• Friheten og valgene Leder


• Jeg er Gina Martin Gaarder
• Norge på full fart vekk fra det norske Nina Dessau
• Kampen om venstresidens sjel Halvor Finess Tretvoll
• Kongebiografi på ville veier Bodil Katarina Nævdal
• De lave flyprisene og Walter Benjamin Debattartikkel av Wenche Gulbransen

Nina Dessau

Norge på full fart vekk fra det norske

 

Forandringene i den norske kulturen går fort og de er ikke nøytrale. Når politiske kamper tilsløres med fiksjonen om en nøytral «norsk» dynamikk i den «norske kulturen», fører det blant annet til at innvandrere bes om å ta til seg virkeligheten slik den defineres av makthaverne.

Vi presenteres for framtidsalternativer hvor felleskapsfølelser settes opp mot hvor mye forskjellighet «vi» skal tillate. Dermed tilsløres reelle interessefellesskap, blant annet de mektige politiske interessene som endrer innholdet i de mest allmenne verdier, både nasjonalt og internasjonalt.

Stortingsmelding nummer 49 (2003–04), «Mangfold gjennom inkludering og deltakelse – Ansvar og frihet», tar utgangspunkt i Regjeringens felles erklæring som fastslår at politikken må fremme individets muligheter til å foreta selvstendige valg: ja til mangfold, ja til individuell frihet. Samtidig finnes det «spilleregler som alle må følge, herunder felles lover og regler». Hva vil en jurist si til dette? Vi stiller knapt spørsmålet lenger, for vi er vant til å bli avkrevd tilslutning til udefinerte kjøre­ regler som ikke finnes i noen lærebok, men som forventes fulgt av alle.

Forsøkene på avklaring i meldingen er dessverre ikke særlig avklarende, selv om meldingen prisverdig nok vedkjenner at «diffuse mål om tilpasning underslår for eksempel at makten ikke er likt fordelt i møtet mellom nyinnvandrede grupper, mindretallsgrupper og samfunnsflertallet».

I innvandringsdebatten har vi vært vant til at «våre verdier», egne velpussede idealforestillinger settes opp mot andres verste praksis, «deres kultur». Delvis som et korrektiv til dette, er det blitt forklart på ymse vis at den norske kulturen ikke var uforanderlig, at den tvert imot var og er i stadig forandring.

Den nevnte meldingen presiserer at forståelse av kultur som stivnet og uforanderlig kan «låse folk fast i kulturelle båser som den enkelte ikke slipper ut av». Og «å vise til rådende tradisjoner og skikker, og kreve lojalitet til dem, kan brukes som hersketeknikk innenfor alle miljøer, sosiale og kulturelle fellesskap. Regjeringen har en dynamisk kulturforståelse.»

Det er meget positivt at Regjeringen anerkjenner at «kulturen» og «verdier» er i stadig forandring. Men i den grad det er en slags konsensus rundt bestemte «verdier» på et bestemt tidspunkt, er dette et resultat av bestemte maktforhold over tid, og maktkamper som pågår hver dag.

De forandringene i den norske kulturen vi har opplevd de siste årene, går stort sett vekk fra idealforestillingene om «det norske».

Forenklede og svært positive felles forestillinger om for eksempel fellesskap, fred, frihet, likhet, renhet og natur, får større og større avstand til virkeligheten. Jo større avstand mellom fasade og virkelighet, desto vanskeligere blir det å få det hele til å stemme. Det kan for øvrig være en viktig årsak til mange nordmenns angstfulle forhold til sitt eget nasjonale selvbilde.

Verdiene jeg har nevnt her – fellesskap, fred, likhet, renhet, natur – er sentrale i den norske forestillingsverden, men de er selvfølgelig ikke bare norske. De har beveget mennesker til alle tider og alle steder. Slik sett har vi mennesker noe helt sentralt felles. Rettferd, fred, renhet og fellesskap er ikke universelle verdier på den måten at alle oppfatter dem likt, har erfart dem likt, ønsker seg dem likt eller vil arbeide for dem på samme måte. Men kjernen i dem gjenfinnes i ulike religioner, sentrale aspirasjoner og håp, i etiske forestillinger og påbud som på forskjellige måter uttrykker at vi mennesker har et ansvar – for fellesskapet, for freden, for rettferden, for det naturlige livsgrunnlaget som vi alle er avhengige av.

