– Jeg ligger under et tre i høstsol på Arlington National Cemetery, Washington DC. På USAs æreskirkegård omgitt av mer enn 260 000 døde amerikanske soldater, spør jeg meg selv: Kan nordmenn fortsatt dø for USA? Er det nødvendig å elske USA for at norsk utenrikspolitikk skal være hjelpsom og forståelsesfull overfor verdens sterkeste makt? Hva vil vi i Norge egentlig med USA?
Jeg har akkurat passert graven til en mann med det norskklingende navnet Halvorsen, Alfred tror jeg det var, som ga sitt liv i krig for USA i forrige århundre. Norges nærmeste allierte gjennom mer enn 50 år vil stadig vekk noe med Norge: Fra tid til annen kommer en telefon fra Washington DC om politisk støtte, kanskje noen soldater og fly til en krig langt av sted.

Der jeg ligger under treet på Arlington tenker jeg: Hvor hjelpsomme, plagsomme eller uinteressante bør Norge gjøre seg når USA turer frem og ber om politisk støtte og militær bistand? Jeg er sikker på at USA er viktig for Norge. Det er viktig å ha et godt forhold til USA. Men hvorfor og hvordan – på hvilke betingelser? Norsk hjelpsomhet vil bestemme hvor mye goodwill Norge får fra USA. Hva får Norge igjen fra USA ved å vise hjelpsomhet?

Norge må bli mer kynisk i forhold til USA. Utgangspunktet må være at Norge har nasjonale interesser vi må ta vare på. Gradvis vokser et argument frem:

Dersom USA er nyttig og hjelpende overfor norske nasjonale egeninteresser bør norsk utenrikspolitikk gi støtte til USA – eller ligge lavt hvis USAs utenrikspolitikk er uklok. Hvis USA derimot ikke gir mye støtte eller hjelp overfor norske interesser, er ikke USA særlig nyttig for Norge. Da bør det ikke være noen automatikk i å støtte eller ligge lavt overfor USA. OK, det er mitt utgangspunkt, men hvilke handlingsvalg har norsk utenrikspolitikk egentlig i forholdet til USA de nærmeste årene?

Det er fire alternative hovedveier Norge kan følge. Norge kan velge en hjelpemaktslinje der utenrikspolitikken tar sikte på velvilje og støtte selv om USA skulle fortsette med uklok og egenrådig unilateralistisk utenrikspolitikk. Alternativt kan Norge slå inn på en opposisjonslinje sammen med stater som Tyskland, Frankrike, Russland og Kina for å balansere USAs makt. Det er to ytterpunkter. Norge kan også velge en ligge lavt-linje for ikke å legge kjelker i veien for USA, men uten å aktivt støtte USA. Den beste måte å gjøre dette på uten å irritere USA kan være ved å fremstå uinteressant som politisk eller militær medhjelper. Sist, men ikke minst kan Norge slå inn på en utpreget egennyttelinje der gevinsten av hjelpsomhet overfor USA måles mot USAs evne og vilje til å hjelpe Norge med å ta vare på våre nasjonale interesser. Der må diskusjonen begynne, slår det meg, mens tankene går i retning av historiske linjer i norsk utenrikspolitikk.

Disse alternative hovedveiene springer ut av fire tradisjonelle strømninger i norsk utenrikspolitikk. Dette er den atlantiske orienteringen, den kontinentale, FN og u-lands-bistand. Den atlantiske orienteringen har i hele etterkrigstiden stått sterkere enn den kontinentale, som har vært, og fortsatt er, primært en handelspolitisk forbindelse til resten av Europa. FN utrykker norske ønsker om en bedre organisert og fredelig verden, men FN-tradisjonen må ofte vike når den kolliderer med den atlantiske. Slik har det tradisjonelt vært, inntil Irak-krigen våren 2003 da FN-tradisjonen for første gang overtrumfet den atlantiske tradisjonen i et spørsmål som var avgjørende for Norges nærmeste allierte, USA.

Holst og norske nasjonale interesser
Forståelsen og ivaretakelsen av norske nasjonale interesser er svak i Norge. Det er kanskje ikke så overraskende i en ung, umoden og idealistisk stat som Norge. Landet er jo tross alt ikke engang hundre år. Med unntak for Norges fremferd i nære havområder og i arktiske strøk, har nasjonale interesser vært styrende i liten grad.

