TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 










 Innhold 2—2005

 

Torunn Borge

Det pinlige møter det mulige

 

 

Klassereise
Raseklasse
Klussereise
Reiseklasse
Klasserase

Det glipper, ikke lenge av gangen, men tanken glipper ikke sjelden når jeg betenker temaet. Klassereise. For tanken er ikke enig i forenklinger, den vil forholde harde fakta til sin egen åpenhet, den vil ikke lukke temaet og gjøre det «interessant»: Bevisstheten er ikke i og for seg imot skjemaer og statistikk, men tiltror fortellingen en sannhet som er nærmere individets erfaring og den utfordrende kompleksiteten som alle reiser innebærer. Man kommer fra noe, drar til noe annet, nye forbindelser skapes, dobbeltheten medfører ikke nødvendigvis bare splittelse, noen forteller faktisk om en uant frihet i løsrivelsen fra det gamle miljøet og forventningene der.

Den som reiser, vil oppnå noe, har en trang til noe annet enn det oppvekstmiljøet byr på. Hva kan en klassereisende vinne? Finnes det noen egentlig forskjell på klassereisende og andre folk som går på tvers av sitt miljø? Så mange spørsmål står i kø, og jeg er strengt tatt ikke i stand til å besvare noen av dem med full sikkerhet, bare antyde måter å tenke på.

Kluss med klasser

Du ser det ikke på dem, klassereisende bærer like gjerne palestinaskjerf som burberryfrakk, og innehar like gjerne en stilling som næringslivsleder som akademiker eller kunstner. Du finner dem blant de potensielle selvmorderne, men det er foreløpig ingen grunn til å tro at klassereisende gjennomsnittlig er mer ulykkelige enn andre.

Likevel er det foreløpig ett kjennetegn som går igjen i fortellingene klassereisende gir om seg selv: tvil om tilhørighet, en stadig indre tvang til å definere på nytt hvem man egentlig er, eller hvor man hører hjemme. En presisering før jeg går videre er på sin plass: Å være klassereisende vil ikke nødvendigvis innebære det å komme fra trangboddhet og slit, det finnes de som har bakgrunn i arbeiderklassen som enten ville rase eller om de ble stilt følgende spørsmål: Men det var vel smått hjemme hos dere, da?

Når vi i dag snakker om arbeiderklassekultur versus middelklasse- eller overklassekultur, må vi holde tunga rett i munnen og jobbe med presisjonen. I en ellers utmerket artikkel i en hovedstadsavis, kom journalisten i skade for å framstille arbeidere (Sagene i Oslo) som en samfunnsklasse der menn lever elleve år kortere enn de fra middelklassen (vestkanten i Oslo), og der barnevernet er en sentral instans i ungers hverdag. Opplysningene som kom fram er korrekte med hensyn til det statistiske forholdet mellom østkant og vestkant, men de ble stående som fullstendig ubrukelige utover å være sentimental skremselspropaganda: Er du en del av arbeiderklassen, er faren stor for at du dør tidlig og at barna dine havner i fosterhjem! For når artikkelen ikke nevner forhold som økende arbeidsledighet og andre fenomener knyttet til det råkjøret mot mennesker som nyliberalistisk økonomisk praksis utgjør, forsvinner viktige variabler fra klasseproblematikken.

Begjær. Lykke?

Tematikken klassereise er mer sårbar enn jeg hadde forestilt meg. I de mange samtaler jeg har hatt etter at den kom på tapetet for alvor – i og med utgivelsen av Lars Ove Seljestads debutroman Blind og svenske Ronny Ambjörnssons bok Mitt fornavn er Ronny – har det blitt tydelig for meg at mange av middelklassens barn opplever at de som i «ren» form kan kalles klassereisende, er i ferd med å ta monopol på lidelsesaspektet ved identitetsreiser. Og denne reaksjonen er ikke til å kimse av. Et menneske med middelklassebakgrunn som har valgt en yrkeskarriere eller en livsform på tvers av familiens og omgivelsenes forventninger, vil ikke uten videre være med på at arbeiderklassens reisende har monopol på den vanskelige identitetsproblematikken. Hvis far og mor helst så at du utdannet deg til lege, og du heller velger en karriere som akademiker innenfor et smalt humanistisk felt, kan forventningsbruddet sikkert oppleves gjennomgripende og brutalt. Arbeiderklassejenta som skuffer med å bli akademiker innenfor det samme smale feltet, vil garantert kunne ha utbytte av å samtale med middelklassejenta om både tvil, usikkerhet og lettelsen over å ha unnsluppet tyngende forventninger. For det må vi jo ikke underslå, at både klassereisende og middelklassebarna som bryter med miljøet, de forfølger sitt eget begjær, og lykkes.

Det mange ikke lykkes med, er å fordrive den indre tvilen som er skapt av omgivelsenes skuffelse og i noen tilfeller regulære avvisning. Men dette er et fenomen som finnes på tvers av klasser, og hva er i så fall det spesifikke ved det vi nå har lært å omtale som en «klassereise»?

Den som reiser fra arbeiderklassen, reiser fra et sett av verdier og en selvoppfattelse som på vesentlige måter skiller seg fra de øvrige klasser. Innbakt i arbeiderklassens identitet finnes et behov for å slutte rekkene, mot trusselen om fattigdom og overhodet den kapitalistiske økonomiens herjinger. Historisk sett har ikke middelklassen den samme erfaringen, det vil si, middelklassen bærer i seg et minne om å ha kommet seg ut av fattigdom, men har, kan man si, stabilisert seg på sitt nivå. Muligheten for å bli fattig er stadig en trussel som angår arbeiderklassen mer enn andre samfunnsklasser, der er jo her vi har bruk for statistikken!

Close-up

«Lav kameraføring», sa min gode venninne til meg, etter å ha lest et første utkast til dette essayet. Og «close-up, ikke glem close-up». Og hun hadde så klart rett, faren for å bli altfor generell er overhengende.

Svært mange klassereisendes fortellinger handler om det pinlige, om ikke å vite hvilket bestikk man skal velge til forretten; hvordan man egentlig konverserer i en viss type sammenkomster; hva som er det rette forhold mellom tilbakeholdenhet og engasjement. Kanskje finnes enkelte av disse problemene bare i hodene våre, men noen av dem er da reelle nok? Hvor mange av oss har ikke sittet i middagsselskaper og fulgt nøye med på sidemannens valg av kniv og gaffel før vi våget å stikke noe som helst i laksemoussen? Hvor ofte har vi ikke avstått å komme i offentlige mottagelser fordi vi har vært redde for å drite oss ut? Sosial angst, sier vi, og det er visst akseptert som lidelse i våre dager. Men sosial angst har like ofte med manglende sikkerhet overfor omgangsformer å gjøre, som det skyldes patologi. Selv skulle jeg bli rundt tjue år før bestikktemaet gikk opp for meg. Jeg vokste opp uvitende om at det fantes flere typer bestikk, alt etter som hvor i måltidsløpet man befant seg. For ikke å snakke om glass. Jo, det fantes forskjellige glass til forskjellige drikker, man drakk ikke øl av melkeglass eller omvendt, men at det skulle kunne finnes en slik uendelig mengde typer og størrelser! Nå innebærer det ikke det største åk i verden å måtte lære seg om hvilket glass til hvilken rett og vinsort, jeg vil bare fortelle om følelsen av å være elefant i porselensforretning. Og mennesker er ikke alltid snille, og om de ikke er direkte slemme, kan overbærenhet og skjeve smil føles like knusende som direkte utdriting.

Etter hvert lærer man jo, alternativet er å gjemme seg bort, ikke forlate sitt hus, man snapper opp mer og mer, flere og flere triks, man føler seg som en trapeskunstner, for når som helst kan øyeblikket komme at man blir avslørt, faller til bakken, for sikkerhetsnett har man aldri kjent til. Noen synes kanskje jeg overdriver?

Ved siden av frykten for å bli avslørt, finnes også begeistring og glede over en verden som åpner seg, og ofte en sorg over at de man vokste opp med, ikke kan eller vil forstå: «Skomaker, bli ved din lest.» Den som forlater sin klasse, vil ofte ha mye å tie om. Alminnelig snakk om å «være seg selv», eller på den andre siden, henvisninger til et ideal om utbyttbare identiteter, er ikke metastørrelser for den klassereisende. Han kan ikke være «seg selv» blant sine egne, og har vært fandens nødt til å skifte identitet! Den som ikke bare forlater sin klasse, men også den gjengse moral, vil ofte møte en ytterligere grad av vond uforståenhet. Løsarbeider eller frilanser, kunstner, homse, transe: Ikke sjelden står skjellsordene eller en uformuende skepsis og møter den som våger, ikke bare klassereisen, men i tillegg bryter med kollektive og klasseoverskridende ideer om normalitet. I dette perspektivet er solidaritet og klassereise selvsagte synonymer.

Høyest i dalen

Et av mine sterkeste ungdomsminner er fra en biltur med folk jeg bodde i kollektiv med. En av oss, en sørlandsk direktørdatter – som for øvrig var modig nok til å bryte med mange av familiens forventninger – snakket om sitt første møte med fenomenet boligblokker. Som barn hadde hun vært på besøk hos slektninger som bodde i blokk, hun hadde aldri sett noe slikt før. Hun fortalte at hun begynte å gråte ved tanken på at noen var utlevert til å bo slik. Denne betroelsen har aldri forlatt meg, det var et svimmelt møte med den avgrunnen som i visse henseender eksisterer mellom øst og vest, mellom hva man tror og vet om hverandre. Selv visste jeg fra tidlig av at noen bodde i store hus, det var de som hadde mange penger. Jeg hadde også blitt oppdratt til å tenke at de som hadde flest penger, såkalte gamle penger, de hadde mer kultur og dannelse enn de andre. Som barn var det naturlig å tenke at de som bodde høyest (i Holmenkollåsen) også var mindre trangsynte, rett og slett fordi de hadde bedre utsikt! Man lærer så lenge man lever, som vi sier. I den saken forstår man etter hvert at fullt så enkelt er det nok ikke, det bigotte og det tolerante er nok likelig fordelt utover.

Som ti-elleveåring var jeg med faren min som løperjente, han jobbet halvsvart som blomsterkjører i juletida. De som fikk flest blomster bodde definitivt høyest i Holmenkollåsen, og de to julene jeg var med, lærte jeg noe annet og kanskje enda viktigere om forskjellen mellom høy og lav. Jeg var et yndig barn, og ble alltid tatt vel imot idet jeg kom på døra. Men de behandlet meg som en tjener, det var en snodig erfaring. Der jeg kom fra, var det ingen forskjell på hvordan man behandlet folk, med ett viktig unntak: I blokka der jeg vokste opp bodde på den tida bare funksjonærer, de fleste av dem ansatt i Norden Forsikring. På den andre siden av gata bodde arbeidere, i blokker som var prikk like den jeg vokste opp i. På min side av gata vasket jeg trapper, og behandlingen jeg fikk av de hjemmeværende funksjonærhustruene, var skrekkeksempler på småborgerskapets smålåtenhet. På den andre siden av gata gikk jeg med avisa, der fikk jeg tips og sjokolade, jeg ble vurdert som ei jente det var to i, som en arbeider. Denne dobbelte erfaringen, med Chr. Michelsens gate som en forunderlig demarkasjonslinje, innga meg med en forvirrende klassebevissthet.

Ikke før jeg leste Karin Sveens bok Klassereise i år 2000 fikk jeg et skikkelig språk for min erfaring, hun satte ord og begreper på den ubekvemheten jeg alltid har følt, opplevelsen av å mangle tilhørighet, falle mellom stoler, som man sier. Jeg identifiserte meg tidlig med intellektuelle problemstillinger, leste modernistiske dikt, filosofi og politisk teori. Og moren min var den som hadde penset meg inn på slikt. Familien min tilhørte ikke industriarbeiderklassen, det er sant, faren min var forsikringsmann, og moren min hjemmeværende. Men de hadde ikke høyere utdanning, og slekta bakover i uminnelige tider består utelukkende av småkårsfolk, folk med kort avstand til fattigkassa. Faren min var barnehjemsbarn, med en uslukkelig tørst etter det sterke og med hang til å bruke opp pengene straks de kom, de brant i lomma. Han ble tidlig uføretrygdet. Egentlig gir jeg vel dette risset ikke for å kreere en elendighetsbeskrivelse, mer i grunnen for å gi et inntrykk av den usikkerheten som preget oppveksten. Å tilhøre middelklassen ut fra enkelte variabler, men samtidig bære med seg slektas hukommelse om kamp for tilværelsen, det er vel det spennet jeg prøver å beskrive. Lars Ove Seljestad har omtalt seg selv som «kreol», selv ville jeg vel velge det mindre kredittverdige ordet «hybrid» for å karakterisere meg selv.

Synd på?

Karin Sveen var først ute i norsk sammenheng til å skrive om og diskutere klassereise. I boka Klassereise skriver hun: «… min generasjon arbeiderungdom var den første som i stor skala, gjennom nyervervet mulighet til studier ved høyskoler og universiteter i tiårene etter andre verdenskrig, la ut fra egen samfunnsklasse på en ferd som kan kalles klassereise.» Hennes verden og kampen for å finne, eller oppfinne, en egen identitet, har ingen berøringspunkter med det Anders Heger så treffende har kalt «de store hagers selvtillit». Men som nevnt, det finnes identitetsreiser som også er foretatt av folk fra såkalt beste vestkant, det finnes mistilpassede i alle miljøer og klasser, mennesker som ikke finner seg til rette og gjør opprør.

Og når vi snakker om klassereise er det alltid en fare for å bli mistenkt for å ville vinne konkurransen om hvem det er mest synd på. Men ingen av de forfatterne som de siste årene har tematisert klassereisen, har falt i denne fella, etter min mening. Likevel har det vært tilløp til latterliggjøring, til nedlatende stempling av visse utsagn. Selvfølgelig har reaksjonene i all hovedsak vært interesserte, nysgjerrige og i alle fall forsøksvis kompetente. Samtidig er det grunn til å tro at hele problematikken oppfattes som å gjelde en marginal gruppe, at dette er noe for spesielt interesserte. For de som måtte mene det, kan det være på sin plass med litt polemikk: Klassereisefenomenet er blant annet et sosiologisk og statistisk faktum, og angår en meget stor gruppe mennesker i de skandinaviske landene. I Norge berører problematikken strengt tatt de fleste, tatt i betraktning den forsvinnende lille overklassen vi har hatt.

Men tilhører ikke de fleste middelklassen nå til dags, vil mange spørre? Og tjener ikke dagens arbeiderklasse så mye at de strengt tatt tilhører middelklassen, og dessuten lønnsmessig har utmanøvrert den intellektuelle ditto? Vel, kanskje finnes det universelle verdier. Samtidig må vi ikke glemme at de sett av verdier som virker innad i et samfunnslag, de bestemmer våre mentale preferanser. I tidligere perioder har egenskaper som nøysomhet og flid blitt oppvurdert innenfor den tradisjonelle arbeiderklassen. Hvis man leser Einar Gerhardsens memoarbok Unge år blir man klar over hvilken enormt disiplinerende kraft som fantes i et slikt verdisett. Spørsmålet er jo om arbeiderklassen overhodet hadde kunnet vinne fram, var det ikke for den tøylingen av begjær som man oppdro hverandre til. Borgerskapets disiplin og begjærsundertrykkelse var annerledes og tjente andre formål enn arbeiderklassens.

Hva er spørsmålet?

Så hva er det forfattere som Per Petterson, Ronny Ambjörnsson, Lars Ove Seljestad og Karin Sveen vil at vi skal forstå? Jeg tror spørsmålet må stilles annerledes: Hva er det de forsøker å forstå om seg selv, om den tida de ble voksne i, om reisen de har foretatt? De har det til felles at de beskriver ambivalens, tvil og usikkerhet. Ellers er det viktig å påpeke som Karin Sveen har vært inne på, at vi må ha i bakhodet de individuelle og generasjonsbetingede forskjellene. Og, kunne man tillegge, vi må ikke i iveren etter å ta i bruk vårt nyfunne redskap glemme verdien av de valgene mennesker tar. For bøkene og tekstene disse forfatterne så sjenerøst har overlevert oss, vitner nettopp om nyanser, og til dels store forskjeller, både med hensyn til selve oppvekstvilkårene, men også tolkningene av dem.

Per Petterson og Ronny Ambjörnsson legger vekt på svært ulike aspekter når de forteller om sin familie- og klassebakgrunn. Der Petterson er nærmest blyg med hensyn til å utlevere alle andre enn seg selv, er Ambjörnsson mer frampå med intime detaljer, men det viktigste er uansett selvutleveringen, de vil forstå seg selv. Når det gjelder Sveens bok, er den såpass stort og ambisiøst anlagt at den sprenger den personlige beretningens rammer. Seljestads debutroman Blind er en negativ utviklingsroman, en dystopisk fortelling som handler om mye som overskrider klassereisetematikken.

For å komme tilbake til meg selv, alle disse bøkene har på forskjellige vis fungert veldig åpnende og befriende. På tross av min manglende tradisjonelle arbeiderbakgrunn, kjenner jeg meg akk så godt igjen i beskrivelsene og beretningene om sviktende selvfølelse, de mer og mindre mislykkede forsøkene på å finne seg til rette i kretser preget av «de store hagers selvtillit». Det hefter noe ved en, en umiskjennelig eim som skriver seg fra tvilen på om du er god nok, en følelse av at du kanskje lurer de andre, men aldri deg selv. Bare i de aller siste årene har denne følelsen begynt å slippe taket, men forvinne helt, gjør den kanskje aldri. Opp gjennom årene har dette anstrengende identitetsarbeidet ført til i alle fall ett komisk sidespor: Jeg hadde en periode for en årrekke siden, da jeg forsøkte å legge om språket til ultraradikalt bokmål, for om mulig å (opp)finne et målføre som var nærmere oppveksttonen. Språket jeg hittil hadde anvendt som skribent, var lånt. Det kan fortelles at det førte til noen av de styggeste tekster som har stått på trykk i norsk avishistorie! Litt tid skulle det ta før jeg vendte tilbake til en mer moderert utgave, men noe verdifullt var lært i prosessen: Når språket svikter deg, når du har følelsen av at verken ord eller vendinger du bruker er dine egne, kanskje kan du nettopp da nærme deg et større sammenfall mellom erfaring og språk.

«We are all individuals»

«De herskende tanker, er de herskendes tanker» sa Karl Marx. Hvilke tanker er de mest fremtredende i dag, hva hersker det konsensus rundt? En av de herskende tanker er utvilsomt den om at du kan shoppe identiteter. Jeg hørte filosofen Lars Fr. H. Svendsen på radio nylig, han snakket ikke spesifikt om klassereisen, men blant annet om individualisme. Han refererte til Monty Pythons film Life of Brian. Brian forteller en menneskemengde at de er alle individer og kan tenke selv. Folket roper unisont tilbake: «Yes, we are all individuals!» En enslig kar svarer grettent: «I’m not.»

Denne lille sketsjen er en fabelaktig og skakk illustrasjon på det mentale klima vi lever i Vesten i dag, der valgfriheten nettopp er shopperens, mens de færreste innser at det hefter noe svært komisk ved tanken om at den høyeste frihet er å kunne velge mellom kaffesorter og paraplydrinker. (Selv om kaffebarene utvilsomt er et pluss som hverdagslig luksus, og drinker utvilsomt er gøy!) Selvfølgelig er ikke vår gretne fyr et tiltrekkende alternativ, og kanskje blant annet derfor, fordi hans posisjon er så usjarmerende, er det for få som trekker høylytt i tvil sannhetsgehalten i markedsindividualismen. Man blir fort oppfattet som festbrems.

Overløpernes frihet

Individ og kollektiv. Individualisme og solidaritet. Den ene og de mange. Må vi velge? I alle fall er splittelsen dyptgående, og heller ikke av ny dato. Når det gjelder klassereisens plass i dette forholdet, kan vi bare fastslå at med tematiseringen av den har diskusjonen om individet og kollektivet fått et tiltrengt nytt pust. Saken er at ingen egentlig hadde lov til å reise fra sin egen klasse i tidligere generasjoner, faren for å bli sett som overløper, som en som sviktet, var overhengende. Slik sett medfører den historiske erfaringen som utdanningsrevolusjonen medførte, en erkjennelsesmessig og politisk utfordring av dimensjoner. Jeg har de siste ukene snakket med mange mennesker rundt klassereiseproblematikken, og merket meg alt fra irritasjon til sterk lettelse over at tematikken er satt på tapetet.

Venner med en typisk intellektuell middelklassebakgrunn har i hovedsak stått for irritasjonen, mens andre med bakgrunn i arbeiderklassen, folk fra bygda eller med røtter i lavkirkelige miljøer, uten unntak begjærlig har grepet sjansen til å samtale og dele erfaringer. Problemet for de som har foretatt denne reisen, er ofte av dyptgående psykologisk art, og ikke sjelden skambelagt. Hvis du blir betraktet som høy på pæra av menneskene du vokste opp med, kanskje til og med av familien, hvis du ved din egen reise opplever å bli oppfattet som en som reiser tvil om klassens verdier, eller eventuelt blir sett på som lettere komisk, hvor skal du da vende deg med behovet for anerkjennelse? Du entrer en ny samfunnsklasse, og du har noe å skjule, det er ikke nødvendigvis noe godt utgangspunkt verken for en reell utveksling med dine nye kolleger og venner, heller ikke det best egnede for en harmonisk personlighetsutvikling. Det vil si, ikke så lenge du fortsetter å skjule deg, eller som i tilfellet med Seljestads hovedperson Geir Kinsarvik, ikke erkjenner den potensielle destruktiviteten i ditt eget raseri.

Man kan si at den klassereisende blir kastet inn i individualiteten. Den klassereisende er drevet av behov for noe den opprinnelige sammenhengen ikke kunne tilby, kanskje er det kunnskapstørsten som driver en, kanskje er det ganske enkelt behovet for å komme seg ut av det som oppleves som alt for trangt. Nye generasjoner møter nye aspekter, nye utfordringer. I første omgang er det mye felles uansett, det vises tross alle ulikheter mellom for eksempel Karin Sveen og Lars Ove Seljestad, tilhørende to forskjellige generasjoner. Det som er felles er den indre stemmen som diskuterer med deg, hører du egentlig hjemme noe sted?

Om makt

Sosialdemokratiet er under nedbygging. Sykehusdrift skal lønne seg, på linje med hvilken som helst produksjonsbedrift. Konsensusen fra politisk hold, som viser seg blant annet gjennom at ingen tar ordet nyliberalistisk i sin munn, gir oss politikere som med alvorstyngede miner forteller oss hva vi ikke kan kreve. De sender ikke lenger hæren etter oss hvis vi streiker, men innfører heller den ene radikale samfunnsendringen etter den andre bak ryggen på oss. Norge styres som et konsern, og når det gjelder problemene knyttet til dette forholdet er likhetene mellom partiene dessverre mer iøynefallende enn forskjellene. Vanskeligheter forbundet med samtaler om klassereisen kan knyttes til dette faktum. For nå har vi blitt tuta ørene fulle over lengre tid om hvor lett det er å være sin egen herre. Så er det alltid noen som faller utenfor, og de lover alle å ta seg av, med sine ymse prioriteringer, alt fra «de eldre» til «de narkomane». Nylig hørte jeg gode gamle Kåre Willoch snakke om viktigheten av at de rike i samfunnet er seg sitt ansvar bevisst, og unngår grådighetskapitalismen. Vel og bra, det er ikke vanskelig å si seg enig i. Problemet ligger like fullt ikke i enkeltpersoners grådighet, men i at det politiske etablissementets politikk går ut på å fraskrive seg sin politiske makt, det vil si at de anvender politiske styringsmidler til å gi markedet full råderett.

Den klassereisende skal være klar over sin egen makt, den er viktig nå. Den klassereisendes makt ligger i en unik erfaring av å bevege seg fra én klasse til en annen, vel å merke hvis erfaringen av reisen ikke utelukkende privatiseres. Når makronivået i samfunnet insisterer på fraværet av klasser, er det et presserende behov for at de som deler erfaringen av å stå imot ytre og indre press, bruker den til å avsløre nyliberalismens retoriske fiksfakseri.

Hvis enkeltmennesker har makt under de rådende newspeak-forhold, er det blant annet gjennom å insistere på retten til sin egen erfaring: Hvis noen forteller meg at jeg skal være fornøyd med tingenes tilstand, og at min bakgrunn ikke er representativ for noe som helst, da vekkes om ikke klassehat, så iallfall et veldig raseri. Min egen reise er gyldig som et innslag i den veven vi for høytydelighetens skyld kan benevne som Historien om Norge. Fortellingene om andres klassereiser er viktige for at vi bedre skal kunne se hvor vi befinner oss, som individer og grupper med felles interesser. Så får de som har andre erfaringer, fortelle sine historier, og slik bidra til å utfylle vårt bilde av det menneskelig mulige.•



Innhold 2—2005

Aschehougs hovedside

 

SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL