TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 










 Innhold 4—2005

 

Tor Bomann-Larsen

Slik havnet dr. Nævdal i historiens sentrum

 

 

For en tid siden slo NRK Lørdagsrevyen stort opp at en doktor fra Uppsala, Bodil Katarina Nævdal, hadde forfattet en «rapport» om kong Olav og farskapsspørsmålet slik det er behandlet i min bok Folket.

«Rapporten» skulle sågar ha blitt overrakt Slottet. Nå har redaktør Knut Olav Åmås i Samtiden funnet det formålstjenlig å publisere en artikkelversjon under tittelen «Kongebiografi på ville veier» (Samtiden 3/2005).

Nævdals aksjon forsøker å gi inntrykk av en bred allianse som skal felle dommen over mitt biografiske arbeid. Artikkelen vrimler av høyt titulerte personer hun har ringt eller kontaktet for å stable det hele på bena (riksarkivar og kulturminister ikke unntatt).

En navngitt arkitekt fra Oppegård skal eksempelvis mene at bokens fotografier av prinsesse Mauds bolig Appleton House ikke kan være av Appleton House på grunn av stilarten. Nævdal supplerer: «Selv har jeg et originalbilde fra Norfolk Archives som viser det opprinnelige Appleton House fra den tiden, innhentet fra Norfolk Country Council Cultural Services i oktober 2000.» For meg som har gjennomgått samtlige privatalbum etter dronning Alexandra, prinsesse Maud og prinsesse Victoria i denne perioden, som har sett hundretalls bilder av Appleton House og som selv har vandret i Appletons nedgrodde hage, er og blir dette uhyre pinlig lesning.


51 Welbeck Street

I min bredt anlagte biografi om kong Haakon og dronning Maud dokumenterer jeg at daværende prinsesse Maud ble underlagt en seks uker lang behandling i september/oktober 1902, før hun, den 2. juli året etter, fødte sitt eneste barn. Selvsagt kunne jeg stanset min behandling av spørsmålet der, og overlatt videre spekulasjoner til leseren. Imidlertid så jeg det som min oppgave å forsøke å finne frem til hva slags hjelp pasienten kunne ha fått som ledet frem til svangerskapet. Til slutt presenterte jeg en teori om det biologiske farskapet. Her er det selvsagt flere åpne spørsmål og mye som kan diskuteres, men Bodil Katarina Nævdal har sin egen høyst merkverdige og selvopptatte tilnærmning.

For det ene har hun satt seg i hodet at Ethel McCauls hospital i 51 Welbeck Street, der prinsesse Maud fikk sin behandling, simpelthen ikke skal ha eksistert. Riktignok var samtidens fagregistre meget ufullstendige og i «Street Directory» for 1902 står det bare «51 McCaul Miss», men en så opplagt kilde som folketellingen fra 1901 gjør greit rede for stedets karakter: «51 & 52 Welbeck Street Private Hospital». Her gis det en nøyaktig oversikt over fordeling av personer med tittel «Patient», og ansatte, hvorav halvparten med tittel «Nurse». Hadde Nævdal undersøkt Londons «Trade Dictory» ville hun ytterligere fått bekreftet at nr. 51 var et privat hospital og i «the valuta office entry» ville hun funnet en eksakt beskrivelse av hospitalets innretning.

Stedets eier, Ethel McCaul, er naturlig nok ikke nevnt i den engelske folketellingen siden hun på det tidspunkt gjorde tjeneste i Boer-krigen. Derimot finnes Annie Fletcher, den andre sykepleiersken som hadde ansvaret for prinsesse Maud. Da Ethel McCaul døde i 1931 skrev The Evening News: «she had a nursing home in Welbeck Street in the early part of this century, and it was there that all the necessaries for an operation of King Edward were provided in 1902.»

Nævdal insinuerer at jeg skal ha forfalsket dette stedet idet jeg, fra et privatbrev, har oversatt «a charming private home with 2 nurses» med «et hyggelig privat hospital med 2 pleiersker». Man skal ikke kunne mye språk for å vite at «home» på engelsk, som også på norsk, er et begrep som dekker flere typer institusjoner. Her er det benyttet i betydningen «nursing home», men siden «pleiehjem» på norsk har en annen betydning, valgte jeg i tråd med folketellingens beskrivelse betegnelsen «privat hospital». (Skulle Maud isoleres privat, i betydningen «hjemme hos», tror jeg nok man ville valgt Appleton House fremfor pleierskens byleilighet.)


Sir Francis Laking

Nævdal er av den mening at den britiske kongefamilien burde benyttet en annen doktor enn livlegen Sir Francis Laking til å behandle Maud. Hun foreslår selv to navngitte «gynekologer» (hvorav den ene er huslegen på Sandringham). På dette punktet er det imidlertid dokumentert i brev fra dronning Alexandra (Windsor Archives) at det var familiens lege, Sir Francis Laking, som hadde ansvaret. Hvorvidt annen medisinsk ekspertise ble konsultert vet vi ingen ting om.

At Nævdal forsøker å redusere kongefamiliens høyt betrodde livlege til en enkel apoteker, fordi han i tillegg til sin legeutdannelse også hadde en apotekfaglig bakgrunn, finner jeg i høyden kuriøst. Hun har dertil fått det for seg at Sir Francis Lakings legepraksis i 62 Pall Mall ikke skulle ha eksistert. I hans vita heter det at Laking var «in practice at 62 Pall Mall for many years». At han mottok pasienter på denne adressen fremgår dessuten av brevpapiret fra den aktuelle periode. Hva Nævdal skriver om dr. Lakings tenkelige og utenkelige geografiske forflytninger er fullstendig malapropos, foruten at det er feilaktig.

Nævdal er også svært opptatt av sønnen, Sir Guy Francis Lakings, bevegelser. Det har jeg også vært. Følgelig lyktes det meg å lokalisere ham på Malta i den aktuelle unfangelsesperioden. I Folket skriver jeg derfor at hans betydning, «med mindre barnet var båret minst en uke over tiden», bare kunne være «indirekte, som garantist for et ønsket resultat». Min analyse går, som enhver leser kan forsikre seg om, ut på at barnet ble født til forventet tidspunkt. Man behøver derfor ikke Nævdals påtatte skarpsindighet for å frita livlegens sønn for «mistanke». (At hun har innhentet direktøren for sjøfartsmuseets vurderinger av reisetider pr. dampskip er virkelig snurrig. Hvorfor skulle ikke Guy Laking ta toget?) Helt utrolig blir det når hun først siterer meg: «Guy Laking var i arbeid i rustkammeret den 7. oktober», for så triumferende å slå fast at «Dette er feil», under henvisning til en kilde (oppgitt i min egen bok) som sier «[he] was already at work in the Armoury [rustkammeret] on the 7th October». Hvor er den sensasjonelle feilen?

Typisk for Nævdals selvsentrerte tilnærming er det når hun «tror med stor sikkerhet» at fotografiet av livlegens sønn er funnet på internett. Jeg har jo selv skrevet i Aftenposten (29.10.2004) at det faktum at bildet lå på internett, tilgjengelig for Gud og hvermann, gjorde det påkrevet også å gjengi det i boken.

Bodil Katarina Nævdal er betydelig sterkere i sin mistro enn i sin kildekritikk. Eksempelvis faller hun på kne for en «kontakt» ved Windsor Archives som forsikrer at hofftjenesten Court Circular «ikke informerer feil». Hva teller en arkivmedarbeiders generelle utsagn når prinsesse Maud beviselig oppholdt seg i Welbeck Street mens hofftjenesten proklamerte at hun var på Buckingham?

Særlig smakløst blir det likevel når Nævdal forsøker å skape det inntrykk at min egen medisinske konsulent, professor Tore Henriksen, også skulle tilhøre den nævdalske sannhetsliga. Henriksen har nemlig uttalt «at det medisinsk er helt mulig at kong Haakon er barnets far». Det er nøyaktig det samme som jeg selv sa foran omkring 100 norske journalister på bokens pressekonferanse (lagt ut på internett av VG). Videre sier Henriksen at det ikke er mulig «å konkludere med det ene eller det andre». Nettopp, derfor trekker heller ikke boken noen konklusjoner.


Patetisk «rapport»

Bodil Katarina Nævdals «rapport» dokumenterer med all tydelighet hvorfor det var umulig for meg som biograf ikke å behandle dette emnet. Nævdal er ikke så lite stolt over selv å besitte «store permer med materiale fra ulike arkiver», hun har nemlig arbeidet med tematikken «periodevis» siden 1999: «Jeg har sittet dager på Nasjonalbiblioteket i Oslo og fulgt familiemedlemmene på mikrofilm via hoff-bulletiner i Berlingske Tidende og The Times. Ikke fordi jeg personlig er spesielt interessert, men fordi jeg ville finne fakta om ryktemakeriet som har versert siden 1903 i København og senere i Norge.»

I motsetning til dr. Nævdal har ikke jeg nøyd meg med å bla i gamle aviser. Siden det ligger i mitt mandat å kartlegge disse menneskenes liv (ikke bare årene 1902 og 1903) har jeg tilbrakt lange perioder i arbeid med de kongelige privatsamlinger i København, Stockholm, Windsor, Hannover, Oslo og Moskva.

Jeg tror både kongehuset og det norske folk meget vel kan leve med mine faktaopplysninger, så vel som med mine manglende konklusjoner. De åpne spekulasjoner er etter mitt arbeid begrenset til et svært lite felt, til et biografisk spørsmålstegn ved det biologiske farskap.

Man behøver ikke selvbestaltede overdommere og patetiske «rapporter», for å holde fast ved at kong Haakon alltid vil bli stående som kong Olavs far. «Barnet var hans», oppsummerer jeg i Folket. «Det var født av hans kone, i hans ekteskap, og det hadde arvet hans tittel.» Slik har jeg behandlet temaet i Folket og slik vil jeg gjøre det i biografiens påfølgende bind.

At Bodil Katarina Nævdal leverer en selvbestaltet «rapport» ut fra åpenbare personlige motiver får stå sin prøve. Men at institusjoner som NRK og Samtiden, samt redaktøren for Historisk Tidsskrift, ukritisk stiller seg bak dette som et seriøst forskningsarbeid, det finner jeg forstemmende. Når professor Øystein Rian, «etter å ha gjennomgått Nævdals arbeid» uttaler til Verdens Gang (8.9.05) at det ikke er «noe igjen av hypotesen Bomann-Larsen fremmer i sin bok», da står vi overfor en akademisk blamasje. En ting er at alt hva Bodil Katarina Nævdal presterer (så nær som en fotnotetrykkfeil og en upresis bildereferanse) er feillesninger og selvsentrert tøv; dertil kommer at absolutt ingen av spørsmålene berører hypotesens substans.•


Les Bodil Katarina Nævdals artikkel fra Samtiden 3/2005 her.



Innhold 4—2005

Aschehougs hovedside

 

SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL