Meldingen sier ingenting om levekårene i Norge for de «vanskelig returnerbare» libyerne frem til returkommisjonen var ferdig forhandlet med Gaddafi, og hvorfor de 15 tidligere så ureturnerbare hadde pådratt seg kriminelt rulleblad. Uverdige situasjoner har en egen evne til å frembringe uverdige handlinger. Uten å overstrekke paralleller, kan det vel nevnes at avhumaniseringen av europeiske regimer også tidligere har vært kjennetegnet ved at man har begynt å se på noen bestemte mennesker som bare et transportproblem ved avhending.

Et land kalt Nowhere

Alex har vært i Norge i over ti år, etter at Tigray-geriljaen TPLF (Tigrean Peoples Liberation Front) og koalisjonen av opprørsstyrker EPRDF (Ethiopian Peoples Revolutionary Democratic Front) i 1991 seiret i Etiopia og fjernet Mengistus blodige Derg-regime. Etiopisk politikk kan høres ut som en utvidet versjon av Monty Pythons Life of Brian i et land med mer enn 70 etniske grupper, der de største har minst én egen frigjøringsbevegelse. For en person som ble oppfattet som kulturell medløper og angiver for Mengistu-regimet, var Hilton-festen nå definitivt over. Alex måtte komme seg vekk før oppgjørets time.

Men norske myndigheter mener ikke det nye regimet i Addis Abeba lenger bærer nag overfor Alex, selv om han på TV har sunget Mengistu-regimets pris og propagandasanger for krigen mot egen og Eritreas befolkning. Alex var faktisk på vei til eksil i USA, som tusenvis av andre etiopiere, men mens han ventet på visumpapirene, mer og mer desperat, kom han i snakk med en hjelpearbeider fra Norge i en pause på Hilton. Han anbefalte Alex å dra til Norge fremfor mulighetenes land. Han mente det ville være lettere å få opphold i Norge, og hadde også noen forbindelser på ambassaden. Kanskje er det et historisk paradoks at denne overtalelsen skjedde på et Hilton-hotell. Kjeden ble startet i USA av etterkommerne til en desperat økonomisk flyktning fra Kløfta i Norge, i dag et tettsted med Ullersmo fengsel som eneste vekstnæring, den gang rent bondeland som godt levde opp til sitt navn som et hull i jorden.

Alex sier han burde skjønt at han ikke skulle reist til et land som til forveksling lyder som Nowhere, mens alle han kjente fikk øyeblikkelig opphold og karriere i USA. Men tiden var knapp og presset for å komme seg vekk var enormt. Både venner og familie insisterte på at han måtte komme seg vekk nå, fordi han også utgjorde en fare for dem ved å være så tett assosiert med det gamle styret.

Opportunismens kunst

Klaus Mann spiddet i sin berømte nøkkelroman Mefisto sin tidligere svoger, skuespilleren Gustaf Gründgens, som en opportunistisk nazimedløper, kamuflert som higen etter en stadig mer forfinet, «ren» kunst. Denne intellektuelle skuespilleren startet idealistisk med å lage sosialistiske cabaretforestillinger i provinsen, før naziovertagelsen. I Det tredje riket rendyrket han rollen som Mefistofeles i Goethes Faust og ble en av Hermann Görings yndlingsskuespillere, for til slutt å avansere til sjef for Nazi-Tysklands største teater. Et kulturelt ikon som stilte seg til disposisjon for diktaturet, men som hele tiden snakket om den frie, ubesudlede kunst og så sin glansrolle løsrevet fra den politiske virkelighet, men som likevel var så altfor tilpasningsdyktig til enhver situasjon. Vi kjenner problemstillingen fra norske kunstnere under krigen også, noen ble dømt og fordømt, mens andre fløt videre som en del av den tilpasningsdyktige silkefronten.

Etter krigen var Gründgens like brukbar for den nye tid og feiret nye triumfer med verdens mest berømte tolkning av Mefistofeles. Klaus Manns bok ble derfor i lange tider ikke utgitt i Tyskland – det var så mange som hadde ting i klemme fra krigens dager. Men det «rene kunstnerlivet» hadde kanskje likevel hatt for store omkostninger, ved at skyggene av glansrollen som den maskerte Mefistofeles og den åpenbare parallellen til Faust som inngår en pakt med djevelen for å oppnå alle frihetens muligheter, til forveksling ligner hans egen pakt med naziregimet. Gründgens død var antagelig selvmord, en livsavslutning han faktisk delte med sin sterkeste kritiker, Klaus Mann. Foreningen av skittent liv og ren kunst kunne være tung å bære, og Klaus Manns krav om rettlinjethet og heroisme var også sterkest på trygg eksilavstand, der dette ga levebrød. Begge overlevde det nazistiske regimet, hver på sitt vis, men hadde vanskelig for å leve videre. Kanskje det skal sterk rygg til å bære opportunisme?

Familien Mann, med patriarken og nobelprisvinneren Thomas Mann som flaggskip, kunne klare seg godt hvor som helst i verden, mens Hollywood allerede var fullt av skuespillerflyktninger med tung sentraleuropeisk aksent, dømt til å spille rollen som brutal nazist eller spion resten av livet.

Mine venstreside-moralske ryggmargsreflekser er like raske til å felle dom over Alex som Klaus Mann over sin Mefisto. Jeg begynner lett å nynne med på Rudolf Nilsens fryktelige «Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.»⁴ – kommunistisk heroisme så det stinker. Opportunisme er desidert ikke noen vakker overlevelsesstrategi og egner seg heller ikke så bra som sangtekst, men noen ganger kan det kanskje være nødvendig. Det er enkelt å bli opprørt over det overfladiske popliv Alex førte i Addis Abeba mens millioner sultet, men Addis Abeba var på mange måter like langt vekk fra kampsonen som for oss popmusikklyttere i Vesten. På Hilton sang han sammen med noen av «Do they know it’s Christmas»-stjernene fra USA og Europa, om «there’s a world outside your window, and it’s a world of dread and fear, where the only water flowing, is the bitter stream of tears», og etterpå fortsatte festen både her og der. Var hans liv så mye mer kynisk enn resten av koret fordi han var nærmere tåreflommen? De utenlandske artistene gjorde karriere på sin sang, mens Alex bare ble assosiert med og stadig tettere knyttet til det undertrykkende regimet.

Loven som nøkkelroman

Norsk asyllov kan også leses som en nøkkel­ roman om protestantisk moral og menneskesyn, der hovedrollen spilles av den rene og ranke samvittighetsfangen på flukt fra fangenskap og forfølgelse, og som i en mirakuløs flukt har klart å ta seg direkte til Norge, helst med ferske og tydelige torturmerker på kroppen. Den som ikke ligner på denne lovfestede fortellingen har ikke rett til opphold i Kongeriket. Men verden er nå engang i liten grad befolket av Aung San Suu Kyi’er og overjordiske idealister. De fleste av oss er skrøpelige, sammensatte og motsetningsfylte på vår vei gjennom livet, og veien inn og ut av motstand og opposisjon kan være ganske tilfeldig.

Men så lenge asyllovene er formulert i det heltemodige skinnet av moralske imperativer innen menneskerett som Zola, Locke og Rousseau, forbilder det knapt finnes så mange av i norsk historie, tvinges vanlige dødelige til å justere sin historie i den retning de håper passer med loven. Dette er ikke sjelden den rene løgn, men asyllovene sikrer rettighetene til mennesketyper som knapt eksisterer på denne jord. Alex visste at hans historie ikke alltid var like høyreist, men forsøkte på veien gjennom norsk asylsystem å fremheve noen deler og tilbakeholde andre. Dette ble skjebnesvangert, og norske myndigheter mener derfor at det er uproblematisk for ham å vende tilbake til Etiopia. Han er jo bare popsanger!

Swinging Addis

Alex ble født i Eritrea i 1959, og har derfor forlengst passert den statistisk forventede levealder i området. Men etter å ha vært isolert på et flyktningemottak i Narvik i over ti år, føler han ofte at han har blitt fratatt mer enn de årene han har overlevd gjennomsnittet. Faren til Alex var eritreer, mens moren var fra Somalia, noe som ikke alltid var uproblematisk i oppveksten. Selv om nasjonalismen den gang ikke var så sterk i området som nå, hadde klantilhørighet mye å si. Familien flyttet derfor tidlig til Etiopias hovedstad, mens Eritrea fortsatt var en del av Haile Selassies keiserrike. I Addis arbeidet mor som lærer og far i kommune­ administrasjonen. Familien var svært musikalsk, og Alex elsket å synge. I 1960- og 70åra var Addis Abeba faktisk kjent som Swinging Addis, den byen i Øst-Afrika der det virkelig var et uteliv – i hvert fall for middel- og overklasse. Soul, rhythm’n’blues og rock fant sitt lokale uttrykk og språk. Gitarene var kanskje elektriske, men ofte spilt på den afrikanske fingermåten man kjenner fra lokale strengeinstrumenter som masinko, en slags lutt, og kerar, en lyre, og tilsvarende med trommene og rytmeseksjonen. En etiopisk spesialitet var lenge at blåserne fikk en stor plass i lydbildet, for Haile Selassie hadde i 1920-åra hentet armenske flyktninger fra Jerusalem for å danne The Bodyguard Orchestra. Tradisjonen og instrumenteringen fra disse lå godt til rette for en videre vei til jazz, rhythm’n’blues og funky rock.

Alex fant seg hurtig til rette i Swinging Addis, og han behersket også godt den spesielle etiopiske syngemåten som nå ble tilpasset vestliginspirert musikk. Han begynte å synge sammen med de mest kjente musikerne, for eksempel Wallias Band, som etter hvert også fikk et stort navn i Vesten. Han reiste på turné i Europa og USA med Wallias Band og andre etiopiske musikere. De var også backingband for Etiopias store stjerne, Aster Aweke, Afrikas Aretha Franklin. En annen sanger med historie som sammenfaller mye med Alex’ bakgrunn, er Mohamoud Ahmed, en av de mest betydningsfulle etiopiske sangerne som måtte flykte og fortsette sin karriere i Europa. Da de politiske overgrepene i Etiopia bare vokste, valgte Aster Aweke å bli i USA. Her ble hun en av world-musikkens og afrikansk funk-souls helt store stjerner. Alex viser meg ivrig sitt slitte fotoalbum med bilde av seg selv på scenen, på turné og sammen med alle de store stjernene. Aster Aweke valgte riktig og hoppet av i USA. Alex ble svikeren som samarbeidet med regimet, som flyktet altfor sent, som valgte feil land og ikke ble trodd, og som til slutt havnet på gata i Oslo. Her lever flertallet av de ureturnerbare nå under svært uverdige forhold, enten på gata eller i tilfeldige krypinn. Kristne organisasjoner, husokkupanter, blitzere og en håndfull humanistisk forpliktede mennesker forsøker å hjelpe med ly, men nøden er så overveldende. Alex er som alltid god til å tilpasse seg, men i Oslo er det så fordømt få varmerister som slipper ut maskinvarme på gatenivå. Alle som har sett film-noir kan gjenkalle mørke bilder av damp og røyk opp fra slike sikkerhetsventiler. I Norge føres dampen opp på taket, slik at det heller fyres for kråkene, for vi liker ikke løsgjengere og andre varmetrengende. Den største knekken for Alex kom i vinter, da han hadde gått rundt i dagevis med noen altfor små sko han hadde funnet i en container. Føttene hovnet opp til det dobbelte, slik at han ikke lenger kunne gå gatelangs for å holde varmen. Oslo blir nok aldri den uregjerlige fristaden for truende svarte masser fra Afrikas Horn, slik Erna Solberg forsøker å skremme besteborgerne med.

Angiveren Alex

Alex elsket turneene i Europa, men vendte alltid tilbake til Addis. Gradvis tilpasset han seg de stadige innskjerpingene i betingelsene og fant sine smutthull. Noen mener han gikk så langt i tilpasningen at han anga folk til regimet. Mengistu strammet båndene og forlangte lojalitet. Det musikklivet som ikke hadde flyktet, gikk snart i indre eksil i provisoriske studioer og undergrunnssteder i Addis Abeba, fordi det ble innført permanent unntakstilstand med utgangsforbud etter klokka 22 hver kveld. Men regimet kunne ikke ha en helt utdødd by så lenge det fantes diplomater, vestlige hjelpearbeidere og russiske rådgivere. De største vestlige hotellene fikk et natteliv forbeholdt de hvite, og Alex oppnådde en lukrativ avtale med både Hilton og regimet. Her knyttet han enda bredere kontakter med makthaverne og levde det glade liv. Arabiske oljeinteresser og forretningsfolk var også på besøk for å gjøre forretninger med regjeringen, noe som gjorde at det dryppet litt på Alex også, slik at han kom på reiser til arabiske oljeland. Selv til Saudi-Arabia, et sted hvor hans «dekadente» livsstil og musikk ikke akkurat hadde offisielt anerkjent plass. Men overklassen overalt lever ubekymret det liv de selv har makt til å fordømme. Alex behersket det dobbelte bokholderi til det fullkomne, fordi han kom fra et regime der dobbeltmoral var satt i system. En av hans venner og beundrere i Saudi-Arabia ga ham den hvite Opelen i gave. Alex’ mer jordnære søster ble rasende: «Hvorfor ba du ikke om å få en minibuss i stedet, slik at du kunne tjene litt penger og gjøre noe for transporten i dette landet?».

Den snusfornuftige søsteren valgte langt mer fornuftig enn å dra til Norge da hun ble tvunget til å flykte to år senere enn Alex. Hun dro til Canada, og er for lengst blitt kanadisk statsborger. Da hun fikk høre at Alex etter ti år på asylmottak i Norge var kastet på gata, tok hun første fly til Oslo og forsikret at hun kunne ta med seg Alex hjem til Canada. Dette ble kontant avvist av norske myndigheter, for etter deres tolkning av Dublin-konvensjonen kan de bare utvise Alex til det landet han kom fra, ikke la ham reise til andre land. «Vi trodde geriljaen fra fjellene ville komme til å drepe deg, Alex», sa søsteren hans da hun var her i vinter, «men det er de norske myndighetene som tar livet av deg. Here they’re killing you softly, in Africa they would be more humane and shoot you at once». Hun er med god grunn svært bekymret for både hans fysiske og mentale helse.

Ras Tafari

Den styrtede keiseren Haile Selassie av Etiopia har en sterk plass i Vestens musikkhistorie, uten at noen reflekterer så mye over elendigheten under det keiserriket Mengistu styrtet. Da Ras (hertug) Tafari Mekonen i 1930 ble kronet til keiser Haile Selassie i det sterkt ortodokst kristne Etiopia, trakk han selvbevisst sin familielinje 225 ledd tilbake til Menelik, sønnen til den bibelske kong Salomon av Israel og den mektige etiopiske dronningen av Saba. Keiserens kamp mot de italienske fascistenes erobringer på Afrikas Horn, gjorde ham kanskje litt ufortjent til et symbol på det frie Afrika, som den første som sto opp mot europeisk imperialisme. Det var jo ikke akkurat helt uten vestlige interesser at han var keiser. På den andre siden av jordkloden, i Jamaica og blant svarte i USA, var det en voksende sosial bevissthet under den harde økonomiske krisen på 1930-tallet, og samtidig hadde religiøse etterkommere etter slaver fått en orientering mot Afrika i en tid med voksende nasjonalisme verden over. Marcus Garvey, en religiøs svart frihetsforkjemper og «tilbake til Afrika»-fortaler, hadde etter bibelstudier visstnok kommet med et berømt profeti om en kommende svart konge; «Look to Africa for the crowning of a Black King».⁵

Haile Selassie ble både et selvbevissthetssymbol for afrikansk-amerikanere og et frihetssymbol i kampen mot europeisk imperialisme og italiensk fascisme på erobringstokt i Afrika, der kontrollen over inngangen til Suez-kanalen satte Afrikas Horn i brennpunkt. Samtidig passet keiseren på å knytte seg til en religiøs historie med linjer til en afrikansk bibelhistorie ved å erklære seg som Kongenes Konge, med en stolt og uavhengig gud som skilte seg ut fra de hvites rasistiske gud. Haile Selassie besøkte USA og ble hyllet som de svartes konge, men trakk også etter annen verdenskrig nytte av amerikanernes voksende geopolitiske interesser for Afrikas Horn. I den kalde krigens favntak ble derfor det brutale Mengistu-regimet typisk en del av Sovjetunionens interessesfære, og regimet klarte heller ikke lenger å stå imot frigjøringsgeriljaene da den militære støtten forsvant med Sovjetunionens kollaps.

Svart motkultur

På Jamaica ble Haile Selassie likeledes hyllet av de fattige svarte under sitt statsbesøk på øya i 1966. De troende kaller seg rastafarianere etter keiserens opprinnelige tittel. Det lokale musikkmiljøet på øya fikk, som ellers i verden, et kjempeoppsving med utbredelsen av billige transistorradioer og grammofoner, og plate­ industrien ble verdens mest effektive kulturformidling av amerikansk og britisk rocks litt enkle sannheter. Men det ga også støtet til en lokal tilpasning og utvikling av musikken, til en elektrisk forsterket jamaicansk musikk med sammenvokste, solide svarte røtter både fra Afrika og USA. Den nye musikken, den nye svarte bevissthet og den svarte religionen smeltet sammen i tvillingfenomenene reggae og rastafarianisme. Bob Marley ble den fremste nyskaperen i en kulturrevolusjon på Jamaica, som raskt spredde seg til Vestens popverden, men i en mer musikalsk enn religiøs utgave. Reggaens revolusjonære tekster, svart bevissthet og støtte til afrikansk frigjøring og enhet, passet perfekt i etterdønningene av ungdomsopprøret i 1968 med radikalisering, hippietid og anti-imperialistisk frigjøringskamp. Marley viste oss et bilde av Etiopia som det forjettede land, et Israel for de svarte og frihets­ søkende, der man var befridd fra det hvite Babylon og Vestens kapitalistiske åk. Det gjorde heller ikke noe at rastaene hadde marijuana, ganja, som sakrament, i en tid hvor rusvanene i Vesten endret seg.

I sangen «War» satte Marley faktisk musikk til en av Haile Selassies taler, slik at da vi sang med på «Until the philosophy which hold one race/ Superior and another inferior/ Is finally and permanently discredited and abandoned/ Everywhere is war, me say war», var det den gamle diktator som førte ordet. Etiopia ble et symbol også for vestlige musikkinteresserte, stort sett løsrevet fra historien og virkeligheten, men et land vi skapte i vårt eget drømmebilde, slik vi syntes det burde være. Derfor ble det så enkelt å mobilisere Vestens popindustri da sulten i Etiopia ble kjent i 1980-åra. Popindustrien hadde et forhold til Etiopia og Haile Selassie, og nå hadde de fæle kommunistene og tørken kastet landet ut i en sulttragedie av hittil usette dimensjoner, i hvert fall hittil ikke TV-overførte dimensjoner, og til overmål hadde de fæle røde kvalt rasta-Gud og bokstavelig talt begravd ham i dass. Var det rart vi var opprørte?

The Lion of Zion

I 1978 besøkte Bob Marley Etiopia for første gang. Rockerevolusjonen hadde forlengst spredd seg til Afrika og fått sin lokale tilpasning, både i musikkinstrumenter, språk, distribusjon og opptaksutstyr. Bob Marleys møte med rastafarianernes spirituelle hjemsted ble nok en delt opplevelse. Naturligvis mente han at alt må ha vært bedre under the Lion of Zion. Marley hadde lenge uttalt seg med bitterhet overfor kommunister, men samtidig var han også forvirret over at mange hadde støttet opprøret mot keiseren. Han fordømte den lutfattige befolkningen for å være materialistisk orientert:

… Ya can imagine if you go to Ethiopia now and say, ‘Rastafari!’ and people say, ‘GO AWAY! GO AWAY! NO SELASSIE! BURN! KILL SELASSIE! KILL RASTAFARI! KILL HIM!’ Them blooood claat people! Wicked! All over Ethiopia, ‘BURN SELASSIE!’ – Them no know what sin them commit; that’s why them dead off so much. That is a terrible sin them commit. Fuckahs! All the people in the parliament of His Majesty traitors, too. Yeah, mon, dem cause the whole t’ing, and then watch how black people have no pride. His Majesty is 84, Mengistu is 32, and Mengistu go stick up a mon who is 84! Now what kind of dignity does this Ethiopian have? There was none there – that was a sack of shit! That was no war – that was just a SACRIFICE! All the people so foo-lish! Them no try to solve the problem, them use the problem to fight ‘gainst God. They say, ‘We want television! We want telephones! blah-blah! Boom-boom!’ It terrible t’ing – terrible, terrible, terrible t’ing, you know, Rasta.⁶