• Friheten og valgene Leder


• Jeg er Gina Martin Gaarder
• Norge på full fart vekk fra det norske Nina Dessau
• Kampen om venstresidens sjel Halvor Finess Tretvoll
• Kongebiografi på ville veier Bodil Katarina Nævdal
• De lave flyprisene og Walter Benjamin Debattartikkel av Wenche Gulbransen

Martin Gaarder

Jeg er Gina

 

Det finnes ikke penger å tjene på gata nå, på grunn av sommerferien. Mennene som vanligvis kjøper sex av oss, har dratt på ferie med familiene sine. Faen heller! Hva skal jeg gjøre?

Gina tenner en røyk, lener seg tilbake i bilsetet og sukker: «What a life!» Igjen klager hun over det evige jaget etter penger, som styrer livet hennes. «Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke har pengepresset hengende over meg lenger. Da skal jeg vise hva denne jenta egentlig er god for.»

Siden Gina dro til Europa for å prostituere seg sommeren 2004, har familien hjemme i Nigeria blitt vant til en jevn pengestrøm fra henne. En forventning Gina sliter mer og mer med å leve opp til. Og nå har det kommet opp noe i tillegg, som gjør at behovet hennes for penger er ekstra prekært. Det står om hele framtiden hennes.

Gjennom kontakten med Gina og hennes afrikanske prostitusjonsmiljø i Oslo, har jeg lært at i hennes verden sier man aldri at forretningene går bra. For å øke giverviljen fra alle tenkelige hold, og dempe pengekravet fra halliken, tegner jentene hele tiden et håpløst bilde av situasjonen sin, uansett hvor mye penger som ruller inn. Da hun kom til Norge i oktober 2004, kunne hun sope inn rundt 8000 kroner på en god dag, fortalte hun meg en gang.

Så bra går det ikke nå. Langt ifra. Felles­ ferie er lavsesong i horestrøket rundt Skippergata. Derfor er det ekte desperasjon i Ginas klagesang. Hun står med ryggen mot veggen, klokka tikker og hun trenger penger som aldri før, for å komme seg ut av sitt livs vanskeligste situasjon.

«Jeg er Gina,» sa hun da vi hilste første gangen. Med de tre enkle ordene ble et mye omtalt og omdiskutert problem i nedre del av Karl Johans gate i Oslo omgjort til et navn og et ansikt for meg. Og det er alltid først da det skjer, at likegyldigheten viker, og interessen for menneskene bak fenomenet våkner. Hittil hadde jeg bare hørt de nigerianske horenes inntreden i bybildet bli omtalt som noe som liknet et renovasjonsproblem. Det var det som hele tiden lå under i medieomtalen og debattene jeg hadde fått med meg om saken. Hvordan skulle vi få drenert dem bort fra paradegaten og andre strøk der vanlige, plettfrie folk vanker? Også så aggressive som de var, i forhold til norske og øst-europeiske prostituerte, ble det gjentatt fra mange hold.

Denne innfallsvinkelen toppet seg da TV2s Oddvar Stenstrøm i vår tok debatten, som det heter, i programmet Holmgang. For egen regning la han til at han ikke lenger kunne forlate TV2-lokalene etter jobb, uten å bli antastet av minst fire nigerianske horer som ikke tok et nei for et nei, og rev og slet i klærne hans. Pussig. Det har aldri skjedd meg på mine mange ekskursjoner i strøket. Alltid har et høflig «nei, takk» vært nok. Er du sikker på at dine nei har vært tydelige nok, Oddvar Stenstrøm?

Gina ble fly forbanna da vi så denne utgaven av Holmgang på TV sammen, med meg som simultanoversetter. Tidligere hadde hun fått med seg at TV2-nyhetene i en reportasje påsto at de afrikanske jentene gikk så lavt ned i pris at alle andre prostituerte ble skviset ut av markedet. «Bullshit!» var Ginas dypt fornærmede kommentar, og hun forbannet TV2 som kjørte og kjørte rundt i strøket og filmet jentene mer eller mindre skjult fra bil, uten å ta kontakt for å snakke ordentlig med dem om hva som egentlig foregår.

Hvor ble det av journalistenes interesse for hvem disse kvinnene er, hvorfor de kommer hit, hvordan de har det her og hva slags framtid de går i møte? De mange hundre nigerianske prostituerte som har kommet til norske byer siden i fjor er i all hovedsak blitt omtalt og debattert som en epidemi som har infisert landet. De provoserte fram rydde- og renhetsmanien i det norske samfunnet. Og som forfatteren Torgrim Eggen sa en gang: «Ryddemani er farlig. Den ytterste konsekvensen av ryddemani er etnisk rensing.»

Få, hvis noen, har trukket opp det åpenbare perspektivet, nemlig at de nigerianske jentene aldri hadde vært her hvis ingen hadde hatt glede av at de var her. Dette dreier seg i aller høyeste grad om tilbud og etterspørsel. Og de kommer hit fordi de på sin ferd gjennom Europa finner ut at etterspørselen er stor her oppe. Behovet de dekker blant norske menn er et stort og temmelig urørt tema.

Møtet med Gina ga meg muligheten til å få svar på de tingene jeg egentlig lurte på når det gjaldt de nigerianske prostituerte, men som aldri ble berørt i mediene. Hvordan var oppveksten hennes? Hva slags familieforhold og økonomiske kår kommer hun fra? Hva drev henne til å dra til Europa for å selge kroppen sin? Hvordan forholder familien seg til det? Hva har det gjort med hennes eget selvbilde? Hvordan kom hun seg til Europa, og hva har det kostet? Hvordan snor hun seg for å få flest mulig kunder og tyne mest mulig penger ut av dem? Lever hun farlig? Er jobben bare ekkel, eller er det sider ved den hun liker? Hvordan arter kontakten med kundene seg? Hva gjør hun med pengene hun tjener? Hvordan er dagliglivet i Oslo når hun ikke jobber? Hva gjør hun for å døyve hjemlengselen? Hvilke planer har hun for framtiden? Hva skjer hvis hun plutselig blir tvangssendt hjem til Nigeria nå, noe det er en overhengende fare for i øyeblikket?

Vi sitter i den gamle Mercedesen min, på vei til å gjøre noen ærend i byen. Det hender hun spør om jeg kan kjøre henne til sentrum for å hente bilder i fotobutikken, bilder som Gina har tatt av seg og meg og andre venner, og sender hjem. Eller så skal hun handle afrikanske matvarer i Storgata, stikke innom advokaten for å plukke opp dokumenter i asylsaken sin eller kjøpe skjønnhetsprodukter i spesial­ butikker for afrikanske kvinner. Hair extensions og blekende krem til ansiktet. Gina og hennes mange nigerianske kollegaer har gitt afrobutikkene i Oslo sentrum en kraftig oppblomstring. I disse sjappene leier jentene også nigerianske spillefilmer og musikkvideoer som lindrer hjemlengselen. Hjemme i leiligheten til Gina har jeg sett henne og venninnene sitte og se på videoer med nigeriansk folkedans i timesvis i strekk, mens de spiser ekte, hjemmelaget afrikansk mat. Hvilke unge nordmenn på langvarig opphold i utlandet ville tatt fram spekemat, flatbrød og filmer av hallingdans for å få tiden til å gå på en vanlig hverdag?

Det er tidlig ettermiddag, og ennå mange timer til Gina skal ut og fiske kåte menn igjen. Noen rene og edru bak rattet, andre svette og fulle til fots. Den siste kategorien kunder øker i andel, særlig i sommervarmen. Jobben gjøres stadig oftere bak en busk i parken, og ikke så ofte i en hotellsuite som før. Det skyldes dels at sommeren er lavsesong, fordi stamkundene forsvinner på ferie og det er få forretningsreisende på hotellene. Dessuten er de afrikanske jentene blitt så mange nå, at markedet har snevret inn for hver enkelt av dem.

Gina er trøtt, som vanlig på dagtid, og blir sittende stille og gjespe og se på gatelivet utenfor bilvinduet, før hun bemerker hvor solbrente folk er blitt i trynet. «Nordmenn må være gale!» ler hun.

Selv er hun livredd for sol. Hun vil ikke bli mørkere i ansiktshuden. Hun har relativt lys hud, til tross for at det ikke finnes en dråpe hvitt blod i hennes nigerianske familie. Og den noe lyse huden er svært verdifull i hennes yrke, et konkurransefortrinn på gata i Oslo, der det er 250 nigerianske jenter som kniver om kundene.

Vi er på vei for å slipe flere nøkler til kollektivet, en stor, morken villa i Oslo øst, med mange små leiligheter, dit Gina og ti andre nigerianske jenter drar med seg kundene de plukker opp.

«Det er noe dritt å vente på at en annen jente skal bli ferdig med kunden sin, og komme tilbake til gata med nøkkelen, før du kan få tatt med din egen kunde hjem fra byen. Fucking inconvenient!» utbryter Gina.

Hun er hissig og stressa, og det er ikke så rart. Det har gått en måned siden Utlendingsdirektoratet (UDI) ga sitt endelige avslag, og bestemte at Gina straks skulle deporteres til Tyskland, for å søke asyl der, fordi hun tilfeldigvis kom seg inn i Europa med et tysk Schengen-visum. Men tyskerne har for vane å sette slike som henne på det første flyet hjem til Afrika. Og i Nigeria venter bare fattigdom, sosial fordømmelse og utstøtelse på grunn av det hun har holdt på med i Norge, ifølge Gina.

Derfor har hun skjult seg på ulike adresser i Oslo, og levd med frykten for å bli funnet av politiet i flere uker. Risikoen for å bli tatt og tvangssendt ut av landet, øker for hver dag som går. Men Gina har en plan. Hun vil komme seg til Italia før norsk politi får kloa i henne. Der har hun mulighet for å bli tatt under vingen av en katolsk hjelpeorganisasjon som heter Caritas. Organisasjonen tar seg av jenter som er ofre for trafficking. Gina er et trafficking-offer, men på helt andre måter enn vi kjenner fra mediene, med kyniske mannlige menneskehandlere, som tvinger og torturerer. Det meste av traffickingen foregår på langt mindre dramatiske måter, og det er i all hovedsak kvinner som står bak, forteller Gina. Men ufriheten kan bli enorm likevel, noe Ginas historie viser.

Den italienske grenen av Caritas plasserer jentene i noe som likner klosterliv i tre måneder, der all kontakt med prostitusjonsmiljøet og omverdenen forøvrig er forbudt. Premien er oppholdstillatelse og italienske papirer som gir jentene anledning til å få seg normale jobber og reise fritt i Europa.

Å komme seg fra Norge til Italia er imidlertid ingen enkel sak for Gina. Hun har ikke pass. Det tok politiet fra henne for mange måneder siden, og beholdt det så lenge UDI behandlet saken hennes. Derfor må Gina ordne italiareisen på illegalt vis. Og det koster flesk, fordi det blant annet innebærer at en afrikansk, kvinnelig kontakt i Italia må komme til Oslo og reise med henne til Italia. Gina må betale for begges reise og en stor sum for et falskt pass som kan få henne inn i Italia. Det er disse pengene det haster med å få tjent opp før politiet tar henne.

Slik er situasjonen når den jevnlige kontakten mellom Gina og meg går mot slutten sommeren 2005. Vi ble kjent med hverandre på en afrikansk bar i sentrum i slutten av november 2004. Hva det var, vet jeg ikke, men vi likte den samme musikken, lo mye av de samme tingene, og befant oss raskt i samtaler der vi fortalte hverandre mye om oss selv, som vi ikke fortalte til så mange andre. Vi fortsatte å møtes, noen ganger på bar, over et glass Jack Daniels whiskey, straight up, som er Ginas favorittdrink, og andre ganger til lunsj. Å bli venn med en dame med en så annerledes bakgrunn, og som opererte i en så til de grader annen verden enn min, ga muligheten for helt unike, nye innsikter.

