• Lysta ved språket Leiar


• Journalistisk monokultur og myter om USA Jan Arild Snoen
• Regional apati Erling Fossen
• Den serbiske nasjonalismens inspiratorer Mihajlo Markovic og Vasilije Krestic i samtale med Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt
• Slik havnet dr. Nævdal i historiens sentrum Tor Bomann-Larsen

Jan Arild Snoen

Journalistisk monokultur og myter om USA

 

Når norske journalister skriver om USA er det mye de velger bort. I dekningen av orkanen Katrina presenterte flere aviser et frisert bilde der det som ikke passet med den overordnede Historien ble fortiet eller forvrengt. Legg til et knippe faktafeil og spekulasjoner og vi er i mål: Bush har skylda.

I en måned, fra midten av august til midten av september, fulgte jeg fem norske avisers dekning av USA og amerikanske forhold, og rapporterte daglig på www.samtiden.no. I prosjektbeskrivelsen pekte jeg på et mulig problem – at norske journalister som dekker USA er relativt samstemte i sitt samfunnssyn, og har liten forståelse for den halvparten av amerikanerne som har støttet George W. Bush i to presidentvalg. Selv om hver enkelt journalist skulle gjøre en god jobb, kan det lett oppstå et kollektivt problem når journalistene ensidig sympatiserer med den ene siden i den amerikanske debatten.

Naturligvis er det ikke anti-amerikansk å være mot George W. Bush. Men det er et problem at det for den jevne nordmann, som får sin informasjon gjennom norske medier, blir nesten uforståelig at det går an å stemme på den mannen. Dette er nødt til å gjøre noe med vår oppfatning av amerikanerne.

Selv om journalister bestreber seg på å være objektive, og ofte også klarer det, er det naivt å tro at de alltid klarer det. Journalister, som alle andre, tolker verden gjennom briller som er påvirket av deres syn på hvordan samfunnet fungerer og burde fungere. Våre holdninger vil påvirke hvilke saker vi synes er viktige, hvilke kilder vi bruker, spørsmålene vi stiller, hvordan vi presenterer og analyser svarene og hvilke innvendinger vi slipper til. Monokultur blant journalistene fører lett til skjevheter og at viktige perspektiver ikke kommer frem.

Mot slutten av prosjektperioden var jeg i to radiodebatter med Dagbladets erfarne journalist og tidligere USA-korrespondent Eva Bratholm om dette spørsmålet. Hun hadde ingen forståelse for min problemstilling, og tok den nærmest som en fornærmelse mot journaliststanden. For henne var det opplagt at journalisten legger til side alle sine mulige fordommer og opererer som et 100 prosent objektivt, balansert fagmenneske.

Jeg satte dette på spissen ved å spørre Bratholm om hun ville synes det var et problem om 100 prosent av de journalistene som dekket norsk politikk stemte SV. Det gjorde hun ikke. Jeg tviler ikke på at Bratholm hadde gitt samme svar dersom jeg hadde gjort alle journalister til Frpere. Siden alle journalister er 100 prosent faglige og objektive, er det helt irrelevant hva deres private meninger er, ifølge Bratholm.

I denne artikkelen vender jeg tilbake til en del av det jeg fant i Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen, Verdens Gang og Dagens Næringsliv denne måneden. De daglige kommentarene er fremdeles tilgjengelig på Samtidens nettsider. Der kan leserne også finne dokumentasjon, referanser og lenker som det ikke er plass til i denne artikkelen. Ha Bratholms virkelighetsforståelse i bakhodet: Klarer norske journalister å opptre 100 prosent objektivt hele tiden?

Orkanen Katrina har dominert dekningen av USA i mesteparten av den undersøkte perioden. Når hver avis trykker et dusin eller flere artikler om samme tema, er det mulig å se et mønster. Hvilken historie er det som fortelles? Hva er det som ikke nevnes? Det gjør saken til et velegnet studieobjekt. Hoveddelen av denne artikkelen dreier seg derfor om Katrina. (Jeg har ikke tatt hensyn til opplysninger som har fremkommet etter at prosjektperioden var over 16.9.)

