Solveig Østrem

Skrivingens risiko

 

Går det an å reise en debatt om skjønnlitterære forfatteres bruk av levende modeller med utgangspunkt i en personlig opplevelse av å bli brukt som levende modell? Tre uker etter at jeg gjennom en artikkel i Samtiden og Aftenposten forsøkte å invitere til en slik debatt, vil jeg holde fast ved at debatten er både mulig og viktig, men jeg innser at den er et risikoprosjekt.

Michel Foucault skriver om tre utelukkelsesprinsipp som møter den som trer inn i diskursens risikable orden.

Det første utelukkelsesprinsippet er forbudet. Jeg skal ikke begi meg inn på en analyse av det litterære system og maktforholdene i kulturlivet. Men det er åpenbart at forfattere og forleggere er en gruppe som består av ekstremt skriveføre folk som i større grad enn de fleste får komme til orde offentlig. Noen av dem mente min artikkel skulle vært stoppet og debatten erklært død.

Det andre utelukkelsesprinsippet er skillet mellom sant og falskt. Andre deltakere i debatten har stilt spørsmål ved min troverdighet og mer enn antydet at jeg er blant de innbilske leserne forfattere til stadighet plages av. (For ordens skyld: Jeg har aldri ment at jeg har vært brukt som modell for mer enn en biperson i en av Ørstaviks romaner. De andre bøkene jeg nevner i artikkelen, har jeg derimot lest i lys av mitt møte med forfatteren.) Å gjøre seg selv til sannhetsvitne og anklage motparten for løgn er sjelden fruktbart. Gjennom arbeidet med artikkelen var det et viktig kriterium at min fortelling måtte tåle at et helt motsatt perspektiv ble løftet fram i offentlige og private sammenhenger. Jeg måtte vite at jeg kunne stå inne for min virkelighetsforståelse, selv om den skulle bli utfordret av en virkelighetsforståelse som lå milevidt fra min.

Det tredje utelukkelsesprinsippet er skillet mellom fornuft og galskap. De som har rettet sine skyts mot Samtidens redaktør, har samtidig umyndiggjort meg som forfatter. Flere har unngått å nevne mitt navn og valgt å omtale meg som for eksempel «venninne fra helvete» (Roy Jacobsen 1.3). De har uttalt seg med en skråsikkerhet man bare kan forundres over, om mine motiver for å skrive (Olaug Nilssen 16.02, Hege Duckert i Dagbladet 26.02).

Hvis det viktigste var å gardere seg mot mistenkeliggjøring av motiver og styre unna risikoen for moralske pekefingre, ville det være dumt å fortelle at man er blitt skjelt ut i telefonen av en kritikerrost forfatter. Hvis det var viktigere å sette fokus på et prinsipielt spørsmål som berører faktiske personer, kunne det derimot være nødvendig. For det er ikke mulig å tematisere de problematiske grenseoppgangene mellom fiksjon og virkelighet, mellom det som har offentlig interesse og det som tilhører privatsfæren, uten selv å bevege seg i dette grenselandet.

Det er i dag lite kontroversielt å hevde at personlige erfaringer fra privatsfæren har relevans i en offentlig debatt. Det er derimot problematisk å operere med et absolutt skille mellom det offentlige og det private, fordi grensene mellom dem ikke er entydige. Det er dessuten en ubalanse i hvem som får bevege seg fritt mellom sfærene og hvem som henvises til den private. Dette prøvde jeg å si noe om i min kommentar i Aftenposten 19.02. Eller for å sitere Tom Egil Hverven i P2-kommentaren på NRK 26.02: «Hva blir egentlig 'avslørt' i artikkelen til Østrem? Så langt jeg kan se inneholder den få kunnskaper om Hanne Ørstavik som ikke allerede er kjent fra intervjuer.»

Det er grunn til å spørre om debatten kunne vært reist på en mindre risikofull måte. Hva om jeg i stedet hadde skrevet mine erfaringer inn i en roman (med lett gjenkjennelige levende modeller) og gjort tematikken (bruk av levende modeller) allmenngyldig gjennom kunstnerisk bearbeidelse? For forleggeren ville det med ett vært noe helt annet. For Dagsavisens kulturredaktør ville det blitt mindre pinlig. For meg personlig ville risikoen vært betydelig redusert. Men ville det kastet nytt lys over selve problematikken? Ville det gitt stemme til dem som er rammet av skjønnlitterære forfatteres langt grovere utlevering av levende mennesker? Ville det bidratt til å sette deres personlige erfaringer inn i en større prinsipiell sammenheng? Neppe. En risikofri løsning ville tvert i mot vært nokså arrogant. Den ville gjort meg mer suveren, men mindre troverdig.

Det er nærliggende å trekke en parallell til Åsne Seierstad og Bokhandleren i Kabul. Seierstads fremstilling kan selvsagt diskuteres. Noe av det hun uansett skal ha respekt for, var at hun takket nei til å servere det enkle svaret litteratene tilbød henne. Hun kunne bare sagt «det er fiksjon», og dermed sluppet unna de verste anklagene. I stedet tok hun alle de omkostningene det medførte å stå inne for å ha brettet ut private forhold som langt overgår en enkel telefonsamtale.

Noen ganger er det nødvendig å risikere noe for å oppnå noe viktigere, slik også skjønnlitterære forfattere gjør risikofylte valg når de skaper grensesprengende og god kunst. Av hensyn til både kunsten og ytringsfriheten må forfattere kunne forsyne seg nokså fritt av egne og andres erfaringer når de skriver. Men av hensyn til den samme ytringsfriheten må de kalkulere med en risiko for at personer de har lånt erfaringer og karaktertrekk av, tar ordet og utfordrer deres virkelighetsforståelse.