En rekke andre kjerneverdier som mot, skjønnhet, åndelighet, humor og gjestfrihet har også appell på tvers av epoker og landegrenser, men nevnes sjelden som typisk norske. Jeg skal her kommentere de «typisk norske», og begynner med fellesskap.

«Noe må være felles», står det i stortingsmeldingen. Det er et besnærende utsagn: Sier man til en forsamling «Noe må være felles», gjerne med en viss inderlighet, nikker alle anerkjennende. Det er så opplagt at vi knapt legger merke til at vi samtidig blir fortalt at vi kanskje ikke har noe felles, at det er en mulighet for at store grupper mennesker ikke har noe felles. Et sterkt utsagn, med andre ord, men derfra følger logisk nok nødvendigheten av «å tilrettelegge for at det utvikler seg et visst sosialt ‘lim’ i samfunnet», som det står i meldingen.¹

At det utvikler seg et visst sosialt lim i det norske samfunnet? Jeg skulle tro de fleste av oss allerede er limt temmelig godt sammen – om vi ikke er limt fast. Det uttrykte behovet for lim må sannsynligvis settes i sammenheng med svekkelsen av de gamle fellesskapsbåndene. Når noen fellesskap brytes ned er det naturlig å stille spørsmål om hva som gjenstår eller hvilke nye bånd som bør skapes.

Meldingen gjengir med fornuftige forbehold de etter hvert forterpede og stereotypiserende betraktninger om et «vi-samfunn» som prioriterer fellesskap, og et «jeg-samfunn» som fokuserer på individet. «De» – innvandrerne – er et «vi-samfunn», «vi» – nordmenn, moderne samfunn – er et «jeg-samfunn». «De» er et vi-samfunn med fellesskap, «vi» skal være «jeg-’er». Men jeg’ene skal være limt sammen, for ellers faller samfunnet fra hverandre. Ut med fellesskap, inn med sosialt lim.

Disse spørsmålene er helt sentrale både i meldingen og i inkluderingsspørsmål generelt. Betraktningene om jeg- og vi-samfunn er lite fruktbare i denne sammenhengen, selv om de på et visst plan reflekterer en viss realitet, ikke minst fordi innholdet i det vi forstår med «individ» og «fellesskap» også er i stadig endring.

Jeg kan ikke motstå fristelsen til å fortelle om det svaret jeg fikk da jeg skulle søke Postbanken om et lån i euro: «Det er det bare individ-kunder som får». «Individ» etter bankens definisjon var den som tjente et minimum av 800 000 kroner i året og lånte minst en million.

Dette er også norsk kultur i forandring. Ikke mange etniske nordmenn er individer etter denne definisjonen, og enda færre innvandrere. Dagbladet gir oss en annen dagsaktuell definisjon av individet: «Du er en vare», du må «se på deg selv som en vare du skal selge». «Du må rett og slett bli mer egoistisk, sier ekspertene.»² Samme dag skriver Dagsavisen omtrent det samme under vignetten «Hvordan bygge nettverk» for å lykkes i livet. Det første rådet: «Valg av ektefelle er et av de viktigste nettverksvalg du gjør.» Svært gammelt nytt – det var ut fra en lignende tankegang at våre forfedre arrangerte sine barns ekteskap. Dagsavisens artikkel erstattet bare fellesskapet med nettverket – et maktverktøy på godt og ondt.

Ulike former for fellesskap i det norske samfunnet har gjennomgått store endringer på kort tid, og det helt uavhengig av innvandringen. Ordet «fellesskap» brukes fremdeles i den norske debatten, men innholdet endres gjerne. Et eksempel: Jan Tore Sanner, leder av Høyres programkomité, ble sjokkert over at Arbeiderpartiets nestleder påsto at «Høyre svekker fellesskapet ytterligere». Han tok kraftig til motmæle og fastslo at «Høyre styrker fellesskapet» i en artikkel på 19 linjer. Hele 17 av disse linjene handlet om skattepolitikk.³ Jeg er uenig i Høyres skattepolitikk, men mitt poeng her er noe helt annet: For en generasjon siden ville de fleste ha stilt seg uforstående til at det ble satt likhetstegn mellom «fellesskap» og «skattepolitikk». Vi har blitt vant til at begrepene «norsk fellesskap» og «norsk økonomi» brukes om hverandre, men da tømmes ordet fellesskap for en stor del av sitt innhold. Dermed må man begynne å snakke om «sosialt lim».

Dette er bare ett eksempel – andre har beskrevet mer utfyllende den oppsmuldringen av fellesskap vi har opplevd i det tjuende århundret. Det burde ikke forundre noen at det oppstår et tomrom når «fellesskap» settes på den unorske siden, som også er den uønskede siden. Jeg tviler på at alt snakket om «sosialt lim» vil fylle det tomrommet.

Meldingen nevner flere ganger «velferdsstatens likhetsskapende tradisjoner»: «Likhetsidealet har likevel vært sentralt i samfunnsbygging og nasjonal selvforståelse. Mange institusjoner har forsterket og understreket likhetsorienteringen». Men dagens realiteter er økende inntektsforskjeller mellom fattige og rike. Dette strider selvfølgelig mot idealet om likhet. Likhet som idealforestilling består, mens det samtidig utvikler seg en norsk kultur hvor sosial ulikhet gjør seg mer og mer framtredende – ikke som resultat av en nøytral utvikling – men av en lang rekke politiske og økonomiske beslutninger, fattet av mennesker både i og utenfor Norge.

Denne utviklingen – inkludert reformene som fører til større sosial ulikhet – er ikke særnorsk, den er et globalt fenomen. Men det finnes også særnorske aspekter ved ulikheten.

Stortingsmeldingen om folkehelsen, som ble lagt fram i 2003,⁴ konstaterer at graden av sosial likhet i form av utdanning og tilgang til helsetjenester er høy i Norge. Det er som kjent liten grad av ulikhet i nordmenns inntekter. (De siste inntektstallene fra Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at forskjellene mellom rik og fattig er blitt betydelig større. I 2003 hadde den rikeste tidelen av befolkningen sju ganger så stor inntekt som den fattigste tidelen, mot fem ganger så stor bare ti år tidligere.)

Stortingsmeldingen om folkehelsen konstaterer videre at høy grad av sosial og økonomisk likhet i Norge går hånd i hånd med store forskjeller i helse og selvopplevd velferd. De sosiale forskjellene er små, men helseforskjellene er faktisk mye større enn man skulle vente når man sammenligner med andre land. Å ha lav sosioøkonomisk status i England eller Spania har mindre negativ effekt på helse og levealder enn lav status i Norge. Med andre ord: Å ha lav status er farligere for helsa og livet i Norge enn i andre land. Det er for eksempel betydelige forskjeller i helse og levealder mellom ulike bydeler i Oslo, og befolkningen i Oslo indre øst har en forbausende dårlig helsetilstand. Personer i de lavere lag i det norske samfunnet lever mye kortere enn i de mer privilegerte lagene. Disse forskjellene blir større, mener LO: De lavtløntes alder øker saktere enn gjennomsnittet, det vil si at de betydelige forskjellene vi ser i helse og levealder i Norge holder på å bli enda mer betydelige.⁵

Små sosiale og økonomiske forskjeller kan få stor betydning for et menneskes liv og livslengde. Men hvorfor skiller akkurat Norge seg ut?

Stortingsmeldingen om mangfold og inkludering tar ikke opp dette problemet. Tvert imot, den kommer med en påstand som utpeker opplevde forskjeller som selve årsaken til diskriminering: «Det er større fare for at enkeltpersoner og grupper møter usaklig forskjellsbehandling når befolkningen har store synlige og usynlige forskjeller, enn i mer homogene samfunn».

Dette er egentlig en ren påstand. Hva som utgjør store forskjeller er et spørsmål om perspektiv. Hvor synlige forskjellene er kommer an på hvem som ser, med hvilket blikk, fra hvilken vinkel.

Forskjeller gir seg gjerne større utslag i Norge enn i andre land, det gjelder ikke bare helse og livslengde. Det hadde nok vært rimeligere å si at «I mer homogene samfunn har man større trening i å gjøre mye ut av små forskjeller» – når man først valgte å komme med svært generaliserende påstander.

Å gjøre det meste ut av de forskjeller som finnes er en mangefasettert prosess. Å sette «oss» opp mot «dem» er en klassiker innenfor genren, og til dette bruk er shibbolethene gode å ha. Ordet shibboleth brukes av lingvister og samfunnsvitere for å betegne et lingvistisk passord som identifiserer noen som medlem av en bestemt gruppe, og bredere om enhver praksis og ethvert kjennetegn som brukes til å inkludere eller ekskludere personer fra en bestemt gruppe. Det kan være interessant å gå tilbake til kilden, i dette tilfelle Bibelen: To semittiske stammer, efraimittene og gileadittene, bekjemper hverandre. Gileadittene vinner og hindrer taperne i å flykte. Men de to stammene er så ekstremt like, at mennene bare kan skilles fra hverandre etter hvordan de uttaler enkelte ord. Slik fortelles historien i Dommernes Bok:

Når det skjedde at en efraimitt på flukt
sa: «La meg få dra over!»
sa mennene fra Gilead til ham: «Er du en efraimitt?».
Hvis han da sa: «Nei», sa de til ham: «Så si sjibbolet!».
Men han sa: «Sibbolet», for han kunne ikke uttale det riktig.
Da grep de ham
og drepte ham
ved vadestedene over Jordan.
Der falt det den gangen førtito tusen efraimitter.

Denne historien forteller noe viktig: Det går alltid an å finne en forskjell, uansett hvor like menneskene er. Det er bare å satse på akkurat det. Men det var ikke s eller sj, shibbolethen – den eneste merkbare forskjellen mellom disse menneskene – som var årsaken til blodbadet. Her er det overhodet ikke snakk om språkstrid eller målsak. Den omtalte forskjellen var helt uvesentlig i forhold til massedrapet, den ble bare brukt som et verktøy for å sette skillet mellom «oss» og «dem» – i dette tilfelle mennesker som var nesten like, men kjempet om makt og bestemte interesser som i dag er glemt av alle bortsett fra noen få bibelkjennere.

Mange innbyggere i det homogene Norge synes å være svært godt trent i å gjøre det meste ut av både de forskjellene de ser og dem de ikke ser, men er blitt fortalt om – «synlige og usynlige forskjeller».

Det påvirker nok også den norske skolen. En rekke studier bekrefter på forskjellig vis den norske skolens særegne og varige evne til å gjenskape sosiale forskjeller. Stortingsmeldingen skriver at Norge plasserer seg «i et midtsjikt i Europa når det gjelder skolens evne til å utjevne sosiale forskjeller gjennom skolegang». Stig Martin Solberg, seniorrådgiver i Utdanningsdepartementet, forteller at «der er vi blant de dårligste i verden».⁶ Antakelig befinner vi oss et eller annet sted mellom «midtsjikt» og «dårligst i verden», altså er det åpenbart rom for forbedring. Regjeringen vil forbedre skolens evne til å utjevne sosiale forskjeller blant annet «ved å analysere nærmere hva som gjøres i andre land med gode erfaringer». Dette er positivt og bør for all del ikke glemmes. I forhold til mange andre faktorer er som kjent den sosioøkonomiske bakgrunnen ganske avgjørende for elevenes resultater. En skole som er dårlig til å jevne ut sosiale forskjeller, som den norske skolen, vil også fungere dårlig for innvandrerbarn.

Den som vil finne svar på hvorfor den norske skolen er dårlig til å utjevne sosiale forskjeller, vil høyst sannsynlig finne bare en del av svaret innenfor selve skolesystemet. De kulturelle trekkene som gjør at små inntektsforskjeller i Norge gir store forskjeller i livslengde, helse og selvopplevd velferd, spiller nok også en rolle i å opprettholde forskjellene i skolen. Forestillingene om en nærmest «ideell» sosial likhet i Norge har stått i veien for en reell politisk anerkjennelse av problemet.

Det samme gjelder for en annen faktor som spiller stor rolle i skolen – kjønn. Vi opplever en flerårig internasjonal trend: Guttene gjør det stadig dårligere på skolen sammenlignet med jentene. Ifølge OECD er det bare tre land der forskjellen mellom kjønnene er større enn i Norge.⁷ Det burde ikke overraske, siden Norge har et av de aller mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i OECD-landene. Slike funn blir ofte glemt fordi de passer dårlig med idealforestillingen om Norge som «likestillingslandet». Men når slike store kjønnsforskjeller vedvarer i Norge i tiår etter tiår, mot alle vanlige forventninger, må det bety at de forskjellene som finnes får større effekt her. De samme kulturelle trekkene kan gjøre seg gjeldende på mange felt.

Forskjellene blir vedlikeholdt på mange forskjellige vis. Et lite, men interessant eksempel kom fram da en fransk journalist og hennes irakiske tolk ble frigitt i juni etter å ha vært holdt som gisler i lengre tid. Overskriftene i Aftenposten, VG, Dagsavisen og Dagbladet omtalte utelukkende den franske journalisten. Deres kilder var den franske avisa Liberation og det franske pressebyrået AFP, som i likhet med de store franske avisene nevnte begge gislene i tittelen, det franske og det irakiske, etter en langvarig kampanje for å få frigitt begge, med bilder av «Florence og Hussein» over alt. Man kan fundere på hva slags mentale prosesser som pågår når norske aviser tilpasser de franske kildene til et norsk publikum ved utelukkende å framheve den franske borgeren. De har i hvert fall sterkt nedtonet hva de to gislene hadde til felles, og i praksis støttet både det sosiale hierarkiet – en journalist er verdt mer enn en tolk/sjåfør – og forskjellen mellom den vestlige og den ikke-vestlige – den sistes skjebne er verdt mindre oppmerksomhet.

Spørsmålet er om innvandrere bør innrette seg etter de kulturelle trekkene som framhever forskjellene og fører til at små forskjeller gir seg store utslag. Bør de ikke helst vokte seg vel for ikke å påvirkes unødig av nettopp disse kulturtrekkene?

En annen «typisk norsk» kjerneverdi er «frihet», som den tidligere Verdikommisjonen mente måtte være den fremste norske verdien.

Regjeringen vil gi den enkelte frihet og «makt over eget liv». Erna Solberg definerte «makt over eget liv» i en kronikk med den vektige tittelen «Menneskelig utvikling».⁸ Hun skrev:

Jeg tror at det å gi den enkelte makt over eget liv skaper hjertevarme, sosial trygghet og forutsigbarhet. Større makt til den enkelte, betyr i vårt samfunn med en omfattende offentlig sektor, å gi den enkelte makt til å velge hvem som gir tjenesten. Brukervalg gir den enkelte makt, verdighet og selvrespekt.

Større makt til individet skulle altså i vårt samfunn bety makt til å velge hvem som yter oss tjenester – en ekstrem innsnevring av «makt over eget liv», som den enkelte borger egentlig ikke har noen som helst grunn til å akseptere.

Meldingen inneholder for øvrig interessante og vel gjennomtenkte betraktninger om tilpasning av offentlige tjenester. Likevel blir de sosiale ulikhetene oversett. «Hva kan hindre likeverdige tjenester?» spørres det, og så listes det opp: språk og kommunikasjon, ulik kulturell bakgrunn, fordommer og stereotypier. Utmerket, men «ulik sosial bakgrunn» er ikke tatt med, selv om man vet at sosial bakgrunn er svært viktig når det gjelder hvor stort utbytte «brukerne» får av systemet.

Det er et internasjonalt velkjent fenomen at middelklassen får mest utbytte av systemene for offentlige tjenester. «Man bør også se på om fellestjenester og samfunnsstrukturer fungerer nøytralt, eller om de utilsiktet favoriserer noen borgere eller støter andre bort», skriver departementet. Men det er allerede dokumentert i et utall sammenhenger at fellestjenester og samfunnsstrukturer ikke fungerer nøytralt.

Vi skal få frihet som brukere, men først og fremst skal vi produsere. Også på det området er det grunn til å spørre hvordan og hvorfor forskjellene som eksisterer, gir seg større utslag i Norge enn de fleste andre steder. Direktør Trygve Nordby i Utlendingsdirektoratet viser til en stor arbeidslivsundersøkelse som er gjennomført i 40 land, og som konkluderer med at Norge ikke kommer særlig bra ut når det gjelder å utnytte den ressurs som arbeidstakere med innvandrerbakgrunn representerer. Dette må vi endre, sier Nordby, og han spør: «Hva gjør vi for at de nye innvandrerne skal få realisert sine ressurser? Lar vi dem gå for lut og kaldt vann i underbetalte jobber?»⁹

Det er stor forskjell på å fastslå at innvandrere må komme i jobb, slik det gjøres gjentatte ganger i «debatten» og i meldingen, og å spørre hvordan de skal «få realisert sine ressurser». Skal Norge bli bedre til å utnytte innvandrernes ressurser må det fokuseres tydelig på det målet – ikke bare på at «innvandrerne må komme i jobb», et uttrykk som i tillegg får mange til å glemme at flertallet av innvandrerne for lengst har kommet i jobb.

Det er nok flere grunner til at Norge kommer dårlig ut når det gjelder å utnytte innvandrernes ressurser. Med mindre arbeidsledighet enn de fleste land skulle det egentlig være stikk motsatt. Også her bør man spørre om ikke de innfødtes talent for å gjøre mest mulig ut av eksisterende forskjeller, bærer en del av ansvaret for de dårlige resultatene. Det synspunktet meldingen bærer fram når den peker ut opplevde forskjeller som selve årsaken til diskriminering, går i den retning.

Renhet, rent miljø og natur er kjerneverdier verden over. Det er imidlertid en sentral fellesforestilling at renhet og rent miljø er noe vi eier i større grad enn andre, og som definerer oss. Det stemmer på sett og vis: Norge ligger særdeles bra an når det gjelder penger og plass. Utgangspunktet er altså gunstig, og miljøet i Norge i relativt god stand. Det er ikke tilfelle i de mange landene hvor Norge henter sine råvarer, eller sine billigklær og -elektronikk. Heller ikke i de landene som allerede merker effektene av drivhusgassene som Norge pøser så sjenerøst ut i atmosfæren.

FN og Verdensbanken presenterte nylig sin Millennium Ecosystem Assessment, hvor 1300 ledende forskere fra 95 land beskriver systematisk og inngående hvor dårlig det står til med jordas helsetilstand. Menneskeheten har endret verdens økosystemer raskere og mer omfattende de siste femti årene enn i noen annen periode. Dette har ført til store velstandsøkninger, men de kan knapt være varige, for de har skjedd på bekostning av verdens økologiske tilstand. Skadene som er påført verdens økosystemer er kolossale, og har allerede betydelige konsekvenser både for en rekke nasjonaløkonomier og for menneskenes livsgrunnlag. De vil bare forverres med den globale oppvarmingen som er i gang.

Nordmenn tar for mye plass, skrev Dagsavisen. Hadde alle i verden levd som nordmenn, ville vi trengt tre og en halv jordklode for å dekke ressursforbruket vårt. Utregningen plasserer Norge på en ellevteplass på «over evne»-listen. Ser vi på forbruk av mat, fiber, tømmer og energi, blir Norge bare slått av tre land.

Kort og godt: Det norske forbruksmønstret er intet eksempel til etterfølgelse.

Disse temaene tas aldri direkte opp i en diskusjon om innvandring, men de tas opp indirekte: For eksempel har statsråd Erna Solberg beklaget seg over at innvandrerne sender for mye penger til sine familier i fattigere land, for da blir mulighetene til å forbruke som en gjennomsnittlig nordmann enda mindre. Statsråden har et poeng: I dag kan den som ikke føyer seg pent inn midt i det norske forbruksmønsteret lett bli ekskludert. Men en inkludering som gjøres på bekostning av en felles framtid, er ikke noen god inkludering. Det norske forbruksmønsteret bør ikke etterstrebes, det må fornyes. Hvordan og av hvem det kan fornyes, er en omfattende og nødvendig diskusjon.

Er man uenig i dette må man i det minste forklare hvorfor man avviser FNs og Verdensbankens Millennium Ecosystem Assessment. Vi kan i hvert fall ikke fortsette å late som om «integrasjonen» var noe som skulle skje et sted utenfor vår felles framtid.

En annen sentral verdi er fred – med tilsvarende fellesforestilling om Norge som fredsnasjon.

Tallenes strenge tale forteller imidlertid noe annet. Norge har blitt verdens største våpeneksportør, i forhold til folketallet. Norge har gjort det mye bedre på dette området enn på andre områder som er mer i samsvar med det nasjonale selvbildet.

I slutten av mars bestemte Californias guvernør, Arnold Schwarzenegger, alias The Terminator, at en type rifle måtte bannlyses ved lov. I USA. Bannlysning av et våpen, og attpåtil vedtatt av en republikansk guvernør! Men det var tvingende nødvendig å hindre bruken av de morderiske dumdumkulene som kommer fra Raufoss. Hvem som helst kan nemlig lett skaffe seg denne norske ammunisjonen på nettet. Flere medierapporter i fjor viste at den eksploderende ammunisjonen fra Raufoss brukes i krig både i Afghanistan og Irak. Den internasjonale Røde Kors-komiteen mener at kulene strider mot folkeretten, og har bedt alle land om å forhindre produksjon, bruk og utveksling av denne typen ammunisjon. – Men vi møter jo stadig argumentet om at denne ammunisjonen er en salgssuksess, fortalte Jan Egeland under sin tid i Norges Røde Kors.¹⁰

Forsvarsdepartementet slår fast at forsvarsutgiftene per innbygger er mye høyere i Norge enn i noe annet NATO-land bortsett fra USA. Denne oppsiktvekkende plasseringen er ingen tilfeldighet. Norges videre militarisering er en visjon for framtida fra våre ledere. Forsvarsministeren skryter av at Norge er «in the forefront» av den amerikansk-ledede forvandlingsprosessen i NATO, «og vi er fast bestemt på å bli der».

Ja, er nordmenn virkelig det? Den forvandlingsprosessen er basert på angrepsdoktrinen som nå er sentral både i USAs og NATOs strategi. Aggresjon heter det på godt norsk. Så godt som samtlige norske politikere har kritisert den amerikanske doktrinen, og Stortinget har vedtatt en setning som tar avstand fra forkjøpsangrep. Det skulle bare mangle. Men det hjelper lite når våre ledere setter seg som mål å bli både helt integrert og «in the forefront» av den nyere utviklingen. Den norske forsvarsminister var meget fornøyd med at det norske forsvaret har blitt «lean and mean», altså slankt og slemt, eller ondskapsfullt. Nordmenn vil kanskje bli slanke, men jeg tviler på at de ønsker å bli ondskapsfulle.

Fortellingen om Norge som fredsnasjon er en av de mest verdifulle, dyrebare fellesforestillingene nasjonen baserer seg på. Men den trues av nedleggelse, akkurat som paraply­ organisasjonen Norges Fredsråd, som konstaterer: «Stille og rolig har Norge snarere blitt en krigsnasjon, med et forsvar spisset mot internasjonale krigsarenaer, enorme investeringer i militært forbruk, og deltagelse i tre kriger på seks år.»¹¹

Mine betraktninger om Stortingsmeldingen og de norske verdiene gjenspeiler selvfølgelig mine egne politiske synspunkter. Det er for øvrig umulig å omtale det som ofte kalles «sentrale nasjonale verdier» uten å forholde seg til sentrale politiske temaer. Uansett politisk ståsted må man anerkjenne at det som kalles «kultur» eller «verdier» i innvandringsdebatten ikke bare er i stadig forandring, men også er et resultat av politiske maktkamper som pågår hver dag både utenfor og innenfor det norske samfunnet.

Enten det gjelder fellesskap, fred, rettferd eller miljø: Forandringene i den norske kulturen går fort og de er ikke nøytrale. Når dette overses blir debatten uklar og alt pratet om lim noe klissete. Når politiske kamper tilsløres med fiksjonen om en nøytral «norsk» dynamikk i den «norske kulturen», fører det blant annet til at innvandrerne bes om å ta til seg virkeligheten slik den defineres av makt­ haverne.

Det er helt på sin plass at en statsråd fra Høyre fører Høyre-politikk, men det er galt, både overfor innvandrere og overfor befolkningen som helhet, når denne dynamikken omtales og beskrives som en nøytral, apolitisk, moderne og norsk utvikling. Det er den ikke. Innvandrere eller ikke, vi er ikke nødt til å late som om den utviklingen er «nøytral» og «moderne», vi trenger ikke ta til oss de verdiene den fremmer.

Debatten om integrering eller inkludering kommer gjerne i sin egen bås. Innvandrerne bes om å ta til seg norske verdier, mens disse – i beste fall – debatteres, defineres og endres andre steder enn i «innvandrerdebatten». Men dersom inkludering og de viktigste politiske temaer og samfunnsverdier skulle forbli i hver sine båser, vil det aldri skje noen reell «inkludering».

Stortingsmeldingen om inkludering definerer et alternativ for framtiden som etter min mening er feil, i tillegg til å være svært lite inspirerende. Jeg siterer: «Spørsmålet om kjerneverdier er også et spørsmål om hvilke ambisjoner vi har for grad av fellesskap mellom borgerne og mellom ulike grupper i befolkningen. Ett standpunkt er å søke bredest mulig enighet – at vi kulturelt og verdimessig prøver å nærme oss hverandre.» Meldingen kaller dette for «maksimumsløsningen – det brede verdifellesskapet» som «har til hensikt å styrke enhetsfølelse mellom borgerne». Jeg kan ikke se hva som er «bredt» i at alle skal tenke mest mulig likt, for meg virker det tvert imot fryktelig snevert.

«Et annet standpunkt er å definere et minimumssett av menneskerettslige og politiske spilleregler som alle må respektere,» fortsetter meldingen, og forklarer: «Minimumsløsningen verner i større grad om retten til å være forskjellig, selv om menneskerettighetene og politiske spilleregler setter grenser for forskjelligheten. Denne meldingen legger seg nærmere den siste forståelsen.» Det skal man være glad for. At retten til å være forskjellig trenger vern, understrekes av at departementet følte behov for å presisere: «Det er ikke å være snillistisk eller holdningsløs å ta hensyn til at behov og ønsker er forskjellige.»

Likevel er det noe grunnleggende feil når «grad av fellesskap» settes imot grad av tillatt forskjellighet. Dermed tilsløres reelle interessefellesskap, blant annet de mektige politiske interesser som endrer innholdet i de mest allmenne verdier, både nasjonalt og internasjonalt. Dermed kan en melding som ellers åpenbart har engasjert mange kunnskapsrike skribenter og samlet mange gode, nyttige poeng, likevel føre oss i gal retning.

Vil vi oppleve nye fellesskap og gi våre barn en framtid som individer, bør vi ikke la oss forlede til å tro at forskjellighet hindrer fellesskap. Vi bør huske at inkludering i levende fellesskap er noe helt annet enn å inkluderes i andres grådige strategier. Ønsker vi å være et eksempel til etterfølgelse må vi forholde oss til det som faktisk skjer med freden – og krigen. Med rettferden – og med de voksende ulikhetene. Med naturen – og storkonsernenes interesser. Med friheten og grådigheten, med demokratiet og hykleriet.

Og skal vi makte å gjøre noe med det, må vi etablere sterkere fellesskap på tvers av alle grensene, oppdage eller gjenoppdage felles interesser og håp for framtida.•

1. S. 48.

2. 25.10.04.

3. Dagsavisen, 29.3.05.

4. Stortingsmelding 16 (2002/2003) «Resept for et sunnere Norge», lagt fram i januar 2003.

5. Det er for få studier av levealderen etter sosioøkonomiske grupper i Norge, dermed er det vanskelig å si i hvilken grad LOs konklusjoner burde nyanseres.

6. Dagbladet, 4.4.05.

7. Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) ved Universitetet i Oslo står bak den norske delen av OECD-undersøkelsen, der 4000 elever fra 180 skoler deltok.

8. Hvor hun skriver som leder i Høyre, Dagbladet 13.11.04.

9. Dagbladet, 29.6.04.

10. Nationen, 28.1.03.

11. Pressemelding fra Norges Fredsråd, 13.5.05: «Norges Fredsråd må stenge!»

Innhold 3—2005

• Friheten og valgene Leder


• Jeg er Gina Martin Gaarder
• Norge på full fart vekk fra det norske Nina Dessau
• Kampen om venstresidens sjel Halvor Finess Tretvoll
• Kongebiografi på ville veier Bodil Katarina Nævdal
• De lave flyprisene og Walter Benjamin Debattartikkel av Wenche Gulbransen