Sju dager i Sameland
av Martin Gaarder

Jeg spør om han har noe nytt på gang. Han forteller at han er i ferd med å sette sammen en geriljagruppe. Med på laget har han både en våpenekspert og en ekspert på taktikk. De planlegger geriljakrigføring mot den norske staten, for å få opprettet en samisk stat – en nasjonalstat, understreker han.

Sápmi.
Jeg er framme ved målet for reisen – Karasjok. Hovedstaden i landet som strekker seg over fire stater, Sameland eller Sápmi. Ved den indre stasjon, som det heter i Joseph Conrads Mørkets hjerte, står en samisk TV-underholder og fantaserer høyt om et voldsironisk plott til sin tredje crazy-humorserie på NRK 1. "Same-opprøret" er arbeidstittelen.

– Strategien er de ikke helt enige om internt i geriljagruppen, men de er inspirert av kidnapping i Colombia og lignende metoder. Det er også viktig for dem å lære av de feil som ble gjort i fortiden, som den gangen en sameaktivist sprengte av seg hånda under Alta-aksjonen. Skal man sprenge ei bru, er det viktig å ha utstyret i orden, påpeker Ole Rune Hætta.

– Det som totalt dominerer politikk og åndsliv i Sameland er visjonen, eller illusjonen, om samisk herredømme over land og vann en gang i framtiden. Det er lite fokus på hvordan enkeltmennesker har det her og nå. Er det noen som virkelig trenger Sametingets oppmerksomhet nå, er det de homofile og lesbiske samene, sier Anna Anita Hivand.

Sápmi.
Selv er hun blitt diskriminert på det groveste av det samiske maktapparatet. Intervjuet hun ga til et av Sametingets magasiner om hvordan det er å være lesbisk same, ble aldri trykket. Og da hun ville ta til motmæle mot sensuren, rykket Sametinget ut og erklærte henne for syk og utilregnelig.

Slik oppsummerer 37 år gamle Anna Anita Hivand fra Karasjok det som skjedde. Konflikten med den politiske ledelsen på Sametinget utviklet seg til en bakvaskelse av henne, noe Sametinget til slutt måtte innrømme og beklage.

Noen ganger sier jeg de andre når jeg mener vi. Andre ganger sier jeg vi, og lurer på hvilket gruppefellesskap jeg egentlig flagger ved å si det. For meg er det ingen selvfølge at de andre er dem med innvandrerbakgrunn. Eller at vi for eksempel er oss muslimer.

– Hvorfor kommer dere hit og vil skrive om æresdrap? Vi snakker ikke om æresdrap her. Hvis en kristen mann hadde drept sin datter, ville dere dratt til kirka da? sa mannen med det furete ansiktet på fattig norsk, og hyttet mot meg med pekefingeren. Han ville ikke la seg intervjue eller la meg intervjue noen andre i den muslimske menigheten. Først var argumentet at jeg ikke var muslim og sikkert ikke visste noe om det. Da jeg sa at jeg var muslim, mente han jeg løy. Jeg stod jo der med blokk og penn i hånda, og representerte de andre, majoritetsnordmennene, mediene, "de som skriver stygt om oss muslimer". Han var kanskje redd for å bli misforstått, mis-tolket, eller bli hengt ut til spott og spe. Der og da var jeg Mediene i egen høye person. – Du er ikke en av oss, sa han. – Du vet ikke hvordan vi har det. Jeg måtte til slutt bare gå.

Justisminister Odd Einar Dørum har lært seg merkevarebygging – tidsmessig markedsføring av gamle tvangsmidler med mer fengende branding, eller brennemerking om du vil. Det første spede forsøk Dørum gjorde med branding var lanseringen av Catch, et litt infantilt navn på spesialenheten mot organisert kriminalitet. Nå skal fengselskøen fjernes og kriminelle rusbrukere komme i behandling med konseptet drug court.

Odd Einar Dørum har som uttalt mål å være en synlig justisminister. Hans aktivitetsnivå er manisk. Og wenn Odd Einar eine Reise tut, har han alltid noe stort å fortelle om ved hjemkomsten. Det var det ikke tvil om etter studieturen til Irland i fjor. Med like brennende tiltakslyst som da han kom fra USA etter å ha fått juridisk oppdatering i terrorkrigens krav, kom han nå med en overstrømmende begeistret fortelling bare Dørum kan oppvise – i skarp kontrast til de fleste av dagens matleie politikere.

