Samtiden - Tidsskrift for politikk, litteratur og samfunsspørsmål

TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

Innhold 3 2004

Å se mennesker Leder

Ny verden, gammelt hus Birgitte Kjos Fonn og Christine Præsttun

Hva skal vi med likestilling i næringslivet?Elin Ørjasæter

Poetokratiet rehabilitert, Kunnskapsforlaget refinansiert Espen Søbye

Debatt på samtiden.no

Espen Søbye

Poetokratiet rehabilitert, Kunnskapsforlaget refinansiert

– I den nye utgaven av Norsk biografisk leksikon fortrenger kunsten samfunnet og monarkiet politikken. Det er med andre ord et førborgerlig samfunn som vokser fram av denne nye utgaven. Det er ganske absurd at dét skulle bli resultatet av et nytt biografisk leksikon. Hvor er det blitt av de overraskende nye personene, det nye stoffet og de nye innfallsvinklene som biografiinteressen de siste åra har frambrakt?
I det borgerlige samfunn vil klasser og sjikt ha sine teoretikere, sine ideologer, forskere og politiske talskvinner og -menn, de har kort sagt hver sine eliter. Et biografisk leksikon vil fordomsfritt liste opp og omtale alle disse personene på den samme måten enten de tilhører eliten innenfor borgerskapet eller arbeiderklassen. En slik forestilling om eliter, ledere eller toppfolk i hver klasse kan, men må ikke nødvendigvis innebære at det i grunnen er disse elitene som er opinionsdannerne, og som utgjør offentligheten. Det vil si en samfunnsteori som hevder at historiens gang avgjøres av hvordan disse elitene kommer ut av det med hverandre. Hvem og hvordan disse personene er, vil derfor være av interesse for å forstå historiens gang.

Hoffdamer med oberst
I den første utgaven av Norsk biografisk leksikon, som kom ut fra 1923 til 1983 i 19 bind, het det i forordet at også personer som hadde utmerket seg på en negativ måte skulle være med. Aristokratiet blant forbrytere, landssvikere og okkupanter mangler heller ikke i den nye utgaven av Norsk biografisk leksikon som ble påbegynt i 1999 og skal fullføres med 10 bind i 2005. Uansett rang støpes de biograferte i samme form, det opplyses om både leg og lærd, om høy og lav, biskop og forbryter, hvem som var vedkommendes foreldre og hva deres yrke var, hvem de giftet seg med og hva slags utdannelse de selv hadde. Med den samme sansen for nøyaktighet regnes alt opp, det spiller ingen rolle om det dreier seg om et fagforeningskurs fra Sørmarka eller et langt studium ved et eliteuniversitet i utlandet. Alle behandles likt og framstår som frie, men kanskje vel atomiserte individer som har skapt seg selv.

Her ligger den store og befriende forskjellen mellom det moderne biografiske leksikon og adelskalenderen, slik den kjennes fra tidligere tider i Sverige og Danmark. Vi har forresten en liten rest av denne adelskalenderen i Norge også, og ikke et hvilket som helst sted, men i Norges Statskalender. Den første siden i 2004-utgaven er viet H.M. Kong Harald Vs utmerkelser, her ramses de 19 norske dekorasjonene samt de utmerkelsene han har fått fra 28 andre land opp. Enkelte land har imidlertid gitt han flere, Luxemburg tre, Nederland hele fire, så Harald har altså mottatt flere enn 28 utmerkelser fra utlandet. Deretter følger Hoffrang-reglementet som vi alle kjenner: Stortingets president, Statsministeren, Høyesterettsjustitiarius, Stortingets visepresident og endelig regjeringens medlemmer med ektefeller. Så tar Statskalenderen for seg gang og sete til embetsmennene ved hoffet: 1 Overhoffmesterinnen. 2 Hoffmarskalk. 3 Kammerherre, og først som nummer 5 kommer hoffdamene i ubestemt flertall: Hoffdamer, men ikke bare Hoffdamer, Hoffdamer med oberst, står det uten at det opplyses hvilken oppgave denne obersten har og hvorfor det må være en oberst.

Forkortelser og profesjoner

I et biografisk leksikon fins det naturligvis ingen hoffdamer. Vindene fra den franske revolusjonen har blåst dem bort, her er det ikke behov for å forklare personenes gang og sete, alfabetet er den eneste rangordning, og artiklenes lengde naturligvis, her gjelder regelen om at kvantitet = kvalitet. Men i forhold til den forrige utgaven av leksikonet er artiklene nesten like lange. I den første utgaven varierte de mellom noen få linjer og 70 sider, mens de aller fleste biografiene er på et par spalter i den nye utgaven. I den nye utgaven er de lengste artiklene på 14 spalter. Ut fra denne observasjonen kunne det være fristende å si at den nye utgaven er standardisert og preges av grått sosialdemokrati, blandet med småborgerlig likhetsmakeri. Formalia om familieforhold, utdannelse og yrkeskarriere eller det en moderne CV skal inneholde, tar all plassen. Prisen for den knappe lengden og det standardiserte innholdet gjør at hundrevis av en og to spalters artiklene i Norsk biografisk leksikon knapt skiller seg fra personomtalene i Store norske leksikon, Hvem er hvem eller ulike yrkes- og profesjonsoversikter. Det biografiske portrettet, beskrivelsen av det unike ved akkurat denne personen, blir det liten plass til. Biografiske portretter, enn si en eksperimentell utvikling av sjangeren, er det overhodet ikke snakk om, det virker snarere som om redaksjonen har tatt mål av seg til å være et personalkontor for fortidas og nåtidas anegalleri. Dermed har redaksjonen undergravet både begrunnelsen og behovet for et nytt biografisk leksikon, som bør være mer enn personalkunnskap.

