• Å elske kritikk Leder


• Sviket mot minoritetskvinnene Iffit Z. Qureshi
• Patologiseringen av menneskelivet Lars Fr. H. Svendsen
• Prisen på afrikanske liv. Norske medier og WTO Kjetil Wiedswang

Lars Fr. H. Svendsen

Patologiseringen av menneskelivet

 

Inntil nylig var det rådende syn på mennesket at de fleste har ressurser i seg til å håndtere livets prøvelser. I dag er mennesket snarere blitt et vesen som er så ufattelig skjørt at det antagelig vil bukke under, eller i det minste få en alvorlig knekk, av at livet faktisk ikke er helt problemfritt.

For noen år siden publiserte fem kanadiske psykiatere artikkelen «Patologi i Hundremeterskogen». Der brukte de moderne diagnosesystemer på skikkelsene i A.A. Milnes klassiske barnebøker.1 Det viste seg at Ole Brumm og alle vennene hans hadde alvorlige psykiske lidelser. Poenget med artikkelen var ikke å kaste kritisk lys over Milnes bøker, men å fleipe med diagnosesystemene.

Vi ser en tendens til å finne patologier i større og større deler av menneskets handlings-, tanke- og følelsesliv. Stadig flere menneskelige problemer blir innlemmet i et tilsvarende voksende område for psykiske lidelser. Ut fra enkel systemteori er det lett å forklare hvorfor det er slik: Ethvert system har en iboende tendens til å forsøke å vokse. Det ligger i ethvert systems vesen å forsøke å inkorporere stadig flere instanser under seg selv.

Den terapeutiske etos
De ulike psy-disiplinene har vokst kolossalt både i antall utøvere og klienter, og kan sies å ha blitt en hovedforvalter av det senmoderne sjelslivet. Anthony Giddens formulerer det slik: «Terapi er et ekspertsystem som er dypt involvert i selvets refleksive prosjekt.»2 Den terapeutiske etos har rykket inn i sentrum for vårt forhold til oss selv.

Individer skal settes i stand til å realisere seg selv i stadig større utstrekning. Et velfungerende individ betraktes som aktivt og fullt av initiativ, mens et individ som i liten utstrekning viser disse egenskapene, vil lide under en mangel. Det er derfor dette ikke minst handler om menneskesyn, om hvilke rammer vi setter for hva som er normalt og akseptabelt i det menneskelige handlings-, tanke- og følelseslivet. Vi vet at hva som betraktes som normalt og hva som betraktes som patologisk har variert sterkt i historiens løp, og slett ikke er upåvirket av den til enhver tid rådende sosiale og politiske ideologi. Jeg mener ikke at psykiske lidelser bare er «sosiale konstruksjoner», men de har utvilsomt en viktig sosial komponent. .»3 Og det er ingen grunn til å tro at våre dagers mentale patologier skulle være løsrevet fra sosiale og politiske kontekster.

Jeg kommer ikke til å gå inn på tunge, psykiske lidelser som schizofreni, men begrenser meg til fenomener som depresjon, angst etc., som hevdes å ramme en relativt stor del av befolkningen. Med andre ord skal jeg rette oppmerksomheten mer mot den «lette» enn den «tunge» delen av psykiatrien. Jeg tviler heller ikke på at det stort sett er gode hensikter som ligger til grunn for en utvikling som like fullt har mange betenkelige trekk.

Blir vi stadig sykere?
Vi har sett radikale økninger i antall mennesker som hevdes å oppfylle kriteriene for gitte psykiatriske diagnoser. Ikke minst gjelder dette depresjon. Ifølge psykologen Martin Seligman har mennesker født etter 1945 ti ganger så stor sannsynlighet for å utvikle en depresjon som mennesker født femti år tidligere.4 Andre undersøkelser opererer med en tredobling på bare ti år.5 Lignende tall blir presentert jevnlig. Ser vi på tallene for angst, finner vi tilsvarende økninger. Ifølge kvantitative undersøkelser hadde et gjennomsnittlig barn i USA rundt 1990 høyere angstnivåer enn barn i psykiatrisk behandling på 1950-tallet.6 Så å si alle såkalte prevalensstudier – undersøkelser av hvor mange som er syke i en befolkning på et gitt tidspunkt – viser svært store tall. Det finnes også enkelte prevalensstudier som viser stikk motsatt utvikling, men de har en tendens til ikke å få så stor oppmerksomhet.7

Hva skyldes denne økningen i tallene? Det kan være flere grunner: 1) Folk er rett og slett blitt sykere, 2) man er blitt flinkere til å fange opp folk som oppfyller en gitt diagnose, eller 3) man har utvidet kriteriene slik at en større gruppe enn tidligere faller inn under diagnosen. Det er selvfølgelig vanskelig å avgjøre hvilken forklaring som er den riktige. Antagelig gjør alle tre fenomener seg gjeldende, men det er særlig det tredje alternativet jeg kommer til å forfølge her.

Et underlig helsebegrep
Det offisielle norske helsebegrepet (ved Statens helsetilsyn) er identisk med Verdens helseorganisasjons definisjon av helse: «Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.»

Denne definisjonen er ganske underlig. Den er ekstremt snever i sitt omfang, i den forstand at det neppe finnes et eneste menneske på kloden som kan sies å oppfylle kriteriene for god helse – det finnes rett og slett ingen mennesker som har fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære. Definisjonen angir en tom mengde. Det skyldes at definisjonen angir en ekstremt idealisert størrelse som ikke finnes i den virkelige verden.

Nå kan man jo hevde at definisjoner ofte er idealiseringer, som abstraherer bort trekk fra den virkelige verden, og at man i enhver vitenskap må gjøre slikt, som når man i den klassiske mekanikken forutsetter størrelser som «en kule som ruller nedover en friksjonsfri flate i et vakuum». Men fysikk og medisin er nå engang ikke det samme.

På den annen side er definisjonen også ekstremt vid, i den mening at det ikke finnes et eneste trekk ved et menneskes liv som ikke kan sies å være ytterst helserelevant. Et tredje trekk vi kan merke oss, er at definisjonen ikke baserer seg på en symmetrisk motsetning mellom helse og sykdom, men tvert imot åpner for at personer kan ha sviktende helse, uten at de av den grunn er syke. Da får vi et problem med å definere sykdom. Skal sykdom da forstås som veldig sviktende helse? Hvor mye må den svikte, hvor langt bort må man fra den idealiserte helsen før det blir rimelig å snakke om sykdom?

Når det kommer til mental helse, medgir Verdens helseorganisasjon at det er «nesten umulig» å gi en dekkende definisjon. Men det fremheves gjerne at individet skal føle velvære, kan håndtere livets normale prøvelser, arbeide produktivt og yte et bidrag til hans eller hennes sosiale omgivelser. Ut fra slike kriterier kan vi i det minste si at noen mennesker faller innenfor mens andre faller utenfor. Denne beskrivelsen av mental helse forutsetter et bestemt menneskesyn. Man kan si at det som beskrives er en god protestant. Vedkommende er arbeidsom, og forsøker å bidra positivt til livene til menneskene han eller hun har rundt seg. Men ikke alle mennesker passer inn i denne modellen, uten at det av den grunn nødvendigvis er rimelig å tilskrive dem sviktende mental helse.

Helse og sykdom er ikke strengt objektive størrelser. Vi kan ikke sette klare skiller mellom dem som er syke og dem som ikke er det, slik vi kan putte bananer i en kurv og epler i en annen. Hvor vi sier at god helse slutter og sykdom begynner, er et pragmatisk spørsmål. Det avgjørende er å sette en grense et hensiktsmessig sted, slik at vi verken inkluderer eller ekskluderer for mange mennesker som etter en rimelig vurdering kan sies å være henholdsvis syke eller friske. Å si det løser selvfølgelig svært lite, for da er spørsmålet hva en rimelig vurdering skulle være.

Kriterier for mentale patologier
Noe av formålet med utviklingen av diagnostiske manualer som DSM (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders) og ICD (International Classification of Diseases), er å sette opp relativt klare kriterier og operasjonalisere prosessen med å avgjøre når vi bør snakke om at en person har en gitt lidelse. Jeg skulle gjerne ha diskutert de vitenskapsteoretiske problemene knyttet til disse manualene, men det er det rett og slett ikke plass til. Det er neppe kontroversielt å hevde at manualene er problematiske.

Ifølge DSM-IV kreves generelt det følgende for at det skal være snakk om en psykisk lidelse:

Ingen av disse kriteriene er krystallklare. For det første er det uklart akkurat hva som kreves for at noe skal kunne kalles en dysfunksjon. For det andre er det uklart hva som er til «skade» for et individ. To individer med nøyaktig samme symptomer kan altså kategoriseres som syk eller frisk alt ettersom hvordan omgivelsene forholder seg til dem, fordi skaden vil kunne være bestemt av omgivelsenes reaksjoner på individet. For det tredje er «forventede og kulturelt sanksjonerte responser» en ytterst foranderlig størrelse. Hvis et sammenbrudd skulle være den ventede og kulturelt sanksjonerte reaksjonsmåten på en bestemt hendelse, vil altså sammenbruddet av den grunn være bortdefinert av feltet for psykiske lidelser. Disse generelle kriteriene for psykisk lidelse er til relativt liten hjelp.

De mer spesifikke kriteriene for den enkelte lidelsen er også problematiske. Ett problem er den store økningen i antall diagnoser. Fra DSM-I til DSM-IV er antall diagnoser økt fra 60 til 350. Mange av disse diagnosene overlapper i så stor utstrekning hverandre, at de rett og slett blir uhyre vanskelige å bruke. Ønsket om å operasjonalisere diagnostiseringsprosessen blir med andre ord motarbeidet av antall diagnoser. I undersøkelser der en rekke kompetente psykiatere er blitt bedt om å undersøke et stort antall pasienter, og deretter stille diagnose på grunnlag av DSM, er variasjonen oppsiktsvekkende høy.8 Psykiaterne var like tilbøyelige til å være uenige som enige om diagnosen – og vel å merke: Uenighetene dreide seg ikke om for eksempel hvilken variant av angst det skulle dreie seg om, men om vedkommende led av angst eller depresjon. Det er klart at dette ikke er en eksakt vitenskap, og slik må det kanskje også være, men det tilsier en viss skepsis til eller i det minste varsomhet i omgang med de diagnostiske redskapene.

Diagnosen fanger for mange
Et beslektet problem er at kriteriene for den enkelte diagnosen er så vide at de ofte fanger inn nær sagt hva som helst. Et eksempel på dette er kriteriene for ADHD i DSM-IV. Jeg skal ikke gå gjennom hele listen med kriterier. La meg bare påpeke at jeg selv oppfylte praktisk talt alle kriterier. Nå kan det tenkes at jeg faktisk lider av ADHD – selv om jeg er ganske sikker på at det ikke er tilfelle – så jeg sjekket listen over kriterier på kjæresten min og flere av vennene mine.

Resultatet ble det samme i alle tilfeller: De oppfylte et stort flertall av kriteriene, faktisk atskillig flere enn hva som kreves for diagnosen. Det eneste punktet der ingen av oss faktisk oppfylte diagnosen, var i kravet om at det må være klare holdepunkter for «et klinisk betydningsfullt problem». Ingen av oss kunne si at de atferdstrekkene som ellers var beskrevet i diagnosen, faktisk førte til noe vesentlig problem. Poenget mitt er ikke at ADHD utelukkende er en konstruksjon uten rot i virkeligheten, men rett og slett at diagnoseredskapet ser ut til å fange inn altfor mange tilfeller.

Det har også oppstått en tiltagende pluralisering av depresjonsformer. Det er ikke lenger bare snakk om unipolar, bipolar, endogen og eksogen depresjon, men et vell av ulike former. Diagnosen rommer derfor et uhyre bredt spekter av symptomer, og mange av disse ble ikke tidligere betraktet som symptomer på depresjon, som tretthet, ubesluttsomhet og hemninger. Flere av disse symptomene gis samtidig såpass brede beskrivelser at svært mye kan falle inn under dem. Hvis man er nedstemt, har litt diffuse skyldfølelser, uregelmessig søvn, finner liten interesse i ens arbeid og har lettere nedsatt seksuell lyst, er depresjonsdiagnosen i boks. Totalt opererer DSM med ni kriterier, hvorav fem må være oppfylt. ICD-10 opererer med tre grunnsymptomer, hvorav to må være oppfylt:

I tillegg finnes en rekke tilleggssymptomer (nedsatt selvtillit, skyldfølelser, selvmordstanker, konsentrasjons- og søvnvansker, at man enten er passiv eller oppfarende, at man går opp eller ned i vekt). De fleste av oss har opplevd livet slik fra tid til annen, at ganske mange av disse symptomene har vært til stede, men vil likevel hevde at det er urimelig å beskrive tilstanden som en depresjon. Selv har jeg pleid å omtale det som å være «drittlei», og vet av erfaring at det går over for min del. Men at jeg selv ville benekte at det handler om en depresjon, er i grunnen ikke noe tungtveiende argument fra et diagnostisk ståsted, da en manglende sykdomsinnsikt er ytterligere ett kriterium.

De psykiske lidelsenes omfang
Det vi vet fra sosialantropologien og den medisinske historien, er at sykdomsbegreper og -definisjoner varierer med tid og sted. Gamle sykdomsbegreper faller fra og nye kommer til. Det er ikke bare diagnosene som forandrer seg, men egentlig hele sykdomsbilder. Noe av gevinsten ved å ta inn over seg den historiske og sosialantropologiske kunnskapen, er at man får en avstand til de begrepene man selv anvender, og innser at også de er konstruksjoner som utspiller seg i et kulturelt rom. Det skjer for eksempel ganske mye i utviklingen fra begrepet om MBD (Minimal Brain Dysfunction) til begrepet om ADD (Attention Deficit Disorder) i DSM-III, der man går fra en etiologisk til en symptomatologisk innfallsvinkel. DSM-III skiller mellom ADD med og uten hyperaktivitet, mens denne distinksjonen blir forlatt i DSM-III-R fordi det ikke ble funnet empirisk grunnlag for den. Derimot kommer inndelingen i subtyper tilbake i DSM-IV, der lidelsen fikk betegnelsen ADHD (Attention Deficit Hyperactive Disorder). Vi finner en enda mer komplisert utviklingshistorie for angstens del, der det finnes 20 kategorier i DSM-IV, mens det bare var to i DSM-II. Etter hvert som kriteriene endrer seg, vil nye mennesker falle innenfor en diagnose, mens andre som tidligere var innenfor, med ett er utenfor.9

For eksempel er kriteriene for posttraumatiske stresslidelser etter hvert blitt ganske løse, og i DSM-IV ble området utvidet, slik at det ikke lenger var noe krav at et individ selv måtte ha opplevd en livstruende situasjon, sett en forferdelig ulykke med egne øyne eller lignende. Det kan være tilstrekkelig at man er et «indirekte offer», ved at noe har skjedd ens nærmeste eller for den saks skyld at man har sett noe rystende på en nyhetssending på tv, med den følge at man i etterkant føler frykt og hjelpeløshet. Etter tsunamien i romjulen 2004, ble det anslått at et stort antall nordmenn – og andre, selvfølgelig – ville få behov for bistand fra krisepsykiatere eller lignende. Meg bekjent har dette ikke slått til, og det ville vært interessant med en undersøkelse av hvor høye disse tallene i virkeligheten var.

Konsekvensene av 11. september 2001 for den mentale helsen er ganske grundig undersøkt. Umiddelbart etter angrepene var anslagene fra New Yorks helsevesen at rundt 25 prosent av New Yorks innbyggere ville være så hardt rammet emosjonelt at de ville ha behov for terapi.10 En annen undersøkelse hevdet at 44 prosent av alle amerikanere ville slite med posttraumatiske stresslidelser.11 Da tallene senere ble undersøkt, viste det seg at 7,5 prosent av innbyggerne midt i angrepsområdet (det sentrale og nedre Manhattan) hadde posttraumatiske stresslidelser som kunne knyttes direkte til terrorangrepet.12 Det tallet er i grunnen ikke så høyt, siden det anslås at 3,5 prosent av New Yorks befolkning til enhver tid vil ha slike lidelser på grunn bilulykker, ran, vold etc. Og allerede våren 2002 var tallene for dem som fremdeles led av slike lidelser på grunn av terrorangrepet nede i 0,6 prosent. Tallene for USA som helhet var selvfølgelig enda lavere.

Det viste seg også at økningen i antall newyorkere som søkte hjelp hos terapeuter etter 11. september var helt marginal. Etter terrorangrepene i Madrid i mars 2004 var tallene bare en tredel så høye som i New York.13 Og etter alt å dømme var de enda lavere i London etter bombene i juli 2005. Med andre ord klarer folk seg stort sett helt fint. Og de som virkelig får problemer, trenger antagelig noe mer enn en liten prat med en krisepsykiater.

Sykdomstall overstiger befolkningstall
Vanligvis er det imidlertid de store tallene som får oppmerksomhet. Med jevne mellomrom kan vi lese anslag av eller mindre offentlig karakter om at en så og så stor andel av befolkningen vil ha en psykisk lidelse innenfor et gitt tidsrom. Disse tallene har en tendens til å være oppsiktsvekkende høye. Hvis man summerer tallene fra alle de ulike interesseorganisasjonene for mennesker med en gitt mental lidelse, er det ikke utenkelig at det samlede tallet vil overstige det samlede befolkningstallet, dvs. at det ut fra disse tallene finnes flere syke mennesker enn det faktisk finnes mennesker – det ville i så fall være et oppsiktsvekkende resultat. Jim Windolf utførte en slik undersøkelse i USA, der han ba om informasjon fra ulike interesseorganisasjoner, offentlige instanser for psykisk helse etc., og deretter summerte han tallene. De oversteg ikke 100 prosent, men han kom faktisk opp i 77 prosent, dvs. at over tre firedeler av alle amerikanere hadde psykiske lidelser.14 Man behøver ikke være spesielt skeptisk anlagt for å stille seg tvilende til et slikt tall.

Nå finnes det utvilsomt mange mennesker som har flere ulike lidelser på én og samme tid, men det er neppe nok til å forklare det enorme tallet. I kildene jeg har sett på varierer anslagene for antall personer med ADHD fra under 1 prosent til opp mot 20 prosent. De fleste synes å lande på rundt fem prosent. For angstlidelser har jeg sett tall opp mot 10 prosent, og for tvangslidelser to prosent. Depresjon er en av de store kategoriene. Anslagene varierer en del her også, men tall mellom 10 og 20 prosent er ganske vanlige å se. Og så videre … Hva som skulle være nøyaktige tall, er det ikke min oppgave å mene noe om. Jeg bare konstaterer at det er disse tallene som formidles til den jevne avisleser.

Begynner man å summere disse prosentene, blir tallet oppsiktsvekkende høyt – selv om man tar høyde for utstrakt komorbiditet, dvs. at to eller flere sykdommer opptrer samtidig. Faktisk så høyt at vanlige påstander om at mellom 20 og 25 prosent sliter med en psykisk lidelse, blir lave i forhold. For meg som legmann virker selv disse tallene svært høye, men jeg har selvfølgelig ikke noen alternative tall å presentere. I en mye omtalt undersøkelse som ble publisert i 2005, hevdet Atle Roness m.fl. at av de angivelig 800 000 nordmenn som sliter med angst og depresjon, har bare 13 prosent av dem med depresjonsdiagnosen og 25 prosent av dem med angstdiagnosen søkt hjelp.15 Jeg har ingen grunn til å tvile på disse prosenttallene, men er ikke overbevist om at de resterende 87 og 75 prosentene hører hjemme i behandlingsapparatet. Her må det legges til at Roness m.fl. tar viktige forbehold i selve artikkelen, der de påpeker at undersøkelsens art vil føre til at behovet for hjelp blir overestimert, men disse forbeholdene var dessverre ikke å finne i presseoppslagene om saken.

Terapi som sykdomskilde
Det kanskje mest betenkelige ved den terapeutiske etos som råder i dag, er at den formidler en rekke vrangforestillinger om hvordan man bør forholde seg når man rammes av en ulykke – eller livet rett og slett blir tungt. En av de mest seiglivede mytene om vår mentale helse, er at det generelt er bra for oss å gi uttrykk for følelsene våre og at de som ikke gjør det, lider av en type «hemning». Det å «lufte følelsene» verbalt er imidlertid ikke noen sikker vei til mental helse – snarere virker det ofte forsterkende på symptomene.16 Man blir ofte tristere av å fordype seg i og snakke om noe trist. Det kan derimot hjelpe betraktelig å la noe helt annet enn det triste få være i sentrum for oppmerksomheten. Det ligger en viss visdom i tittelen på Rod Stewarts gamle Schläger: «I don’t want to talk about it.»

Poenget mitt er selvfølgelig ikke at det beste for enhver skulle være å bli stum som en østers. Noen mennesker er emosjonelt ekspressive, andre er det ikke. Når man mister noen som står en nær, er det «naturlig» for noen mennesker å gi uttrykk for en sorg, mens det ikke er det for andre. Undersøkelser av sorgterapi tilsier at den ikke har noen virkning av verken positiv eller negativ art for de fleste, men et mindretall ser ut til å få større vansker etter slik terapi. En undersøkelse tilsa at hele 38 prosent klarte seg dårligere etter sorgterapi enn en kontrollgruppe som ikke gjennomgikk slik terapi.17 Det finnes lignende tall for samtalegrupper i forbindelse med kreft, hjertelidelser m.m.

Det er heller ikke dekning for å hevde at de som ikke vil snakke om det, nødvendigvis får en «trøkk» senere. Generelt synes de som klarer å fortrenge en hendelse og ikke snakker om den, å klare seg best videre i livet. Men ikke alle klarer det, og for dem kan terapi være til hjelp. Det synes imidlertid klart at terapi slett ikke er gunstig for alle. Etter en ulykke eller lignende kan man derfor gjøre vondt verre ved å trekke alle berørte inn i en «obligatorisk» terapi.

Problemet med å trekke folk inn i en terapeutisk situasjon etter en ulykke er at det kan ødelegge deres evne til å skjerme seg mot hendelsene – de senker «guarden» og tar innover seg inntrykk som de ellers kunne klart å blokkere. Terapien kan befeste det smertefulle, ved at det nærmest spikres fast gjennom samtalen. Ikke minst kan man legge til rette for selvoppfyllende profetier ved å fortelle folk om hvordan de kan komme til å oppleve tilværelsen fremover. Slik sett vil terapien bidra til å øke omfanget av de psykiske lidelsene. Satt på spissen kan man hevde at terapikulturen forsterker de lidelsene den har satt fore å kurere.

Det er et velkjent fenomen at mennesker som blir klassifisert gjennom ulike kategorier, blir påvirket av klassifiseringen. Å gi en person en diagnose er en handling som forandrer den diagnostiserte. Filosofen Ludwig Wittgenstein skriver om Freud: «Analysen vil antakelig gjøre skade. For selv om man kan oppdage ulike ting om en selv under analysen, må man ha en veldig sterk, pågående og vedvarende kritikk for å gjenkjenne og gjennomskue mytologien som blir tilbudt eller påtvunget en. Det er en tilskyndelse til å si, ‘Ja, selvfølgelig må det være slik’. En kraftig mytologi.»18 Jeg tror denne påstanden i en viss utstrekning har gyldighet for de fleste terapiformer. Og jo mer den terapeutiske tenkemåten gjennomstrømmer hele samfunnet, desto vanskeligere vil det være for pasienten å mobilisere en kritisk distanse til den.

Kosmetisk psykofarmakologi
Det at medisinens rolle ikke bare er å behandle eller forhindre sykdommer, men mer positivt er å fremme helse, er ingen ny tanke. Vi finner denne tanken allerede i den hippokratiske tradisjonen i antikkens Hellas. Som et statlig program begynner denne tanken å vokse frem på 1700- og 1800-tallet. Det kan jo virke som en god idé. Hva skulle være i veien med å ville fremme folks helse utover hva som kan kalles bekjempelse av sykdom? Og hva skulle være i veien med å bruke psykofarmaka i slikt helsearbeid? Ser vi for eksempel på brukere av såkalte lykkepiller, hevder de i enkelte tilfeller at de føler seg bedre enn hva de gjorde selv da de var «friske». Enkelte har også tatt til orde for å gi slike medikamenter ikke bare til «syke», men også til «friske» for å øke deres mentale velvære, idet forsøk har vist at de også virker på «friske» mennesker.

eter Kramer, som hadde en fast månedlig spalte i Psychiatric Times og skrev boken Listening to Prozac, fant at hans pasienter som fikk Prozac ikke bare oppnådde en bedring av symptomene, men faktisk fikk mer omfattende personlighetsendringer som de selv oppfattet som positive. De var, som han skrev, blitt «bedre enn bra».19 Han innførte begrepet «kosmetisk psykofarmakologi» for å betegne medisinering som ikke hadde til hensikt å helbrede hva som strengt tatt kunne betraktes som sykdommer, men som forandret pasienter på en måte som både lege og pasient oppfattet som positiv. Uttrykket «kosmetisk psykofarmakologi» er passende fordi det viser en klar parallell til kosmetisk kirurgi. Argumentet er i korthet som følger: Hvis kosmetisk kirurgi er akseptabelt, burde vel også kosmetisk psykofarmakologi være det.

Her er veien ikke så lang til Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden. Som det heter der: «Det er virkelig ikke påkrevd for et sivilisert menneske å tåle noe som er ubehagelig.»20 Kramers posisjon er interessant fordi den på sett og vis er en konkretisering av det rådende helsebegrepet. Ser vi på WHOs definisjon av helse, vil dette være fullt i samsvar med en bedring av folks helse. Vi snakker altså om en bruk av medisiner der ambisjonen ikke bare er å gjenopprette en slags «normaltilstand», men snarere å frembringe en optimaltilstand, idet helse nettopp blir definert som en slik optimaltilstand. Hvis vi mener at dette ville være en uheldig utvikling, noe de fleste vel vil mene, må vi også forkaste WHOs helsebegrep.

En tiltagende, tillært sykelighet
Den psykologiske og psykiatriske talemåten er ikke «lukket». Den siver over i magasiner, aviser og fjernsynsprogrammer. Den har nedslag i filmer og romaner, og ikke minst melder den seg stadig mer i dagligtalen. Frank Furedi skriver:

Det handler om en tiltagende, tillært sykelighet. Med det mener jeg ikke at folk ikke sliter med ulike prøvelser i livet, men at de blir tiltagende tillært å betrakte disse plagene som sykdomstegn. Det er slett ikke gitt at dette gjør dem særlig godt, at det gjør plagene lettere å bære eller at det hjelper dem til å kvitte seg med plagene. Det finnes etter hvert mye dokumentasjon for at dette i en stor andel av tilfellene forverrer plagene.

Det er mye som tyder på at vi har lagt terskelen for mentale lidelser for lavt, at vi «produserer» psykiske lidelser i stort omfang. På grunn av frykten for at mennesker ikke vil klare å håndtere de skuffelsene og prøvelsene som livet nødvendigvis byr på, behandler vi folk deretter, og en mulig konsekvens av dette er at vi skaper mennesker som ikke har evnen til å håndtere motgang. Vi skaper mennesker som opplever seg selv som deprimerte og traumatiserte på grunn av hendelser som tidligere ble betraktet som en del av et normalt liv.

Vi søker ikke lenger Gud, en frelse, men snarere en optimalisert mental helse. Lykke er ikke bare blitt noe vi alle søker, men noe vi faktisk har en rett til. Og den som ikke realiserer en optimal lykke, er i grunnen en taper. Som filosofen Pascal Bruckner har formulert det, lever vi antagelig i det første samfunnet der mennesker føler seg ulykkelige fordi de ikke føler seg fullstendig lykkelige.22

Noter

1. Shea, Sarah F. m.fl.: «Pathology in the Hundred Acre Wood: A Neurodevelopmental Perspective on A.A.», i Canadian Medical Association Journal 12/2000, s. 1557ff.
2. Giddens, Anthony: Modernity and Self-Identity. Self and Identity in the Late Modern Age, Polity Press, Cambridge 1991, s. 180.
3. Jeg har et standpunkt som er beslektet med Ian Hacking: The Social Constrction of What?, Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts 1999, dvs. en slags mellomposisjon mellom realisme og sosial konstruktivisme.
4. Seligman, M. E. P.: «‘Me’ decades generate depression: individualism erodes commitment to others», i APA Monitor 19/1988, s.18.
5. Cross-National Collaborative Group: «The changing rate of major depression. Cross-national comparisons», JAMA 268:3098-3105, 1992.
6. Twenge, J.M.: «The Age of Anxiety? Birth cohort change in anxiety and neuroticism, 1952-93», i Journal of Personality and Social Psychology 79/2000, s. 1007-1023.
7. Jf. Sommer, Christina Hoff og Sally Satel: One Nation Under Therapy: How the Helping Culture Is Eroding Self-Reliance, St. Martins Press, New York 2005, s. 20.
8. Jf. Kutchins, Herb og Stuart A. Kirk: Making us Crazy. DSM: The Psychiatric Bible and the Creation of Mental Disorders, Constable, London 1997, s. 52ff.
9. Som Chuck Palahniuk skriver i romanen Survivor: «Edition to edition, the symptoms change. Sane people are insane by a new standard. People who used to be called insane are the picture of mental health.» Palahniuk, Chuck: Survivor, Vintage, London 2000, s. 88.
10. Jf. Sommer og Satel: One Nation Under Therapy, s. 178.
11. Schuster, M. m.fl: «A national survey of stress reactions after the Sept 11th, 2001 terrorist attacks», i New England Journal of Medicine 345/2001, s. 1507-12.
12. Simon Wessely: «When Being Upset Is Not A Mental Health Problem», i Psychiatry 2/2004, s. 154.
13. «Recovering from terrorism – Panic attack», The Economist 3.-9.9.05, s. 34.
14. Jf. Sommer og Satel: One Nation Under Therapy, s. 3.
15. Roness, A., A. Mykletun og A.A. Dahl: «Help-seeking behaviour in patients with anxiety disorder and depression», i Acta Psychiatrica Scandinavica 111/2005, s. 51-8.
16. For dokumentasjon av dette for depresjoners del, se Sommer og Satel: One Nation Under Therapy, s. 249-250.
17. Jf. ibid. s. 138.
18. Wittgenstein, Ludwig: Lectures and Conversations on Aesthetics, Psychology & Religious Belief, Basil Blackwell, Oxford 1966, s. 51f.
19. Kramer, Peter D.: Listening to Prozac: A Psychiatrist Explores Antidepressant Drugs and the Remaking of the Self, Penguin, London, 1997, s. xvi.
20. Huxley, Aldous: Vidunderlige nye verden, Aschehoug, Oslo 1982, s. 181.
21. Furedi, Frank: Therapy Culture. Cultivating Vulnerability in an Uncertain Age, Routledge, London 2004, s. 113.
22. Bruckner, Pascal: Verdammt zum Glück. Der Fluch der Moderne, Aufbau Verlag, Berlin 2000, s. 76.

• Å elske kritikk Leder


• Sviket mot minoritetskvinnene Iffit Z. Qureshi
• Patologiseringen av menneskelivet Lars Fr. H. Svendsen
• Prisen på afrikanske liv. Norske medier og WTO Kjetil Wiedswang