Søbyes bokessay i forrige nummer av Samtiden, 3/2004, gir meg lyst til å skrive mer inngående om den viktige, interessante og ikke uproblematiske oppgaven det er å lage et hjemlig biografisk leksikon for vår tid. Slik jeg ser det, skraper Søbye bare nokså tilfeldig i overflaten av det arbeidet som er gjort og gjøres med den nye utgaven av Norsk biografisk leksikon (NBL2).

Det er ikke noe rimelig forhold mellom styrken i hans negative språkbruk og den svake innsikt han røper i innholdet i de bindene som hittil er utkommet, og i den prosessen som ligger bak. Flere av hans påstander fortjener likevel drøfting. Synd da at redaktøren ikke har plass for mer enn et svært summarisk tilsvar.

Da planleggingen av NBL2 for alvor startet i Kunnskapsforlagets regi i 1995, var utgangspunktet de 5102 biograferte personene i det forrige Norsk Biografisk Leksikon (NBL1) og en detaljert inndelt database over menn og kvinner som var omtalt i Store Norske leksikon - i alt omkring 11 000 personer. Samtidig har det hele tiden vært et viktig mål å finne fram til biografiverdige personer utenfor denne gruppen. Med en ramme på omkring 6000 artikler i NBL2 har følgelig streng seleksjon vært nødvendig. Her bidrog i første omgang et hundretall fagkonsulenter. Deres innstillinger ble videre bearbeidet av forlagsredaksjonen. Det endelige utvalget ble i grunntrekk fastlagt og er senere blitt løpende revidert i samarbeid mellom den daglig arbeidende forlagsredaksjonen og redaksjonsrådet, det siste med meg som leder. Etter hvert er også verkets forfattere, i alt omkring 1400, blitt trukket inn som forslagsstillere.

Omfattende arbeidsprosess

I dag, da åtte bind er utkommet og de to siste langt på vei ferdig planlagt, er det klart at NBL2 kommer til å biografere i overkant av 5700 personer. Og de er altså utkrystallisert i en trinnvis prosess, med redaksjonsrådet som den endelig avgjørende instans. Denne omfattende arbeidsprosessen har Søbye ikke tatt bryet med å skaffe seg noenlunde oversikt over. Han koker sammen forlagsredaksjon og redaksjonsråd i det han kaller «redaksjonen», uten forståelse av den vanlige arbeidsdelingen mellom slike instanser. Blant annet burde det ikke være vanskelig å se at det korte forordet til NBL2, som Søbye stadig hekter seg opp i, er en ren forlagspresentasjon og ikke et uttrykk for redaksjonsrådets historieoppfatning.

Det er heller ingen imponerende analyse når Søbye ser utvalgsprosessen som uttrykk for en korporativ modell, der sektorene har hatt den avgjørende innflytelsen på personvalget. Det er noe helt annet at forlagsredaksjon og redaksjonsråd har tilstrebet at alle viktige samfunnssektorer skal komme i betraktning i utvelgelsen av biograferte personer. Dette betyr ikke at rådet er redusert til nikkedukker for andre krefter, slik Søbye påstår. Det ser ikke ut til at han forstår at utvalget av nærmere 6000 biograferte personer i et nasjonalt biografisk leksikon må bygge på en omfattende kollektiv innsats. Han må gjerne kritisere sammensetningen av redaksjonsrådet, men han burde innse at det ikke er mulig for et slikt råd, uansett kompetanse, å gjøre en brukbar utvalgsjobb på egen hånd. Vi har en viktig rolle og tar ansvar for den, men er samtidig ledd i en større sammenheng vi verken kan eller bør være upåvirket av.

Definerte kriterierammer

Så over til utvalgskriteriene i NBL2. Gir en slipp på at folk skal være med ex officio, i kraft av viktige stillinger de har bekledd, finnes det ingen objektive kriterier for utvalget av personer i et biografisk samleverk. Det vil uunngåelig være avhengig av subjektivt skjønn, og vil like uunngåelig bli utsatt for kritikk. Det en kan og bør tilstrebe, er at subjektivt skjønn blir utøvd innenfor definerte kriterierammer og av flere forskjellige og mest mulig innsiktsfulle personer og instanser. Da kan en i beste fall oppnå en rimelig grad av intersubjektiv enighet om det endelige personutvalget.

NBL1 var langt på vei en embetskalender der folk kom med fordi de hadde innehatt viktigere stillinger i militærvesen, geistlighet, forskning og høyere utdanning, rettsvesen og offentlig forvaltning i sin alminnelighet. I NBL2 blir ytterst få personer automatisk biografert i kraft av sin stilling; dette gjelder bare «overhoder» som regjerende monarker, erkebiskoper, stattholdere, visestattholdere og statsministre. Grunnen er at slike personer hadde innflytelse uavhengig av sin personlige dyktighet og dertil danner en historisk rygg-rad gjennom verket.

For øvrig er det et krav at de biograferte skal ha gjort mer enn å fylle bestemte stillinger eller roller for å komme med; de bør helst ha gjort mer enn jobben sin. Et lite antall er tatt med fordi de er representative for samfunnsgrupper som tidligere ikke har tiltrukket seg synderlig biografisk oppmerksomhet; personlig skulle jeg ønske vi hadde fått til mer av dette. Dessuten har vi gjort store anstrengelser for å øke kvinneandelen i verket, fra 4,9 prosent i NBL1 til nærmere 14 prosent i NBL2. Dette er fortsatt for lite, men det beste vi har kunnet få til med bruk av kvinnehistorisk ekspertise.

I NBL1 var det uttalte hovedkriteriet i forordet til første bind at de biograferte på en eller annen måte skulle ha gjort seg «almindelig kjendt i landet», slik at folk av vesentlig lokal betydning normalt ikke skulle være med. NBL2 har brutt med dette og bevisst tatt inn folk som har gjort en lokal eller regional innsats vi har vurdert som viktig for norsk samfunns- og kulturutvikling. Alt i alt er det da misvisende når Søbye hevder at bare på forhånd kjente personer er med i NBL2.

Å speile sin tid

Fortsatt er det likevel et kriterium at allment kjente personer bør være med, slik at verket kan speile sin egen tid. Dette har til dels møtt kritikk. Søbye er ikke alene om å sette spørsmålstegn ved den plass «idrettsfolk, underholdningsartister og mediakjendiser» har fått i verket, blant de siste medlemmer av kongehuset. Men gitt den fremtredende plass slike personer har i norsk offentlighet, ville det være meningsløst å utelukke dem. Om Søbye og andre hadde anstrengt seg litt, ville de dessuten ha oppdaget at de opptar liten plass.

Til sammen er 141 personer eller 2,46 prosent av de biograferte personene i NBL2 med fra idrettslivet, mens det totale antall medlemmer av kongehuset er 97 personer eller 1,69 prosent, mot 1,84 prosent i NBL1. Mot denne bakgrunnen blir Søbyes statistiske øvelse i form av en kongeindeks på 250 i NBL2 mot bare 1,2 i NBL1 det rene vrøvl. Og det blir meningsløst når han påstår at oppmerksomheten i NBL2 er flyttet fra storting til kongehus. Å måle hvem som er med vesentlig fordi de er mediekjendiser, er naturlig nok vanskelig; det går ingen skarp grense mellom allment kjente folk og kjendiser. Men noen stikkprøver i enkelte bind tyder på at de mer utpregede kjendisene etter en romslig vurdering knapt utgjør mer enn 1-2 prosent.

En avgjørende forskjell mellom NBL1 og NBL2 er at vi i NBL2 har skåret sterkt ned på embetskalenderen i NBL1. Generaler, biskoper og professorer er ikke lenger med i kraft av sine embeter, og det samme gjelder innehaverne av andre viktige stillinger i embetsverk og forvaltning. De vel 7 prosent av biografiene i NBL1 som tok for seg personer innen militærvesenet, er for eksempel redusert til vel 2 prosent i NBL2. Dette har ført til at andre samfunnsgrupper enn embets- og offentlige tjenestemenn har fått større plass i NBL2.

Poetokratiet er inne?

Dette fører over til det mest interessante poenget i Søbyes kritikk av NBL2, nemlig det knefall han mener redaksjonsrådet har gjort for det han kaller «poetokratiet», og som han upresist slår mer eller mindre i hartkorn med det han kaller «kunstfeltet». Det faktiske forhold er at kategorien «litteratur» omfatter snaue 10 prosent av biografiene i NBL2, og da ikke bare skjønnlitterære forfattere, men også litteraturkritikere, litteraturforskere og ikke minst en del faglitterære forfattere med annen hovedbeskjeftigelse enn å utgi bøker og andre skrifter - geistlige, skolefolk, jurister, journalister og andre. Legger en til denne kategorien det som samlet står som den kunstfaglige gruppen i NBL2, kommer en ganske riktig opp i nærmere den tredjedelen av biografiene Søbye tilskriver kunstfeltet totalt (nøyaktig 31,96 prosent). Men da bør en også være oppmerksom på det vide spekteret av virksomheter som her er trukket inn - byggekunst (med byggmestre, ingeniører, antikvarer og museumsfolk i tillegg til arkitektene), kunsthistorie, malere, tegnere, grafikere, billedhuggere, avis- og karikaturtegnere, brukskunst og design, folkekunst, musikk, dans, teater, film og fotografi. Det forundrer at Søbye med sin bakgrunn fra Statistisk sentralbyrå rører hele denne sammensatte og mangesidige gruppen sammen til et entydig poetokrati/kunstokrati. Det er en omgang med statistikk som er lite tillitvekkende og ikke vitner om dyp samfunnsforståelse.

Når den kunstfaglige gruppen har fått den plassen den inntar i NBL2, skyldes det selvsagt ikke at redaksjonsrådet ligger under for en avleggs teori om poetokratiets styrende innflytelse. Vi rir ikke døde hester. Gruppen er viet oppmerksomhet fordi den gjennom tidene har tilført det norske samfunnet viktig kulturell kapital. Samtidig er det generelt fenomen at folk fra både denne og andre grupper forgjeves har presset på for å få med flere enn dem vi har vurdert som klart biografiverdige. Her følger Søbye det vanlige mønsteret når han er fornærmet på vegne av sitt eget statistiske og sosialøkonomiske miljø, som ellers ikke er dårlig representert i NBL2.

Oppslagsverk, ikke essaysamling

Det er flere andre synspunkter i Søbyes bokessay jeg har lyst til å gå nærmere inn på, men det er dessverre ikke er rom til å ta dem opp. Jeg må likevel berøre det sentrale forhold at NBL2 er et oppslagsverk, ikke en essaysamling. Selve sjangeren krever at visse typer av persondata er nøyaktig registrert. Den har også gjort det nødvendig å innføre standardlengder på biografiene, og det er klart at det er begrenset plass for en utdypende personbehandling i de korteste artiklene. Når Søbye hevder at disse artiklene knapt skiller seg fra det som står i Store Norske, Hvem er hvem og lignende oppslagsverk, er det likevel lett å se at han skyter over målet. Det står langt mer i NBL2, og dertil gir listen over kilder og litteratur i den enkelte artikkel muligheter for utdypende lesning.

Begrensningen av artiklene til standardlengder har også en økonomisk bakgrunn. Søbye har helt urealistiske forestillinger om rekkevidden av de tilskudd NBL2 har fått fra Fritt Ord og Kulturdepartementet. Hans antydninger om at kapitalkrefter har påvirket både utvalget og uformingen av biografiene, har jeg i et intervju i Klassekampen karakterisert som tøv, og vil ikke ofre mer oppmerksomhet på dem. Derimot er det viktig å gjøre det klart at de meget velkomne tilskuddene er knappe i forhold til å produsere og utgi de ti bindene av NBL2, og at de ikke ville strekke til for et mer omfangsrikt verk. Det har blant annet ikke vært mulig å honorere forfatterne skikkelig for den innsatsen som kreves, og det lave honorarnivået har også kostet redaksjonsrådet et ønsket kunstfaglig medlem. Vi som likevel deltar som medarbeidere i NBL2, gjør det av interesse for prosjektet. I virkeligheten er det tale om en svært omfattende dugnadsinnsats.

Ikke biografiske monografier

Det er lett å være enig med Søbye i at hele verket ideelt burde vært skrevet av forfattere som kombinerer avstand til de biograferte med kompetanse til å gå dem nærmere inn på livet og plassere dem mot en bredere samfunnsbakgrunn. Men vi må erkjenne at det her til lands ikke finnes mange nok tilgjengelige skribenter av denne typen til å biografere nærmere 6000 personer fra vidt forskjellige samfunnsområder. Derfor må vi ofte vende oss til folk fra samme felt for å få en person behandlet med tilstrekkelig kompetanse. De inngående kritiske biografiene som Søbye ser ut til å ønske seg, der personalkunnskap og strukturell samfunnskunnskap blir kombinert på en uttømmende måte, er det ikke i noe fall realistisk å legge opp til i et oppslagsverk; de hører til i de biografiske monografienes verden.

Det er i det hele mye en kunne ønske seg bedre i NBL2. Selv om redaksjonsrådet hele tiden oppfordrer til kritisk behandling av de biograferte og betoner betydningen av å søke å gripe deres personlighet, er det i praksis ofte begrenset hvor langt tilgjengelige kilder rekker i disse retningene, og hvor sterkt vi kan og bør påvirke selvstendige forfattere som har det endelige ansvar for sine artikler. Når vi leser og drøfter artiklene før de går i trykken - og vi leser dem alle - blir vi likevel stadig slått av hvor interessante og leseverdige mange av dem er. Når Søbye formidler et helhetsinntrykk av at det meste er tamt og likegyldig, har han i våre øyne lest utilstrekkelig og med svak forhåndsinteresse for det meste av stoffet. Selv er vi ikke i tvil om at NBL2 vil fungere som et viktig oppslagsverk i årene som kommer. Her er det en stor fordel at verket i motsetning til NBL1 (som det tok 60 år å utgi) og flere utenlandske biografiske leksika blir fullført på så kort tid at det kan brukes av dem som lever i den tid det springer ut av.

Til slutt et forhold Søbye gjør mye ut av: Hvorfor har ikke mediene vist større interesse for NBL2? Det kan ha flere grunner. Selv vil jeg legge vekt på at travle mediefolk og litteraturanmeldere lett viker tilbake for det omfattende arbeid det er å sette seg inn i et verk som dette. Samtidig tviler jeg ikke på at både de og andre vil dra nytte av NBL2 som oppslagsverk og dermed danne seg en begrunnet oppfatning av verket over tid. Søbye skal ha ros for at han allerede nå har søkt å analysere NBL2. Men han demonstrerer samtidig at han ikke har hatt tid (og vilje?) til å trenge dypere inn i verket og gi et rimelig presist helhetsbilde av det.