Men hva er egentlig nasjonale interesser? I USA er "national interests" et politisk imperativ for å sikre økonomisk, politisk og militær innflytelse. Norge er en småstat, men jeg kan ikke se at Norge blir en egoistisk og enda mer selvopptatt stat om vi tenker litt mer på hvordan nasjonale interesser tas vare på.

Det er typisk norsk å være "verdensmester" i verdier og idealer. Vår nasjonale selvfølelse fylles med stolthet gjennom idealisme vi viser og freden vi ønsker å bidra til der det er konflikter og nød. Dette er viktig arbeid, og nødvendig for at Norge skal ha en såkalt internasjonal profil. Men det vil ikke skade om nasjonale interesser skyves mer i forgrunnen. Hvor er det mer naturlig å begynne enn i forholdet til Norges viktigste allierte, USA?

Tilbake fra Arlington finner jeg frem til en bok av tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holst. Norsk utenrikspolitikk, argumenterte Holst i 1985, må først og fremst "beskytte Norge mot påføring av fremmed vilje med voldsmakt (…) påvirke fordelingen av goder og fordeler i det internasjonale samfunn til Norges gunst" og "fremme og verne vekst-muligheter for de verdier samfunnsorden i Norge bygger på."1

En amerikansk UD-tjenestemann jeg treffer noen dager etter Arlington bekrefter min uro: "Norge bør bli dyktigere til å definere hva som er landets nasjonale interesser, og snakke høyere om det. Nasjonale interesser er et språk som blir forstått i Washington DC".

Det later ikke til å være utviklet en strategi for hvordan et nært forhold til USA skal omsettes i beskyttelse av nasjonale interesser. Landets geografiske plassering gjorde Norge svært viktig for USA under den kalde krigen. I dag må Norge selv gjøre seg politisk relevant. En analyse av hvor viktig USA egentlig er for norske nasjonale interesser, mangler. Analysen må bygge på erkjennelsen som brakte Norge inn i NATO i 1949. Den gang ble USA det viktigste virkemidlet for å oppnå størst mulig handlingsrom mellom supermaktene. USA ble et virkemiddel for å oppnå nasjonale politiske mål. I troskap til denne erkjennelsen er det viktig å ikke blande sammen virkemidler på den ene siden og politiske målsetninger på den andre. Norges medlemskap i NATO i 1949 var ikke bare et valg av USA. Det var et fundamentalt valg av tenkesett – grunnleggende forankret i behovet for å ta vare på nasjonale interesser. Det vil derfor være et brudd med kontinuiteten i etterkrigstidens utenrikspolitikk ikke å analysere i hvilken grad USA kan være et virkemiddel også i fremtiden.

Bondeviks brudd
Da Bondevik-regjeringen – mye takket være statsministeren selv – valgte ikke å støtte USAs krig mot Irak våren 2003, var det et brudd med Norges tradisjonelle hjelpsomhet overfor USA. Den folkelige støtten for en opposisjonslinje mot USA er stor og økende. Det forsto ansvarlige politikere som Kjell Magne Bondevik, men han snakker ikke så høyt om det fordi han er statsminister. Han overlater snakkingen til Kristin Halvorsen og Åslaug Haga. I Irak-krigen ble norsk utenrikspolitikk snudd trill rundt. Fremskrittspartiet ble den utenrikspolitiske opposisjonen, mens SV som pleier å føle seg vel med opposisjonsrollen, ble den utenrikspolitiske førerhunden.

Regjeringens beslutning var et historisk svekkelse av norsk atlantisme. Norges standpunkt og toneleiet overfor USAs lå et sted mellom Tyskland og Storbritannia. Resultatet av denne balanseringen ble at Norge sluttet seg til en strategi som begrenset USAs makt til å fjerne Saddam Hussein. Taktisk bruk av folkeretten mot USA er en samlende parole i Norge og en rekke andre steder i Europa. Bondeviks balansegang mellom den atlantiske linjen og FN-linjen førte til at Norge la seg lavt og avventende, basert på en klok vurdering av at det var lite Norge kunne gjøre. Når FN-sporet ikke overraskende gikk i stå, fortsatte regjeringen sin ligge lavt-linje ved – i et svært neddempet språk – i praksis å slutte seg til Frankrikes profilerte motstand mot amerikansk hypermakt og unipolaritet.

USA der ute
Norges fremtidige forhold til USA må bygge på hvordan stormakten USA ter seg i årene fremover. USA er den eneste enkeltstående makten i verden som kan forsøke å definere hvordan den internasjonale orden skal se ut. USA kan være garantisten for en internasjonal orden basert på folkerett og multilaterale institusjoner. Alternativt kan USA gjennom sine unilaterale handlinger bidra til å undergrave den internasjonale orden. For tiden er USAs utenrikspolitikk preget mer av unilateralisme enn vilje til å handle sammen med andre nasjoner gjennom internasjonale institusjoner. Denne pendelen kan svinge noe. En demokratisk president i Det Hvite Hus vil trolig lytte til, og handle mer sammen med, andre land. Like fullt er det viktig å huske – uansett hvem som er president i USA – at amerikansk utenriks-politikk gjør USA til en utro institusjonalist og selektiv multilateralist. Enhver president i USA vil ha større omtanke for USAs nasjonale interesser enn en verdensorden bygget på fungerende internasjonale institusjoner og multilateralisme, dersom disse to hensynene er i konflikt med hverandre.

Dette reiser to spørsmål for norsk utenrikspolitikk. 1) Er den verdensorden USA skaper gjennom vekslende unilateralisme og multilateralisme i overensstemmelse med norske utenrikspolitiske verdier og nasjonale interesser? 2) Hvorfor skal Norge opponere mot en verdensorden som ikke er i samsvar med norske holdninger til folkeretten og multilateralisme når Norge likevel ikke kan endre USAs politikk?

De fire mulighetene
Slavisk etterlevelse av en doktrine om å være i opposisjon til USA eller utpreget hjelpsomhet vil – og bør i seg selv – aldri diktere norsk utenrikspolitikk. Norsk utenrikspolitikk må ta sikte på å løse problemer, og ikke markere en distinkt linje overfor USA. Like fullt er det klare trender i norsk utenrikspolitikk overfor USA. De fire linjene – opposisjon, hjelp, ligge lavt og egennytte – illustrerer hvilke handlingsvalg det vil stå politisk strid om i Norge i årene fremover. Derfor vil kampen stå om hvilke politiske koalisjoner som skal definere norsk utenrikspolitikk i forhold til USA.

Frelseren Norge: opposisjonslinjen
Norge er i dag preget av fraværet av folkelig støtte til en aktiv utenrikspolitikk – i forholdet både til resten av Europa og USA. Norge har en lang tradisjon for avskjerming. En utenrikspolitisk strømning som definerer lille Norges posisjon som i et utenforskap basert på forestillingen om nøytralitet, trekker på arven fra det uavhengige Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland, i landets første utenrikspolitiske redegjørelse i 1905: "Ser man paa forholdene udad, saa siger man altid med megen styrke: vi vil ingen udenrigspolitik have. Jeg (…) kan være enig i det, dersom man bare finder den rette begrænsning for udtrykkets betydning, at oppgaven maa være at holde os udenfor deltakelse i de kombinationer og alliancer, som kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle af de europeiske krigerstater".2

Utenforskapet er en av pilarene for en opposisjonslinje mot USA – og særlig i spørsmål om krig og fred. Opposisjonslinjen kan stampes opp av jorden i gressganger over hele landet, med villvekster selv i Utenriksdepartementet (UD). Det politiske argumentet for en opposisjonslinje er at USAs utenrikspolitikk ikke er bra for den globale verdensorden, og at USA skaper mer usikkerhet enn sikkerhet i verden.