Straks etter at dikene brast i New Orleans, fremsto en sammenhengende historie på amerikansk venstreside, representert for eksempel ved den ledende bloggen Daily Kos, og de mest Bush-kritiske spaltistene i New York Times, som Paul Krugman og Maureen Dowd. Vi kan gjerne gi Historien overskriften «Bush har skylda». Det er særlig to forhold som er sentrale i Historien. Bush hadde skylda for at dikene brast, ved å kutte i bevilgningene til flomvernet. Bush hadde også skylda for at redningsarbeidet var mangelfullt, først og fremst ved å reagere for sent og ved at de føderale organene var dårlig organisert og mangelfullt ledet.

Historien består i tillegg av en rekke mindre sentrale trosartikler, som at Bush er medskyldig i den globale oppvarmingen som forårsaket orkanen, at hele saken avslører rasismen i USA og at følgene av katastrofen ble langt verre enn nødvendig på grunn av at Bush og republikanerne er fiendtlige til offentlig sektor.

Alle disse påstandene er fremmet med stor kraft i amerikansk debatt, og det er selvsagt helt legitimt for norske medier å referere dem og slutte seg til konklusjonene. Norske medier har likevel et selvstendig ansvar for å la være å videreformidle faktiske feil. Det største problemet oppstår imidlertid dersom en avis systematisk utelater alt som kan nyansere eller undergrave Historien. Da fratas leseren muligheten til å trekke sine egne konklusjoner på grunnlag av sakens fakta. Avisene behøvde ikke å ha gått langt for å finne disse nyanserende opplysningene. Nedenfor har jeg i overveiende grad referert til New York Times og Washington Post – aviser som langt fra er Bush-vennlige, og som også har kritisert ham kraftig i Katrina-saken.

Nedenfor vil jeg vise at Dagsavisen konsekvent, og Dagbladet og VG noe mindre konsekvent, har videreformidlet Historien og fortiet alt som kan undergrave den. Aftenposten har vært mer balansert. Dagens Næringsliv har hatt for få artikler som berører Historien til at det er rimelig å trekke noen konklusjon.

Dagsavisens Erik Sagflaat skrev 3.9. at «føderale midler til utbedring av diker, nedslitte pumper og annet flomvern systematisk er blitt strøket av myndighetene», og gjentok påstanden om systematiske kutt den 8.9. Budsjettkuttet er også en gjenganger i de andre avisene. Det er i beste fall unøyaktig at Bush har kuttet de relevante budsjettene. Washington Post sammenlignet 7.9. Bushs fem år med Clintons siste fem år. Samlet var bevilgningene til flomvern rundt New Orleans noe høyere i Bushs periode. Forvirringen skyldes at Clinton økte bevilgningene etter hvert, slik at de lå på et høyt nivå da han gikk av, mens Bush gradvis har redusert dem. De er derfor redusert betydelig fra Clintons siste år, samtidig som Bush til sammen har brukt mer enn Clinton.

Washington Post viser også til at Louisiana er den delstaten som har fått klart størst bevilgninger til sivile prosjekter i regi av ingeniørkorpset, totalt omkring 1,9 milliarder dollar under Bush. Mange hundre millioner dollar er brukt på andre ting enn flomsikring, etter krav fra Louisianas kongressdelegasjon. Ingeniørkorpset hadde nettopp satt i gang et stort prosjekt til 768 millioner dollar der dikene brast – ikke for å forsterke disse, men for å bygge en ny sluse som det egentlig ikke er behov for. Om Bush-regjeringen har prioritert feil, er den i så fall ikke alene om det.

Dagbladet påsto på kommentarplass at «det hadde kostet en brøkdel å sikre New Orleans mot hva det nå vil koste å gjenoppbygge byen». Det kan vanskelig tolkes som noe annet enn at byen kunne vært reddet dersom det ikke var for Bushs påståtte budsjettkutt. VG skrev at byen «kanskje» kunne vært reddet og Aftenposten nøyde seg med å antyde det samme. Ingen aviser har nevnt at hærens ingeniørkorps nettopp var ferdig med å reparere og forsterke de dikene som brast. Et langt større prosjekt, nemlig en oppgradering av dikene til å motstå langt sterkere orkaner, kunne trolig ha hjulpet. Ingen presidenter har funnet penger til dette. Bush strøk bevilgninger til en studie av en slik oppgradering. Selv om denne studien hadde blitt finansiert, ville en oppgradering uansett ikke vært ferdig i tide. Washington Post skrev allerede 2.9. at «selv med fullfinansiering i de siste årene, ville ingen av flomsikringstiltakene vært fullført i tide til å hindre oversvømmelsene i byen, noe som demokrater erkjente i går».

En av de mest utbredte mytene om George W. Bush er at han er skeptisk til en stor og aktiv stat, og kutter offentlige utgifter. Både Dagbladet, VG og Aftenposten koblet de påståtte kuttene til flomsikring til skattelettelser og denne påståtte motstanden mot en aktiv stat. Guri Hjeltnes skrev i VG om «en stat som systematisk har bygd ned fellesinnsatsen til fordel for desentralisering, privatisering», og at Bush-regjeringen har «sett det som sin politiske dyd å stramme inn på infrastrukturstøtte og langsiktige fellesinvesteringer». Dagsavisen skrev på lederplass at «idealet er nærmest null offentlig styring» og avisens Erik Sagflaat beklaget seg over de «nykonservatives» ønske om «en stat på lavest mulig nivå». Sagflaat er tydeligvis ikke i stand til å skille mellom liberalister forbundet med Reagan, som nok kunne ha slike ønsker, og de neokonservative som dominerer Bush-regjeringen og er tilhengere av en stor, sterk og kostbar stat.

Bush har alltid har vært en big government conservative. Selv om vi unntar utgiftene til Irak-krigen og indre sikkerhet, trygdeutgifter og andre lovfestede rettigheter som automatisk øker, har offentlige utgifter steget meget sterkt under Bush. Den årlige realveksten på disse områdene har vært over fire prosent i gjennomsnitt i de siste fem årene. Tilsvarende utgifter økte 2,1 prosent årlig under Clinton. De budsjettkapitlene som best reflekterer infrastrukturutgifter – transport, bevilgningene til lokale myndigheter øremerket investeringer og bevilgningene til hærens ingeniørkorps – har samlet hatt en realvekst på snaue 1,5 prosent årlig under Bush. Samlede føderale investeringer utenom forsvar har steget med omkring tre prosent årlig.

Det er lett å være enig i at redningsarbeidet ikke akkurat gikk på skinner. USA er en føderal stat, der mange ansvarsområder er delegert nedover i systemet. Alt kan ikke styres fra Washington. I alle katastrofeplaner er det lokale myndigheter som utgjør første linje, rett og slett fordi det tar tid å mobilisere hjelp utenfra.

New York Times beskrev 9.9. de politiske vurderingene bak presidentens beslutning om å la være å overta kontrollen over redningsaksjonen fra Louisianas guvernør ved å sende inn hæren. Da måtte han ha tatt i bruk en lov ment for å stoppe opprør. Siden det i mange dager rådet uklarhet «på bakken» om hvem som hadde ansvaret, ønsket føderale myndigheter fredag 2.9. å overta hele ansvaret, slik Washington Post rapporterte dagen etterpå. Dette avslo Louisianas guvernør Kathleen Blanco.

I etterpåklokskapens lys er det lett å mene at føderale myndigheter burde ha skåret gjennom og satt lokale myndigheter mer eller mindre til side. Granskningen etter Katrina kan føre til endringer i forholdet mellom sentrale og lokale myndigheters rolle i katastrofeberedskapen. Det vil i så fall være endringer i et system som er mye eldre enn Bushs presidentskap.

En sentral anklage mot Bush er at han handlet for sent. VG skrev foraktelig på lederplass 2.9. at Bush ikke kom «på banen før et døgn etter at tragedien hadde funnet sted. Han ferierte». Orkanen nådde New Orleans mandag 29.8. og dikene brast tirsdag 30.8. New York Times viser til at Bush erklærte Louisiana for katastrofeområde lørdag den 27.8. I norske medier er det ingen henvisning til at guvernør Blanco beordret evakuering søndag 28.8. etter at Bush personlig hadde ringt henne og sterkt oppfordret henne til å gjøre det. Denne myndigheten tilligger guvernøren, slik at Bush ikke kunne gjøre det direkte. Så sent som 1.9. kalte Washington Post på lederplass den føderale innsatsen «commensurate with the scale of the disaster», altså riktig tilpasset forholdene.

I de fire avisene har jeg funnet syv artikler i hver om kritikken mot Bush. Det er også en del kritikk mot «myndighetene» generelt. Amerikanske medier fordeler skyld på ulike nivåer, og refererer også kritikk av delstatsmyndighetene og lokale myndigheter. En slik eksplisitt kritikk av andre enn Bush og føderale myndigheter er totalt fraværende fra VG og Dagsavisen. Den eneste gangen Dagsavisen i det hele tatt har omtalt muligheten for at flere myndighetsnivåer kan ha hatt skyld var 6.9. Poenget i dette oppslaget var å anklage Bush for å ville skyve ansvaret over på andre. Dagbladet har et par setninger med kritikk mot det lokale politiet og en lege som uttaler til CNN at han har ringt ordførerens og guvernørens kontor uten å få hjelp. Bare Aftenposten slipper i rimelig grad til kritikken mot lokale myndigheter og problemer i samordningen mellom lokale og sentrale myndigheter, blant annet i en lederartikkel 6.9.

Borgermester Ray Nagin i New Orleans skjelte ut føderale myndigheter på kvelden 1.9. Dette ble behørig dekket av alle de fire avisene. Ingen har referert den omfattende kritikken mot Nagin. I strid med egne katastrofeplaner ventet han for lenge med å beordre tvungen evakuering, selv om flere lokale tjenestemenn oppfordret ham til det. Det var velkjent på forhånd at mange, særlig byens fattige, ville ha problemer med å ta seg ut på egen hånd fordi de ikke hadde bil. Tidligere orkaner og katastrofeøvelser har avslørt store mangler som lokale myndigheter ikke har gjort noe for å bøte på. For eksempel ble svært mange av byens busser også denne gangen stående ubrukt og tatt av flommen. Dette er interessant fordi Nagin i sin følelsesladede appell blant annet etterlyste busser, noe Aftenposten refererte. Det er også Nagins ansvar at Superdome ikke var utstyrt med tilstrekkelig mat, vann og mobile toaletter for å ta imot alle flyktningene han ledet dit, slik Washington Post påpekte på lederplass 2.9.

I radiodebatter tilbakeviste Kanal 24s USA-korrespondent Geirr Aakhus og Eva Bratholm min kritikk på dette punktet ved å vise til en meningsmåling der 67 prosent var enig i at Bush hadde reagert for sent. Se her – amerikanere flest legger skylden på Bush! Ulike meningsmålere hadde stilt minst 25 spørsmål om Bushs håndtering av saken. Aakhus trakk ut det svaret som var mest negativt for Bush. Var det for å speile virkeligheten, eller for å skåre et billig poeng i en debatt? Meningsmålingene viser generelt at det amerikanske folk fordeler skylden ganske jevnt mellom Bush og lokale politikere. Ingen norske aviser har nevnt dette.

Mitt poeng er ikke at Bush og føderale myndigheter er uten skyld, men at det er veldig sterke grunner til å fordele skylden. Lokale myndigheter gjorde alvorlige feil umiddelbart før katastrofen inntraff. Dette gjorde redningsarbeidet etterpå, der føderale myndigheter må ta en vesentlig andel av skylden, betydelig vanskeligere. Når norske aviser, med delvis unntak for Aftenposten, retter pekefingeren utelukkende mot Bush, og lar demokrater på lavere nivå slippe fri passer det veldig bra med Historien, men er det god journalistikk?

«I George Bushs ark er det ikke plass til fattige, tjukke svarte,» skrev Kaia Storvik på kommentarplass i Dagsavisen. Beskyldningen om rasisme fremkommer i sin mest rendyrkede form hos rapperen Kanye West. Det sene og mangelfulle redningsarbeidet skyldtes ifølge ham at «George Bush ikke bryr seg om svarte». Både Aftenposten og Dagbladet videreformidlet anklagene fra West uten å nevne at han er kjent for ekstreme politiske uttalelser. Så sent som under Live8-konserten i juli uttalte han at aids er oppfunnet og spredt av de hvite for å ta knekken på den svarte rase.

Dagsavisens Erik Sagflaat skrev at «alt peker mot at sendrektigheten og likegyldigheten har sammenheng med flomofrenes status». Dette «alt» konkretiseres ikke nærmere verken av Sagflaat eller andre som kommer med disse beskyldningene, og er ren spekulasjon. Ingen konkrete handlinger eller uttalelser underbygger den. Her slutter jeg meg til Aftenpostens Per Egil Hegge når han skriver at disse påstandene neppe er sanne og ikke lar seg bevise, men at såpass mange vil tro på dem at det i seg selv blir en politisk realitet. Per Ødegård i VG tror heller ikke at de første dagenes manglende respons skyldes ofrenes hudfarge.

Her blir norske mediers systematiske underrapportering av feil på lokalt nivå viktig. Rasismepåstanden er troverdig bare dersom all skyld legges på myndighetsorganer kontrollert av hvite. Lokalpolitikken i New Orleans er dominert av svarte. Den svarte ordførerens mange feil skyldes selvsagt ikke at han ikke «bryr seg om svarte». Ann Appelbaum skrev i Washington Post 6.9. at evakueringsplanene i New Orleans i altfor høy grad var innrettet mot middelklassen, på bekostning av de «immobile, uvillige og mistenksomme». Det kan godt være riktig, men Bush har ikke ansvaret for dette. Det har Nagin. Når borgermesteren kan gjøre såpass mange feil uten at det ligger rasisme bak, er det vel også rimelig at føderale myndigheter kan gjøre feil uten at det er rasistisk motivert.

Påstandene om at mediene var rasistisk i sin fremstilling av urolighetene i New Orleans ble plukket opp av Dagbladet. Nøkkelbeviset er to bilder – et som viste to hvite som vadet gjennom vannet med et brød i hånden, et annet som viste en ung svart mann med en stor svart plastsekk på ryggen. Det første hadde en billedtittel som forklarte av brødet var «funnet», det andre forklarte at mannen hadde «plyndret» en butikk. Dagbladets Eva Bratholm kommenterte historien den 6.9., samme dag som avisen hadde en mer refererende og balansert artikkel med henvisning til det rabiate anti-Bush-nettstedet Daily Kos. Bratholm viste til alle e-postene hun hadde fått om saken og videreformidlet påstandene i en av dem: Dette er et slående bevis på åpen rasisme. Det er vanskelig å lese hennes artikkel uten å få inntrykk av at hun stiller seg bak denne tolkningen. Hun kommer i hvert fall ikke med noen innvendinger.

Dersom en avis hadde satt de to bildene ved siden av hverandre, kunne det være rimelig å se en skjult rasisme i det, men ingen avis hadde gjort dette før rasismepåstanden kom opp. Hele denne historien er basert på at det fantes et bilde fra et billedbyrå som viste en svart plyndrer, og et annet bilde fra et annet billedbyrå som viste hvite som hadde funnet mat. Implisitt ville enhver som publiserte bildet av den svarte mannen være skyldig i rasisme dersom avisen ikke samtidig publiserte et bilde av en hvit som gjorde det samme. Vi kjenner problemstillingen fra norsk presse. Er det rasisme å skrive at gjerningsmannen var pakistaner eller somalier, dersom man ikke samtidig tar med en setning om at også nordmenn er kriminelle?

Vi vet at fotografen faktisk så den svarte mannen bryte seg inn i en butikk og fylle opp sekken. Vi vet også at den andre fotografen så den hvite kvinnen plukke med seg brød som fløt i vannet i nærheten av en matbutikk. Er bildene representative for det som skjedde? Ingen har tilstrekkelig grad av oversikt over plyndringen til å si det med sikkerhet. Det vi vet er at kriminaliteten blant svarte er langt høyere enn blant hvite (av ulike grunner som jeg ikke kan ta opp her). Det er derfor sannsynlig at flere svarte enn hvite plyndret butikker. Det interessante spørsmålet blir derfor om det er rasistisk å rapportere det som faktisk skjer, dersom det kan bidra til å sette en gruppe i et dårlig lys.

Dagsavisens lederartikkel 1.9. viderebringer populære myter: «Flom og orkan opptrer langt hyppigere enn før (…) Nye orkaner er trolig i vente på grunn av klimaendringer.» På kommentarplass 6.9. er saken grei for Kaia Storvik: «Anerkjente forskere verden over mener det ville været vi har sett den siste tiden trolig er et resultat av verdens enorme utslipp av klimagasser.» Spaltisten Anders Heger er ekstra skråsikker 11.9.: «Det finnes praktisk talt ikke lenger den miljøforsker som benekter at oppblomstringen av plutselige og voldsomme orkaner er en direkte følge av vår hemningsløse bruk av fossilt brennstoff.»

Dagbladet er ikke like bombastisk når det gjelder virkningen på orkaner til nå, men slår fast på lederplass at sammenhengen når det gjelder utslipp og ekstremt vær i framtida er godt dokumentert. VG skrev på lederplass med forakt om at Bush «konsekvent [har] avvist at det finnes noen som helst sammenheng mellom global oppvarming og de økende tilfellene av ekstremvær.»

New York Times avviste imidlertid 30.8. at en slik sammenheng er fastslått, og viser til at de fleste forskere mener at orkanaktiviteten er syklisk. Avisen spekulerer i at global oppvarming kan spille en rolle i fremtiden. Aftenposten gjør det samme, tydeligvis med New York Times’ ekspert som kilde. Denne eksperten, Kerry Emanuel, uttalte samme dag til britiske Independent at «I don’t think you can put this down to global warming» og har også sagt det samme på den demokratiske organisasjonen Democracy Nows hjemmesider. Det norske klimaforskningsinstituttet Cicero konkluderte i 2003 med at vi så langt ikke har observert noen sammenheng mellom en varmere klode og ekstremt vær. FNs klimapanel IPCC kunne i sin siste store rapport fra 2001 heller ikke trekke noen klare konklusjoner når det gjelder ekstreme nedbørstilfeller. Anders Heger og Dagsavisen har dermed snudd alt på hodet. Det finnes knapt nok en seriøs forsker som mener at orkanen Katrina med noen grad av sikkerhet kan tilbakeføres til global oppvarming. Spådommene om flere orkaner i fremtiden er også kontroversielle.

La meg nå forlate Katrina og trekke frem noen andre erfaringer fra presseovervåkningen denne måneden.

Manglende kildekritikk er en klassisk journalistfeil. Særlig er det lett å hoppe over dette når kilden er velrenommert. New York Times og Washington Post gjengis veldig ofte ukritisk. Aftenpostens utenriksredaktør Nils Morten Udgaard syndet mot kildekritikken da han 17.8. gjenga faktapåstander og konklusjoner fra New York Times-spaltisten Frank Rich. Nei, Rich og Udgaard – rekrutteringen til de væpnede styrker er ikke fallende. Det er heller ikke sant at Bush har like liten oppslutning for Irak-krigen som Lyndon B. Johnson hadde for Vietnam-krigen da han trakk seg fra politikken. Udgaard viste også til at antall falne reservister og nasjonalgardister er økende, uten å nevne at det skyldes at disse nå utgjør en langt større andel av amerikanske soldater i Irak, og uten å nevne at amerikanernes samlede tap er nedadgående. Fakta som kunne tale imot Udgaards konklusjon om at Irak-krigen er tapt ble utelatt. Han stolte på Frank Richs dømmekraft isteden.

Norsk presse har vært full av artikler om USAs FN-ambassadør John Bolton i forbindelse med slutterklæringen fra FNs toppmøte i midten av september. Bolton ville angivelig fjerne alle henvisninger til de tusenårsmålene for reduksjon av fattigdom som FN ble enige om i 2000. Misforståelsen stammer fra en artikkel i Washington Post, som rotet sammen at Bolton støttet de opprinnelige målene fra 2000, men ikke nødvendigvis alle spesifiseringene som FN-sekretariatet har lagt til senere. Lenge etter at misforståelsen ble oppklart i Washington Post og New York Times, fortsatte norsk presse å spre myten. Da sluttresultatet ble slik Bolton ville ha det, ble dette fremstilt som at USA hadde gitt etter for press. Opprettholdelsen av denne myten ga norsk presse en rekke anledninger til å uttrykke moralsk indignasjon på leder- og kommentarplass over at USA ville gå bort fra tidligere inngåtte forpliktelser. Synd at det ikke var sant.

Erindringsfeil er noe alle som skriver av og til rammes av. Vi er helt sikre på noe, og tenker derfor ikke på å sjekke før vi lar det gå i trykken. Selv Aftenpostens Per Egil Hegge, som er kjent for sin gode hukommelse, gjorde denne feilen i en artikkel om amerikansk høyesterett. Hegge mente å huske at da Reagan utnevnte tre høyesterettsdommere i sin periode, vippet det balansen i høyesterett fra to konservative og syv liberale til fem konservative og fire liberalere. Så enkelt var det langt ifra, og de konservative var i mindretall i de fleste viktige saker helt til Bush den eldre utnevnte Clarence Thomas. Selv i dag er de i mindretall i viktige verdispørsmål. Hegge kom i skade for å underbygge myten om at utnevnelsen av høyesterettsdommere alltid følger ideologiske linjer.

I virkeligheten utnevnte Reagan bare én klart konservativ dommer og to moderat konservative, som begge støtter kvinners grunnlovsfestede rett til abort. Bush den eldre utnevnte en klart konservativ og en klart liberal dommer. Et godt bevis på at høyesterettsutnevnelsene ikke er så endimensjonale er at republikanere har utnevnt syv av ni dommere. Likevel er de ikke sikret konservativt flertall i saker som er viktige for dem. Ved å lese norsk presse er det heller ikke lett å få med seg at uansett hvem Bush får innsatt i de to ledige plassene i Høyesterett, så vil retten til fri abort ikke være truet.

Jeg ville tro at det både ville være mer givende for journalisten og mer interessant for leseren å stikke hull på myter som fortjener det, ikke underbygge mytene. Dessverre finner jeg mest av det siste i norsk presse.

Da tv-evangelisten Pat Robertson slengte med leppa og syntes det var en god idé at USA snikmyrdet Venezuelas president Hugo Chavez, ga det en uimotståelig anledning til å fortelle om hvor reaksjonære og dumme amerikanske tv-predikanter er. For å gjøre saken viktig nok, måtte Robertsons status blåses opp. En tilsynelatende harmløs erindringsfeil av Erik Sagflaat i Dagsavisen blir plutselig ikke så harmløs når han tidfester Robertsons ikke helt håpløse forsøk på å bli republikanernes presidentkandidat til 1998, ti år for sent. På den måten gjør han Robertson og hans reaksjonære budskap langt mer aktuelt enn det fortjener, og dekker over at Robertsons innflytelse bare er en skygge av det den var frem til midten av 1990-tallet. Sagflaat skrev også at Robertson har en enorm seerskare og stor innflytelse. Denne enorme seerskaren viser seg ved nærmere undersøkelse å være på omtrent en million. Ikke all verden i en nasjon med nesten 300 millioner innbyggere, kanskje.

Aftenposten syntes at denne mannen var så viktig at han fortjente en lederartikkel, der Det hvite hus ble oppfordret til å ta sterkere avstand fra ham. Det var ikke nok at forsvarsminister Rumsfeld viste til at privatpersoner sier alt mulig hele tiden, uten at myndighetene legger seg opp i det, og understreket at forsvarsdepartementet ikke driver med likvidasjoner. Det er mulig at jeg er paranoid, men er grunnen til at Aftenposten vier en lederartikkel til denne gamle tullebukken anledningen til å bedrive guilt by association? Robertson har jo drevet valgkamp for Bush.

Lignende motiv kan ligge bak en artikkel fra Avisenes Nyhetsbyrå (ANB) gjengitt i Dagsavisen, der forsvarseksperten Edward Luttwak angivelig skal ha uttalt at «islam er fienden». At Luttwak, som aldri har uttalt noe lignende verken før eller senere, kategorisk benekter at han gjorde det på konferansen i Narvik er en sak for seg selv. Mer interessant er det at ANB trekker frem at Luttwak er rådgiver for forsvarsdepartementet og angivelig en viktig premissleverandør for amerikansk utenrikspolitikk. Mellom linjene kan man kanskje lese en mistanke om at det er dette Bush-administrasjonen egentlig mener? En slik antydning hadde ikke fungert dersom ANB hadde nevnt at Luttwak er motstander av Irak-krigen, og i mange henseender ganske uortodoks.

Aftenposten har gitt oss innsikt i kristne miljøers forsøk på å få utviklingslæren supplert med kreasjonisme og såkalt intelligent design i skolen. Artikkelen ble utstyrt med en misvisende ingress som beskrev målet med kampanjen som å få apene ut av skolen, mens det altså kun er snakk om å supplere dem. Viktigere er det at mens slike bekreftelser på den reaksjonære amerikanske kristenheten dukker opp med jevne mellomrom, og kiler våre fordommer, er det mangt og meget vi ikke får vite. Som for eksempel at et flertall av amerikanske kristne støtter stamcelleforskning (som vår lokale prest og statsminister har forbudt) og passiv dødshjelp, og at de er blitt langt mer liberale i synet på homofili. Det er også den kristne høyresiden som leder an i kampen for å øke amerikansk uhjelp, og kirkene engasjerer seg stadig sterkere innen miljøvern.

Det finnes et hav av interessant statistikk og forskning som muligens kunne utfordre vårt mentale bilde av USA. Det er veldig sjelden jeg finner slikt i norsk presse, og det har ikke skjedd denne måneden.

Mye skrives om fattigdommen i USA, og den finnes selvsagt der i stort monn. Men ingen forteller oss at de fattige bruker mer enn dobbelt så mye som de tjener i henhold til de offisielle, men misvisende tallene, slik at vi må ta den ofte refererte fattigdomsstatistikken med mer enn én klype salt. Heller ikke får vi vite at en gjennomsnittlig amerikaner under fattigdomsgrensen trolig bor bedre enn en gjennomsnittlig vesteuropeer. Få nordmenn vil tro meg dersom jeg påstår at med unntak for mord, er ikke faren for å bli utsatt for kriminelle handlinger større i USA enn i Danmark og Sverige. Likevel er det akkurat det internasjonale survey-undersøkelser forteller oss. Alle vet at Bush har gitt skattelettelser til de rike, men hvem forteller oss at den rikeste femdelen av amerikanerne fremdeles vil betale to tredjedeler av alle føderale skatter? Hvem forteller oss at innvandrere etter ti år som amerikanske statsborgere tjener vesentlig mer enn innfødte amerikanere, og sammenligner dette med manglende økonomisk mobilitet hos norske innvandrere?

Slikt får jeg vel grave frem selv, slik at våre fullstendig objektive norske journalister ikke plager sine lesere med upassende perspektiver og fakta. Det er prisen vi betaler for journalistisk monokultur.•

Forfatteren har fått økonomisk støtte fra Institusjonen Fritt Ord, Liberalt Forskningsinstitutt, Nicolai H. Løvenskiold, Petter Neslein og Felix H. Tschudi.

• Lysta ved språket Leiar


• Journalistisk monokultur og myter om USA Jan Arild Snoen
• Regional apati Erling Fossen
• Den serbiske nasjonalismens inspiratorer Mihajlo Markovic og Vasilije Krestic i samtale med Jens-Martin Eriksen og Frederik Stjernfelt
• Slik havnet dr. Nævdal i historiens sentrum Tor Bomann-Larsen