TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 










 Innhold 2—2005

 

Bendik Wold

Skyte og skrive

 

 

Er det mulig å skrive dikt etter Auschwitz, spurte Adorno. I dagens Norge kunne et mer relevant spørsmål være: «Kan vi skrive debattinnlegg etter Kunstnernes hus?» Det som skulle utgjøre selve navet i vår argumenterende offentlighet – feidene mellom landets fremste intellektuelle – har forfalt til et ikke-resonnerende, ikke-diskuterende slabberas der viktige samfunnsspørsmål fordunster i uforpliktende koseprat.

De var tause, soldatene som kom hjem fra fronten etter første verdenskrig: Ikke fordi krigen hadde vært begivenhetsløs, men fordi deres erfaringer vanskelig lot seg omsette i språk. Opplevelsene var for store; ordene for små. De første reaksjonene kom først etter fem-ti års stille ettertanke – som et skred av krigslitteratur.

En tilsvarende «erfaringskrise» har rammet landets åndelige elite, om enn med motsatt fortegn: Ulikt mellomkrigstidens traumatiserte soldater er vår tids intellektuelle ikke utsatt for for mye virkelighet, men for lite. De er ikke lenger koblet til politiske bevegelser med samfunnsomformende kraft – slikt gjorde de seg ferdig med i 70-åra – og på Stortinget er det uansett ideologiløs Realpolitik for alle penga. Likeså i det nyliberale næringslivet, som endatil ynder å hovere med sitt manglende engasjement i intellektuelle spørsmål (Dagens Næringsliv-spalten «På nattbordet» er en daglig påminnelse om dette). En gang iblant får man i egenskap av sin åndfullhet lede en maktutredning eller bukke for statsministeren på en forlagsfest, men det er også det hele: I alt vesentlig er samfunnslivet splittet i to – makten på den ene side, logokratiet på den andre; sistnevnte gruppe overbefolket, overutdannet og kan hende sjelelig overlegen, men uten virkelig samfunnsmessig innflytelse.

Strike up, pipers!

Gitt disse omstendigheter kunne man kanskje vente en tilbaketrekning til de dunkle skrivekamre, på klassisk-intellektualistisk vis: «Imot det nakne, svarte, tomme er jeg vendt,» proklamerte Baudelaire i sin tid. Men i stedet har de fleste av våre intellektuelle valgt å oppholde seg i de lyse rom, og dessuten la skravla gå. Det er for så vidt forståelig: Også skjønnånder er i besittelse av selvoppholdelsesdrift. Det uteksamineres stadig nye kull med idéhistorikere og litteraturvitere fra Blindern, og deres kvikke og kvalitetsreformerte hjerner skal helst ikke forvitre mens de venter på neste stipendutlysning. Altså sysselsetter man seg selv med stadig nye «debatter», stadig nye faglige og ufaglige «uenigheter», i det siste også allehånde «rangeringer» og «kåringer» (undertegnede har selv hatt fingrene borti én av slagsen, ikke uten en nagende baktanke: Snart følger vel de rene selskapslekene; sekkeløp, potetløp, halen på grisen!) – som febrilske strike up, pipers! til orkesteret på et skip som synker. Og resultatet? Forfatteren Jonathan Swift gav en treffende diagnose allerede omkring år 1700, mens Habermas’ idealtypiske «borgerlige offentlighet» lå i støpeskjeen:

Den verste konversasjon jeg kan huske å ha hørt i hele mitt liv var på Wills kaffehus, der geniene (som de ble kalt) før pleide å samles. Det var fem eller seks menn som hadde skrevet teaterstykker, eller i alle fall prologer, eller bidratt til en eller annen antologi, som kom dit og med viktig mine underholdt hverandre med sine ynkelige frembringelser, som om de var menneske­ hetens fornemste skapninger eller kongerikets skjebne lå i deres hender. Og de ble vanligvis gjort kur til av en ydmyk skare unge studenter fra juristkollegiene eller universitetene, som på behørig avstand lyttet til disse oraklene og gikk hjem fylt av forakt for sin juss og sin filosofi, med hodene proppet fulle av vrøvl under navn av god smak, kritikk og belles-lettres.

Swift peker på en åpenbar svakhet ved den snakkekulturen som var i ferd med å vokse frem: Under dekke av å skjøtte en basal samfunnsoppgave kan de intellektuelle omgi seg med en masse selvforelsket babbel. Slike forfallstendenser blir selvsagt ekstra foruroligende hvis den «argumentative kultur» er frikoblet fra øvrig samfunnsliv. Da risikerer man at disse (negative) rammebetingelsene forvandles til et (positivt) kjennetegn ved «den intellektuelle omgangsform»: At den totale atskillelse av ord og handling, av statement og event, gjøres til et av åndslivets sosiale sjangerkrav.

Som Søren Ulrik Thomsen og Frederik Stjernfelt påpeker i pamfletten Kritik af den negative opbyggelighed, har dette sjangerkravet sammenheng med vår kollektive dyrkelse av den romantiske outsider: For 50 år siden var det avgjørende for de intellektuelle å frem­ heve sin sosiale status, sin faglige autoritet, sin politiske og økonomiske makt. I dag er situasjonen snudd på hodet. «Det er så å si oppstått en kamp,» mener Thomsen, «om retten til å bli anerkjent som offer eller som utstøtt.» Veien til intellektuell anerkjennelse går altså via rollen som «taper»: Den intellektuelle kapital er i praksis uomsettelig – hvis den forsøkes vekslet i andre kapitalformer (det vil si: «ord» prøves omsatt i «handling»; «standpunkt» i «innflytelse»), fratas eieren sitt logokratiske statsborgerskap på flekken. Hun eller han stemples som en «politiker», en «byråkrat», en «kjendis» – ikke engang verdig en ståplass i foajeen på Kunstnernes hus.

Kjekling over matfatet

Misforstå ikke: Poenget her er ikke at alt man diskuterer i den «kritiske offentligheten» er selvopptatt, virkelighetsfjernt og uten samfunnsrelevans. Det er ikke først og fremst diskusjonenes innhold, men deres form som er problemet. Motsetningene kombattantene imellom kan i utgangspunktet være reelle og viktige nok – men de får sjelden eller aldri utfolde seg som reelle og viktige motsetninger. Idet man velger å henvende seg til kollegiet av åndsarbeidere, har man allerede inngått en stilltiende kontrakt om at ens ytringer aldri skal få noen form for konsekvens. Ordgyteriet er utelukkende symbolsk – enda man overfor omgivelsene leilighetsvis forsøker å dekke over dette faktum med eufemismer à la «talehandling» (som klinger minst like hult som maoismens variant: «enheten mellom teori og praksis»). Her praktiseres i realiteten en «samtalens autonomi»: Liksom den mest høyverdige kunsten ifølge autonomiestetikken skapes på utsiden av samfunnet, i et interessemessig vakuum, hevder denne perverterte habermasianismen at de riktig gode samtalene oppstår når standpunktene ikke lar seg omsette i målrettet handling. Det hjelper å lage sær og livsfjern kunst, prediker estetisismen. Snakkekulturens esteter forteller hverandre noe tilsvarende: Det hjelper å «snakke om det» – selv om snakket ikke er ment å lede ut i noe som helst.

Det sier seg selv at denne samtalefetisjeringen har konservatisme som effekt. Bakstrevet er dessuten institusjonelt forankret: Rundt hovedstadens profesjonelle pratmakere finnes en hel industri som sørger for å holde det uforpliktende snakket i gang. Av størst betydning er nevnte Kunstnernes hus, som i sosialgeografisk forstand har inntatt rollen som feltets «FN», ved hver fredag å sammenkalle de stridende parter til fredsforhandlinger og endelig forsoning. I tillegg sørger hovedstadens forlags- og mediehus for jevnlig å arrangere forbrødringsfester med overdådig servering av vått og tørt – en smule pomp og prakt med allmuen på behørig avstand. Slik forsikrer man seg om at de ulike klanene ofte nok blir påminnet om at de tross alt er avhengig av hverandre. De går hverandre i næringen, jo visst, men det er nettopp den vennlige kjeklingen over matfatet som gjør det interessant å fø på dem.

Imagebygging, ikke meningsutveksling

En følge av dette autonome kommunikative kretsløpet er – vel, innlysende – at diskusjonene går i sirkel. Ofte kan argumenter bare forstås i lys av en tidligere debatt, som igjen refererer til en tidligere debatt, som igjen bygger videre på en tidligere debatt, og så videre i flere titalls ledd tilbake til én av to «urdebatter» – positivismestriden eller det store politiske slaget i 70-åra. Det sies om debatter på internett at de alle før eller siden vil nå et punkt hvor navnet «Hitler» nevnes, og at den videre diskusjon deretter blir meningsløs; i den norske kritiske offentligheten har bokstavkombinasjonen «ml» en like absurdiserende kraft. De hyppige «ml-debattene» har lite til felles med virkelig meningsutveksling, mer med imagebygging: Den ene part jåler seg med humanisme; den andre med ubendig antiopportunisme – også det siste en typisk vestlig-individualistisk dyd.

Samtalene i den kritiske offentligheten blir ikke mindre forutsigbare av at aktørene også ser det som sin oppgave å forvalte arven etter ymse nasjonale og internasjonale forbilder. Skjervheim’er, Habermas’er, Derrida’er – feltet sorterer seg under deres faner liksom andre folk stimler sammen omkring fotballag eller popartister. Og så er det alle antipatiene, selvsagt; alle gode fiendskap som skal pleies og holdes ved like. «Gode» er som kjent slike fiendskap som tjener begge parter, hvilket i denne sammenheng gjelder de fleste av dem. Sosialantropologen Gregory Bateson snakker om skismogeneser: Debatter som polariseres fordi man på begge sider kappes om å representere det sterkeste uttrykket for verdiene som samler fronten. I den virkelige verden er skismogenetiske konflikter – striden om Palestina, «krigen mot terror» – dypt alvorlige, siden de vender oppmerksomheten bort fra alle praktikable løsninger og skaper en spiral av ekstremisme. På Kunstnernes hus er skismogenesene helt ufarlige, om enn sørgelig lammende, og mest et uttrykk for aktørenes voldsomme behov for å utvikle en uomstøtelig intellektuell identitet.

Kunstnernes hus-offentligheten skulle vel egentlig være det nærmeste vi i våre dager kunne komme den idealtypiske «borgerlige offentlighet». I stedet passer den til å illustrere Habermas’ dystre spådommer om «reføydalisering»: Den representative offentlighet var en offentlig representasjon av herredømme; den kritiske offentligheten er en offentlig representasjon av åndelighet. Liksom i føydalsamfunnet er diskursen ikke-resonnerende, ikke-diskuterende og selvrefererende i den grad at aktørene er ideene, heller enn å være deres stedfortredere. Professor X «er» ml-kritikken legemliggjort; herr Y «er» ny-misogynismen; fru Z «er» postmodernisme-på-norsk. Selvsagt er det snakk om sosiale roller, men identifikasjonen med rollen er total – derfor kunne deres samtaler like godt bli erstattet med en ordløs pantomime.

Merk forresten at Kunstnernes hus er et av få utesteder i verden som ikke spiller musikk over høyttalerne; i dette lokalet skal intet konkurrere med de intellektuelles kakling. Men bakgrunnsmusikken er intet savn, for som Carl Schmitt sier om den representative tale: «Den har ikke diskursens arkitektur, ikke diktatens, og heller ikke dialektikkens. Dens store diksjon er mer som musikk.»

Motstrøms i motstrømmen

Et miljø hvor alle samtaler går i loop, og hvor aktørene støter på hverandre over lunsjbord opptil flere ganger i uken, kan fort oppleves som beklemmende. Ergo må det luftes ut, ommøbleres, serveres nye retter. Og hvordan skjer det? Først og fremst ved at noen med jevne mellomrom påtar seg rollen som antagonist. Slik gjenskapes intensiteten i et felt hvor kløften mellom ord og handling ellers ville ha blitt for påfallende. Og siden feltet i utgangspunktet befinner seg til venstre på den politiske aksen, blir disse frivillige antagonistene nødvendigvis reaksjonære. Derfor formelen «motstrøms i motstrømmen = medstrøms», liksom minus og minus gir pluss. Med denne typen snuoperasjoner blir også definisjonen av radikalitet endret: Venstre-høyre-aksen overflødiggjøres; det eneste som teller er å innta standpunkter som av flertallet i feltet vil oppleves som kontrære. «Radikalitet» defineres altså gjennom de strategiene noen må følge for å skape ny diskusjon, ny dynamikk – og derved holde det sosiale fenomenet «kritisk offentlighet» ved like.

I dette perspektivet blir også etterlysningen av flere «høyreintellektuelle» mer forståelig. VGs Anders Giæver er neppe spesielt høyre­ vridd selv. Like fullt ønsker han større representasjon av åndrike høyrefolk i den kritiske offentligheten – for ellers blir jo samtalene så andedamsaktige og tråkige! Et slikt ønske – egentlig: en påkallelse av fiender – kan bare komme fra en aktør i et felt hvor det utelukkende diskuteres for diskusjonens skyld. Kunne man se for seg et tilsvarende scenario på Stortinget? En SV-politiker som håpet på et brakvalg for Fremskrittspartiet, slik at diskusjonene i stortingssalen endelig kunne bli litt mer «vitale»? Dertil kommer at Giævers forslag i bunn og grunn bare vil medføre en utsettelse av problemet. Daffheten i den intellektuelle samtalen kommer ikke av at aktørene er så lammende enige, men av splittelsen mellom ånd og makt. Av samme grunn er frykten for et venstreintellektuelt «hegemoni» ganske ubeføyet: Tvert imot er det konstituerende for snakkekulturen at den ikke er hegemonisk, men praktisk talt maktesløs.

Diagnostikk som sykdom

Mangelen på samfunnsmessig konsekvens, samt den evige resirkuleringen av argumenter, gjør det selvsagt nærliggende for de intellektuelle å holde munn. Men så vil man tross alt bli sett og verdsatt. Et alternativ er derfor å unngå å innta posisjoner, og i stedet nøye seg med å kartlegge. Her skal ingen navn nevnes, men en del av de såkalte meningsprodusentene produserer jo slett ikke meninger, bare diagnoser. Dette kan høres uskyldig ut, men det ligger selvsagt en viss makt i kartleggingen: Med et minimum av teoretisk kunnskap kan man fremtrylle karakteristikker som blir hengende ved folk i lang tid. Idéhistorieskrivning som maktutøvelse, kunne man kalle det. Likevel blir karttegnerne i det store og hele verdsatt, ettersom de tildeler feltet en anelse «betydning», en nimbus av pop. Liksom avdankede kjendiser kan selge seg billig for et oppslag i Se og Hør, vil enkelte intellektuelle føle seg smigret av å bli inntegnet på et kart over det norske åndslivet – enda plasseringen skulle være ondsinnet og grovt misvisende.

Ja, apropos media: Det er de representative trekkene ved den kritiske offentligheten – dette at mennesker og miljøer er visse standpunkter – som gjør at dens indre stridigheter så enkelt lar seg transformere til journalistikk. Morgenmøtene i hovedstadens kulturredaksjoner følger noenlunde det samme forløpet: «Hvem kan vi få til å mene at …», lyder gjerne redaktørens utgangsspørsmål – og så idémyldrer man frem en liste på 10-20 navn, stort sett plukket fra de samme miljøene, som kan «levere varene». Den journalistiske utfordringen består altså ikke i å få intervjuobjektet til å resonnere, langt mindre la seg påvirke og eventuelt overbevise av en meningsmotstander, men å drive frem kontroverser som underbygger et kart som allerede er tegnet opp. Sakens motsetninger er definert allerede fra morgenmøtet av, nesten helt ned på replikknivå – hva som gjenstår er en slags journalistikkens billed-lotto; å koble det rette standpunkt med det rette navn. En god sak er dermed en sak som får leseren til å tenke: «Jo da, herr X er kulturkonservativ, kanskje enda litt mer enn jeg trodde – og fru Y er jammen postmodernist, det trengte jeg iallfall ikke tvile på.»

Penn og pistol

Vi husker alle hvordan Gymnaslærer Pedersen, Dag Solstads romanfigur, sprøyter sin «livgivende sæd» inn i Nina Skåtøys «mjuke fitte», og i samme øyeblikk opplever at han endelig, endelig er blitt et menneske som «henger sammen». Og selvsagt misunner vi gymnaslæreren – mindre for den kroppslige enn for den åndelige lykke som i denne scenen tilkommer ham. For hvem lengter vel ikke etter å henge sammen, henge på greip? «Renhet» har vært et fyord etter 11/9 – nåja, egentlig siden modernismens gjennombrudd – men pytt: Vi vet at det er mulig å være «fullt og helt», men vi forsøker da alle sammen likevel, for harde livet, og kan ikke annet. Som kritiske intellektuelle vil vi for eksempel unngå opportunisme, vi vil fremstå som autentiske og standhaftige i vårt engasjement, og vi vil for all del ikke akseptere at vår radikalitet skal måtte tøyes over avgrunnen mellom ord og handling. Men så er det altså nettopp slike vilkår vi tilbys. Og hva skal vi gjøre med det?

I romanen Macht und Rebel foreslår Matias Faldbakken en «deportasjon av (ideologisk) mening»: Når det man sier uansett ikke har noen samfunnsmessig konsekvens, kan man like godt bli … vel, inkonsekvent. På denne måten gjør man det vanskeligere å skjelne meninger (eller: markørene for «mening») fra hverandre. Men også dette er en blindvei: Erfaringstapet kan ikke ganske enkelt oppheves av et nytt tap, et meningstap. Om det i det hele tatt skal være noen vits å gå inn i rollen som «kritisk intellektuell», må det finnes rom for både mening og handling.

Derfor skulle man kanskje vurdere å gå i motsatt retning i stedet. Det vil si: Heller enn inkonsekvens kunne man velge å gjøre overkonsekvens til sin strategi. «En annen verden er mulig», heter det i våre dager – hvorfor ikke også «en annen offentlighet er mulig»? Motsatsen til de numne snakke-slabberasene er en offentlighet hvor standpunkter og motsetninger tillegges den vekt de burde ha – hvor de hvite hanskene og troen på «de bedre argumenter» legges til side, og man griper til blanke våpen når det er påkrevet. Ikke fordi de intellektuelle på denne måten ville vinne større politisk innflytelse – men de ville iallfall maksimere sin erfaringsevne, innenfor de snevre rammer dagens samfunn tilbyr dem. Deres argumenter og uenigheter ville plutselig bety noe, i det minste for dem selv, og kanskje dermed også for omgivelsene.

Her må gjerne den suksessrike hiphop-kulturen få tjene som eksempel: I likhet med den kritiske offentligheten er hiphop i utgangspunktet en ordkultur – ingen skal komme og hevde at rap-artistene skyter fordi de mangler evnen til å formulere seg. Men dette miljøet har forstått at den argumentative kulturen har sine grenser; det finnes tilfeller hvor verbale våpen ikke strekker til. Da setter man seg i en stilig bil med fire av sine beste venner, lader pistolene og foretar en drive-by. Bilen bråstopper utenfor et kafévindu, det singler i knust glass, og vips – en fiende ligger igjen pepret, med skjortebrystet innsmurt i blod og lunken kaffe latte. Så bærer det rett hjem for å skrive en ny rap-tekst.

Skyte og skrive, altså. Pistol og penn. Om ikke dette er en infantil strategi? Jo visst – avmakt og infantilitet følges ad som lyn og torden. Om den ikke er terroristisk? Naturligvis, men intellektuelle og kunstneriske sysler befinner seg allerede en hårsbredd fra terrorismen; det burde forrige århundre ha lært oss. Om den ikke er pinlig desperat? Jo visst, både pinlig og desperat – men med god grunn, liksom denne artikkelen med god grunn antok en desperat tone (merket du det?) da forfatteren plutselig innså at den stod i overhengende fare for å reduseres til enda en «diagnose», enda en ny «snakkis» på Kunstnernes hus.

Så la oss si det slik: Fra nå av er det nok koseprat. Fra nå av skriver vi i stedet for å pludre, og skyter når det er tomt i blekkhuset. I stedet for å pimpe gratis vin på forlagsfester, pressekonferanser, Fritt Ord-seminarer – bli hjemme og skriv polemikk! I stedet for å forsones med din yndlingsfiende over siste øl på Kunstnernes hus – slå ham ned! I stedet for å avfinne deg med en urettferdig karakteristikk fra en av offentlighetens karttegnere – overfall ham på gaten, klyng ham opp i et hjørne og tatovér «sladrekjerring» i pannen hans! Vi nærmer oss en sunnere offentlighet den dagen Aschehoug har installert metalldetektorer ved inngangen til hagefesten, og lyden av singlende glass på Kunstnernes hus fremkaller andre assosiasjoner enn at den nye stipendiaten på idéhistorie må ha fått i seg en øl for mye.•



Innhold 2—2005

Aschehougs hovedside

 

SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL