• Om estetikk og etikk, film og politikk Leder


• En sangfugl i en snare gikk Stein Lillevolden
• Norske republikanere leser ikke Fantomet Carl Erik Grimstad og Erik Dalen
• Det pinlige møter det mulige Torunn Borge
• Skyte og skrive Bendik Wold

Carl-Erik Grimstad og Erik Dalen

Norske republikanere leser ikke Fantomet

 

Republikanerne her til lands er ikke hva de engang var. Fra å være innadvendte innlandsnasjonalister har de i løpet av hundre år vandret inn til byene. De har fått seg utdannelse, mistet sin barnetro, begynt å drikke vin, spise pasta og høre på P2. Ikke liker de TINE heller. For kongefamilien, som i år kan feire hundreårsdagen for innflytting i Det norske hus, er dette dårlig nytt.

«Gula Tidend» for 20de fortél alt, at det vart nok «avgjort i Stortingsmøte igaar», at den norske Kruna skal verte bòdi Prins Carl av Danmark, og at han skal vilja taka imot, og vilja kalla seg Haakon VII. Dei ventar Kongeval Tysdag. Haakon VII skulde etter dette no vera vald. Og stakkars vesle «norske Folke», den norske Husmannen, lyt finne seg i alt. Der er berre den eine Voni att: um det endaa kannhende i siste Stundi kunde vera komi eitkvart i Vegen. Men det kjem sjeldan noko i Vegen for det som gali er.1

Arne Garborg

Det er påfallende mye av hundreårsmarkeringen som er knyttet til kongehuset. Selvfølgelig ikke uten grunn. En hel del av den nasjonale historien om 1905 er nettopp forbundet med opprinnelsen til vårt moderne monarki. Dessuten gir Slottet en pålitelig avkastning for investeringer i norgesreklame, utenriks som innenriks, og siden staten i år har vært mer enn sjenerøs med sine markedsføringskroner, er derfor en viss overforing av kongelighet ikke til å komme utenom. Intet stygt om innsatsviljen på Slottet, tvert imot, men spørsmålet vi må stille oss er om det ikke er horisonter som står i fare for å forsvinne når 1905 påføres et kongelig stempel. Har vår hundreårige kongelige suksesshistorie påført oss en ideologisk overbygning som er fri for alternative synspunkter til måten å organisere statssjefsfunksjonen på? Siden hundreårsmarkererne utfordrer til nye anskuelser på historien, kan det etter vårt skjønn være meningsfylt å spørre: Hvor ble det av de norske republikanerne? Hva skiller de norske republikanske holdningene i 1905 fra dem i 2005?

Vår analyse av norsk republikanisme fra 1905 bygger på folkeavstemningen 12. og 13. november, analysen av dagens republikanske holdninger baserer seg på et statistisk materiale som er tilgjengelig i MMIs Norsk Monitor-måling 2003/2004, men som ikke er publisert tidligere. For første gang ble det i denne målingen stilt spørsmål om statsforms­ preferanse. Etter å ha undersøkt om det er likhetstrekk mellom norsk republikanisme i 1905 og 2005, tegner vi forsøksvis et bilde av den typiske norske republikaner av i dag.

Norsk Monitor egner seg godt som utgangspunkt for å sammenlikne holdningen til republikk/monarki fra 1905 til i dag, eksempelvis: For hundre år siden hadde alle norske menn over 25 år stemmerett. Dette tilsvarte omtrent 20 % av den totale befolkningen. For å sammenlikne tallene med dagens må vi derfor ha et langt større statistisk utvalg tilgjengelig enn det som er vanlig i en månedlig gallup der spørsmålet om statsform nå og da blir stilt. Siden Monitor har utgangspunkt i nesten 4000 svar, gir det oss mulighet til å simulere en «folkeavstemning» fra 2003 med tilnærmet samme utvalg av befolkningen som i 1905.

Økende republikanisme

Norsk republikanisme har vokst i omfang det siste tiåret. I slutten av 1990-årene ble det gjennomført en måling i regi av Diakonhjemmets høgskolesenter der 10 % av befolkningen mente kongehuset burde «avvikles og byttes ut med republikk». I en måling foretatt av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste i 1986, erklærte så vidt over 4 % av befolkningen seg som republikanere. Vår analyse baserer seg på en måling fra 2003/2004 der 24 % svarte at Norge burde være republikk (15 % hadde ingen mening eller lot spørsmålet stå ubesvart). Dette tallet samsvarer med en rekke målinger som har blitt gjort i massemediene fra tiden rundt offentliggjøringen av kronprinsens forhold til Mette-Marit, da det med ett ble vanlig å stille slike spørsmål.2

Mediene knytter gjerne hendelser i kongefamilien til den voksende republikanismen. At monarkiets tradisjonelle autoritet svekkes når medlemmer av kongefamilien bryter radikalt med de etablerte kongelige familiemønstre ved for eksempel valg av ektefelle, vet vi fra 1968 da kronprinsen valgte å gifte seg ikke-fyrstelig. Men det er også andre hendelser enn kongelige ekteskap som har påvirket opinionen det siste tiåret. Kritikken som ble fremmet i kjølvannet av rehabiliteringen av Slottet i 1998 (blant annet av Riksrevisjonen), fikk også utvilsomt negative konsekvenser for kongehuset. Episodene i 1998, som også omfattet en mye kritisert hestegave fra Stein-Erik Hagen til prinsesse Märtha Louise, er velkjente og førte utvilsomt til negativ PR for kongehuset.

Slike forklaringer er likevel av midlertidig karakter. Skandaler går over. Vi vil gjøre et forsøk på å undersøke om den økende republikanismen kan forklares ved andre, mer dyptliggende trekk ved det norske samfunn. Ikke bare fra et historisk perspektiv er dette betimelig. Det omtalte stemningsskiftet i den norske opinionen utdyper følelsen av en generell klimaendring for diskusjon av fundamentale politiske endringer; Europadebatten, holdninger til statskirkeordningen, integrering av innvandrere eller den overordnede debatten om en endret grunnlov. Det er ikke politisk korrekt å feire hundreåret for unionsoppløsningen, har vi fått vite, men når landet om ni år virkelig kan koste på seg et nasjonalt festjubileum, vil begreper som konstitusjon, forfatning og statsform trolig ha fått en mer dominerende betydning i det norske ordskiftet enn de har i dag.

Republikken Norge 1905

Oppspillet til statsformdebatten og folkeavstemningen 12. og 13. november 1905 er kjent: Stortingets 7. juni-vedtak gjorde Kongeriget Norge kongeløst. Unionsoppløsningen medførte i praksis etableringen av en norsk republikk under ledelse av statsminister Michelsen. Dette utløste behovet for to fundamentale politiske prosesser, å skaffe Stortinget et folkelig mandat for vedtaket om unionsoppløsningen, samt valg av statsform. Ingen av dem hadde utgangspunkt i Stortinget. Norske politikere ble presset av svenskene til å gjennomføre den første folkeavstemningen og av danskene til å arrangere den andre. I en demokratisk ramme er det heller lite å være stolt av. Både voteringstemaene, de korte tidsfristene, den politiske agitasjonen og den manipulative atmosfæren som rådet ved selve avstemningene, ville utvilsomt ha ført til at de uvilkårlig ville blitt underkjent av et internasjonalt observatørkorps. Som politiske prosesser er avstemningene preget av den nasjonale unntakstilstandens logikk.

Republikanerne i flertall

Alt tyder på at det var et solid republikansk flertall på Stortinget forut for 7. juni-vedtaket. Dette hadde bygget seg opp gjennom siste halvdel av 1800-tallet og var koplet til arven fra den franske revolusjonen, en egalitær nasjonalisme der republikanske holdninger var altoverskyggende. Unionsoppløsning og nasjonal frigjøring var langt på vei etablerte synonymer for anti-monarkisme. Frem mot århundreskiftet var også flertallet av de store nasjonale lederskikkelsene i utgangspunktet republikanere: Bjørnson, Nansen, Michelsen og Sars var noen av dem. For disse var unionsoppløsning og demokrati opprinnelig det samme som avvikling av kongedømmet.

Før de politisk-taktiske overlegningene for alvor slo inn over Norge i den umiddelbare forkanten av unionsoppløsningen, var det trolig et solid republikansk flertall blant de folkevalgte. Den danske historikeren og publisisten Aage Friis anslo i en artikkel i Politiken en uke etter 7. juni-vedtaket at så mange som 100 av representantene som var valgt til 1903-Stortinget av prinsipp var for republikk (i 1905 var det 117 representanter i alt).3 Grovt sett var republikanismen båret frem av partiet Venstre og av en voksende arbeiderbevegelse. Venstre så på monarkiet som en anti-demokratisk institusjon. Å unnlate valg av ny konge var en garanti for at Norge ble holdt utenfor stormaktspolitikken. Redselen for at kongen igjen skulle bli «Høires konge» var overhengende blant venstrefolk. Dessuten var kongedømmet moralsk forkastelig, det fremelsket luksus og snobberi. Bevilgningen til en ny konge ville være det samme som å gi penger til «folkets økonomiske og moralske fordærvelse». Et eventuelt valg på president ville derimot virke karakterdannende og egnet til å skape større ansvarsfølelse.

Arbeiderpartiet fikk fire representanter på Stortinget i 1903, alle fra Nord-Norge. I tillegg sluttet Adam Egede-Nissen seg til partiet. Alfred Eriksen var den første parlamentariske lederen for gruppen og han fremsto etter hvert som landets mest uttalte republikanske agitator. Hans parti var likevel ennå ikke i posisjon til å være noen spydspiss i republikkens sak. Arbeiderpressen besto av 7-8 aviser, men hadde frem til 6. juni egentlig ingen opposisjon å gå til kamp mot. Det ble i slutten av mai 1905 spekulert i Social-Demokraten, partiets hovedorgan, om et tilbud til kong Oscar om at en av hans sønner skulle overta den norske tronen, men uten at ryktene fikk noen næring av betydning i det politiske miljøet. Så sent som 5. juni godtok Alfred Eriksen Michelsens påstand om at det ville være umulig å få noen europeisk prins til å bli konge i Norge.4 Eriksen var, selv om han var medlem av Stortingets spesialkomité, fanget i statsministerens taktiske spill. Først da Bernadotte-tilbudet var fremsatt fikk arbeideravisene fart på seg.5

Veien mot kongedømme

Mot en bakgrunn av turbulente internasjonale hendelser ble behovet for internasjonal anerkjennelse av et uavhengig Norge overordnet spørsmålet om valg av statsform. Ideen om et «nasjonalt kongedømme», slik den blant andre ble utformet av Sigurd Ibsen i hans kjente artikkel fra Ringeren i 1898, fikk vind i seilene.6 Det virkelig avgjørende slaget om valg av statsform fant ikke sted i folkeavstemningen i november, men hos en engere krets av norske politikere, Michelsens utkårne menn. Antakelig var det ikke rare debatten å snakke om. Skulle Norge ha håp om å bli internasjonalt anerkjent var det konstitusjonelt nødvendig å holde fast på Kongeriket Norges Grunnlov av 17. mai 1814. Uten en slik anerkjennelse ville ikke bare Norge stå i fare for å bli internasjonalt isolert, men hele grunnlaget for unionsoppløsningen, et nasjonalt konsulatvesen, ville blitt umulig.7

Da Bernadotte-tilbudet ble fremsatt i et lukket møte i Stortinget 6. juni, var det i realiteten ingen vei tilbake. Ifølge Eriksen var det opprinnelig en gruppe på 16 medlemmer i Stortinget som protesterte, men etter debatten som gjorde det klart at regjeringen ville gå av dersom den ikke fikk det som den ville, var de opposisjonelle redusert til Arbeiderpartiets fem representanter.

De to Venstre-avisene Dagbladet og Norske Intelligenssedler, samt målavisen Den 17de Mai, som hadde uttalt seg til fordel for republikken, føyde seg godt inn i bildet av en samstemmig presse til støtte for regjeringen. Også i provinsen var avisene, som følge av 7. juni-vedtaket, brakt til taushet i spørsmålet om republikk. Dette gjaldt for eksempel både Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad.8

Det er liten tvil om at Michelsen lyktes i å føre republikanerne bak lyset når det gjaldt kongeforhandlingene med Danmark selv om flere av dem var representert i den innerste sirkel av norske beslutningstakere under unionsoppløsningen. Da det begynte å versere rykter om danskeforhandlingene utpå sommeren, tok Castberg saken opp med Michelsen som kunne forsikre at «ryktet om prins Carl var helt ubegrunnet». Eriksen snakket med utenriksminister Løvland om ryktene. Han hevdet at dersom det ikke snart kom svar fra kong Oscar om Bernadotte-­ tilbudet, «aktet regjeringen å foreta skritt for å få slått fast at tilbudet bortfalt. Regjeringen var i så fall stemt for å gi den midlertidige regjering vi nå har, en fastere form og deretter søke utlandets anerkjennelse (med andre ord som republikk, vår anm.)»9 Machiavelli ville ha nikket anerkjennende.

Vanskelig markedsføring

Motstanden mot Karlstadforliket, som kom til uttrykk da Stortinget behandlet resultatet av forhandlingene 7.–9. oktober, slo en kile inn i den jevnt over unisone stemningen som preget unionsoppløsningen. Den førte også til splittelse i den sosialdemokratiske leiren.10 De som hadde et håp om å binde sammen motstanden mot forliket med statsformsspørsmålet, vant ikke frem. I stedet førte de forvirrende konfliktdimensjonene heller til at republikanerne ble regnet som krigshissere.11 Budskapet for ja-siden, nei til union, ja til (et nasjonalt) kongedømme, var langt enklere å omforme i slagkraftig agitasjon overfor en befolkning med respekt for autoriteter.

Da det ble besluttet å gå til valg på statsform, gikk Gunnar Knudsen ut av regjeringen, men heller ikke dette var «til noen nytte for republikkens sak», mente Eriksen.12 Så fulgte mindre enn 14 dager med valgkamp der republikanerne overalt ble møtt med massiv motstand. «Det var en ond tid», skriver Karlsøy-presten. Tilhengerne av monarki hadde mest penger, de mest berømte foredragsholderne, de flotteste møtelokalene, og så godt som hele hovedstadspressen til rådighet. Ved ett tilfelle ble republikaneren Castberg utsatt for så sterke trusler fra «den konge-fjeskende pøbel» at han ikke turte å gå til sitt hotell før langt på natt.13 Med voteringstemaet for statsformsavstemningen og det derpå følgende kabinettsspørsmål, var det åpenbart hvilken skjebne Republikken Norge ville lide.14 Etter en hissig debatt, både offentlig og i Stortingets hemmelige møter, lyktes det Michelsen å dreie statsformstemaet til å bli et spørsmål om tillit eller mistillit til regjeringen, les: heltene fra Karlstad. I avstemningen ga 259 563 sin støtte til regjeringen mens 69 264 stemte imot forslaget. Opposisjonen var nasjonalistisk inspirert, og en oversikt viser et sammenfall mellom Venstre-stemmer (fra valget i 1903) og republikanere.15 Disse stemmene ble for en stor del avgitt i det såkalte Fjell- og Fjord-Norge med et tyngdepunkt i Vest-Agder og indre Telemark.16 Men i statsformsspørsmålet var som nevnt Venstre splittet og flertallet i partiet fant det naturlig å stå sammen med sin statsminister.

I noen grad var republikanismen personavhengig. Republikanere som Egede-Nissen (Vardø), Eriksen (Karlsøy), Hougen (Kristiansand), Castberg (Gjøvik) og Gunnar Knudsen (Skien) fikk alle høye andeler av nei-stemmer i sine valgkretser. Stemmetallene viste i tillegg tydelig hvilken belastning Karlstad-opposisjonen hadde vært innad i arbeiderbevegelsen. I Kristiania var andelen nei-stemmer godt under det antallet stemmer Arbeiderpartiet hadde fått ved valget i 1903. I Drammen var bare så vidt halvparten av Ap-stemmene nei-stemmer.

Republikken 2005

I Norsk Monitors måling fra 2003/2004 synes 28,2 % av befolkningen at Norge bør være republikk, altså en betydelig økning i løpet av hundreårsperioden.17 I 1905 var det imidlertid bare menn over 25 år som hadde stemmerett. Dersom vi legger dette til grunn i vårt utvalg, får vi en republikansk andel på 32,6 %. Det er dette tallet som mest korrekt gir et sammenlikningsgrunnlag med tallene fra 1905 i en «simulering» av en folkeavstemning i dag. Vi skal nedenfor vise noen av de data det er mulig å trekke ut av det store tallmaterialet. Vi gjør dette uten store forskningsmessige pretensjoner. En fullverdig analyse av tallene vil nødvendigvis medføre et stort og omfattende arbeide, der alle sider ved endringsmønstre når det gjelder for eksempel bosted, kjønn, alder, inntekt samt politisk og religiøs tilknytning osv., må underlegges en langt grundigere drøfting enn den vi gjennomfører her.

Kjønn og republikanisme

Vi vet ikke hvordan kvinnene ville ha stemt i 1905 dersom de hadde hatt stemmerett, men Alfred Eriksen var ikke i tvil om at han hadde få meningsfeller blant kvinnene: «Skulle de ha vært med, ville det gått mange ganger verre. De hadde sikkert stemt på en konge nesten alle tilhopas».18 Vi vet dessuten at kvinner rent generelt er mindre republikanske enn menn. «Women (…) care fifty times more for a (royal) marriage than for a ministry», skrev Walter Bagehots i klassikeren The English Constitution allerede i 1867. Det finnes, så langt vi kan se, ingen eksempler på meningsmålinger over statsformspreferanser der kvinner er mer republikanske enn menn. Også internasjonalt er trekket gjennomgående. I følge Norsk Monitor 2003/2004 er det fem prosentpoengs forskjell på menn og kvinner i holdningen til republikk (henholdsvis 27 % og 22 %), hvilket samsvarer godt med andre målinger som er referert ovenfor. Dette kommer også til uttrykk i medievalg der kvinnene er sterkt overrepresentert i spørsmålet om interesse for kongestoff i spaltene.

Bosted og republikanisme

Tallene fra folkeavstemningen i 1905 viser at republikanerne stort sett var konsentrert på det indre Østlandet samt deler av Midt-Norge og enkelte steder i Nord-Norge. Fylkesvis er det Telemark som topper listen, fulgt av Vest-Agder, trøndelagsfylkene og Hordaland (inklusive Bergen).19 Utviklingen fra 1905 viser en fundamental omkalfatring av det geografiske tyngdepunktet for norsk republikanisme. Dette har utvilsomt med bosetningsmønster, demografi, industrialisering og den generelle radikaliseringen på begynnelsen av 1900-tallet å gjøre. Likevel er det ingen klare mønster å spore dersom vi utelukkende vurderer endringene på en urbanitetsskala. Som det går frem av tabellene nedenfor, har republikaniseringen i Norge særlig funnet sted i Oppland, Buskerud, Vestfold, Akershus og Rogaland. Nabofylkene Oppland og Hedmark har oppsiktsvekkende nok endret plass på oversikten over de sterkest republikansk dominerte fylkene i landet. I 1905 hadde Hedmark over gjennomsnittlig stemmeandel, mens fylket i dag har minst andel av republikanere i Norge. Oppland er fylket der andelen republikanere har steget mest, fra 11,7 % til 39,8 %, med andre ord nesten en firedobling. Nord-Trøndelag har 16 prosentpoeng færre republikanere i dag enn for 100 år siden. Også Telemark og Vest-Agder har i dag relativt færre republikanere enn i 1905.

Tilfellet Vestfold viser at det kan være nødvendig å analysere hvert fylke for seg for å finne årsakene til endringene. I 1905 var dette området det mest rojalistiske i landet. Alfred Eriksen har i sin dagbok antydet at dette kan ha noe med frikirkelig aktivitet å gjøre. «Dette fylke er jo også alle mørke sekters forjettede land», skriver han. Muligens er det en liknende «sekularisering» (i kombinasjon med en moderne og urban kultur i området rundt oljehovedstaden) som kan forklare at rogalendingene utgjør det republikanske tyngdepunktet i Norge i dag. Som det går frem nedenfor er sekulære holdninger et vesentlig kjennetegn ved motstanden mot kongehuset. Samme tendens viser seg også i en annen bredt anlagt måling av holdningen til statsform. Organisasjonen Norge 2005 har stilt spørsmål til nær 4000 nordmenn om forventningen til statsformen i Norge om hundre år. Den plasserer Akershus øverst på listen (63 % tror vi vil være republikk), tett fulgt av Rogaland (62 %).20

I tabellen nedenfor har vi rangert fylkene etter størst andel republikanske stemmer.

Skal vi forstå utviklingen i norsk republikanisme, må vi kjenne historien om arbeiderbevegelsens holdning til monarkiet. Fra folkeavstemningen i 1905 vet vi at sosialistene ble splittet i synspunktet på Karlstad-forliket. Blant annet kom det til uttrykk gjennom dyp uoverensstemmelse mellom de ellers så nære søsterpartiene i Sverige og Norge. Trolig var dette noe av forklaringen på at det ikke lyktes Arbeiderpartiet i Norge å mobilisere sine velgere til massiv innsats for republikkens sak. Selv på Karlsøy, Alfred Eriksens bastion der 75 % stemte for republikk, var det et unormalt stort antall hjemmesittere.

Den klare nasjonalistiske linjen som var representert ved blant andre Eriksen og andre Karlstad-stormere, tapte etter hvert terreng til fordel for en sterkere internasjonalisme. Først etter at Arbeiderpartiet kom til regjeringsmakten i 1928, men særlig gjennom arbeidet med kriseforliket i 1934-35 endret partiet holdning til nasjonale uttrykksformer, herunder monarkiet. Kongehusets konsekvent ikke-partipolitiske rolle under og etter annen verdenskrig, bidro til at det etter hvert ble bygget et tillitsforhold mellom Slottet og Youngstorget. Til dette forholdet hører også mytedannelser som den ikke-dokumenterte historien om kong Haakon som skal ha sagt at han også var «kommunistenes konge», og forestillingen om kongehuset som en konstitusjonell garantist. Bare i Norges Kommunistiske Parti overlevde republikanismen i partiprogrammet. All åpen kritikk av monarkiet forstummet, selv om den levde videre i Arbeiderpartiets venstreside. Da Orienteringskretsen brøt ut av partiet og dannet Sosialistisk Folkeparti, ble endring av statsformen igjen satt på agendaen.

• Om estetikk og etikk, film og politikk Leder


• En sangfugl i en snare gikk Stein Lillevolden
• Norske republikanere leser ikke Fantomet Carl Erik Grimstad og Erik Dalen
• Det pinlige møter det mulige Torunn Borge
• Skyte og skrive Bendik Wold