Denne gang dreide Dørums speed-fortalte kriminalpolitiske nyhet seg om Dublins drug court-system, der narkomane lovbrytere dømmes til behandling fremfor tradisjonell fengselsstraff. Behandlingen skal være en form for juridisk frivillighet. I Norge vil den juridisk definerte "frivillighet" bety det man er villig til å gjøre istedenfor å sitte i fengsel.

Sosialdemokrater har aldri helt skjønt hva sivilsamfunn egentlig skal være godt for.

Selvsagt er det fint med en flora av fritids-organisasjoner, idrettslag, avholdslag, menigheter og kirkesamfunn, stiftelser og selvhjelpsordninger, kooperativer, fagforeninger, pasientorganisasjoner, miljøaktivister, antikapitalister, velforeninger og besøksvenner. Men at rasekattklubben, Rotary og Røde Kors skulle ha noen funksjon utover det de til enhver tid driver med, er en fremmed tanke.

Deres bidrag må nødvendigvis være begrenset, for velferd bygges ovenfra gjennom politikk, planer og profesjoner, ikke gjennom tilfeldige ordninger fra sivile aktører. Skal slike grupper få statsstøtte bør de fremme velferdsstatens mål, ikke sine egne, mener sosialdemokratene.

Gjerde
– Det er best å ha sitt for seg,
sa han Torstein og gjerde seg inn
med piggtråd i fjell og fjøre
– slik hegna han garden sin.
Dei gamle beitte i hop, dei,
men mangt er no endevendt.
Han Torstein er komen på kyrkjegard
i ein karm av kvit sement.

1947

For tiden flyr
Ned Rorem i samtale med Håkan Lindquist

Det er en av de siste dagene i oktober, og jeg spaserer langs Broadway i øsende regn på vei til komponisten og forfatteren Ned Rorems leilighet på Upper West Side i New York. Han står i døra og venter på meg når jeg kommer ut av heisen. Han smiler, varmt og vennlig, tar meg i hånden og ønsker velkommen. – Jeg har satt over te.

New York.
For tre dager siden fylte han 80 år, men ser snarere ut som en ungdommelig 65-åring. Jeg følger etter ham inn i en stor og lys stue; veggene er mer eller mindre dekket med kunst, oljemalerier, akvareller og noen tegninger. Bak det svarte Steinway-flygelet i hjørnet henger det fire bilder av Jean Cocteau. To av dem er portretter av Rorem, de andre er dedisert til ham. Jeg slår meg ned i den ene sofaen. Ned setter seg i den andre, skjenker te i to kopper og byr på en stor og mektig sjokoladekake. Han gafler i seg en kjempebit og jeg tenker på noe han har sagt flere ganger i bøkene sine: "Jeg er bare et barn." Så ser han opp og kikker ut gjennom vinduet. – Jeg bare elsker lyden av regn.

Oslo-Filharmoniens kunstneriske leder Sir André Previn liker ikke uttrykket "cross-over" Selv har han dirigert verdens ledende orkestre, er klaversolist og akkompagnatør i særklasse, tar ut subtile nyanser i kammermusikalsk samspill og skaper evig øyeblikksmusikk innen jazz. Men han avfeier spørsmålet om det finnes noe han ikke kan gjøre: – Jeg komponerer, spiller og dirigerer. Det er det hele.

André Previn ligner en distingvert musikkprofessor. Han spruter ikke om seg med ytre karisma. Han har problemer med det ene øyet og beveger seg forsiktig. I 1996 ble han adlet av dronning Elisabeth, en ære han deler med få amerikanere. Kanskje mente dronningen at hun ga tittelen til en landsmann, da han etter 20 år i England ble tatt for å være engelsk av selv nære venner og kolleger. Men Previn ble født og vokste opp i Berlin og er omtalt i boken "Kjente tyske dirigenter". Han har besøkt Wien så mye at han føler seg hjemme der. Allikevel sier Previn at han i person og musikk er amerikaner. USA ble Andrés hjemland etter at han som 9 år gammel jøde i 1939 ble tvunget til å emigrere med familien først til Frankrike, og siden til USA.

Over grensen. En smuglersonate i to satser
av Aage Borchgrevink

Hva er det som driver de blodige konfliktene i Kaukasus, og hvordan ser de ut på nært hold? Sommeren og høsten 2003 reiste jeg til Tsjetsjenia på nordsiden og Georgia i sørhellingen av Kaukasus. Et iøynefallende trekk er hvordan den svarte økonomien preger regionen på tvers av grensene. Smuglerrutene er pulsårene i et regionalt kriminelt system som holder og holdes oppe av konfliktene i området. Men nysgjerrige besøkende er ikke populære.

Kaukasus.
Det er en varm dag. Vi kjører en liten Zhiguli. Sjamil, sjåføren, girer om. En Zhiguli kan komme opp i forbausende hastigheter tatt i betraktning at den ser ut som den er laget av lego og kjører på bensin med tilbakestående oktan-score. På mange måter er Zhigulien det perfekte fremkomstmiddel: Den vekker ingen oppmerksomhet, den klager ikke over hullene i veien, den tar deg dit du skal. Vi fyker fremover, mens motoren hviner og luften dunker fra det åpne vinduet til Eliza. Steppen strekker seg til begge sider, vi er langt fra fjellene og det er få landsbyer i dette området.

USA sett fra Norge sett fra USA
Bokessay av Peder Anker

I lys av de siste års politiske og økonomiske jordskjelv, fremstår 1990-tallet som et herlig tiår. Etter kommunistregimenes fall i 1989 vokste nye demokratier frem, FN fremsto som en viktig organisasjon, og man kunne glede seg over militærnedrustning i en skala man få år tidligere bare drømte om. Etter årtier med antiamerikanisme (knyttet til Vietnam-krigen og Ronald Reagan), kunne man risikofritt elske Amerika.

New York.
Enten man brukte Mac eller PC, på 90-tallet drømte man om landet som frembrakte datamaskinen og tilhørende programvarer. Rå børskapitalisme ble omfavnet, ikke minst av Arbeiderpartiet, som heiet frem folkeaksjer i Telenor og Statoil slik at alle kunne bli spekulanter. I skyggen av økonomisk vekst og internett, skrev humanistene og samfunns-viterne varmt om kulturelt og biologisk mangfold, semiotikk, språkspill og dekonstruksjon – temaer som reflekterte transatlantisk akademisk idéutveksling og samarbeid. Tiåret kulminerte med en heidundrende nyttårsaften for år 2000, og en apokalyptisk frykt for Y2K.

Flatbankere, puselesber og femmer
av Ellen Mortensen

Freud hevdet i sin tid at enhver elskovsakt er en folksom affære. Hvilke skyggefigurer er det da som befolker lesbeparets seng? spør Ellen Mortensen og retter søkelyset mot denne lyssky, seksuelle praksisen i vår kultur … Lesbe-sexen hjemsøkes i dag av tre mer eller mindre fiktive figurer, nemlig flatbankeren, puselesba og femmen.

Lesbesex er et lite påaktet fenomen i vår kultur. I dag finnes det tonnevis av litteratur om heterosex og et betydelig materiale om homosex mellom menn. Når det gjelder lesbesex er materialet sparsomt. De som i hovedsak har befattet seg med fenomenet er lesbene selv, noe som kommer til uttrykk i en del mer eller mindre useriøse publikasjoner med opphav i sekteriske lesbemiljøer. Vitenskapelige studier lar imidlertid vente på seg, og i det offentlige rom blir tematikken sjelden berørt, langt mindre behandlet med frisinn og åpenhet.

Slutter vi noensinne å føle oss som fjortiser i enkelte situasjoner? Jeg synes jeg rett som det er er innom den følelsen av å være totalt utenfor og ikke skjønne noenting.

Sjuendeklassingene jeg har tatt bilder av, står på nippet til å bli tenåringer. Jeg ville fange forandringen i ansiktene. Ikke alle tolvåringer har selvtillit til å bli portrettert, det er antakeligvis noen av de tøffeste som er med. Det var bra å oppleve så kule nesten-tenåringer.