• Å elske kritikk Leder


• Sviket mot minoritetskvinnene Iffit Z. Qureshi
• Patologiseringen av menneskelivet Lars Fr. H. Svendsen
• Prisen på afrikanske liv. Norske medier og WTO Kjetil Wiedswang

Iffit Z. Qureshi

Sviket mot minoritetskvinnene

 

Jeg har vært heldig å få bo lenge i Norge, i et land med ytringsfrihet, med et velfungerende og unikt velferdssystem, med demokrati og en høy grad av likeverd. Men ikke hele Norges befolkning blir behandlet som likestilt – og beklagelig nok har politikere, akademikere og andre altfor lenge ignorert deres hovedproblemer: diskrimineringen i møte med offentlige tjenester, arbeids- og boligmarked, og medienes demonisering av dem som gruppe.

Jeg ønsker å fortelle historiene til noen menn, kvinner og barn som ikke føler seg likestilt i det norske samfunnet. Deres historier representerer enkeltmenneskers erfaringer, men etter flere år som saksbehandler er mitt inntrykk at deres skuffelser, erfaring med diskriminering, ekskludering og undervurdering kan sammenlignes med hundrevis av andre jeg har møtt, som alle har et reelt ønske om å arbeide og få kontroll over sitt eget liv. Det er bekymringsfullt at så mange mennesker kan fortelle mer eller mindre lignende historier, uavhengig av bakgrunn.

For det de alle har felles, er en identitet som ikke etnisk norsk i Norge.

Rahela og Ahmed: en families skjebne
For seks år siden ble «Rahela» og «Ahmed» nødt til å flykte fra Taliban-regimet i Afghanistan sammen med sine fem barn. Da familien kom til Norge fortsatte livene deres å være preget av flukt, men denne gang var det fra en kommune til en annen. I nesten to år ble familien utsatt for diskriminering i det norske nærmiljøet. De eldste barna i familien opplevde å bli mobbet og slått av jevnaldrende norske elever på sin skole. Da «Rahela» og «Ahmed» ba skolen og etter hvert flyktningkonsulenten om å gripe inn, fikk de beskjed om at de burde være takknemlig for å ha kommet til Norge og slapp å bo i Afghanistan under talibanregimet. Avgjørelsen om å flytte til Oslo var et desperat forsøk på å finne et bedre og tryggere miljø for barna.

I Oslo fikk familien utallige avslag fra det offentlige: De hadde ikke krav på økonomisk støtte fra arbeidsformidlingen eller sosialkontoret. Fordi de selv valgte å flytte fra kommunen de opprinnelig ble plassert i, måtte de klare seg uten støtteordninger. Da jeg traff dem på kontoret mitt hos Aetat Intro i Oslo i 2003, der jeg jobbet som førstekonsulent, bar de preg av å være slitne og desillusjonerte. «Rahela» hadde med seg en brun konvolutt som inneholdt attester og ekteparets doktorgradspapirer fra Universitetet i Kabul. Disse papirene var deres «adgangsbillett» til det norske arbeidsmarkedet, trodde de. Mitt første mål som deres konsulent var å skaffe dem jobb.

Det var en vond prosess å være vitne til at virkeligheten innhentet dem.

Jeg tok kontakt både med Universitetet i Oslo og forskjellige hjelpeorganisasjoner i håp om at paret kunne jobbe som prosjektmedarbeidere på fagområder som hadde med Afghanistan å gjøre. Men dessverre var det akademiske miljøet lukket. «Ahmed»s og «Rahela»s papirer fra Afghanistan og deres lange arbeidserfaring fra Universitetet i Kabul, ble overhodet ikke verdsatt.

Ja, ingen arbeidsgiver noe sted i samfunnet var interessert i «Ahmed». En høyt utdannet professor fra Universitetet i Kabul kvalifiserer ikke engang til en underbetalt vaskejobb i Norge, og langt mindre til en universitetsjobb.

Den mindre «truende» «Rahela» var derimot lettere å finne jobb til. «Ahmed»s eneste jobb var å jobbe med selvfølelsen som arbeidsledig. Dette var i 2002, ikke lenge etter at George W. Bush og Tony Blair startet bombingen av Afghanistan. Denne situasjonen gjorde det heller ikke lettere for «Ahmed» å finne seg jobb i Norge, noe en arbeidsgiver illustrerte fint da han informerte «Ahmed» om at han ikke var interessert i noen talibanere. «Rahela», som så klart var undertrykt, var mye mer interessant å ansette. Noen lurte på om hun kunne trekkes av på skatten som veldedighet.

«Ahmed», samfunnets taper
To år senere ringer «Rahela» meg. Det går bedre med familien. Hun tjener 12 000 kroner i måneden, nok til å forsørge en familie på sju, med god hjelp fra Fretex, arvede klær fra storesøsken og mye mel i suppen. «Ahmed» har gått på et kortvarig norskkurs, men er fortsatt uten arbeid. «Rahela» forteller at han sliter. Han er deprimert, det oppleves som et stort nederlag ikke å kunne forsørge familien. Han klarer heller ikke å stille opp for barna sine på skolen, på grunn av svake norskkunnskaper. At det er hun som er familiens forsørger er et slag mot hans mannlige stolthet og ære, forklarer «Rahela». «Ahmed»s dårlige selvfølelse gir utslag i form av aggresjon overfor henne og barna.

«Rahela» forteller at saksbehandleren på flyktningkontoret rådet henne til å forlate ektemannen. Hun fikk høre at hun har rettigheter: «Du er i Norge nå, og kvinner står sterkere enn menn i vårt samfunn,» sa saksbehandleren. «Men hva med rettighetene til min mann som bare ønsker å jobbe, men ikke får mulighet til det? Jeg kom til Norge for å holde familien min sammen, ikke for å løsrive meg fra den!» svarte «Rahela». Ifølge henne ble saksbehandleren sint og nektet å hjelpe henne videre.

Den afghanske familien er i ferd med å gå i oppløsning i Norge. I det norske systemet blir «Rahela» sett og vurdert som et individ, og ikke som del av en hel familie. «Ahmed» på sin side har fått psykiske problemer og er blitt forvandlet til en figur verken barna eller kona hans kjenner igjen. Den en gang kjærlige familiefaren er blitt til en av de uregjerlige innvandrermennene som vi ofte leser om i norske medier.

Medienes rolle
Toppolitikere, akademikere og andre som er spesielt opptatt av minoritetskvinner og spørsmål knyttet til deres ve og vel, har de siste tiårene rettet sin ensidige, og noe mangelfulle, oppmerksomhet mot dem som har lyktes i å bryte ut av undertrykkende subkulturer. Noen har flyktet fra tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, andre har vendt ryggen til voldelige fedre, menn eller brødre, og andre igjen har kommet seg vekk fra trafficking og prostitusjon. Kvinner som har brutt ut blir regnet for å være en av «oss» i stedet for en av «dem», og før man vet ordet av det, vinner disse «modige menneskene» Fritt Ord-prisen og får håndhilse på statsministeren. Jeg har etter hvert begynt å tvile på hvem som er ofrene og hvem som i det hele tatt er vinnere.

Massemediene spiller på denne «oss og dem»-retorikken og former slik den norske offentlighetens holdninger, som i denne setningen om kjønnslemlestelse hentet fra en artikkel av Kadafi Zaman i VG 28. april 2004: «Deres erfaringer med barbariske tradisjoner i lukkede innvandrermiljøer sjokkerte den norske folkesjelen.» Dette sitatet er et typisk eksempel på hvordan norske medier tar i bruk en indirekte moraliserende tone overfor etniske minoriteter.

Den segregerende språkbruken gjenspeiler medienes måte å se minoriteter i forhold til majoriteten på. Når VG her refererer til «innvandrermiljøer», får norske lesere inntrykk av at kjønnslemslestelse er noe som foregår i alle slike miljøer. Etniske minoriteter, spesielt dersom de ikke har bakgrunn fra Somalia (der de fleste historiene om kvinnelig omskjæring kommer fra), vil gå i forsvarsposisjon fordi de ikke kjenner seg igjen i VGs generaliseringer.

Begrepet «den norske folkesjel» gir assosiasjoner til at det norske samfunnet er genuint godt og at nordmenn er en gruppe mennesker med felles tankegang når det gjelder hva som tolereres og ikke tolereres. VG snakker til hele det norske samfunnet uten å få øye på nyansene. Disse presentasjonene forsterker «vi og dem»-tankegangen og får nordmenn generelt til å føle seg overlegne overfor disse «barbarene» på norsk jord.

De tragiske historiene til disse jentene og kvinnene er reelle nok, men representerer bare en del av virkeligheten. Når denne delen overfokuseres i mediene, forsterkes dessverre den norske majoritetens selvgodhet og bidrar slik – i noen tilfeller – til en misforstått nasjonalfølelse hvor det legges opp til et kunstig motsetningsforhold til «de andre». Den norske tv-titteren, avisleseren og radiolytteren sitter igjen med en følelse av overlegenhet fordi han eller hun tilhører et demokratisk samfunn som fordømmer slike former for kvinneundertrykkelse.

Men enda viktigere i denne sammenheng: Hva gjør dette med ikke-etniske nordmenn bosatt i Norge?

Den samme bullshit’en
«Jeg foretrekker den indiske bollywoodkanalen Zee-TV framfor NRK og TV 2. Da slipper jeg å høre hvor rare og annerledes vi er (…) Jeg er lei av å høre den samme bullshit’en om og om igjen». Uttalelsen kommer fra den 24 år gamle universitetsstudenten «Sajjad», som er født og oppvokst i Norge. Han fortsetter:

At «Sajjad» som norsk-pakistaner har lettere for å identifisere seg med indiske Bollywood-kanaler enn norske fjernsynskanaler er oppsiktsvekkende. En slik medievirkelighet bidrar til at mange etniske minoriteter føler liten tilhørighet til sitt hjemland – altså Norge. «Sajjad» og hans familie foretrekker alternative kanaler fordi de får pusterom – vekk fra det enorme presset norske massemedier skaper gjennom det kontinuerlige mantraet om at innvandrere ikke duger, at de er lite intelligente/lavt utdannet, at de utnytter trygdeytelsene maksimalt og at de utgjør en belastning for det norske samfunnet.

Medienes uskyldige uvitenhet
Ifølge Erik Tumyr, prisbelønnet journalist som nylig kom med boka Journalistjævler, har ikke norske medier noen skjult agenda for å fremstille etniske minoriteter i et negativt lys. Han mener journalistene bare holder den norske befolkningen oppdatert om det som skjer. På en paneldebatt i Oslo i november i fjor sa nyhetsredaktøren i TV 2, Stål Talsnes, at det fantes «ingen [muslimer] som snakket norsk på Holmlia».

Tumyrs og Talsnes’ uttalelser gir meg inntrykk av at mediefolk mangler grunnleggende kunnskap om minoritetssamfunnet. Vi kan kanskje unnskylde medienes uvitenhet om fremmedfrykt, et begrep som altfor ofte blir brukt for å forklare rasisme og diskriminering fra majoritetssamfunnet, men medieindustrien har en viktig funksjon som er med på å skape folks holdninger til «de andre».

I en spørreundersøkelse foretatt av Opinion i mai 2003 mener over halvparten av de spurte, blant dem journalister, at mediene gir et negativt inntrykk av innvandrere. Når et stort antall ensartede historier om omskjæring, tvangsekteskap, æresdrap etc. blir problematisert i mediene som et mantra igjen og igjen, begynner deres tolkning av minoritetskultur å bli noe av en sannhet.

De som ikke bryter ut
Etniske minoritetsgrupper stigmatiseres i Norge og det skapes stereotyper. Denne stereotypifiseringen får veldig uheldige konsekvenser for minoritetsgruppenes medlemmer. Kvinner som velger å leve i sine fellesskap, og som dermed forblir undertrykt av fedre og brødre i mange norske politikeres og akademikeres øyne, får ikke oppmerksomhet fra den norske offentligheten. Enten bryter man ut av den «primitive» tradisjonen man er en del av, eller så defineres man automatisk som undertrykt.

Denne formen for automatikktenkning virker tilslørende på virkeligheten, og man mister av syne den andre historien: den som handler om kvinnene som ønsker å beholde sin kulturelle identitet og som finner trygghet i minoritetssamfunnet og innenfor familien.

Med ikke-norsk bakgrunn, enten de er flyktninger, førstegenerasjons eller andregenerasjons innvandrere, er disse kvinnene nødt til å klare seg på egen hånd i et samfunn som i mange tilfeller aktivt disfavoriserer dem. Arbeidsledighet, et tøft boligmarked, liten adgang til høyere utdannelse og sporadisk kontakt med relevante offentlige instanser, er eksempler på faktorer som ofte hindrer minoritetskvinner i Norge i å realisere sitt potensial og dermed få muligheten til å skape seg et bedre liv.

Tusenvis av mennesker med minoritetsbakgrunn står uten arbeid, mottar sosialhjelp eller er på et statlig kurs eller treningsopplegg. De typene kurs som minoritetskvinner tilbys av staten, er først og fremst kurs i kvinnedominerte lavtlønnsyrker som pleieassistent, kjøkkenassistent, kurs i søm og i rengjøring. Jeg lurer på hvordan en høyt utdannet norsk kvinne ville reagert dersom hun bare ble tilbudt denne typen kurs. Når myndighetene ikke tilbyr disse kvinnene muligheten til å konkurrere på samme nivå som resten av befolkningen, kan ikke dette også kalles undertrykking og undervurdering av individers kompetanse?

Kursene som er nevnt gir heller ingen garanti for fast jobb eller god lønn, men skaper i stedet en usikker framtid med få muligheter for utvikling. Og det er vel slike muligheter vi til syvende og sist ønsker oss, alle kvinner, enten vi er født i Lahore eller på Lillehammer?

«Rahela», den høyt utdannete professoren fra Universitetet i Kabul, fikk tilbud om et pleieassistentkurs. Papirene hennes er verdiløse her i landet. For å få godkjent utdannelsen fra Afghanistan må hun gjennomføre tre nye år med studier i Norge. Hun takket til slutt ja til kurset hun ble tilbudt og jobber i dag som pleieassistent. Ville en norsk professor fra Universitetet i Oslo ha akseptert en lignende behandling? Det tror jeg neppe.

Mannens perspektiv
«Abdi» er en familiefar fra Somalia. Han ble uteksaminert som dataingeniør ved en privat skole i Oslo for fire år siden. Alle hans norske studiekamerater fikk seg jobb kort tid etter studieslutt, alle bortsett fra «Abdi». Jeg treffer ham på et jobbsøkerkurs jeg holder for etniske nordmenn og etniske minoriteter. «Abdi» er beskjeden og sier svært lite, men han er vennlig og høflig både overfor meg og de andre på kurset. Når jeg ser vitnemålet hans og avslagsbrev fra nesten 100 bedrifter spør jeg ham hvorfor han ikke har fått seg jobb ennå. «Hvis jeg visste svaret på det spørsmålet ville jeg ikke ha sittet her i dag,» sier «Abdi» nøkternt. På tomannshånd utbryter han: «Jeg har vært på ørten forskjellige jobbsøkerkurs og ikke et eneste ett kan hjelpe meg».

Jeg har lenge opplevd at etniske minoriteter vegrer seg for å snakke åpent om sin negative erfaring med det norske samfunnet mens etniske nordmenn er til stede. Jeg opplever at denne tilbakeholdenheten er basert på deres erfaring fra undertrykkende regimer i hjemlandet. Men mange kan også fortelle lignende historier om dårlige erfaringer med «storsamfunnet» helt siden de kom til Norge. De tror ikke at de vil bli møtt med forståelse og respekt, og derfor er det ofte nyttig å snakke med klienten på tomannshånd.

Det viser seg at «Abdi»s negative holdning ikke bare er basert på dårlige erfaringer med det norske arbeidsmarkedet. Hans lille familie har også gått i oppløsning. Han og kona kranglet daglig om familiens dårlige økonomi, og han var aggressiv både overfor henne og barna. Hans kone, som jobber i det offentlige, har flyttet ut med deres to barn, med beskjed om at han ikke var mann nok til å forsørge verken deres lille familie i Norge eller hans egen familie i Kenya. Forventninger fra alle kanter medfører et stort press på «Abdi», som klager over hodepine og søvnproblemer. Han forteller:

Til tross for at «Abdi» forstår at han blir diskriminert og urettferdig behandlet, mister han likevel gradvis troen på seg selv og på sine muligheter til å få dele et stykke av det gode norske liv.

Jeg flytter klienten over på et av mine kurs rettet bare mot etniske minoriteter. Jeg ser at «Abdi» har dannet seg en del holdninger til det norske samfunnet som i det lange løp kan være et hinder for ham. Etter tre uker med intens jobbsøking, holdnings- og motivasjonsarbeid, får «Abdi» seg endelig en jobb som støttelærer – en jobb som senere utvikler seg til å innebære ansvar for vedlikehold av skolens datanettverk. Fem år etter at han fullførte sine studier har han fått seg en relevant jobb.

Jeg traff «Abdi» igjen for tre måneder siden: Han forteller at det går kjempebra: «Jeg og kona har flyttet tilbake til hverandre igjen. Jeg betalte flybillettene slik at hun kunne besøke sin familie i England», sier han stolt. Til tross for at hans kone har egen inntekt og en selvstendig økonomi, var denne handlingen en måte å vise at han kan «forsørge familien og ta ansvar som en mann».

Gjenvinne kontrollen
Leder for Krisesentersekretariatet, Tove Smaadahl, beskrev for meg for noen år siden hvordan vold i hjemmet og i samfunnet for øvrig øker hver gang arbeidsledigheten stiger. For minoritetsmenn føler ikke bare press fra ektefellen, men også fra familien i hjemlandet som har desperate behov for økonomisk støtte, fra egne barn og fra arbeidsgivere. På toppen av dette blir de gjennom storsamfunnets fordommer stemplet som voldelige mannssjåvinister. Denne situasjonen fører til depresjon, desperasjon og vold, og vi får en kjedereaksjon der en rekke menn panisk forsøker å gjenvinne kontrollen over sitt eget liv gjennom maktmisbruk overfor ektefeller og barn.

Å overse menns fullt ut forståelige behov for å føle seg verdifulle som forsørgere, er samtidig å snu ryggen til kvinnene. Økonomisk selvstendighet har for vestlige feminister vært ett av de fremste kriteriene for et likestilt samfunn. Muligheten til å forsørge seg selv og sin familie bør ikke undervurderes, dette har med et menneskes stolthet og selvtillit å gjøre. Ved å snu det døve øret til disse mennenes desperate stemmer, klarer politikere og samfunnsforskere derfor ikke å hjelpe minoritetskvinner, fordi de er tett bundet til sine menn og barn, og det går ikke an å hjelpe den ene uten å hjelpe den andre.

Tre kvinners perspektiv
«Najla», en 32 år gammel kvinne fra Irak med ti års botid i Norge, hevdet på ett av mine kurs at «det eneste nordmenn ønsker er å gjøre oss like dem selv og få oss til å glemme vår identitet og vår familie (…) De tror at friheten er å gå med korte skjørt, håret løst og å bli seksuelt frigjort».

«Shaista» kommer opprinnelig fra Pakistan og har bodd 13 år i Norge. Hun er 40 år gammel og har fire døtre:

«Halima» er utdannet siviløkonom og kommer fra Syria. Hun er 27 år gammel og har bodd tre år i Norge, og sier:

Frigjøringen er belastende
For disse kvinnene er altså ikke «fienden» deres ektemenn, fedre eller brødre. «Najla», «Shaista» og «Halima» mener at den frigjøring majoritetssamfunnet prøver å «tvinge» på dem er en belastning. De mener det er majoriteten selv som med sine fordommer tærer på deres familieliv, selvfølelse og kulturelle identitet. Deres fokus er ikke bare på her og nå, men på fremtiden. De ser at individualitet er en tung pris å betale og mener det vil rive dem vekk fra alt som gir dem trygghet og deres liv mening. Minoritetskvinnenes reaksjoner er forståelige hvis man tar i betraktning at den norske feministbevegelsen og kvinnefrigjøringskampen er noe norske kvinner kjenner godt til. Men denne frigjøringskampen er vanskelig å påtvinge kvinner som ikke har fulgt frigjøringskampen i Norge og som verdsetter andre kultur- og familieverdier.

Til tross for disse kvinnenes negative uttalelser om det norske samfunnet, ønsker de ikke å være isolert fra majoritetssamfunnet. Tvert imot ønsker de å delta aktivt i det norske samfunnet, men de ønsker samtidig å bli inkludert i det og vurdert som likesinnede mennesker med de samme drømmene som norske kvinner har: Å forbedre livet for seg selv og sine barn. Å kjøpe større hus og bil – å oppnå alle de godene som nordmenn også verdsetter. Når den harde virkeligheten er at deres tidligere arbeidserfaring eller utdannelse fra hjemlandet ikke blir tatt i betraktning, og at de som oftest må starte fra scratch, går deres håpefulle forventninger om å få være en del av et land med demokrati og ytringsfrihet i oppløsning. De retter i stedet blikket mot sine barn i håp om at de kanskje vil klare seg lettere i Norge. Men når foreldrene møter det norske skolesystemet er virkeligheten en helt annen.

Dessverre finnes det ingen tall for hvor mange minoritetskvinner som undertrykkes av sine menn eller hvor mange av dem som føler seg undertrykt av det norske samfunnet. Det finnes heller ikke statistikk for egenforklarte årsaker til at minoritetsmenn undertrykker kvinner og barn. Etter samtaler med klienter på kurs for etniske minoriteter og arbeidslivet, og gjennom samtaler med kvinner på Urtehagen friskole, har jeg kommet til den konklusjonen at slik undertrykkende praksis er noe som ble verre etter at de flyttet til Norge. Det var da både menn og kvinner oppdaget at de var annenrangs borgere, innvandrere som ingen ønsket å ansette. Verken de eller deres menn var forberedt på den harde virkeligheten de møtte da de kom til landet, og dette har ført til at en del menn ikke har taklet nederlaget spesielt godt.

Minoritetsbarns virkelighet
Året er 1992 og jeg har jobbet som støttelærer i seks måneder ved en skole i Oslo indre øst. En dag får jeg beskjed om å bistå klassens norsklærer. Læreren er ekspert på å undervise innvandrerbarn med svake norskkunnskaper. Det er pakistanske andreklassinger som skal til pers i dag. «Aesha» sitter foran i klassen iført det islamske hodeplagget hijab.

Den kvinnelige læreren spør den lille 8-åringen: «Hvorfor har du det skjerfet på hodet, ‘Aesha’? Du vet at vi er blitt enige med foreldrene dine om at du ikke skal bruke det». «Aesha» snakker lite norsk og svarer ikke. «Du må ta av deg det hodeplagget, nå med en gang!» kjefter læreren. Den lille jenta blir livredd og trekker seg tilbake i stolen mens hun rister desperat på hodet. «Du må ta det av, du kan ikke høre meg med skjerfet på!» skriker læreren mens alle de andre barna ser skrekkslagne på det som foregår. Mens læreren prøver å rive skjerfet av henne, holder «Aesha» fast i hijaben og sier gråtende «jeg hører, jeg hører.» Til slutt gir læreren opp kampen om hijaben og sier bittert: «Ikke tro at du kommer til å bli integrert i det norske samfunnet.»

Om den lille 8-åringen forsto ordet «integrering» tviler jeg sterkt på. Og hvor er «Aesha» i dag, og hvordan har dette møtet med den offentlige skolen påvirket hennes syn på seg selv og det samfunnet hun lever i? Vil minoritetsbarn som har hatt lignende opplevelser med blant annet det norske skolesystemet føle tilhørighet til det samfunnet de er oppvokst og i mange tilfeller født i?

Brit Oppedal ved Folkehelseinstituttet viser i en undersøkelse foretatt i Oslo blant nesten 8500 elever i 8. til 10. klasse at det er mer psykiske plager blant innvandrerbarn enn blant norske barn. Oppedals undersøkelse viser blant annet at «ungdom som opplevde mye diskriminering og identitetskrise hadde jevnt over større risiko for psykiske problemer.»

Underminerer kompetanse
Gjennom mitt arbeid med Organisasjonen mot offentlig diskriminering i 2001 fikk jeg muligheten til å snakke med etniske minoritetselever og studenter innenfor det norske utdanningssystemet. Jeg fikk høre om måten deres norske lærere underminerer deres kompetanse i forhold til norske elever og studenter.

Jeg må understreke at elevene jeg snakket med var født og oppvokst i Norge. Mange av skoleinspektørene på de over 100 skolene som jeg snakket personlig med i en seksmånedersperiode i 2001 innrømmet faktisk at de diskriminerte etniske minoriteter – uttalelsene i seg selv var faktisk velmente: Mens jenter ble oppfordret til å studere helse- og sosialfag, ble guttene oppfordret til å gå mekanisk eller rørleggerlinje. Samtidig fikk de beskjed om at de måtte legge til side «disse drømmene» om medisin eller juss.

Mange av skoleinspektørene sa at det var viktig at elevene integrerte seg i det norske samfunnet. Det var et stadig problem at disse elevene klynget seg sammen, snakket sitt morsmål eller gikk i sin nasjonaldrakt selv om de nå var i Norge. En skoleinspektør sa: «De skaper bare problemer for seg selv ved å kle seg annerledes.» En annen sa at «de må lære at de er i Norge nå og ikke i hjemlandet. Her er det andre regler som gjelder, og til syvende og sist: Like barn leker best.»

Ble mistenkeliggjort
«Miryam» (20) er født og oppvokst i Norge. Hun tar ex. phil. ved Universitet i Oslo, og sier:

«Sajjad» (24) er som nevnt født og oppvokst i Norge. Han studerer informatikk ved Universitetet i Oslo. «Jeg driter i hva nordmenn sier og tenker om oss. Jeg har bare hørt negative ting siden jeg begynte på skolen. Jeg hatet foreldrene mine fordi de aldri stilte opp på foreldremøter eller klasseforsamlinger. Hver gang sto jeg der alene, og i tillegg måtte jeg stille opp for mine tre yngre søsken når det var noe på skolen. Men jeg forstår mamma og pappa nå. De kunne ikke snakke flytende norsk og pappa hadde to jobber. Skolen hadde et nedlatende syn på oss innvandrere, noe de ikke skjulte.» På spørsmål om han stoler på det offentlige etter disse erfaringene, svarer han: «Nei, det gjør jeg ikke. Pappa kom hjem og fortalte oss om den rasismen han opplevde på jobb, og han sa at vi måtte alltid jobbe hardere og vise at vi var bedre enn ‘dem’. Den rasismen pappaen min opplevde, opplever jeg i dag, jeg som er født i og oppvokst i Norge.

«Miryam» og «Sajjad» har hittil klart seg bra, men deres skepsis overfor det samfunnet de er født og oppvokst i sitter dypt. Burde ikke disse ungdommene ha sterkere tilhørighet til Norge enn foreldrenes kultur og hjemland? Det er kanskje ikke så underlig når mange i en tidlig fase i livet lærer at de er mindre verdt og at storsamfunnet har lavere forventninger til dem. Undervisningspersonalet infiserer slik en institusjon med sine egne forutinntatte meninger og fordommer der de ideelt sett skal være nøytrale.

Hva foreldrene har opplevd
For å forstå bakgrunnen for denne mistilliten fra de norskfødte etniske minoritetsstudentene, mener jeg det er hensiktsmessig å rette fokuset mot foreldregenerasjonen. Mange av disse har opplevd daglig diskriminering fra storsamfunnet, og utallige mødre og fedre har tatt sine frustrasjoner og ydmykelser med seg hjem. Det er naturlig at hjemmet er det stedet der de lufter sine frustrasjoner og sitt sinne over den behandlingen de opplever ute. Å bli behandlet som mindreverdig og å bli stigmatisert og latterliggjort av storsamfunnet fører til en naturlig skepsis hos disse foreldrene, som de etter hvert overfører til sine barn. Basert på deres egne erfaringer kan en del av den ubevisste sosialiseringen komme til å handle om at det norske samfunnet ikke er til å stole på.

Opptøyene i Frankrike sist høst burde virke alarmerende også for norske myndigheter. Situasjonen for etniske minoriteter her i landet er muligens ikke like ille som den er i Frankrike, men mange minoritetsungdommer som er født og oppvokst i Norge, faller utenfor og mister respekten for og troen på det norske demokratiet og regelverket, fordi de blir forskjellsbehandlet uansett hvor gode borgere de forsøker å være – noe som gjenspeiles i bolig- og jobbsøkermarkedet.

I Stortingsmelding nr. 49 (2003-2004) står det:

Det påvirker også barnas skoleprestasjoner. Dette er noe som myndighetene har vært klar over i flere år. De har brukt flere millioner kroner på rapporter, forskning og handlingsplaner uten å kunne vise til noen merkbare forandringer. De som jobber med etniske minoriteter på grasrotnivå har varslet politikerne lenge om de alvorlige konsekvenser av ikke å satse mer på tiltak rettet mot minoritetsungdom.

Å snakke mot makten
«Kawa», en 42 år gammel lærer fra Irak, sier:

Er «Kawa»s uttalelser basert på hans egen erfaring med regimet i Irak eller hans erfaring i Norge?

Nye løsninger og veien videre
Man kan spørre seg hvem som har skylden for at situasjonen har blitt slik den er. Det er flere årsaker til dette, blant annet at statens integreringspolitikk har vært mislykket. De som sitter i høye posisjoner og vedtar lover og regler om minoriteters rettigheter har ingen aning om hvordan minoritetene selv opplever situasjonen de er i. De som sitter i maktposisjoner er etniske nordmenn som ser ting fra et norsk perspektiv og som bruker sine kulturelle briller når de vurderer minoriteter. Det er derfor behov for flere minoriteter i høyere posisjoner. Det er skuffende at bare én av de politisk utnevnte i det nye regjeringsapparatet, statssekretær Krishna Chudasama, har minoritetsbakgrunn. De som blir vurdert til slike betydningsfulle posisjoner i regjeringsapparatet og i næringslivet må samtidig ha en ektefølt interesse for denne gruppen mennesker og lang erfaring med hvilke utfordringer gruppen står overfor.

I 2003 undertegnet Aetat, Norsk Folkehjelp og Norsk Tjenestemannslag en samarbeidsavtale hvor Aetat ble lansert som rasismefri sone. Dette skulle innebære likebehandling av mangfoldet, fokus på arbeidssøkeres kvalifikasjoner overfor arbeidsgivere og rekruttering av medarbeidere i Aetat. Samme år ble jeg ansatt i Aetat som førstekonsulent og etter hvert som en del av Rasismefri sone-komiteen. Prosjektet, sett fra mitt ståsted, var mislykket på grunn av flere faktorer, men aller mest som følge av manglende innsikt i målgruppens vanskeligheter i møte med offentligheten eller storsamfunnet. Jeg vil også hevde at det med bakgrunn i denne holdningen ble en manglende vilje til å bruke økonomiske midler på beredskap som kunne sikre det offentlige tilbud til mangfoldet av mennesker i samfunnet.

Tiltak som kunne ha blitt tatt i bruk både i Aetat og andre offentlige institusjoner er for eksempel samarbeid med frivillige organisasjoner som har viktig kunnskap og lang erfaring med målgruppen; en uavhengig enhet som registrerer rasistisk og diskriminerende praksis blant ansatte; kompetanseheving av ansattes kunnskap om mangfoldet; en bevisst «flerkulturell» markedsføring av tjenester slik at visuelle medier gjenspeiler brukerne og dermed gir inntrykk av inkludering; spørreundersøkelse på flere språk to ganger i året både blant ansatte og brukere for å registrere eventuell fremgang og for å avdekke diskriminerende praksis.

Nasjonalistisk kursleder?
«Bjørk» (43) kommer fra Island og har bodd ni år i Norge. Hun er utdannet billedkunstner og arbeidsledig for første gang i sitt liv, og har fått plass på Aetats jobbsøkerkurs i Oslo. Hennes opplevelse med kursansvarlige er meget negativ. Til tross for at hun ikke selv opplever å bli diskriminert, er hun sjokkert over behandlingen ikke-vestlige kursdeltakere får:

«Bjørk» forteller videre at kurslederen verken veiledet eller motiverte den somaliske kvinnen. «Bjørk» forteller at da hun nevnte for klassen at hun ønsket å ta videreutdannelse ved hjelp av yrkesrettet attføring gjennom Aetat, ble hun møtt med følgende kommentar fra kurslederen: «Hvorfor skal den norske stat betale for din utdannelse når Olav [en annen kursdeltager] måtte søke om studielån?» Kurslederen ser ikke hvilken effekt hennes fordommer vil ha på somaliske kvinners selvtillit og motivasjon til å finne seg en jobb. Det er viktig at det skjer en bevisstgjøring rundt ens holdninger blant de som sitter i en maktposisjon.

Eksemplene «Bjørk» gir er ikke overraskende når man har jobbet med minoritetsspørsmål i så mange år. Daglig hører man lignende historier om en del offentlig ansattes holdninger som kanskje ubevisst undertrykker ikke-norske klienter. Offentlig sektor og det tilbud den gir etniske minoriteter spiller en viktig rolle for deres fremtid i Norge. For at denne gruppen skal lykkes, er det et desperat behov for mer kvalitetsarbeid og sterkere sanksjoner mot rasisme og diskriminering overfor det offentlige og deres samarbeidspartnere.

Hvis myndighetene og Aetat hadde investert i spørreundersøkelser og holdningsavdekkende undersøkelser blant sine største jobbsøkerkurs-leverandører, kunne dette ha hindret at den somaliske kvinnen og flere som henne fikk en negativ opplevelse av møtet med det offentlige. Norske kommuner fikk 11 milliarder kroner i integreringstilskudd over en femårsperiode for å hjelpe flyktninger og asylsøkere i arbeidslivet. (Aftenposten, 30.11.05). Dessverre stilte ikke staten noen krav til hvordan tilskuddet skulle anvendes, og så lenge midlene som deles ut ikke er øremerket, er det vanskelig å følge opp hvilke prosjekter kommunene har satt i gang.

Offentlig diskriminering
Vi kan ikke ha en naiv holdning og tro at diskriminering ikke eksisterer blant offentlig ansatte. En av mine bekjente i Utlendingsdirektoratet (UDI) forteller om hvordan han oppfatter etniske minoriteters situasjon: «Det har vært en merkbar forandring i samtalene om ‘innvandrere’ ikke bare blant lovgivere og politikere, men også blant den intellektuelle elite. Tidligere handlet samtalene om diskriminering. Nå handler det om kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, islam, imamer og innvandrerfedre som hindrer sine barn i å integreres i det norske samfunnet.

Disse temaene burde tas opp, men ikke på den måten det skjer i mediene i dag. For resultatet er svært ødeleggende i forhold til stigmatisering og stereotypifisering. De fleste innvandrermenn og -kvinner jeg kjenner unngår å diskutere disse temaene på grunn av redselen for å bli misforstått, og for at slike misforståelser skal føre til alvorlige konsekvenser for dem på jobben eller i forhold til norske venner.»

At «Ahmed» forvandles til en innvandrermann som undertrykker sin kone er interessant. Hva er det som får denne en gang rolige universitetsprofessoren til å bli vippet av pinnen? Kan enhver kjenne seg igjen i hans reaksjoner?

For å svare på dette spørsmålet kreves det innsikt. Slik innsikt oppstår i møte med mennesker som «Rahela» og «Ahmed», ved å følge deres liv mens de forandres. Det er på tide at vi slutter å bruke kulturforklaringer for å forklare at etniske minoriteter har det slik de har det. I stedet må vi se på de faktiske forholdene familien som helhet befinner seg i. Det er viktig å ha forståelse for at minoritetskvinners situasjon ikke kan behandles uavhengig av deres menns sosiale situasjon og deres barns situasjon i oppveksten og i det norske skolesystemet. Bare ved å se disse sammenhengene er det mulig å unngå et fremtidig udemokratisk samfunn. Det er bare da vi kan ane kompleksiteten i «det flerkulturelle Norge».

Annenrangs borgere
De ovennevnte historiene fra etniske minoriteter av forskjellig kjønn, alder, kulturell bakgrunn og botid i Norge har en ting som binder dem sammen: Deres erfaring med den norske offentligheten og skuffelsen over å bli behandlet som annenrangs borgere. Kvinnene jeg har snakket med gjennom årene snakker først og fremst om de bekymringene de har overfor mann og barn: Den negative forskjellsbehandlingen som barn opplever i det norske skoleverket; deres menn som blir undervurdert på norske arbeidsplasser; press fra den norske offentligheten gjennom saksbehandleres negative holdninger og et unyansert mediebilde av «dem» som de ikke har mulighet til å forsvare seg mot. Politikere og akademikere neglisjerer kvinner med minoritetsbakgrunn ved å ikke ta opp disse problemstillingene. Medienes daglige dramatiseringer og forvrengninger bidrar til at politikere og akademikere ignorerer noen av de mest presserende oppgavene det norske samfunnet står overfor.

i bør ikke glemme at det er mange som har klart seg bra i det norske samfunnet, og det vil være urettferdig å male et mørkt og dystert bilde av virkeligheten, men disse solskinnshistoriene er få, og de som har klart seg forteller at de ble nødt til å legge sin kulturelle bagasje til side for å passe inn. Hovedmålet med det jeg skriver her, er å snakke på vegne av de kvinner og menn jeg har truffet over årene som ikke har klart seg.

Dersom norske politikere og offentlig ansatte kan løfte blikket og tillate seg selv i det minste å ane konturene av det større bildet, vil de forstå hvordan de bedre kan lette livene til disse kvinnene både i hjemmet, innad i familien, i samfunnet og på arbeidsplassen. Det er nødvendig for å se og ta i bruk de betydelige ressurser kvinner og menn fra etniske minoriteter kan tilføre det norske samfunnet de faktisk har valgt å være en del av.

• Å elske kritikk Leder


• Sviket mot minoritetskvinnene Iffit Z. Qureshi
• Patologiseringen av menneskelivet Lars Fr. H. Svendsen
• Prisen på afrikanske liv. Norske medier og WTO Kjetil Wiedswang