Hun sa etter noen uker at hun gjerne ville ha meg som en forbindelse til det «normale liv» i en ellers avvikende tilværelse. Jeg sa jeg ville bli kjent med hennes avvikende tilværelse, og skrive om den. Hun sa det var greit, og lot meg få innblikk i prostitusjonslivet sitt i Oslo i over et halvt år. Hun lot meg få vite alt, absolutt alt. Og sa det var greit at jeg skrev om det akkurat slik jeg ville.

Hvorfor? Hun begrunnet det delvis med at hun var lei av offentlighetens forvrengte bilde av hva det dreier seg om. Hun ville få fram at hun ikke er en taper, selv om hun er en gateprostituert fra den tredje verden. Hun har to års studier i markedsføring på universitetet i et land der de færreste har mer enn folkeskolen. Og når hun snakker om faget sitt, markedsføring, gjør hun alltid et lite, lattermildt nummer ut av nytten hun har av det i jobben sin. Men det er jurist hun drømmer om å bli. To år har hun satt av til å jobbe som prostituert for å tjene nok penger til å fullføre utdannelsen. Det meste av pengene går inn i et byggeprosjekt som faren hennes administrerer for henne i hjembyen i staten Delta i Nigeria. Huset skal romme fire leiligheter, som Gina har hatt planer om å leie ut og leve av. Men kanskje selger hun det, for å unngå for sterk tilknytning til lokalsamfunnet. Kommer hun hjem, vil alle naboer og venner skjønne at hun har solgt sex til europeiske menn, og da er hun ferdig sosialt.

Hun forteller at byggeprosjektet snart er ferdig, etter ett år som prostituert i Europa. Først tre måneder i Spania og deretter ni måneder i Norge. Hun anslår at hun har investert en million norske kroner i byggeprosjektet så langt. I tillegg har hun betalt skolepenger for flere av sine sju søsken i samme periode, og hun har hjulpet moren og faren med diverse utgifter. Moren Veronica er i begynnelsen av femtiårene og driver en liten nærbutikk, mens faren Festus er i slutten av førtiårene og arbeidsløs etter en konkurs som eier av et entreprenørfirma. Han er utdannet ingeniør. Hvor stor nøden virkelig er i familien, vet jeg ikke. De har to biler, en Mercedes og en Golf. Men pengebehovet deres hviler uansett på Ginas skuldre. Det er det ingen tvil om, etter alle telefonsamtalene med familien jeg har overhørt. Samtalene går på en blanding av afrikansk og engelsk. Såkalt pidgin English. Gina ringer familien hver dag, av og til flere ganger om dagen, og bruker mange tusen kroner i måneden på dette.

Lenge ble familien fortalt at Gina jobbet på et supermarked. Hvordan de kunne få det til å passe med alle pengene hun sendte, aner jeg ikke. Kanskje tenkte de sitt, uten å orke å nærme seg sannheten. I hvert fall ble trykket så stort på Gina at hun knakk sammen i mars 2005, og fortalte moren og faren hva hun faktisk levde av her oppe. De færreste av jentene forteller det, og jeg ble mektig imponert over motet hennes. Hun sa det var en stor lettelse å fortelle sannheten, selv om fortvilelsen var stor hos familien. Moren er en svært streng katolikk. Hele familien og alle naboene og vennene er trofaste kirkegjengere. De gråt og tryglet henne om å slutte. Maset deres om penger opphørte en tid, som følge av dette. Men så fant familien ut at den likevel kunne leve med at Gina prostituerte seg, og sakte, men sikkert meldte kravene om penger seg igjen.

Dette sjokkerte meg. Jeg klarte ikke å la være å konfrontere Gina med det rystende faktum at moren fortsatte å kreve penger av henne, selv etter at hun visste hvordan pengene ble tjent. Gina lukket seg først helt, og ville ikke høre snakk om det jeg tok opp. Men så fortalte hun at hun lenge hadde hatt en drøm om en dag å ta med seg moren til Oslo. Det skulle være midtvinters og beinkaldt. I tre-firetiden om natten skulle de sammen gå til hjørnet Dronningens gate/Tollbugata, der Gina har stått og frosset natt etter natt, for å tjene penger til familien. Så skulle hun be moren stå der en stund, og kjenne hvordan det føltes.