Nå begynner ikke Norsk biografisk leksikon med Hans Holtermann Abel, den første personen under bokstaven A. Først står det en redegjørelse for forkortelser ordnet i to grupper: Forkortelser benyttet i den løpende teksten, og forkortelser benyttet i artikkelhalene. Den første lista består blant annet av 38 latinske forkortelser for akademiske titler. Den er uten tvil nyttig, særlig i forbindelse med opplistingen av medarbeiderne som følger umiddelbart etter forkortelsene. I bind 5 er for eksempel Finn-Erik Vinje, professor, fil. lic., oppført, men forkortelsen fil. lic. fins ikke i lista, derimot lic. avh., avhandling til lisensiatgrad, altså en refusert doktoravhandling, og med ett står Finn-Erik Vinje fullt forklaret. Denne lille mangelen ved lista kan sikkert rettes, det er umulig å lage ei sånn liste uten feil. Men det er andre merkverdigheter ved lista også, er det nødvendig å ta med og forklare helt opplagte standardforkortelser som f.eks. og ca.? Vi finner også NS = Nasjonal samling, men ikke DnA = Det norske Arbeiderparti. SSB er forklart som Statistisk sentralbyrå, mens NB = Norges Bank, Fin = Finansdepartementet og KS = Kommunenes sentralforbund ikke er oppført, det er derimot NF = Norsk Folkemuseum, KIM = Kunstindustrimuseet i Oslo og VKM = Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen, samt alle universitetene. Dette er egnet til en viss uro, er embets- og styringsverket underrepresentert i forhold til vitenskapelige, museale og estetiske samfunnsområder? Fra lista over forkortelser kan naturligvis ingen sikker slutning trekkes, men ligger det ikke i sakens natur, i Max Webers lære om byråkratiet, at det nettopp ikke skal ha folk som stikker seg fram, entreprenører, personligheter og karismatikere, men funksjonærer som er utskiftbare fordi de alltid bare følger gitte regler? Er det ikke slik at kunst og vitenskap, det vil si virksomhet som framstår som umiddelbart og direkte signert av en enkeltperson, havner lettere i et biografisk leksikon enn virksomheten til embetsmenn og funksjonærer i forvaltningen?

Hva med den neste lista med forkortelser, titler på samleverk, serier og periodika brukt i artikkelhalene? Her mangler, ja, nettopp, Norges Statskalender. Dette helt uunnværlige verket som før 1873 het Norges Hof- og Stats-Calender og som kom med sin første utgave i 1815. Bokserien er en av de få institusjonene med kontinuitet helt tilbake til 1814 og unik når det gjelder personopplysninger. I Norges Statskalender fins det for øvrig en komplett liste med forkortelser over all høyere utdannelse, her er også siviløkonomer og sivilingeniører, ja, til og med kommunalkandidater og meieriingeniører kommet med, de er holdt utenfor i Norsk biografisk leksikons litt mer noble og snobbete liste. Her er det brukt andre forkortelser av de latinske benevnelsene også, c. mag i Norges Statskalender mens det heter cand. mag. i Norsk biografisk leksikon.

Et annet sentralt skrift fins heller ikke på lista over forkortelser: Fortegnelse over de akademiske Borgere ved Norges Universitet 1813-1880. Alfabetisk ordnet med tilføiet Alder, Dimission, Examenkarakterer og nuværende Stilling samt et Anhang inneholdende Oversigt over Universitetets Lærere i samme Tidsrum. Utgivet av J.C. Tellefsen, Amanuensis ved Universitets-Biblioteket, Christiania 1881. Det er et usedvanlig oversiktlig skrift på ikke mer enn 108 store sider og særs interessant fordi det omfatter tida før 1884. Til gjengjeld inneholder lista titler på litterære årbøker og en hel rekke litteraturhistorier, og så dukker profesjonene og semiprofesjonene opp: Norges Prokuratorer, Sakførere og Advokater i tre bind, Norges Apotek og deres innehavere i seks bind, Norges Leger i fem bind, Militærbiografier. Den norske hærs offiserer fra 18. januar 1628 til 17. mai 1814, Norges militære embedsmenn og Biografisk skuespillerleksikon. Har personer som tilhører en profesjon hatt lettere for å komme med i Norsk biografisk leksikon?

SØS, NOS og adressering av kunnskap
Det er imidlertid en glede å se at forkortelsen SØS, forklart som Samfunnsøkonomiske studier fra Statistisk sentralbyrå er kommet med, men tallene i parentes 1954-1986 antyder at serien ble avsluttet i 1986, det er ikke riktig. Den foreløpig siste SØS’en, nr 108 i rekken kom i 2002, Modag – En makroøkonomisk modell for norsk økonomi. Men av en annen og helt bestemt grunn er SØS’ ene viktige i sammenheng med en vurdering av Norsk biografisk leksikon. Dette var den første publikasjonsserien fra Statistisk sentralbyrå som hadde forfatternavn på tittelbladet. Det vil si til å begynne med hadde ikke SØS’ene det heller, det var først SØS nr 4, Nasjonalregnskap. Teoretiske prinsipper, som hadde det av en helt bestemt grunn. Dette var doktorgradsavhandlingen til Odd Aukrust og den kunne ikke godt publiseres uten forfatternavn. Deretter forsvant forfatternavnet igjen, og først fra 1971 ble det fast bestanddel på tittelsiden. Dette er svært viktig i denne sammenhengen fordi det har med det som kan kalles adressering å gjøre, her adressering av kunnskapsproduksjon å gjøre. Og ikke adressering generel, det som kan kalles individadressering. Hovedsskriftserien til SSB, som internt og eksternt forkortes NOS, Norges offisielle statistikk, er ikke nevnt i lista. Hvorfor ikke? Serien er uten tvil det viktigste og tyngste bidraget SSB gir i skriftlig form til det norske samfunn. I artikkelhalen til biografien over Nikolai Rygg er til og med forkortelsen NOS brukt, uten at den altså er forklart noe sted. Jeg leter for sikkerhets skyld blant forkortelser brukt i den løpende teksten, her finner jeg forkortelsen NOU forklart som Norges offisielle utredninger, men altså ikke noen NOS her heller.

Verden går ikke under av den grunn, men det er for mye tilfeldigheter i listene. Spiller det noen rolle? Ja, det gjør det, for disse listene er også ment å skape et inntrykk av soliditet, av at alle detaljer er uttenkt, de er retoriske forsvarsverker, men når det blir for mange mangler og tilfeldigheter virker de som bløff og anstaltmakeri. Dette påpekes ikke med skadefryd, men med sorg og fortvilelse, for det er all grunn til å hegne om den utsatte minoriteten som er opptatt av slike lister med forkortelser, av forhold i kulturen og språket som lar seg standardisere. Dette fenomenet er i slekt med kunnskap vi er helt avhengig av og alltid bruker, i filosofien blir det hevdet at slike standarder eller prototyper er grunnlag for all annen erkjennelse. Hva er det som kjennetegner dem? De lar seg ikke adressere til person, tid eller sted slik tillærte ferdigheter kan.

Forholdet mellom SØS’ene og NOS’ene kan brukes for å presisere individadressering av kunnskap. I og med at SØS’ene er nevnt mens NOS’ene er utelatt, sier redaksjonen at kunnskap som ikke umiddelbart kan adresseres til et enkeltindivid feller utenfor. Også NOS’ene er selvfølgelig forfattet av en eller flere personer, og det framgår av forordet hvem disse er. I norsk offentlighet og forvaltning har NOS’ene vært en mye viktigere enn SØS’ene, tenk for eksempel på folketellingene for 1910, 1920 og 1930, hva skulle vi gjort uten dem? Men nå fins det en tredje form for kunnskap som naturligvis er menneskeskapt, men som ikke lar seg adressere verken direkte eller indirekte til en person eller til en gruppe av personer. Hvis en person på 1500-tallet skrev en bok, var det etter all sannsynlighet en kommentar med religiøst innhold. Skriver en person en bok i dag, er det mest sannsynlig en roman. For en sånn endring i sjanger og innhold, som også er menneskeskapt, er individadressering utilstrekkelig for å forklare fenomenet. Spørsmålet om adressering ikke bare av kunnskap, men også av historiske begivenheter, av handling helt generelt, går til kjernen av hva redaksjonen for et biografisk leksikon selvfølgelig må tenke gjennom.

Et biografisk leksikon springer ut av en idé om at kunnskapsproduksjon og historiske begivenheter er direkte individadresserte fordi det er et ektefødt barn av den liberale ånd som nedkjempet arvelige og tilsynelatende evige og uforanderlige hierarkier. Dette programmet var knapt gyldig for den første utgaven av Norsk biografisk leksikon, og det samme programmet for den nye utgavene måtte nødvendigvis føre til et enda mer fortegnet bilde?

Ingen kan forlange at leksikonredaksjonen skulle ha løst de vanskeligste historiefilosofiske problemer, men det virker ikke som om den har vært klar over eksistensen av dem når den i forordet skriver at verket skal gi «et representativt innblikk i norsk historie» og at det skal være en «norgeshistorie i biografiform».

I hvilken forstand kan et slikt verk bli representativt, det er en heller sterk påstand at norgeshistorien lar seg framstille i biografiform. Refleksjonsnivået i redaksjonen, som for ordens skyld består av Knut Helle (leder), Guri Hjeltnes, Even Lange og Lars Walløe, kan ikke sies å være høyt på dette punktet!

Konsekvensene viser seg raskt. For eksempel er verken Olav Bjerkholt eller Ådne Cappelen eller Svein Longva, som har vært hovedpersoner i utviklingen av og vedlikehold av modellverktøyet som har vært et helt avgjørende og grunnleggende premiss for den økonomiske politikken de siste 30 åra, kommet med. Mens en spaltist i Dagbladet, Andreas Hompland, fru Ibsen og fru Bjørnson er tatt med. Ingen av fruene var naturligvis med i den første utgaven. Målt mot ambisjonene i forordet blir dette verken representativt eller norgeshistorie i biografiform. Redaksjonen har valgt personer som har vært kjent i en triviell betydning av ordet, det vil si idrettsfolk, underholdningsartister og mediekjendiser. Dette er ikke uten videre galt. Men uten at det framgår i enkeltbiografiene på hvilken måte slike personer i dag spiller en viktig rolle, blir også dette mislykket. Her er det adressering i en annen forstand som svikter, det blir ikke vist i hvilken forstand dette feltet og slike personer er historisk viktige.

Kunstforakt
Det er ikke fruene det skal stå om, det er herrene, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Det er ikke bare sånn at Bjørnson og Ibsen er kommet med, men det er også dem som gis størst plass. Når verket skal gi et «representativt innblikk i norsk historie» blir dette galt, på nær sagt alle måter. Det er ikke bare slik at Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Solveig Christov og Hans Henrik Holm gir verket en ubegrunnet litterærestetisk slagside, men det som står inneholder lite nytt utover det som allerede er trykt om disse personene i litteraturhistorie etter litteraturhistorie. Kopivirksomhet kan ikke kalles et stort nasjonalt løft. Det er et lite og unyttig løft.

Dette er å gi kunsten en helt overdimensjonert plass i historien. Det grenser mot historieforfalskning å hevde at dette er representativ norgeshistorie. Men det er mer enn det. Dypest inne i denne overvurderingen av kunsten ligger det kunstforakt. Omtrent hver tredje person som omtales i leksikonet tilhører kunstfeltet. Hva ville middelalderhistorikeren Knut Helle ha sagt hvis hver tredje person som ble omtalt i leksikonet var middelalderhistoriker, men uten at det satt en middelalderhistoriker i redaksjonen? Hva ville Lucy Smith ha sagt om et leksikon hvis hver tredje person som ble omtalt var jurist uten at det satt en jurist i redaksjonen? Kunstforakten kommer blant annet til uttrykk i at ingen av de fire redaktørene har formalkompetanse innenfor kunstfeltet. De har heller ikke på annen måte vist seg som kompetente på litterære og/eller estetiske fagområder. For å skjerme seg for kritikk ser det ut til at de blitt hjelpeløse ofre for den poetokratiske lobbyen. Når redaksjonen i forordet hevder at verket skal være en norgeshistorie «sett gjennom vår tids briller og fortolket i lys av de nyeste forskningsresultater», blir det nettopp absurd at den nye utgaven gjeninnfører og rehabiliterer poetokratiet som den førende historiske kraften i Norge. Poetokratiet er mer framtredende i den siste enn i den første utgaven av leksikonet. Mens 1 av 5 tilhørte kunstfeltet i den første utgaven, er forholdstallet 1 av 3 i den nye utgaven.1 Det er absurd å hevde at dette er et resultat av «de nyeste forskningsresultater,» dette er et resultat av makelighetshensyn og mangel på gjennomtenkning av hvilke nye kriterier og adresseringsbegreper som kunne vært brukt for, om mulig, å gjøre et biografisk leksikon til en nødvendig utgivelse også ved overgangen mellom det 20. og det 21. århundret.

Verdensrekord i likegyldighet
Tida er inne for å forlate det prinsipielle planet og se litt mer systematisk på hvem som har kommet med og hvem som ikke har kommet med og, kanskje like pirrende, hvem har skrevet og hvem har ikke skrevet? Det er imidlertid nødvendig med enda en tur rundt grøten. Hvordan er det mulig å utgi sju tjukke bind på til sammen over 3500 sider uten at det har avstedkommet en eneste notis i en eneste avis, vel, det har vært to.2 Antakelig ville en faksimileutgave av Diplomatarium Norvegicum fått mer oppmerksomhet.

Hvordan er det mulig i den moderne biografiens tid å ha trykket ikke mindre enn drøyt 5000 omtaler av levende og døde personer uten at det har avstedkommet et pip? Det er et kunststykke, en bragd som fortjener den aller største oppmerksomhet. Her settes det verdensrekord i anstendighet, respekt, ærbødighet og forsiktighet. Nekrologene i Aftenposten er dristigere i personkarakteristikk og generell omtale enn biografiene i dette verket. For enda en gang å gripe til et eksempel fra Statistisk sentralbyrå eller Det statistiske Centralbureau som det het i 1882, mer presist til direktør Anders Nicolai Kiærs nekrolog over sekretær Jakob Neumann Mohn som døde brått 44 år gammel. Det skal ikke være unevnt at artikkelene om de to herrer i denne utgaven av Norsk biografisk leksikon er glimrende, men hva sa Kiær i 1882? Etter å ha gått gjennom Mohns produksjon og pekt på alle de områder av samfunnet han hadde undersøkt statistisk, sa han: «Skildringen av Mohns Virksomhet som Statistiker vilde imidlertid blive ensidig, dersom vi lot uomtalt en Mangel, som efter vor Opfatning for nogen Del gjorde sig gjældende ved hans Arbeidsmethode. Hans store Grundighed førte hans Undersøgelser til dels ind i en altfor stor Detail; hans kritiske Retning ledede ham undertiden til at vrage statistiske Data, som vistnok kunde være mindre gode, men derfor ikke ubrugbare, og han kunde af begge disse Grunde komme til at fordybe sig formeget i sine Undersøgelser. Men denne Feil – forsaavidt den fortjener dette Navn, da det jo særlig for Statistikeren fremfor alt gjælder at være nøiagtig, og en noget vidt dreve Nøiagtighed i ethvert Fald er ubetinget at foretrække for selv en mindre Grad af Overfladiskhed – denne hans Eiendommelighed altså, opveiedes ved hans klare Tænkning og utrættelige Flid, som gjorde, at hans Arbeider trods den Omhu og Forsigtighed, hvormed han udførte dem, alligevel i det hele skred raskt frem.»3 Var det ufin tale foran en gråtende enke og en farløs barneflokk? Det var herlige tider da folk kunne snakke rett ut. Kjær ville ikke være ensidig, sa han. Slik klar, realistiske tale er mangelvare i Norsk biografisk leksikon.

Dette er muligens et verk for forskningsbiblioteker, ikke laget for å vekke oppmerksomhet. Er ikke kritikk for mangel på medieomtale derfor illegitim? Redaksjonen skal ikke slippe unna så lett. Redigeringen av verket er nettopp mediastyrt ved at bare på forhånd kjente personer, det vil si personer fra det som er kalt direkte individadresserbar virksomhet er tatt med. Et eksempel er at kjente forsvarsadvokatene er omtalt, men er en eneste jurist kommet med på grunn av det arbeid hun eller han har gjort i lovavdelingen i Justisdepartementet? Eller hva skal man si til at i artikkelen om Kristian Ottosen, på en drøy spalte, er bare to avsnitt viet hans oppbygging av studentvelferden i Oslo og omstruktureringen av høyere utdanning? I dette landet har det så å si ikke skjedd noen ting etter 1945 uten at staten har vært en sentral og avgjørende, men hva byr den nye utgaven av biografisk leksikon på? Fru Bjørnson og fru Ibsen! Hvilken forskningsmessig nyvinning!

Banebrytende biografer utelukket
Nesten hver eneste biografiutgivelse de siste 25 åra har vært ledsaget av hissige avisdebatter om kildebruk, om hvor skillet mellom hva som er av offentlig og hva som bare er av privat interesse. Denne interessen for biografien har gjort at det på researchsiden må sies å være gjort store sprang framover i å finne fram nytt kildemateriale som har gjort det nødvendig å omvurdere ikke bare personers roller og prestasjoner, men også historiske begivenheter. Hvorfor har ikke dette smittet over på leksikonet?

Dette er ikke et retorisk spørsmål, altså et spørsmål som det ikke fins svar på. Redaksjonen har bevisst utelukket de to biografene som har skapt mest diskusjon med sine bøker: Kjartan Fløgstad som brukte to år av sitt liv på boka om poeten Claes Gill, Portrett av eit magisk liv fra 1988, og Halvor Fosli som arbeidet en årrekke med Kristianiabohemen. Byen, miljøet, menneska fra 1994. Hver på sitt vis var dette banebrytende biografiske arbeider, men Kjartan Fløgstad ble ikke spurt om å skrive om Claes Gill, Halvor Fosli ble ikke spurt om å skrive om Hans Jæger eller noen av de andre bohemene som er portrettert i den nye utgaven av leksikonet.4 Kan grunnen være at den sosiologiske og sosialhistoriske innfallsvinkelen har falt nordistene som redaksjonen ventelig har brukt som konsulenter, tungt for brystet? Rune Slagstad vakte debatt med sin bok De nasjonale strateger i 1998, en bok som nettopp trakk fram en rekke lite påaktede personer og ga dem en framskutt plass i en politisk mentalitetshistorie; han har heller ikke bidratt.5 Hvordan kan redaksjonen skrive i forordet at «forfatterne er blant Norges fremste eksperter innenfor de ulike fagområder» når den bevisst har unngått den fremste ekspertisen? Det er en frekkhet, men regningen for å servere den kom raskt på bordet og viste seg å være høy: Verket er i ferd med å bli glemt før det er komplett utgitt.

Reetableringen av kunstokratiet som skjer med denne utgaven av Norsk biografisk leksikon, er en følge av en dypereliggende og mer alvorlig feil og gir seg så graverende utslag også på andre områder og raserer hele verket. Det er ikke bare slik at redaksjonen ikke har maktet å utvide området for et biografisk leksikon til også å gjelde områder hvor individadressering ikke ligger i dagen, men den har også overlatt til profesjonene og fagområdene å foreslå hvem som skal være med. I stedet for å redigere etter noen overordnede prinsipper har den overlatt til de enkelte sektorer å foreslå utvalget på sine områder.6 Hver enkelt sektor har naturlig nok sett det som en oppgave å få flest mulig representanter med i leksikonet, men dette innebærer også at det har vært sektorinterne kriterier som har vært utslagsgivende for utvalget.

Pinlighetene stanser imidlertid ikke der, profesjonenes representanter skildres av medlemmer av den samme profesjon. Skal psykiatere få skrive om psykiatere? Skal skjønnlitterære forfattere skrive om andre skjønnlitterære forfattere? Jurister om jurister, leger om leger, offiserer om offiserer og så videre? Nei, dette er både uholdbart og amatørmessig. Verket blir bare en summering av allerede eksisterende profesjonsfortegnelser, litteratur- og kunsthistorier som allerede fins. Dette undergraver selvfølgelig berettigelsen til den nye utgaven.

Verket er i en forstand laget etter en korporativ modell, sektorene er invitert til å foreslå både biografer og biograferte, mens redaksjonen har forsøkt å balansere resultatet. Særlig vellykket er heller ikke dette, men merker for eksempel på emner og personvalg at Hans Fredrik Dahl med sin utrettelige flid dessverre har vært en nær rådgiver for redaksjonen, og har fått med alle sine Alte Kameraden. Uansett har sektorene gjennom deltakelsen på korporativt vis bundet seg til resultatet. Verket er utformet etter den samme modellen som har vært brukt i samfunnet etter 1945, men mennene og kvinnene i det korporative systemet glimrer ved sitt fravær. Dette er nettopp personer som har vært delvis skjult for offentligheten. En mektig finansråd er utelatt, men en person som har vunnet et par skirenn, skrevet et par romaner eller som har vært kommisarisk statsråd i Quislings nasjonale regjering har fått plass. Dermed glipper et av de mest fremtredende samfunnstrekkene etter 1945 for leksikonet.

Politikken underordnes monarkiet
Det er flau egenreklame når det står i forordet at verket skal bygge på «de nyeste forskningsresultater». Hvilke nye forskningsresultater er det som rettferdiggjør at Johan Nygaardsvold får 7 spalter mens kong Haakon VII får 14 spalter? I tillegg kommer det at artikkelen om kong Haakon ikke kan kalles en biografisk, men en artikkel som stort sett handler om krigen. Nygaardsvoldartikkelen derimot er uten lyte, her ønsker leseren seg mer, mens etter et par spalter om kong Haakon lengter leseren alt etter slutten. Likevel, helheten likner på og kunne kalles for kongefjesk, eller er det bare en slags misforstått mediestyrt folkelighet i redaksjonen? Det fins ikke en eneste tungtveiende historiefaglig grunn til at alle kongefamiliens medlemmer skal omtales i Norsk biografisk leksikon. Her dreier det seg om et historiefaglig forfall av enorme dimensjoner. Siden det fins en tidligere utgave å sammenlikne med, er det mulig å måle forfallet. I den første utgaven av leksikonet fikk hong Haakon VII 1 og 1/2 side mot Nygaardsvolds 18. I den første utgaven fikk Bjørnson 70 sider og Ibsen fikk 35 sider. Av en eller annen merkelig grunn har både Ibsen og Bjørnson også fått 14 spalter i den nye utgaven. Disse tallene kan brukes til å regne ut en kongeindeks etter følgende formel: over brøkstreken antall sider/spalter om kong Haakon VII, under brøkstreken antall sider/spalter brukt på Ibsen + Bjørnson + Nygaardsvold og så ganges differensen med 100. For NBL 1 blir kongeindeksen 1,2 mens indeksen for den siste utgaven blir 250. Dette er en økning i kongeindeksen på ufattelige 208 prosentpoeng. Ser vi på forholdet mellom storting og kongedømme over brøkstreken, kong Haakon og under brøkstreken Nygaardsvold blir tallene henholdsvis 8,3 og 200. Hvordan kan dette forklares? I alle fall ikke med nyere forskningsresultater.

Det vil være altfor lettvint å søke forklaringen i lederen av redaksjonsrådet, Knut Helles biografi, og hevde at når en middelalderhistoriker som nettopp ifølge leksikonet har skrevet sitt første hovedverk om det sterke kongedømmet på 1200-tallet, hans andre hovedverk heter Konge og gode menn i norsk riksstyring 1150-1319, måtte dette bli resultatet. Knut Helle vet godt at han ikke kan la sine analyser av middelalderens samfunn være veiledende når han skulle være hovedredaktør for biografisk leksikon. Det er vanskelig å finne noen annen forklaring på denne utviklingen annet enn at det er nettopp den generelle utviklingen som har flyttet oppmerksomhet fra storting til kongehus. Betyr det at redaksjonen bare har vært et viljeløst medium for tidsånden og at det i virkeligheten er Se og Hør som redigerer leksikonet? Det vil heller ikke være riktig, redaksjonen forklarer at arbeidet med utvalget «har tatt flere år og er gjennomført med hjelp fra et stort antall fageksperter fra de ulike fagområder som verket dekker.» Men så følger det noen refleksjoner om umuligheten av å anvende helt objektive kriterier, og så faller redaksjonen ned på utvalget av personer «nødvendigvis» må «gjenspeile vår egen tids oppfatning av hvem og hva som er «viktig» eller «interessant» i historien.» Det er riktig, men også trivielt, og det blir for defensivt å klynge seg til fraser om at alle er barn av sin tid. For hvis det er slik at verdensånden i en eller annen form uansett setter seg gjennom, trenger den heller ikke noe biografisk leksikon. Redaksjonen må da i det minste ta ansvar for at verket i årevis vil skape oppfatninger om hvem og hva som er viktig og interessant i norsk historie.

Følg pengene?
Ettersom det er vanskelig å finne kvalitative, nye og dristige historiefaglige grep i redigeringen av verket, kunne det være fristende å lete etter andre grunner til utgivelsen. Utgiveren, Kunnskapsforlaget, ble stiftet i 1975 og eies med en halvpart hver av Gyldendal og Aschehoug. Etableringen skjedde ved at de to forlagene overdro alle alfabetisk ordnede bøker og verker, først og fremst de store leksika, men også andre oppslagsverk samt fremmedspråklige og norske ordbøker til Kunnskapsforlaget. Det hadde fullført den tredje utgaven av Store norske leksikon fra 1995 til 1999. Salget av den nye utgaven gikk dårlig og Kunnskapsforlaget hadde samtidig brukte mye midler på ulike forsøk på å digitalisere oppslagsverker. Objektivt sett kunne trenge en ny stor oppgave som det burde følge penger med. Det vil likevel være helt feil å hevde at nyutgivelsen var økonomisk begrunnet, og at det er forklaringen på det tamme og slette redaksjonelle arbeidet.

I 1998 ble det inngått en avtale mellom Institusjonen Fritt Ord og Kunnskapsforlaget som vil resultere i overføring av om lag 20 millioner kroner fra 1998 til verket er fullført i 2005.7 Kultur- og kirkedepartementet vedtok også å bevilge et årlig beløp på 1 million (1998-kroner) fra 1998 til 20058 som i alt vil komme til å utgjøre i alt snaut 9 millioner koner. Da arbeidet med Norsk biografisk leksikon startet i 1998 kunne Kunnskapsforlaget altså se fram til en støtte på nesten 29 millioner kroner.

Veien til støtten var følgende: Kunnskapsforlaget søkte 19. januar 1996 Det kgl. Kulturdepartement om 24 millioner kroner (1996-kroner), og kunne i søknadsbrevet skilte med en støtte fra Institusjonen Fritt Ord på 750 000 kroner. I et nytt brev av 5. juni 1996 tar Kunnskapsforlaget initiativ til et møte mellom departement og forlag. Videre heter det: «Til et slikt møte er det svært ønskelig at det også inviteres representanter for Institusjonen Fritt Ord, som foruten å ha bevilget støtte til forprosjektet, også deltar aktivt i den faglige planleggingen av verket.» Det neste brevet fra Kunnskapsforlaget til Kulturdepartementet er datert 18, februar 1997 og søker nå om 25 millioner kroner (1997-kroner) og i mars 1998 gir departementet tilsagn om statstilskudd på 500 000 kroner per halvår i de årene leksikonet utgis, som indeksregulert altså utgjør snaut 9 millioner kroner.9

Institusjonen Fritt Ord bevilget deretter et beløp tilsvarende, indeksregulert, 20 millioner kroner, slik at prosjektet kunne starte ganske umiddelbart. Ifølge Kunnskapsforlagets styreprotokoll kom henvendelsen om en ny utgave av Norsk biografisk leksikon fra Institusjonen Fritt Ord.10 Institusjonen Fritt Ord svarer på forespørsel at sakspapirene vedrørende støtten til Norsk biografisk leksikon ikke er tilgjengelige for offentligheten.11

Følg nettverket
Det er svært vanskelig og delikat å avgjøre hvorvidt Kunnskapsforlaget (og dets eiere) og Institusjonen Fritt Ord har operert som en part overfor departementet, og i hvilken grad departementet har vært klar over dette. Av korrespondansen framgår det ikke om det ble noe av det foreslåtte møtet. I alle land hvor det utgis biografiske leksika i dette omganget er offentlig og annen støtte en forutsetning. Penger er ofte roten til mye ondt, men det kan ikke være dem som er skyld i at det nye biografiske leksikonet er lite nyskapende. Med 29 millioner kroner ville det naturligvis vært mulig å lage et godt biografisk leksikon, selv om fristen var kort fra støtten ble gitt til første bind måtte publiseres. Kan det være systemet av bekjentskaper eller det sosiale nettverket som var nødvendig for å skaffe pengene, som har gjort resultatet tamt og lite originalt? Redaksjonssammensetningen er påfallende. Ingen av medlemmene i redaksjonsrådet har utmerket seg som moderne biografer, ingen av dem har faglig bakgrunn fra de estetiske fagene som til de grader dominerer verket. Det er forbitrende å tenke på hva slags verk som kunne ha blitt resultatet av et redaksjonsråd organisert rundt nyskapende og kritiske biografer.

Preben Munthe, formann styret for Institusjonen Fritt Ord 1981-2000 og formann i styret for Aschehoug 1979-92, tok initiativ til at det burde komme en ny utgave av Norsk biografisk leksikon i annen halvdel av 1990-åra. Preben Munthe var den gangen også leder av redaksjonsrådet for Store norske leksikon. Tankegangen bak initiativet var at en ny utgave av biografisk leksikon var nødvendig for å fylle et hull i den nasjonale faglitteraturen, det forelå et stort leksikon, det forelå en nasjonal topografi og planer for en norsk ordbok (Norsk Ordbok 2014).12

Er det slik at plassene i redaksjonsrådet er blitt tildelt som takk for hjelpen? Gjennom Preben Munthes person var det etablert nær forbindelse mellom Fritt Ord, Aschehoug og Kunnskapsforlaget, men i 1998 var Preben Munthe ute av Aschehougs styre. Da var det Erik Rudeng som satt i styrene til Aschehoug og Fritt Ord. Dessuten satt Guri Hjeltnes13 i styret til Institusjonen Fritt Ord og ble med i redaksjonsrådet for Norsk biografisk leksikon. Her kan det føyes til at både Knut Helle, Guri Hjeltnes og Even Lange fra redaksjonen av Norsk Biografisk Leksikon er viktige Aschehoug-forfattere og verkredaktører. Videre at Liv Bliksrud også er en Aschehoug-forfatter som sitter i Styret i Institusjonen Fritt Ord. De tette båndene mellom Aschehoug, Kunnskapsforlaget og Institusjonen Fritt Ord er med andre ord ført videre.

Uansett kan det ikke antas at nærheten mellom redaksjonen av Norsk biografisk leksikon, eierne av Kunnskapsforlaget, Kunnskapsforlaget og Institusjonen Fritt Ord, skaper et redaksjonelt klima preget av gjensidig beundring, av en selvtilfredse og selvdyrkende mine, denne nærheten skaper snarere et konfliktunnvikende klima som svinger mellom tamme og forsiktige artikler og pompøse og rosende artikler som må være flaue for dem det gjelder. Det virker som om personene som er involvert i verket har for mange hensyn å ta på grunn av de nettverkene de er surret inn i. De er på grunn av alle verv og roller bundet og ufrie, det er blitt så mange hensyn å ta at de må trippe av sted i redsel for å tråkke folk på tærne. Å utfordre konvensjoner og vanetekning har blitt utenkelig og umulig for en redaksjon som har vært bundet av synlige og usynlige bånd. Blir ikke nærheten mellom Kunnskapsforlaget og Fritt Ord et problem? Man kan ikke vente at styret i Institusjonen Fritt Ord skal kritisere sine egne medlemmer?14•

Noter

1. Baserer seg på opptelling av bind 2 i de to utgavene av leksikonet. I den første utgaven tilhørte 63 av 356, i den andre 190 av 562 kunstfeltet eller var biografert fordi de drev med virksomhet som falt inn under organisasjonene under Norges Kunstnerråd.

2. Dagbladet 4.11.99, Hamar Arbeiderblad, uten dato, 2003

3. Meddelelser fra Det statistiske Centralbureau, Første Bind, No. 4. 1882. s. 60.

4. Opplyst av Fløgstad og Fosli.

5. Rune Slagstad opplyser at han først ble spurt, men siden sa nei til å bidra i verket.

6. Bekreftet av hovedredaktør Jon Gunnar Arntzen på møtet i Norsk biografisk selskap 27.4.04

7. E-post fra Institusjonen Fritt Ord, 8.6.04.

8. Kultur- og kirkedepartementet, e-post 10. juni 2004.

9. Kulturdepartementets brevjournal, jnr. 96/397-001,003,008 og 397 KU/KU2 HS

10. Opplyst fra Kunnskapsforlaget, telefon 11.6.04.

11. Institusjonen Fritt Ord, e-post 11.6.04.

12. Preben Munthe, telefon 11.6.04

13. Årsberetninger 1998 fra Institusjonen Fritt Ord og Aschehoug.