– Frank (54): Uten fast bopel

Frank sitter dag ut og dag inn utenfor matbutikken ICA i Thorvald Meyers gate på Grünerløkka i Oslo. Han er musikalsk, spiller gitar på gata. Men han begynner å bli ganske sliten. 400 kroner dagen trenger han til heroin.

Frank på omslaget av dette Samtiden er en av Oslos 1200 innbyggere i myndighetenes kategori UFB - "uten fast bopel".

Før tenkte Frank: Dette skjer ikke meg. Han har vært trailersjåfør, maler, sjauer. Han er fra Tønsberg, oppvokst på barnehjem. I Oslo har han bodd siden han var 16. Han er skilt, har to døtre. De har nok å slite med i sitt eget liv, forteller han.

Franks liv forandret seg over natta den 14. oktober 1992. Han gikk en tur på café i krysset Kjølberggata/Åkebergveien like ved Oslo kretsfengsel og politihuset. Han kjøpte så en øl, og vet ikke noe mer om hva som skjedde før han våknet på Ullevål sykehus etter en uke, med fem hull i lunga; hele høyre del av skjelettet er løst. Han klarer ikke røre seg hele første måneden på sykehus. Da får han morfin for å lindre sterke smerter.

Så blir han sendt ut etter to måneder, men uten noen nedtrapping av morfinen som han har fått både intravenøst og i pilleform. Tre dagers forbruk av tabletter i hånda, er det han får med seg. Snart melder det seg abstinenssymptomer som gjør at han føler seg sinnssyk. Han har aldri hatt stoffproblemer før, men innser så med et sjokk at han er blitt gjort til narkoman under sykehusoppholdet.

Dessverre kom ordtaket "En ulykke kommer sjelden alene", til å passe på Frank i denne situasjonen. Han har lånt ut leiligheten til en venn mens han selv er innlagt, vennen har stelt i stand en del bråk i leiligheten, og derfor blir Frank kastet på hodet ut. Han går til sosialkontoret på Tøyen for å søke ny leie-leilighet.

Han er 42 år. Sosialkontoret krever at han skal ha "botrening" før han får leilighet, hva de nå måtte mene med det. Frank forstår ikke, og får ingen oppfølging.

Så det blir ingen leilighet. I de tolv år som er gått siden ulykka og tapet av leilighet, har han forgjeves forsøkt å få seg et nytt sted å bo ved hjelp av sosialkontoret, sier han. I stedet er det blitt tolv år på gata, på hospitser, og talløse netter under åpen himmel. Til tross for at det er norsk lov at absolutt alle nordmenn skal ha et sted å bo.

Grünerløkka er det nærmeste han kommer et hjem nå, han sitter mye utenfor dagligvareforretningen like ved Birkelunden. Men han spør ikke folk om penger. Han vil ikke tigge aktivt, vil ikke trenge seg på noen. Han sitter bare stille med pappkoppen foran seg.

Jeg har ikke møtt Frank. Det er Samtidens fotograf Nils Vik som forteller Franks historie med tillatelse fra ham selv. Han har kjent ham i noen år, og snakker ofte med ham. Frank reiser seg med en gang når fotografen kommer bort til ham, synes det er nedverdigende å sitte der. Hver dag er en kamp for et rom å tilbringe neste natt i. - Første gang jeg traff ham var det 20 kuldegrader i Oslo, og han hadde ikke noe rom. Den natta måtte tilbringes ute, forteller Vik.

Det er et strengt regime på Oslos stadig færre hospitser for bostedsløse. Antallet er kraftig redusert siden 2002, og det kan umulig forklares med at behovet ikke eksisterer. Ett sted er regelen at man bare kan bo der maks. tre dager i løpet av to uker. Det er en del hospitser han ikke vil bo på, fordi miljøet der er utenfor kontroll, det er urolig hele tida og det skjer stadig tyveri fra rommene.

Resten av dagene går med til å skaffe seg penger og å finne et sted å bo neste natt, eller finne et trygt sted å sitte ute om natta. Av og til sparer Frank opp overnattinger til helga, slik at han bo inne helt fra fredag til mandag.

Han sier han ikke har venner i uteliggermiljøet. - Nei, jeg har ikke noe felles med dem, for jeg hadde jo et liv før. Vel, et par ting har vi kanskje felles, sier han og ler. I nærmiljøet på Løkka er han blitt kjent med mange folk som er nysgjerrige på ham og som en gang imellom tar seg av ham. I andre deler av byen får han røffere behandling. Verste sted i Oslo er fra Jernbanetorget og to-tre kvartaler oppover Karl Johan. I mai ble han slått grundig ned der og gitaren hans ble stjålet. Frank våknet opp på Ullevål i bleier to dager etter. - Det er ikke folk flest jeg har noe å frykte fra, men kriminelle eller folk i min situasjon som ser at jeg er svakere enn dem.

En kompis satte en gang en overdose på ham. Sjukehuslegene måtte få ham tilbake til bevissthet med motgift, seks ampuller måtte til, legene holdt på å gi opp. "Du ville ikke tilbake igjen til livet," sa legene til ham da han var berget. Frank kjempet ikke. Han har ikke lyktes i å bli kvitt rusavhengigheten, og heller ikke her har han etter egen mening fått systematisk oppfølging. Han var med på et metadonprosjekt i 1998, men de ansvarlige satte ikke klare rammer. Bare til urinprøver hadde de uendelig med tid, for å sjekke om han hadde diskvalifisert seg til å være med videre.

Kirkens Bymisjon er den eneste hjelpeinstans Frank skryter av. De møter ham med åpne armer, han kan komme som han er. Presten fra Kirkens Bymisjon kjenner uteliggerne som mennesker, og ser dem. - Andre er ikke til stede, og tenker ikke konstruktivt om oss som er på gata, sier Frank. - Sveits og Tyskland jobber annerledes når det gjelder å gi narkomane et verdig liv med enkle grep, mener han, og har lyst til å flytte fra Norge.

Han er oppgitt over den norske diskusjonen om kriminalisering av tigging. For verken sosialkontor eller politi ser grundig på hva som er årsakene til den enkelte bostedsløses situasjon. Han føler han ikke møter noen virkelig forståelse av hva han gjør og hvorfor han gjør det. Å bli jaget fra sted til sted av Oslo-politiet er en helt hverdagslig opplevelse. En dag kom en politimann bort til ham og sa at "det er ikke tida for å sitte her og ønske seg penger," og jaget ham bort.

Politi med metalldetektor stopper ham en dag på hjørnet Karl Johan/Skippergata, når Frank er på vei for å spise middag på kafeen Møtestedet i Skippergata. De finner en saks i bagen hans, og påtaler dette - uvisst av hvilken grunn. Men han får gå videre. Så møter han en ny politipatrulje på hjørnet Skippergata/Prinsens gate. Da får han plutselig 6000 kroner i bot for å ha saks med seg, av en ung politibetjent som har sin første dag i ny jobb. Han aner ikke hvordan han skal få betalt den bota. I tillegg driver han og betaler forsørgerbidrag som hver måned blir trukket fra uføretrygda hans.

Frank tror han ville ha vært på beina i dag hvis sosialkontoret hadde vært der da han trengte et sted å bo i 1992. Det koster det offentlige mye mer pr. måned å ha ham på hospits enn å leie en leilighet til ham. Den 14. juni i år sluttet Stortinget seg til Regjeringens strategi for å forebygge og bekjempe bostedsløshet. Et av målene er at ingen skal oppholde seg mer enn tre måneder i "midlertidige botilbud".

- Jeg har driti meg ut, sier Frank. Tirsdag 5. oktober fylte han 54 år, i ferd med å bli gammel på gata. Samme dag holdt Oslo kommune seminaret "Bostedsløse i Oslo - hva har skjedd?"

Gratulerer med vel overstått.

Knut Olav Åmås
Redaktør

• Frank (54): Uten fast bopel Leder


• Morgenbladet og Karsten Alnæs Geir Mork


• Norsk biografisk leksikon - for vår tid? Knut Helle