.

I sametingsvalget er vi i NSR underlig nok om og om igjen blitt konfrontert med kravet om at vi skal bekjenne oss til en ideologi i forhold til et høyre–venstre-koordinatsystem. Det virker bakstreversk. Hadde vi bare holdt oss til denne dimensjonen, hadde vi aldri oppnådd de resultater som vi i dag kan se både nasjonalt og internasjonalt. Det siste beviset på det var vedtakelsen av Finnmarksloven våren 2005.

Vi greide å få til en prosess med spørsmål, debatt, svar og motspørsmål som til slutt ledet til noenlunde logiske og sammenhengende tankerekker om våre egne og andre urfolks behov. Men dermed er ikke saken vunnet og levert oss ferdig innpakket. Vi har fått en ramme for å kunne gjøre noe av det som er blitt forsømt over mange århundrer. De fleste av de gamle aktivistene er opptatt av nettopp dette: oppbygging og institusjonalisering. Selv er jeg med på utviklingen av samisk høgere utdanning med sikte på å få opprettet et samisk universitet om ikke altfor lenge. Og problemer fins alltid.

For tiden har jeg og Samisk høgskole et byråkratisk problem med noe som heter NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen). De vil ikke la oss opprette mastergradsstudier i samisk språk. Det virker nærmest komisk siden jeg selv for tiden er landets eneste professor i samisk språk.

Jeg kommer ikke til å gi meg denne gangen heller.

Innhold 2—2006

• Absolutt samtidig, 2001–2006 Leder


• Hvorfor råner ikke kulturradikalere? Bjørn Hatterud
• Samisk aktivist i 40 år Ole Henrik Magga
• Behovet for en utføringsbok i sosiologi Pål Veiden