Hva var det som gikk galt der hjemme, og som førte Gina ut i prostitusjon? Hun ble slått en del som barn og ungdom, av både moren og faren. Men ikke mer enn det som er vanlig i afrikanske familier, påstår hun. Hun fortjente det, fordi hun alltid var rampete. Men hun var aldri i tvil om at foreldrene elsket henne. Det var i det store og det hele en lykkelig oppvekst, forteller hun. I perioder skal det ha vært lite mat i huset, og hun sier hun vet hva det er å sulte. Noen sjokkartede opplevelser har hun også vært utsatt for, som da familiehjemmet ble stormet av væpnede ranere. De holdt Gina og resten av familien fanget i flere timer, mens de tømte huset for alt av verdi. Gina var i slutten av tenårene, og trodde hun skulle dø. Men det er en helt annen episode Gina framhever som avgjørende for hennes syn på seg selv og livet.

«Jeg hadde begynt på universitetet. Det kostet 2000 nigerianske naira i måneden. Faren min betalte skolepengene. Men en dag tok han meg for seg, og sa kort og brutalt at han ikke kom til å gi meg mer enn 1000 naira per måned. Resten måtte jeg skaffe selv. Jeg ble fortvilet. Det fantes ikke jobber. Så bestemte jeg meg for ikke å la meg knekke. Jeg sa til meg selv at jeg er sterk, jeg skal aldri stole på noen andre enn meg selv, og jeg vil alltid finne en løsning på ethvert problem, før eller siden. Og dette er blitt min grunnholdning i livet.»

Løsningen Gina fant for å betale for seg på universitetet ble en aha-opplevelse for meg. Jeg hadde hele tiden tenkt at overgangen fra et prektig liv i Nigeria til prostitusjon i Europa simpelthen måtte være for stor og brå til å takle mentalt. Det tok lang tid før hun fortalte meg det, for det satt langt inne.

«På universitetscampusen eksisterte det en spesiell kultur blant unge, pene jenter som meg. Vi hadde alle en kjæreste på campus, en jevnaldrende student. Men i tillegg var det vanlig å skaffe seg en såkalt sugar daddy, en gammel, kåt riking, som vi bodde litt hos og lå med. Han betalte alt vi trengte av skolemateriell, klær og mat. Min sugar daddy var i midten av 50-årene, og jeg begynte å være mer og mer hos ham. Det gikk bra økonomisk, men etter hvert tok det overhånd, og jeg klarte ikke å holde tritt med studiene. Til slutt, etter to år, droppet jeg ut av universitetet, og begynte å jobbe som lærer i småskolen.»

Parallelt med dette hadde Gina en langvarig, men ulykkelig kjærlighetshistorie med en jevnaldrende nigeriansk gutt, som såret henne dypt med utroskap. Gina svarte med å kaste seg ut i nattelivet. «I got hooked on clubbing!»

Livet begynte å gå i oppløsning for henne. Hun klarte ikke å beholde lærerjobben, og kravet hjemmefra om at hun måtte begynne å tjene penger økte.

Så bød det seg en mulighet. En svigerinne, som allerede var etablert som prostituert i Madrid, tilbød henne en kontrakt. For 8000 euro skulle svigerinnen skaffe papirer på et proforma-ekteskap i Spania, og fikse henne inn i prostitusjonsbransjen der. Gina var mentalt myket opp for oppgaven, gjennom opplegget med sin sugar daddy. Etter ett mislykket forsøk på å reise til Spania via Egypt, som endte med fengselsopphold i Kairo og hjemsendelse, klarte Gina å fullføre reisen.

Den første kunden Gina treffer på gata i Madrid er en hyggelig og flott engelskmann som tar henne med hjem og betaler 300 euro for to timer. En svimlende sum for Gina på det tidspunktet. Men behovet for penger skulle raskt bli større enn hun hadde forestilt seg. For svigerinnen, som nå var blitt Ginas madam, eller hallik, skulle ha sitt, og hun hevet Ginas gjeld fra 8000 euro til 45 000 euro, forteller Gina, noe som forskere på feltet sier er rutine å gjøre for nigerianske madammer i trafficking-bransjen i Europa. Dermed har de jenta i et jerngrep. Og dersom ikke jenta gjør opp for seg, om det så tar flere år, trues det med represalier i form av svart magi og voodoo, eller vold mot familien hjemme.

Svigerinnen flyttet etter hvert til Oslo, og Gina fulgte etter. Jeg har snakket med svigerinnen mange ganger, og hun blånekter for at det eksisterer noen slik kontrakt mellom henne og Gina. De nigerianske madammene er livredde for at norsk politi skal ta dem for hallikvirksomhet.

Gina snakker stadig vekk om at hun kan bli rammet av voodoo hvis hun ikke betaler svigerinnen. Jeg sier hun må slutte å tulle, hun som har gått på universitetet og alt, kan ikke tro på disse voodoo-greiene. Hun svarer: «Jeg vet at voodoo virker. Jeg er fra Afrika. Du kjenner ikke Afrika, Martin.»

Gina tør aldri å bruke mye penger på seg selv, for plutselig må hun punge ut til madammen sin, når madammen finner det for godt. Derfor lever Gina sparsommelig, handler stort sett billige, men delikate klær på Lindex og H&M. En sjelden gang går hun til sin favorittgate i Oslo, Bogstadveien, for å kjøpe fancy jeans og jakker i dyrere butikker.

«Jeg liker å glede mennesker og jeg liker å snakke med alle slags typer mennesker. Det er meg,» sier Gina, når jeg spør hva det er med henne som gjør at hun har lykkes i yrket som prostituert, i hvert fall økonomisk. Taktikken hennes i møte med kundene er enkel, men virkningsfull.

«Hvis du er blid og hyggelig mot en kunde fra første stund, og behandler ham veldig bra, vil han være snill og hyggelig tilbake. Det slår nesten aldri feil,» sier Gina, som ofte hører kundene si at de ikke kan fatte hva en så sjarmerende og intelligent jente som henne gjør på gata. Det er jo en klisjè av en pick up-line, som menn har brukt til alle tider, men mye tyder på at Ginas kunder virkelig mener det når de sier det. Hun minner mer om en deltaker på en internasjonal KFUK-konferanse enn en gateprostituert. Så har hun da også sunget flere år i kirkekor. Det er en fryd hver gang Gina begynner å svinge på hoftene og synge favorittsangen fra tiden i koret: «Shake thy body in the name of Jesus. Shake thy body in the name of the Lord. Shake that body that Jesus gave you.»

Hun avslutter alltid seansen med en rå latter.

Helt siden starten har hun hatt lett for å utvikle faste kundeforhold til de norske mennene hun har møtt på gata. Og mange av kundene har oppgradert kontakten med henne, fra et raskt sekshundrekronersknull i en bil eller en park, til jevnlige avtaler på hoteller eller i leiligheter, der hun tilbringer hele natten med dem for 3-4000 kroner. Og når hun har fått den type faste kunder på kroken, kjører Gina et helt sett av triks for å holde på dem og få mest mulig penger ut av dem.

Hun gir dem masse tid, mer enn de forventer, og hun maser aldri om penger i den første fasen, later som det nesten ikke spiller noen rolle. Men så, etter hvert som de er blitt ordentlig hekta på henne, og det blir de på Gina, slår hun til. Når de ringer for å gjøre nye avtaler med henne, svarer hun at hun er litt opptatt, men ringer tilbake. Det er bare et lite problem, hun har ikke ringetid igjen på telefonen, og hun er blakk, forteller hun kunden. Av redsel for at Gina ikke skal kunne ringe tilbake, reagerer kunden med å kjøpe ringetid til henne, som blir sendt på sms. På denne måten betaler kundene nesten all telefonbruken hennes, og da snakker vi om telefonutgifter på flere tusen kroner i uka.

Når kundene er på vei til å møte henne, gjelder det å ringe dem og be dem kjøpe sigaretter på veien, kanskje ta med en flaske whisky eller gin, hvis de har, og ingen mann med respekt for seg selv vil framstå som så knuslete at han ikke disker opp med det. Kanskje tenker han at hyrdestunden blir morsommere også, hvis jenta drikker og slapper av litt?

På denne måten slipper Gina nesten helt å betale for de dyreste forbruksvarene sine – røyk, alkohol og ringetid. Men hun har smarte strategier for å utløse større summer fra de faste kundene også. En fyr i anleggsbransjen, fra Hønefoss, som vi kan kalle «Rolf», har gitt Gina minst 150 000 kroner siden jul. Mye av det har vært for sex, og da med to jenter på en gang, Gina og hennes venninne Jessica. Etter at Gina ga ham den opplevelsen, klarte han ikke å motstå å gjenta opplegget gang på gang, for 6000 kroner natten. Gina begynte etter hvert å behandle ham som en nær venn, og fortalte ham fortrolige ting om sitt liv og sine problemer. Og «Rolf» brukte stadig mer av nettene med Gina til å snakke og snakke om livet sitt og jobben sin. Så var det bare å sveive inn. «Rolf» kunne bli fortalt at noen i familien var dårlig, og innlagt på sykehus. Verken Gina eller foreldrene hadde penger til å betale for sykehusoppholdet, fikk «Rolf» høre, og han punget ut.

Flere ganger har han gitt Gina tusenvis av kroner for å løse slike fabrikerte, akutte problemer i familien hjemme i Nigeria. Og familien spiller på lag med Gina når «Rolf» snakker med dem på telefonen. Han har også stilt opp og betalt svære deposita, når Gina har måttet bytte leilighet og klagd sin nød til ham. I alt sju adresser har Gina hatt i Oslo siden oktober 2004: Et hospits i Tollbugata, en campingvogn på Bogstad, leilighet på Majorstua, leilighet i Torggata, leilighet på Adamstuen, leilighet på Bislet og kollektiv på Oslo Øst.

«Blir du ikke skamfull over å lure menn på den måten?» spør jeg.

«It’s part of the game.» svarer Gina. «Dessuten lurer jeg ham ikke. Han liker å hjelpe.»

Bortsett fra den gangen hun holdt på å bli stukket med en heroinsprøyte av en gal kunde i en leilighet i Drøbak, og måtte flykte ut av vinduet, har det ikke vært noen direkte truende episoder i løpet av det året hun har jobbet som prostituert i Spania og Norge, forteller Gina.

Problemene er av en annen art, sier hun. Det kan være kunder som klager på prisen, eller forlanger analsex, noe Gina sier hun aldri går med på, eller kunder som er fulle eller dopa og ikke får det til.

«Jeg klarer alltid å snakke meg ut av sånne problemer, og få kunden blid og medgjørlig igjen,» sier Gina.

En av de faste kundene er tobarnsfar og Afrika-ekspert i en kjent, humanitær organisasjon i Norge. Han pleier å invitere Gina til en suite på Oslo Plaza, der han alltid drikker seg dritings og tar kokain. Hun må strippe for ham i timevis, før han er i stand til å ha sex med henne. Og ofte får han det ikke til, og blir uregjerlig.

«Da snakker jeg bare strengt til ham, straffer ham kanskje litt fysisk, og ser at han blir redd meg. En gang han ravet rundt i rommet og var vill og gal, stengte jeg ham ute i hotellkorridoren i bare underbuksa, og sa at han ikke slapp inn igjen før han hadde roet seg. Han roet seg fort.»

«Men sex med alle slags menn, byr det deg ikke imot av og til? Blir du ikke kvalm av det?» spør jeg.

«Jo, det er klart jeg blir det,» svarer hun, men nekter å utdype.

Frykten for sykdommer er liten, forteller Gina. Hun bruker alltid kondom og glidemiddel som PRO-senteret utstyrer henne med, og hun går og tester seg hos legen på PRO-senteret en gang i måneden.

Hvis et kondom sprekker inni henne, tar hun straks infeksjonsforebyggende tabletter, som hun alltid har for hånden. Hittil har hun ikke hatt snev av noen sykdommer, og det har jeg heller aldri hørt snakk om at noen av hennes nigerianske kollegaer i Oslo har hatt. Ikke ett eneste tilfelle av hiv eller aids har jeg hørt om i Ginas miljø.

«Er du i stand til å nyte sex med kunder selv?»

Gina ser hardt og fornærmet på meg, og svarer: «Nei, det er ikke mulig!»

«Ikke?» fortsetter jeg, og føler meg utilbørlig grafsete.

«OK, Martin. Jeg skal innrømme det. Når du i min harde bransje møter en kjekk og hyggelig mann, må du av og til kunne tillate deg å slippe deg litt løs, og det skjer en og annen gang at jeg får orgasme med kunder.»

Det er nesten så jeg begynner å trygle henne om å komme opp med noe avskyelig, noe skikkelig ekkelt og kvalmende. Noe som kan opprettholde det offisielle bildet av horas lidelsesfulle arbeidssituasjon – et bilde jeg for lengst har tatt intellektuell avstand fra som allmenngyldig sannhet, men som likevel ligger og lurer og vil fram når jeg står ansikt til ansikt med prostitusjonens vesen. Det er akkurat som om jeg plutselig søker trygghet i det offisielle offerbildet. Kombinasjonen prostitusjon, hygge og lyst er uhyre vanskelig å svelge. Skremmende på en uforklarlig måte. Jeg tror trangen til å se på prostitusjonen som noe utelukkende tragisk, bidrar til å holde noen urovekkende seksuelle sannheter om oss selv på avstand. At sex kan utøves rent instrumentelt og mekanisk, som ren byttehandel, uten negative konsekvenser der og da, rokker ved et dypt prinsipp i oss. Uansett hvor vi står etisk, kjemper dette prinsippet for å vinne fram. Vi tviholder på forestillingen om at den kjærlighetsbaserte sexen er den egentlige sexen.

«Skammer du deg over å være prostituert?»

«Ja. det er klart jeg gjør det. Jeg er alltid blid, kul og tøff på utsiden. Men inni er jeg knekt. Begynner jeg å gråte over det, kommer jeg aldri til å stoppe. Så jeg kan ikke begynne å gråte over det.»

De siste dagene i Oslo, på flukt fra politiet, løser det akutte pengeproblemet seg for Gina. Et par av hennes faste kunder, som hun også regner som venner, stiller opp i siste liten, og betaler for hele opplegget med å få henne til Italia.

Den kvinnelige kontakten i Italia kommer til Norge, med et pass som er leid for noen tusen euro av en afrikansk kvinne i Milano, som likner Gina av utseende. Dermed går Gina og hennes ledsager problemfritt gjennom passkontrollen på Gardermoen, med kurs for Milano, via Madrid.

«Hvorfor via Madrid?» lurer jeg på. Gina sier hun har ting å ordne opp i der fra den første tiden i Europa.

«Business. Just business,» er alt hun vil si.

To dager etter avreisen, ringer hun meg fra Madrid og sier hun har undersøkt med Caritas i Italia, og har funnet ut at organisasjonen ikke har kapasitet til å ta imot flere trafficking-ofre. Så hun må bli i Madrid.

«Come on!» sier jeg. «Du hadde aldri til hensikt å dra til Italia for å starte et nytt liv, hadde du vel?»

«Nei,» svarer Gina.•

• Friheten og valgene Leder


• Jeg er Gina Martin Gaarder
• Norge på full fart vekk fra det norske Nina Dessau
• Kampen om venstresidens sjel Halvor Finess Tretvoll
• Kongebiografi på ville veier Bodil Katarina Nævdal
• De lave flyprisene og Walter Benjamin Debattartikkel av Wenche Gulbransen