TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 










 Innhold 3—2005

 

Wenche Gulbransen

De lave flyprisene og Walter Benjamin

 

 

Ute Meta Bauers posisjon i og betydning for kunstlivet i Norge er stor. Det er derfor med store forventninger jeg leser hennes og Yvonne P. Doderers artikkel «Kunstens rolle i samfunnet» i Samtiden 2/2005.

Når jeg leser den, har den allerede stått uimotsagt på trykk i flere uker. Fordi Samtiden er et seriøst tidsskrift, og Ute Meta Bauer fronter norsk kunst overfor utlandet, er det viktig å kommentere innholdet.

Artikkelen viser seg å være delvis uleselig. En sammenlignende lesning av den tyske originalen og den norske versjonen viser at oversettelsen er svært mangelfull. Bauer bruker nesten konsekvent begrepet Künstlerin («kvinne-kunstner») når kunstnere omtales; dette gjenspeiles ikke i teksten i det hele tatt. Valget av hunnkjønnsformen fra Bauers side er ikke tilfeldig.

Noen setninger er helt uforståelige: «Den [kunsten] viser også at ‘skiftningen’ mellom disse verdenene – med kolonialismens tilbakelagte praksiser som Creolité eller stayer-figurer som ‘trikseren’, identiteter og diskurser som har bestått over lang tid og som de- og rekonstrueres – stadig vekk arrangeres og settes sammen på ny.»

Hadde det bare vært oversettelsen det var noe å utsette på, hadde jeg ikke kommentert artikkelen. Min største innvending gjelder språket. Det er ekskluderende og utilgjengelig.

Etter en kort, generell innledning om billige flypriser, kapitalisme og globalisering, deler forfatterne temaet i fire: Kunst som kunnskapsproduksjon, Kunst er ikke eksklusiv underholdning for de få utvalgte, Konfrontasjon eller representasjon og Kunsten som aktivitetssone.


Presiseringen som ikke kommer

«Kunst som kunnskapsproduksjon» – Samtidskunsten kan idag «tilby en stor båndbredde [Bandbreite] av ulike praksiser, (…) fra tradisjonelle uttrykksmåter som maleri, via video- og filmproduksjon, nye medier, kunst i det offentlige rom og performancekunst, og til aktivistisk kunst» og så videre.

Artikkelen blir først interessant når Bauer og Doderer skriver: «(…) kunst må oppfylle visse innholdsmessige og estetiske parametere og en tilsvarende kontekstualisering innenfor den globalt sammenknytte samtidskunst­ diskursen (…)». Her skulle man virkelig ønske seg en presisering: Hvilke er disse innholdsmessige parametrene, hva består de estetiske parametrene av, hvilken type kontekstualisering er det snakk om som kunsten – for å bli kunst – må oppfylle? Det får vi ikke vite.

I dette avsnittet er Walter Benjamins verk Das Kunstwerk im Zeitalter seiner technischen Reproduzierbarkeit en av referansene. I dette firedelte verket diskuterer Benjamin det han kaller «tapet av kunstverkets aura». Dette tapet oppstår når ektheten forsvinner, fordi kunstverket kan reproduseres. Det teknisk reproduserbare verk er ikke «ekte» fordi det ikke er bundet til sted og ikke lenger er unikt. Kunsten blir et massefenomen. Det mister sin aura. Dette drøftes spesielt i sammenheng med teater, film og fotografi. Denne endringen fra det unike til det reproduserbare skjer fremdeles, men har ifølge Bauer og Doderer hatt størst betydning for kvinnelige kunstnere, dersom jeg forstår deres argumentasjon og bruk av Benjamin rett. Dette perspektivet mistes i den videre fremstillingen, som veksler mellom generelle betraktninger og kompliserte utlegninger av kunsten som kunnskapsproduksjon.

«Kunst er ikke eksklusiv underholdning for de få utvalgte» – I dette avsnittet prøver forfatterne å si noe om det historisk spesielle i det å samle kunst, og noe generelt om at dagens samtidskunst er mer variert enn noen gang. Følger vi Benjamins tanker om kunsten som et massefenomen, og tar vi tittelen i avsnittet på alvor, kan ikke det å samle kunst være «en distinksjonsgevinst».

«Konfrontasjon eller representasjon?» – Her skisseres et Norge i endring. Kunsten og kunstscenen har endret seg. Også utad ønsker vi å vise et Norge med mer enn fisk, sport og natur. Dette er vel og bra, og de fleste kan vel si seg enig i at «Kunsten kan (…) sette i gang en utvidelse og en korreksjon av bestående synsmåter, vurderinger og bedømmelser.» I beste fall.

«Kunsten som aktivitetssone» – «En av samtidskunstens sentrale kvaliteter er dens kommunikative muligheter.» Om dette betyr tilstedeværelse på forskjellige måter, i media, på nettet, på flere fysiske steder, kan jeg si meg enig. Mulighetene er mange. Branding Norway er en av aktivitetssonene, slik Bauer og Office for Contemporary Art Norway (OCA), der hun inntil nå har vært direktør, ser det. Tanken om at kunsten skal favne mer og ikke være haleheng til det globaliserte næringslivet er utvilsomt viktig. Dersom norske myndigheter tør å vise frem vår kompleksitet og ikke velge glansbildene når Norge viser ansikt, er det bra. All erfaring til nå har også vist at det trengs et profesjonelt organ som kan bistå blant annet Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet med denne oppgaven.

Office for Contemporary Art Norway ble etablert for tre år siden som en statlig finansiert, privat stiftelse. Stiftelsen skal være bindeleddet for norske kunstnere i utlandet og utenlandske kunstnere i Norge. OCA har et stort og viktig kontaktnett, og betyr en profesjonalisering av kunstformidlingen utenfor Norge. Det finnes lignende kontorer i alle nordiske land.

Men det skinner gjennom at forfatterne ikke har kunnskap nok om Norge. Forfatterne sier: «(…) at det spesielt i Norge ville være sunt med en kunstproduksjon som var uavhengig av statlige drypp». Spesielt i Norge? Det spesielle utdypes ikke, for eksempel i forhold til Sverige eller noe annet land. Norsk kunstproduksjon skjer dessuten i det store og hele i privat regi. Kunstnerne skaper stort sett de nødvendige rammene selv. De små norske stipendiene gir ikke gode nok rammer for utvikling. Det er umulig å opprettholde atelier, produksjon og liv på et lite arbeidsstipend. Vi vanetenker smått i Norge når det gjelder kunst og forskning.

Det finnes en hel rekke samlere, oppdragsgivere og vanlige kunstkjøpere i privat sektor, men man skal ikke glemme at de rikeste samlerne i Norge stort sett representerer et sementert, konservativt kunstsyn. Statlige midler betyr en nødvendig åpning for innovativ og undersøkende kunst. Ingen andre kan eller vil ivareta dette segmentet. Problemet er at midlene er for små, og tenkningen rundt dette for kortsiktig. Kunsten er, som den frie forskningen, avhengig av statlige midler i Norge. Å påstå det motsatte er å løpe markedskreftenes ærend.
Hvem skriver de for?

Hvem er det Bauer og Doderer skriver for? Det vrimler av referanser, kjente og ukjente: Benjamin og Gramsci, Bourdieu, Foucault og Huntington. Språket er like ekskluderende og ugjennomtrengelig i den tyske versjonen. I kunsten er presisjon et nøkkelord og det er sammenheng mellom form og innhold. I artikkelen er språket en kodet besvergelse, åpent bare for innvidde. Formen gjør innholdet eksklusivt. Svært mange av fotnotene viser til Documenta 11s redaksjon, der Bauer satt. Argumentsirkelen lukkes.

Bauer og Doderer skriver: «(…) den norske kunst- og kulturproduksjonen vil ikke kunne oppnå en internasjonal posisjon uten en grunnleggende åpning i stedet for en avgrensning, mot verden utenfor (…)»

Også dette hadde det vært nødvendig å utdype. For det første: Er det virkelig viktig å oppnå en internasjonal posisjon? For hvem er det viktig? Og skjer det en avgrensning mot verden utenfor i norsk kunstliv? Lokal kunst og kultur er resultatet av møter med annen kultur, ingen kultur kan eksistere alene. Da blir det innavl. En stor del av det norske kunstlivet har tradisjonelt vært åpent mot kunsten ute i verden, og aldri har vel kunstnerne reist mer enn nå. Norske kunstnere vet mer om tysk kunst enn omvendt. Norske kunstnere bor og arbeider over hele kloden, fra Kina til Chile. Mye skjer over internett, både ideutveksling og produksjon. Kunsten er samtidig lokal og internasjonal, også den norske.

Så hvorfor har ikke norsk kunst generelt en lignende internasjonal posisjon som Finland og Island? Det har manglet et språkrør, en formidler og en stat som har sett meningen i dette. OCA er nå den formidleren. Å oppnå en internasjonal posisjon er ikke et mål, men et middel som høyner kunstens kvalitet. En internasjonal posisjon bringer med seg større midler og muligheter. Avgrensningen mot internasjonaliseringen kan også være positiv. Det kan bety fordypelse og dyrking av egenart. Det er ikke alltid dumt å være liten og lokal. Kunst i Norge må springe ut av egen virkelighet, språk og kultur. OCAs ledelse har åpenbart ikke nok innsikt i norsk kultur og kunst.

OCA har oppnådd en del, men konkret informasjon om resultatet mangler. En del norske kunstnere har allerede hatt glede av formidlingen, og det er bra. Spørsmålet blir om ikke OCA leter etter kunstnere som er mer av det samme som allerede finnes der ute. På hvilke premisser velges det ut kunstnere som får stille ut? Selvfølgelig de som passer inn i Bauers nettverk og estetikk, som hun kan plassere. Det er vel og bra, men det er også en begrensning. Er Bauers estetikk det samme som «vår» estetikk? Når Bauer nå slutter, skal det bli interessant å se om nettverket departementene har «kjøpt», faller sammen. Jeg håper ikke det. Det blir interessant å se hvilken norsk kunstner som først blir internasjonalt kjent (etter Munch), og om det vil bety noe for norsk kunstliv, på generell basis.

Vi trenger OCA, men vi trenger et åpnere OCA, et OCA som inviterer og informerer, ikke et lukket hus med et lukket språk. OCA kan bli en enda viktigere møteplass mellom norske og internasjonale kunstnere enn det er idag, der ideer og kunnskap utveksles. Her har OCA forsømt seg. Det kunne kanskje være en idé å åpne dørene og språket?


De innviddes språk

Lave flypriser og Walter Benjamin? Verden er både enkel og komplisert. Kunsten kan være både enkel og komplisert, tilgjengelig og utilgjengelig. Men kan formidlingen være utilgjengelig? Hvis formidlingen er utilgjengelig og ekskluderende, er den da en megler mellom verden og kunsten? Eller taler den bare til seg selv i en hermeneutisk sirkel, for å si det i de innviddes språk? Er det dette som er kunstens rolle i samfunnet, slik Bauer og Doderer ser det? Da forstår jeg ikke referansen til Benjamin.

Kunstens rolle i samfunnet er kanskje å yte motstand i det globaliserte forbrukssamfunnet, dyrke stillheten i all støyen, yte motstand mot nettopp det spektakulære, institusjonaliserte og monopoliserte kunstlivet.

Og å yte motstand mot det selvsentrerte, mekaniske språket vi finner i den omtalte artikkelen …

Kunst er ikke misjonering og propaganda, selv om den ofte blir misbrukt til dette. Kunst handler verken om kjønn eller alder, nasjonalitet eller teknikk. Men kanskje om en søken og erkjennelse som må finne sin (estetiske) form.

OCA må kommentere og forklare artikkelens innhold. Slik den står nå, skader den OCAs renommé.•

Innhold 3—2005

Aschehougs hovedside

 

SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL