• Absolutt samtidig, 2001–2006 Leder


• Hvorfor råner ikke kulturradikalere? Bjørn Hatterud
• Samisk aktivist i 40 år Ole Henrik Magga
• Behovet for en utføringsbok i sosiologi Pål Veiden

Bjørn Hatterud

Men meningen med råning ligger nettopp i selve kjøringen, sammen med den individuelle tilpasningen av bilene, og ikke minst det sosiale livet som foregår inni bilene og mellom dem. Å råne føltes frigjørende.

Rånere er ingen homogen gruppe. Der noen rånere konsentrerer seg om å gjøre bilen så pen som mulig, vil andre ha den så kjapp som mulig, andre igjen driter mer eller mindre i bilens utseende eller tekniske stand, så lenge den går opp og ned stedets rånerute. I tillegg er det store regionale forskjeller i hva som anses som bra bil og riktig oppførsel.

Rånebilen og råningen er et kulturuttrykk, offentlige steder og veibanen er kulturarenaen, men rånerens kultur er ikke særlig populær. Rånerne er stort sett uønskede i det offentlige rom, og de fleste byer og tettsteder gjør hva de kan for å bli kvitt dem. Gatenett og offentlige plasser bygges om, skilting forandres, og rånere blir gjerne forfulgt av politiet så fort de samles i mer enn to biler på ett sted. «Vi ser det som viktig å reagere før noen blir kjørt i hjel,»1 sa politiet på Jessheim i en kommentar da de i samarbeid med handelsstanden på stedet for et par år siden plasserte ut store kampesteiner for å holde rånerne unna sentrum.

En alternativ løsning, der råning blir sett på som et gode og tilrettelagt for, virket tilsynelatende som en umulig tanke.

I tillegg blir rånere som gruppe stemplet som pøbler i avisinnlegg, som trafikkfarlige i undervisning på skoler, og det kan uten synlige protester bli foreslått at rånere bør ha en annen form for kjøreopplæring enn folk flest. Og hvis enkeltindivider med mer eller mindre perifer rånebakgrunn har begått lovbrudd, gjerne langt unna rånebilen, er det ikke uvanlig at betegnelsen «råner» dukker opp i nyhetsbeskrivelsen av ugjerningen.

En skulle tro at en slik diskriminert og stigmatisert kultur ville være midt i blinken for kulturradikalere. Kulturradikalerens rolle har tradisjonelt sett vært å frigjøre mennesket fra undertrykkende føringer i kulturen. De siste par tiårene har imidlertid kulturradikalerne hatt som hovedbeskjeftigelse å lete opp opprørske undergrunnskulturer og lavkulturelle uttrykk og gjøre dem til sine egne. Kulturradikalerne har for eksempel forsvart det urbane liv som i Norge tradisjonelt er blitt stemplet som mindre verdt enn livet på landet. Avvikende og aparte livsstiler er blitt opphøyet, og tradisjonelt lavkulturelle fenomener som hiphop, punk, tegneserier og Hollywood-filmer er blitt tilegnet og dyrket.

En skulle derfor tro at kulturradikalerne strømmet på med støtteerklæringer til rånerne, og at en utbredt tilegnelse av rånekulturen ville oppstå blant kulturradikalere. Men slik er det nå engang ikke. Videre skulle en tro at kulturradikalerens favorittlesning som Klassekampen, Morgenbladet og Dagbladet ville være fylt opp av debatter og analyser rundt den stigmatisering og diskriminering som rånere blir utsatt for. Og at rånekulturen ville få slippe til på lik linje med annen kultur.

Men det er ikke rom for rånekulturen i norsk kulturjournalistikk. Hvorfor finnes det ingen seriøs kulturdekning av rånernes kultur, eller av bilkultur generelt? Hvorfor står det ingenting i de nevnte avisenes kultursider om bilkultur på bilkulturens egne premisser, der utøvernes språk, fagtermer og synsvinkler på estetikk slipper til? Og hvorfor er det slik at de gangene det er en kulturreportasje i norsk presse fra et rånemiljø, så er det som regel med en antropologs eller komikers blikk?

Tenk deg hvis kulturjournalister skulle dekket samtidskunst på samme måte. At de brukte teksten på å beskrive kunstnernes klær og utseende, og streifet kunnskapløst innom verkene, med en større fascinasjon for visningsrommet og publikum enn kunsten. At de fikk frem morsomme og blomstrende beskrivelser av det eksotiske i at en kunstner fyller et rom med ting og kaller det en installasjon. Eller at de møtte opp bare når naboene klager over alt bråket kunstnerne lager.

Hvorfor reagerer ikke kulturradikalerne på rånekulturens stemoderlige behandling som kultur? Kan det være så enkelt som at kulturradikalere ikke liker rånere? Tenk deg at du tar opp samtaletemaet råning med en kulturradikaler, jeg har forsøkt det selv noen ganger. Sjansen er stor for at vedkommende omtaler råning som ukultur eller en laverestående kultur. Og i løpet av samtalen vil motparten mest sannsynlig omtale rånere med følgende fem adjektiver: rasistiske, homofobe, kvinnefiendtlige, miljøskadende og trafikkfarlige. Det kan være verdt å undersøke om det er noe i disse påstandene.

Første gang jeg hørte uttrykket råner var for omtrent femten år siden. Det var myntet på en ungdomsgjeng på stedet jeg vokste opp, stedet som for alltid skapte forestillingen om at rånere er rasistiske, Brumunddal.2 Ondskapsfulle, til dels grusomme, rasistiske ugjerninger preget Brumunddal mot slutten av 1980-årene, og en gruppe ungdommer kalt rånere fikk skylden. Den sosiale taperen som mediene fremstilte som den lokale lederen for rasistene, ble i aviser kalt sjefsråneren, et klengenavn en lærer på ungdomsskolen min omtalte som «en hån mot grisene».

Byplanleggere som analyserte tettstedet fortalte i fjernsynet at Brumunddals tilrettelegging for biltrafikk fostret stedets rasisme, og at løsningen på problemene ville være å gjøre sentrum mindre rånevennlig. Fortellingene og fortolkningene i offentligheten om hvorfor Brumunddal ble rasistisk, fremstilte sakens hendelsesforløp i rånernes disfavør. I motoffensiven overfor rasismen ble rånernes samlingssted, Mobiltomta, bygget om til en offentlig park, ungdomshuset der bilkulturen var sentral, ble utsatt for sterk kritikk, og rånermiljøet fikk rasismestempelet hengende over seg.

Men i prosessen mot rånerne ble en kjede av viktige kjensgjerninger oversett: Rånere er som regel barn av arbeiderklassen og de har ofte lite utdannelse, eventuelt utdannelse rettet mot yrker i industri og mekanikk. Gjennom 80-årene hadde de vokst inn i et bonde- og industrisamfunn der unge mennesker i deres situasjon tidligere lett kunne få jobb i ung alder. De ble oppdratt til å se på hardt arbeid som en mulighet til å komme seg opp økonomisk og statusmessig. Industrinedleggelser i slutten av 1980-årene skapte økt arbeidsledighet og pessimisme. Arbeiderklassebarnas vei til penger og status ble ydmykende skåret over, og fremtiden usikker.

Samtidig tok kommunen mot noen få flyktninger og asylsøkere til et samfunn som ikke var klart for flyktningmottak. Bedriftene der nyinnflyttede, uansett geografisk bakgrunn, var blitt sosialisert inn de siste 80 årene, ble samtidig lagt ned eller virksomheten trappet ned. Dette sosiale bindeleddet til stedets arbeiderklasse ble fjernet. Rykter begynte å gå om flyktningene. Skinnjakker, mercedeser og parabolantenner, tradisjonelle statussymboler og velferdsgoder som arbeiderklasseungdommer nå hadde mistet muligheten til å jobbe seg opp mot, skulle være observert rundt hjemmene til flyktningene. Ryktene fortalte også at flyktningene fikk tingene som gaver fra det offentlige, det samme offentlige som tilsynelatende ikke brydde seg om rånernes ve og vel.

Rasismen og bråket som fulgte kulminerte i det etter hvert legendariske Brumunddal-slaget i 1991. Dette var et digert gateslagsmål i Brumunddal sentrum, foranlediget av demonstrasjoner fra Blitz mot et lovlig, men rasistisk folkemøte i regi av FMI-leder Arne Myrdal. Tettstedet ble i dette slaget i praksis delt på midten. Jeg sympatiserte med blitzerne, men jeg tror de fleste av mine jevnaldrende som hadde arbeiderklassebakgrunn, slik jeg har, støttet motsatt side.

Brumunddal er et lokalsamfunn med klare klasseskiller. Skillene er tydeligst sett nedenfra, og i arbeiderklassens øyne er lærere, akademikere, politikere og byråkrater en del av overklassen. Velmenende og modig, men konfliktskapende, støttet denne overklassen flyktningene, og innledet kampen mot rasisme og, indirekte, mot råning. Kampen ble frontet av radikale akademikerbarn og støttet av politikere og kulturpersonligheter. Dette var mennesker som selv levde godt i det gradvis mer postindustrielle Brumunddal. Rånerne følte seg utfryst og dårlig behandlet sammenlignet med flyktningene, samtidig som de som støttet flyktningene dårlig skjulte at de ikke likte rånere.

At arbeiderklassebarn blir rasister i perioder med økt arbeidsledighet og minkende sosial trygghet er ikke uvanlig. Rasisme blant fotballfans i tradisjonelle arbeiderstrøk er et eksempel på dette. Men å konkludere at alle fotballfans er rasister av den grunn, ville være irrasjonelt. Tilsvarende kan en ikke gå ut fra at alle rånere er rasister selv om noen er det, eller har vært det. En annen ting som rokker ved en slik oppfatning, er at mange av rånerne i Oslo er bindestreksnordmenn. En av Europas beste bilstylere er norsk og heter Wasif Iqbal.

Det er heller ikke nødvendigvis slik at det er den påståtte rasismen som gjør rånekulturen mindreverdig i kulturradikalernes øyne. Rasisme i seg selv er ikke nok til å gjøre en kultur eller et kulturuttrykk upopulært hos kulturradikaleren. Fotballklubbene jeg nevnte tidligere er et eksempel på dette.

Ikke engang fotballens homofobi ødelegger fotballgleden for kulturradikalerne. Fotballaget som har vært det mest vellykkede i Norge de siste tiårene, Rosenborg, har Rune Bratseth som sportsdirektør, kjent for sine lite homovennlige holdninger. Landslagssjefen i fotball, Åge Hareide, har uttalt til homoavisen Blikk at en åpen homofil ville være en belastning for laget. Selv trener Kjetil Rekdal i Vålerenga, laget som profilererer seg som mest radikalt og antirasistisk, ville følt seg utilpass om spillere på laget stod frem som homofile, ifølge et intervju med Natt&Dag. Tenk deg reaksjonen om slike uttalelser kom fra tilsvarende mektige rånere.

Heldigvis har homofile rånere jeg har snakket med opplevd mindre entydig negative reaksjoner enn det fotballspillere får. Rånerhomsene er blitt møtt med et vidt spekter av reaksjoner og holdninger, fra intoleranse og utfrysning til aksept og inkludering. En slik virkelighetsbeskrivelse kjenner jeg meg igjen i, jeg ble selv utsatt for homofobe handlinger fra rånere da jeg sto frem, jeg ble spyttet på og truet. Men ingen av de som reagerte slik, kjente meg før jeg stod frem. Den eneste virkelig systematisk ondskapsfulle homofobien jeg opplevde fra folk som kjente meg, kom fra fremtidige akademikere: Tjue av mine medelever på allmennfag ved Ringsaker videregående skole trykte t-skjorter mot meg og legningen min det året vi var russ. Og det uten å få en eneste straffereaksjon, utover samtale med rektor.

Jeg tror ikke reaksjonene hadde vært like milde om guttene gikk mekaniske fag og var stigende stjerner i rånemiljøet, i stedet for tilsvarende i idrettsmiljøet og politiske ungdomsorganisasjoner.

Dessverre er råneres homofobi tilsvarende den en kan vente å møte som homofil i enhver klassisk norsk mannskultur, det være seg innen idrett eller andre steder. Og her kommer jeg inn på et sentralt ankepunkt mot rånekulturen, den har rykte på seg for å være en kjønnsdiskriminerende mannskultur.

Det er jeg ikke enig i. For det første er det store og regionale forskjeller i kvinners rolle i rånermiljøene, og det vil være arrogant å anta at rånerkulturen er substansielt kvinnefiendtlig og at den ikke forandrer seg i takt med samfunnet rundt. Videre finnes det mange kulturer og miljøer der menn er rikere representert enn kvinner, og det uten at den kulturradikale misliker dem av den grunn. Det finnes færre kvinnelige komponister enn menn, likeså færre kvinnelige musikkanmeldere og færre kvinnelige filmregissører. Noen miljøer er i praksis fremdeles dominert av menn, og inntil kvinner bestemmer seg for å aktivt delta i dem vil kvinnene være i mindretall.

Men gjør det alltid noe at det er skjev kjønnsfordeling i et miljø? Målet med likestilling må være å fjerne formelle hindre for at mennesker av et kjønn kan delta på lik linje med det andre. Jeg kan ikke se at det finnes noen slike hindre for kvinners deltakelse i rånekulturen.

En annen side ved kjønnskulturen til rånerne er at kvinner gjerne blir hevdet å havne i en klassisk kvinnerolle, som passasjerer eller passivt vedheng. I så fall skiller rånerne seg dessverre lite fra gjennomsnittssjåførene på dette området. Menn kjører mer bil enn kvinner, er rikere representert i transportyrker enn kvinner, de kjører større og dyrere biler. Og sitter det en mann og en kvinne i en felles eid bil, kan du vedde på at den som kjører er mannen. Bilen har tradisjonelt vært nærmere det offentlige rom og den maskuline sfæren, og det ville være underlig om en kultur som springer ut fra bilbruk endte med en annen kjønnsfordeling enn det som er vanlig ved bilkjøring.3 Det er ikke dermed sagt at det ikke ville være ønskelig med flere kvinner bak rattet, men her må flere enn rånerne ta ansvar.

For noen få år siden ble rånekultur stilt ut på museum på Hunderfossen. Formålet med en slik utstilling kunne primært ha vært å spre kunnskap om rånekulturen til høyt utdannede, kulturinteresserte mennesker i voksen alder. Men utstillingen hadde en oppdragermisjon: Den skulle lære rånerne trafikksikkerhet. Og dette faller inn i et mønster, i årevis er det blitt hevdet fra kjøreskolelærerhold, trafikksikkerhetsorganisasjoner og andre, at rånere er hensynsløse sjåfører og at de er mer utsatt for ulykker enn andre. Det er bare én ting som kan knekke en slik fordomsbasert myte: virkeligheten, avdekket gjennom forskning. Den typiske råneren er ikke innblandet i flere trafikkulykker enn andre. Riktignok er unge menn overrepresentert i bilulykker, men det er ingen sammenheng mellom ulykkene og mennenes kulturelle tilknytning. Og trimmede mopeder, selve innfallsporten til rånemiljøet, er akkurat like trygge som andre mopeder, om en ser på antall ulykker.4

En annen egenskap ved råning som gjør kulturaktiviteten mindre populær blant kulturradikalere, er bilenes forurensing. Og er det noe som har fått kulturradikalere til å gå ut og marsjere i ungdomstiden, så er det dette. Fulle av ungdommelig overmot har Natur og Ungdom låst seg fast til anleggsmaskinene i håp om å stoppe vegutbygginger.

Et enklere grep enn å forhindre bilisme hadde vært å få bilen til å drives av noe som forurenser mindre, og miljøaktivistenes førstevalg har vært elbiler. Imidlertid er ikke elektrisitet mer miljøvennlig enn kraftanlegget som lagde den, og disse bilene har store batteripakker som må behandles som spesialavfall når de kastes.

En bedre løsning er biler som går på hydrogen, som bare slipper ut vanndamp, og den norske staten pumper inn penger i selskapene som utvikler slike. Det er bare ett problem: Om vi skal løse utslippsproblemer gjennom å innføre en ny type motor, vil det ta en evighet før den norske bilparken er byttet ut med miljøvennlige biler. Den globale oppvarmingen og internasjonalt forpliktende avtaler krever at noe skjer raskt.

Om en blander ut bensin med sprit i forholdet 15 til 85, kan de fleste bensinbiler gå på blandingen. En slik blanding vil slippe ut betraktelig mindre klimagasser ved forbrenning. Men der svenskene har fått avgiftsfritak for etanol 85, nekter den norske staten å foreta seg noe som helst. Og mens biodiesel, en klimamessig mer miljøvennlig variant av diesel lagd av fettavfall fra matvareindustrien, selger stort i Sverige, har den norske staten unngått å støtte innføringen av dette i Norge. Staten er rett og slett blitt for økonomisk avhengig av miljøavgifter til at de har råd til å la bilister erstatte forurensende drivstoff med avgiftsfritatt miljøbrensel.5 Sverige har et mål om å kvitte seg med sin oljeavhengighet innen 2020, målet for oljenasjonen Norge ser ut til å være å holde forbruket oppe.

En annen side ved saken er at en ekte kulturradikaler reiser mye, og det skal ikke mange flyturene til for å overgå selv den mest aktive råners utslipp av klimagasser. På tross av flygningens enorme miljøskader kjøper kulturradikaleren billetter til eksotiske land uten skam. Rånerens utslipp, som ved enkle grep kan begrenses drastisk, hvis staten tillater det, er allerede i dag ikke verre enn kulturradikalerens utslipp. Og om få år vil kulturradikaleren være alene som miljøsvin, mens råneren kjører bilen sin på sprit. Men, tro meg, ikke en gang det vil mildne kulturradikalerens negative oppfatning av råneren.

Det er helt andre grunner til at han mener det han mener.

Råning kan altså med andre ord ikke sies å være verken spesielt rasistisk, homofobt, kvinnediskriminerende, trafikkfarlig eller forurensende. Hva er det da som gjør at kulturradikalerne får avsmak? Sannheten er at kulturradikaleren aldri har hatt sansen for noe som helst som har med biler å gjøre. En utbredt sympati for kollektive løsninger har alltid gjort privatbilisme til noe suspekt i kulturradikale øyne. En av kulturradikalerens ledestjerner, Johan Galtung, forutså i 1960-årene et 1989 der bilene stod plassert i museer, som skrekkelige eksempler på gamle tiders dekadanse.6 Dekadansen kommer i Galtungs øyne fra USA. Og den norske rånekulturen blir gjerne satt i sammenheng med svensk raggarkultur og dennes dyrking av Amerika.

Nå har ikke kulturradikaleren nødvendigvis noe imot all amerikansk kultur, Warhol er han fan av, han liker gjerne minimalistisk musikk eller amerikansk punk, nyere amerikansk skjønnlitteratur, beatpoesi og Eminem. Men den norske bilkulturen klarer han ikke å like, en slik sjarmløs og uironisk dyrking av amerikanskimportert mainstreamkultur byr ham imot.

Biler ble fryktelig sent en ordinær salgsvare i Norge, og er i ettertid blitt beskattet på linje med sprit, tobakk og andre luksusgoder. Så dannede mennesker med impulskontroll og kulturell kapital har ikke kjørt med lett hjerte, de har bare kjørt når de har måttet kjøre, for ikke å fremstå som sløsaktige. Og når de kultiverte, kulturradikalerne inkludert, kjører, har de vært en del av det offentlige rom. De pynter ikke bilen sin for å gjøre den hjemmekoselig, de tilbringer ikke unødvendig med tid i den, bilen er et fremkomstmiddel som må respektere reglene som det offentlige rom gir. Medlemmer av en kultur som lever i og morer seg med bilen, slik rånerne gjør, som pynter den, som spiser, fester, puler og har sosiale sammenkomster i den, og som kjører på kreative måter, bryter totalt med den kultiverte måten å forholde seg til bilen på. En slik kultur fremstår som skitten i et kultivert hode.

Kulturradikaleren er kultivert og dannet, han er som regel akademiker. Som akademikere flest er han et akademikerbarn, har aldri vært del av rånekulturen og er oppdratt til å mislike den. Om han nå skulle komme fra et arbeiderklassehjem, er kulturradikaleren en klassereisende, og vil gjerne slippe å ha noe med rånekulturen å gjøre. Store deler av fjoråret var avisene fylt til randen av sutrende akademikere som gråt over sin vonde klassereise. Men for den klassereisende finnes det en trøstende tanke i all smerten, han ble i hvert fall ikke råner. Han kom seg bort fra hjemstedet, bort fra taperne som ble igjen. Min erfaring er at om en vil bli venn med en annen som er klassereisende, er det et godt utgangspunkt for samtalen å snakke dritt om dem som aldri flyttet.

I kulturradikalerens øyne er det noe tragisk i å bli igjen og råne, å kjøre rundt og rundt i ring, den samme ruta gang på gang. Slik kulturradikaleren ser det, er det ingen progresjon i råning, råneren kommer tilsynelatende ingen vei. Enda verre er det at ruta råneren kjører som regel ligger nær føde­stedet, det blir som en langvarig sirkulering rundt barndomshjemmet, en hyllest til opphavet. Å råne er hjemstedsromantikk, å råne håner kulturradikalerens idealer.

Kulturradikaleren elsker bruddet. Inspirert av postmoderne og modernistiske tenkere skal ikke et menneske bli ved sitt opphav og godta etablerte sannheter. Det skal ikke ferdes i ring, det har ikke røtter, det har føtter. Mennesket skal fødes i smerte, ha en traumatisk oppvekst, en rebelsk ungdomstid, og så gjøre et brudd med det han kommer fra. Mennesket skal ut og se verden, ut og reise og sanse andre kontinent, det skal lete i de mørkeste avgrunner og varmeste himmelstrøk for å finne seg selv. Transportmidler skal bare være til hjelp for å komme frem til dette målet. En person som klarer å finne seg selv bak rattet på en bil, som kjører rundt og rundt på hjemstedet, er et usympatisk menneske i kulturradikalerens øyne. En kultur der dette er hovedingrediensen finner kulturradikaleren liten glede i å forsvare.

Friheten jeg fant i råning som tenåring er rett og slett vanskelig å se med kulturradikalt blikk. _Noter

• Absolutt samtidig, 2001–2006 Leder


• Hvorfor råner ikke kulturradikalere? Bjørn Hatterud
• Samisk aktivist i 40 år Ole Henrik Magga
• Behovet for en utføringsbok i sosiologi Pål Veiden