• Om estetikk og etikk, film og politikk Leder


• En sangfugl i en snare gikk Stein Lillevolden
• Norske republikanere leser ikke Fantomet Carl Erik Grimstad og Erik Dalen
• Det pinlige møter det mulige Torunn Borge
• Skyte og skrive Bendik Wold

Leder

Om estetikk og etikk, film og politikk

 

Jeg ser en del på tv. Jeg liker teater. Om film må jeg bruke litt andre ord. Det er ofte et voldsomt og brutalt forhold, og det pendler kraftigere mellom kjærlighet og avvisning enn det meste ellers. Men hvorfor stiller jeg filmen i en særklasse? Hvorfor er det slik at film så ofte både forfører, forvandler og forleder, som Anne Hoff sier det i boken "Mitt liv som film". Det har to forklaringer for min del.

Den ene er den tekniske, visuelle, estetiske siden ved film i dag, alt det som det er mulig å gjøre med filmmediet rent formmessig, og som gjør at det er nettopp film og ikke tv som er det sterkeste medium som eksisterer. Men den andre forklaringen er enda viktigere. Den går på hva film som estetisk uttrykk kan forårsake av etikk, av moralske refleksjoner. Hva film kan gjøre med deg som ser, på godt – og vondt.

Det er blitt vanlig å si at vi lever i en individualistisk tid. Frie valg, stor sosial og geografisk mobilitet, shopping av identitet fra en hvilken som helst hylle, selvrealisering gjennom forbruk. Kort sagt, alt er mulig for alle til enhver tid. Likevel: Den prinsipielle og kompromissløse individtenkningen har skapt enorme fremskritt i menneskets historie, bl.a. uttrykt ved økt respekt for menneskerettighetene og frigjøringsbevegelser av flere slag de siste tiårene spesielt, enten de gjelder etnisitet, kjønn, legning eller livssituasjon. Fokuseringen på individet har til og med gått langt og blitt så «korrekt» på alle måter at noen samfunnskritikere attpåtil hevder at den som vil være radikal og annerledestenkende i dag, må være kollektivorientert fremfor individfokusert.

Det er en farlig tanke. For den overvurderer individenes makt i dag, den tror at den overflatiske livsstilsindividualismen virkelig har enorm innflytelse på samfunnsutviklingen, og er selve motoren.

For dyrkingen av individet må ikke forveksles med de kreftene som til syvende og sist styrer den politiske og økonomiske utviklingen. For det er i like høy grad som noen gang kollektive størrelser og systemer. Den nyliberalistiske økonomien slik den er dominert av enkelte vestlige og noen asiatiske land, og slik den er sterkt styrt av multinasjonale konserner, er vel det nærmeste vår tid kommer en totalitær ideologi. Ensretting og polarisering i verdenspolitikken i etterkrigstiden er erstattet med ensretting og polarisering i verdensøkonomien nå rundt tusenårsskiftet – med kanskje enda større følger for hver enkelt.

Det som da gjelder, er å finne frem til den virkelige og ekte individualiteten, den som virkelig kan utfordre den kollektive tenkningen i tiden, de tilfellene der enkeltmennesker kraftfullt forandrer systemene. Og her er det filmmediet kan komme inn i bildet som igangsettende. Film er et usammenlignbart medium for å vise hvordan enkeltmennesker med ideer og visjoner og styrke til å omsette dem i praksis, kan endre den retning som verden rundt dem utvikler seg i. Mer kraftfullt og visuelt enn andre uttrykk kan filmen brette ut enkeltmenneskets eksempel på stort lerret. Filmfortellingen er enda mer fortettet og forenklet enn den litterære, og på kino blir vi holdt fast i den fra begynnelse til slutt innenfor et begrenset og uhyre intenst tidsrom.

Mitt første dype inntrykk av filmens evne til å vise enkeltmennesker som bærere av prinsipper fikk jeg av Gandhi-filmen til Richard Attenborough fra 1982. Så kan jeg nevne Sally Potters filmatisering av Virginia Woolfs Orlando fra 1992 som for alltid forandret mitt syn på kjønn og kjønnsidentitet. Og jeg kan nevne årets Hotel Rwanda, om hotelldirektøren som gjemmer 1200 mennesker på hotellet sitt under massakrene i Rwanda i 1994, med stor fare for sitt eget liv. Disse tre filmene er alle individsentrerte og biografiske, til tider sentimentale og heroiserende.

Og det viser seg virkelig at enkeltmenneskets historie er bedre egnet til å belyse dette store temaet enn en mer generell historie. Det enkeltstående blir representativt, det spesielle og detaljerte ved historien kaster lys over det mer universelle i det politiske. Det saklige ligger så å si innbakt i det personlige: Da, på sitt beste, fremstår film som humanistisk kunst, ikke bare som kommersiell-industriell underholdning, som film også er, for all del. Men ikke hele tiden.

Gjennom å omskape til kunst enkeltmennesker som har endret sine omgivelser, kan filmen igjen endre nye mennesker, eller rettere sagt: endre den måten som mennesker betrakter verden på, og gjennom det deres handlinger. Og det er slik politikk og enhver form for endring starter, er det ikke, med enkeltmenneskers tro, håp og overbevisninger.

Film som estetikk og kunst kan altså skape verdier, og gjør det, på effektive måter. Det er en sammenheng mellom det skjønne og det gode. Men den er ikke enkel, denne sammenhengen, den er tvetydig og komplisert. I tilfellet Leni Riefenstahl – Nazi-Tysklands mesterfilmskaper – perverteres denne linken gjennom sin ideologiske bruk til en sammenheng mellom det skjønne og det ufattelig onde.

Men Riefenstahls filmer blir ikke av den grunn bare propaganda. De er i høy grad kunst også. De har bare i seg den svært ubehagelige innsikten at fascismens estetiske idealer er vår tids egne, også slik de er i dag, bare dyrket ekstra konsekvent i fascismen. Riefenstahls filmer – for eksempel Viljens triumf og Olympia – viser så brutalt tydelig hvordan det alltid er nødvendig å lese filmkunst inn i en politisk eller sosial sammenheng. For den er ikke uskyldig. Det gjør ikke kunsten mindre som kunst. Men det gjør den farlig, det setter den i spill og på spill.

På den positive siden viser dette at estetikken som lever i filmkunsten er med på å forme, påvirke og utfordre moralske standpunkter. Estetikken er virksom, kunsten og underholdningen har makt, stor makt. Til syvende og sist er det kanskje ikke så ofte filosofiske resonnementer og fornuftige overlegninger som former og endrer våre kjerneverdier. Det er like ofte følelser og holdninger frembrakt gjennom kunstverk som fremstiller noe på en bestemt måte, i et bestemt lys – ikke minst gjennom utrullingen av mangefasetterte enkeltmennesker. Da blir det til syvende og sist umulig å skille det etiske og det estetiske, og du vet at du sitter der og ser en film du aldri skal glemme, som du alltid vil ha i kroppen.

Ingmar Bergman har omtalt kinoen som «de livsfeiges tempel». Han tar feil. Mer enn en flukt eller en livserstatning kan kinofilmen nettopp inspirere til handling og retning, hvis en er åpen for det. Selv om den bare skulle påvirke én person til å utrette noe han eller hun ellers ikke ville ha gjort. Så til slutt, med den aktuelle Hotel Rwanda fortsatt i bakhodet, kommer jeg på det gamle jødiske ordtaket som jeg synes blir illustrert i nesten enhver film som virkelig er verdt å se:

Den som redder ett menneske, redder hele verden._•

• Om estetikk og etikk, film og politikk Leder


• En sangfugl i en snare gikk Stein Lillevolden
• Norske republikanere leser ikke Fantomet Carl Erik Grimstad og Erik Dalen
• Det pinlige møter det mulige Torunn Borge
• Skyte og skrive Bendik Wold