Den folkelige støtten for en slik linje forener en kombinasjon av pasifistiske strømninger, antikolonialisme, utviklingshjelp, internasjonal solidaritet og en sterk tro på FN og folkerett som alternativ til stormakters herjinger. Her er mye tankegods med bred appell i norsk kollektiv småstatsbevissthet, som fra tid til annen skaper en eksepsjonell norsk form for internasjonal evangelisme. Hvis bare den norske forståelsen av hvordan internasjonal politikk fungerer – eller burde fungere – fikk råde, ville verden vært bedre. Jeg tror ikke dette er en dårlig fordring, men det gir ikke Norge mer rett av den grunn. I politikk, og ikke i mindre grad i internasjonal politikk, er det som kjent ikke bare nok å ha rett, men også få rett. Den norske formen for naiv evangelisme er en ganske vakker ting. Det er kanskje ikke så merkelig at disse forestillingene fortsatt lever vel i et land som inntil 9. april 1940 trodde krig angikk alle andre land i Europa – utenom Norge. At andre verdenskrig i Norge kan sammenlignes med et teselskap sammenliknet med slakterhusene ellers i Europa, kan forklare hvorfor en opposisjonslinje mot USA ignorerer brutale lærdommer i internasjonal politikk.

Dersom en opposisjonslinje skal ha noe som helst med praktisk utenrikspolitikk å gjøre, må forkjempere for en slik linje utforme sammenhengende svar på hvorfor, hvordan og i hvilke institusjoner Norge kan finne sammen med andre land som også ønsker å balansere USAs innflytelse. Det er avgjørende dersom en opposisjonslinje skal være utenrikspolitikk og ikke bare en slags eksepsjonell norsk sinnelagsetikk.

Den eneste mulige strategi for å balansere USAs makt er å bruke internasjonale institusjoner. Det eneste synlige resultat av en opposisjonspolitikk uten andre sterke allierte er at USA kjører over en knøtt liten norsk dump i veien uten å stanse, om ikke annet for å gi Norge en bot for å forstyrre internasjonal ro og orden.

Av de fire tradisjonene i norsk utenrikspolitikk er det bare en forening av FN-tradisjonen og den kontinentale tradisjonen som kan bringe en opposisjonslinje til det utenriks-politiske tegnebrettet.

Forkjempere for en aktiv opposisjonslinje mot USA må erkjenne at en slik linje kan ha sin pris for norske interesser. Under det rådende verdensbildet i Washington DC er resten av verdens land enten med eller mot USA. De fleste land kjemper for å bryte denne absolutte logikken. En aktiv norsk opposisjonslinje mot USA vil åpenbart skade Norges forhold til USA. Goodwill oppnådd gjennom norsk forståelse for USAs rolle i verden kan forsvinne som dugg for solen. Dette vil ikke tjene Norge den dagen vi trenger politisk kapital i Washington DC i kampen for hvalfangst, skipsfartsinteresser og grensestriden med Russland i Barentshavet.

Disippelen Norge: hjelpemaktslinjen
Det politiske argumentet for en aktiv hjelpemaktslinje overfor USA er at landet er demokratiets og markedsøkonomiens garantist i en verden der uorden og kaos truer. Norge bærer frukter av at USA holder orden i verden. Vi bør ikke bare surfe egoistisk på fordelene USA skaper, men vise takknemlighet og hjelpsomhet.

Hjelpemaktslinjen baserer seg på at USA vil noe med Norge, og at Norge stort sett vil det samme som USA. Norge er et lite instrument blant USAs mange små og store utenrikspolitiske virkemidler. Norge er en liten tang i USAs verktøykasse når det skal bygges koalisjoner av villige, nyttige og nødvendige hjelpestater. Hjelpemaktslinjen består i at "USA ringer, vi bringer": Alt fra norsk territorium som utgangspunkt for amerikansk etterretning mot Russland, ubetydelige norske militære styrker som utrykker politisk støtte for amerikanske kriger – og at Norge ikke legger seg som en liten dump i veien når USA kjører frem, men trer pent til side. Alt dette gjør Norge fordi det er i norsk interesse at USA er verdens sterkeste makt.

Norske politikere vil neppe hisse seg opp over såkalt amerikansk unilateralisme fordi dette er et uttrykk for nødvendig amerikansk lederskap i verden. USAs makt er rett, og retten formes av makten – USA – til Norges fordel. I den grad hjelpemaktslinjen minner om en av de fire tradisjonene i norsk utenrikspolitikk er det atlantisme med en dobbel dose Viagra.

Selv for ihuga tilhengere av en aktiv hjelpemaktslinje vil utbyttet for Norge måtte anskueliggjøres veldig konkret om det skal bli balanse i regnskapet. Norske soldater utsettes for farer og milliardene ruller ut av statsbudsjettet når Norge støtter USA –samtidig som norske korridorpasienter på sykehusene ikke kan gå på do om natten. Ved utpreget hjelpsomhet kan aktivister for en slik linje håpe på spesiell amerikansk oppmerksomhet på norske nasjonale interesser: Amerikansk hjelp til å hindre miljøkatastrofer på Finnmarkskysten der oljetankere er på vei fra Russland til USA, og resolutt amerikansk støtte i de fastlåste grenselinjeforhandlingene med Russland.

Hjelpemaktsaktivister kan fortsette tradisjonen med å bruke NATO-medlemskapet som et virkemiddel for å ha et nært forhold til USA. En aktiv hjelpemaktslinje gir Norge hittil uprøvde muligheter til å delta i europeisk integrasjon – eller snarere forsøke å forhindre europeisk integrasjon. Særlig dersom Norge var medlem av EU kunne Norge gjennom adgang til den europeiske gass, clutch og brems som regulerer EUs integrasjon – stille opp som velvillig hjelper for president Bushs bevisste forsøk på legge kjelker i veien for uønsket samling av Europa. Dette er i korte trekk et forsøk på splitt og hersk. Det er ikke så vanskelig for tiden ettersom det er fundamentale konflikter på kryss og tvers av Europa, blant annet om forholdet til USA. Å stille opp frivillig som brekkstang for USAs politikk overfor Europa gir selvsagt en viss goodwill i Washington DC som kan omsettes i politisk kapital.

Uten tvil vil en slik USA-hjelpsomhet ha en pris aktivister kanskje kan forsvare i forholdet til sentrale land i Europa. Det vil gjøre Norges forhold til Frankrike og Tyskland dårligere – land som er viktig for norske økonomiske interesser enten det er fisk, gass eller olje.

Håndlangeren Norge: ligge lavt-linjen
Ligge lavt-linjen er dagens norske politikk overfor USA i krigs- og fredsspørsmål. Norge tilpasser kartet når USA forandrer landskapet og fremstiller dette som Norges selvstendige standpunkt etterpå. En slik tilpasningslinje er naturlig for et lite land som ikke kan forme landskapet. Ligge lavt-linjen bygger på en nøktern vurdering av Norges minimale innflytelse i internasjonal politikk – fjernt fra troen på at Norge er et fyrtårn i verden. Ligge lavt-linjen tilsier at det er liten grunn til å stikke hodet frem hvis det kun fører til at det blir kappet av i Washington DC. Det er smartere for Norge å fremstille seg som unyttig enn umulig og vanskelig overfor USA.

Fordi ligge lavt-linjen ligger nærmest slik norsk utenrikspolitikk faktisk utøves, er dette den mest komplekse og kompliserte linjen av de fire. Kompleks fordi denne linjen trekker på tre av tradisjonene i norsk utenrikspolitikk. FN-tradisjonen gir argumentene Norge ofte støtter seg på om betydningen av internasjonale organisasjoner, multilateralt samarbeid og folkeretten. Den atlantiske tradisjonen viser refleksen som oftest vinner, og som medfører at Norge uttrykker forståelse for USAs posisjoner og bestreber seg på enten å støtte eller ikke legge seg på tvers av USA. Den kontinentale tradisjonen bidrar til at Norge orienterer seg i forhold til britiske og tyske posisjoner, og aldri har hatt noen som helst forståelse for fransk utenrikspolitikk. Det kompliserte ved ligge lavt-linjen er hvordan FN, den atlantiske og den kontinentale linjene skal balanseres fra konflikt til konflikt. Det kompliserte er å utøve norsk utenrikspolitikk, ikke å kjempe for at den ene eller den andre tradisjonen skal dominere. Trosbekjennelser til en av linjene hører hjemme på partienes landsmøter og i folkebevegelser mot NATO eller for USA. Slike bekjennelser er et dårlig utgangspunkt for å utøve norsk utenrikspolitikk.

Balansen mellom de tre tradisjonene skifter lite mellom ulike regjeringer, men er til en viss grad avhengig av folkelige stemninger. Det har vært en veldig gradvis svekkelse av den atlantiske linjen siden den kalde krigens slutt, nettopp fordi den kalde krigen er slutt og Norge knapt er avhengig av USA for sin umiddelbare sikkerhet.

Ligge lavt-linjen er en fleksibel og klok politikk overfor omverdenen om enn ikke en visjonær utenrikspolitikk. Overfor befolkningen gir den mulighet til å spille på alle de tre tradisjonene – atlantismen, FN og den kontinentale – og balansere disse med sikte på folkelig støtte i spørsmål om krig og fred og forholdet til Norges nære allierte. Ligge lavt-linjen er karakteristisk nok primært definert av Norges forhold til større makter, og ikke av Norges visjoner for verden. Store visjoner for Norges uavhengige internasjonale rolle finnes stort sett blant aktivister for en norsk opposisjonslinje mot USA, og disse har som kjent ikke stor innflytelse over norsk sikkerhets-politikk eller forholdet til USA.

Et hovedproblem med ligge lavt-linjen som ofte ikke diskuteres, er at denne doktrinen skaper en gjennomgående svak forståelse av hva som er norske nasjonale egeninteresser og hvordan disse ivaretas gjennom sikkerhetspolitikken og overfor USA.

Forståelsen av nasjonale interesser var langt bedre under den kalde krigen. Like det eller ikke. USA var den eneste reelle garantisten for norsk sikkerhet. Det var en grunnleggende nasjonal interesse at dette skulle fortsette. Norske myndigheter brukte mange krefter på å få USAs oppmerksomhet, men også på å unngå uønsket oppmerksomhet. Det var en grunnleggende nasjonal interesse å bli beskyttet av USA, men samtidig ikke bli trukket for dypt inn i USAs globale militære strategi utenfor norsk nasjonal kontroll. Den kalde krigens norske og allierte avskrekkelse, men også beroligelse av Sovjetunionen,3 og det faktum at Norge bare var ett element i en nordisk balanse mellom supermaktene,4 skapte en norsk realpolitikk blant annet gjennom norsk base- og atompolitikk og forhåndslagring av amerikansk militært utstyr.

I dag er plattformen for Norges ivaretakelse av egeninteresser overfor USA forvitret fordi USA og Sovjetunionen ikke truer hverandre, og Norge ikke har noen omfattende militære trusler. Norsk egeninteressepolitikk overfor USA mangler fullstendig fokus. Utfordringen nå er hvorvidt Norge kan omsette et tradisjonelt godt forhold til USA til en klarere egennyttelinje i utenrikspolitikken, der USA blir ett viktig instrument for norske nasjonale interesser.

Entreprenøren Norge: egennyttelinjen
I dag later det til at norsk utenrikspolitikk har som mål i seg selv å ha et godt forhold til USA. Det holder ikke. Et godt forhold til USA er et middel, ikke et mål i seg selv. Utvikling av en klar nasjonal egeninteresse i forholdet til USA vil måtte bygge på en ligge lavt-linje som verken tillater sterk opposisjon eller tar vel i mot sterk logring for USA. En egennyttelinje må – som ligge lavt-linjen – forsøke å balansere mellom FN-tradisjonen, den atlantiske tradisjonen og den kontinentale tradisjonen i norsk utenrikspolitikk. Egennyttelinjen stiller imidlertid ett nytt spørsmål: Hvordan kan Norge tjene mer på å ha et nært forhold til USA? Logikken er enkel – å utvikle dette til en sammenhengende politikk langt mer krevende: Litt mer kynisme i vurderingen av USAs nytte for norske nasjonale interesser vil ikke skade. Det er nødvendig å identifisere særlige egeninteresser Norge kan ivareta best ved hjelp av et godt forhold til USA.

Forkjempere for en klarere egennyttelinje overfor USA bør gjøres svar skyldige – ikke fordi Norge ligger lavt overfor USA – men ut i fra hvilke nasjonale egeninteresser Norge kan ivareta på denne måten. Forkjempere for en slik linje må utvikle en klar nasjonal egennyttedagsorden der USA er formålstjenlig for Norge, og minst like nyttig som et europeisk land – enten Norge er med i EU eller ikke.

Bare fantasien setter grenser: Så lenge Norge ikke er medlem av EU er handelspolitikk og miljøpolitikk – der EU har felles forhandlingsposisjoner – områder der USA kan være nyttig for Norge. Hva mer kan USA gjøre for å hjelpe Norge i forhold til miljøproblemer fra oljeindustrien og utrangerte atomubåter i Nordvest-Russland, i grenselinjekonflikten med Russland i Barentshavet eller ressursforvaltningen på Svalbard? Listen kan gjøres lengre hvis noen tenker nytt om USA.

Det finnes også en ganske ubrukt mulighet i Norges forhold til USA. Når Norge fra tid til annen i kraft av sin ubetydelige størrelse og få globale egeninteresser driver fredsmekling, utfører Norge en oppgave USA vanskelig selv kan gjøre. Ingen ser USA som en upartisk makt, men USA kan ha god nytte av at Norge oppfattes slik. Denne rollen gir Norge oppmerksomhet og tilgang til sentrale amerikanske politikere som ikke ellers ville avsette tid til en omreisende norsk utenriksminister eller statssekretær. Forkjempere for en egennyttelinje må finne ut hvordan den goodwill fredsmekling gir Norge bedre kan omsettes i en klarere hevdelse av nasjonale egeninteresser overfor USA.

Fordi de fleste nordmenn er stolte av norsk fredsmekling er det også innenrikspolitisk muligheter for å styrke forståelsen av nasjonale egeninteresser. En egennyttelinje overfor USA er ikke bare pragmatisk og uten visjoner. Idealpolitikk kan i større grad bli realpolitikk. En norsk egennyttelinje kan bygge på både idealistiske og realpolitiske ideer. Venstresiden, som oftest forsvarer den idealistiske tradisjonen, og høyresiden, som etterlyser mer egeninteressepolitikk, kan rekke hverandre hendene og si i kor: "Vi vet hva vil med USA!" Muligheten for et slikt kompromiss har økt de siste årene med Høyre i ledelsen av UDs fredsdiplomati. I norsk utenrikspolitikk er det for tiden tilsynelatende ro mellom forkjemperne av den humanitære/idealistiske Egeland-linjen (etter tidligere Arbeiderparti-statssekretær Jan Egeland i UD) og den egennytte- og nærområdefokuserte Udgaard-linjen (Nils Morten Udgaard, tidligere statssekretær for Høyre på Statsministerens kontor, for tiden utenriksredaktør i Aftenposten).

Hvor nyttig er USA?
Er det nødvendig å elske USA for å ha et godt forhold til vår nærmeste allierte? Bør Norge bli en aktiv opposisjonsmakt mot USA? Svaret er nei på begge spørsmål.

Er det nødvendig å endre norsk utenrikspolitikk over for USA? Ja. Bygget på en ligge lavt-linje når det er klokt, bør Norges hjelpsomhet eller plagsomhet overfor USA i årene som kommer bestemmes av hvor nyttig USA ønsker å være for Norges ivaretakelse av nasjonale interesser.

En konsistent opposisjonslinje mot USA vinner ikke frem fordi kreftene som former norsk politikk overfor USA fra dag til dag ikke vil det samme som velgerne statsministeren lyttet til i mars 2003.

En aktiv hjelpemaktslinje vil ikke "fly" politisk. Det ville være alt for unorsk – ja, nesten oppfattes som hyklersk – å innta en posisjon der Norge som lite land finner det tryggest å vise en puddels lojalitet overfor verdens sterkeste makt, selv når kjærligheten ikke blomstrer. Hvis det var mulig ikke å blande for mye følelser i dette kunne det simpelthen vært lurt – rasjonelt og kaldt beregnende – å hykle seg til venn med USA. Men det er noe blåøyd ærlig ved nordmenn. Det er typisk norsk å si bare det vi mener, og ikke noe annet. "What you see is what you get." I Norge finnes ett lag i politisk kommunikasjon – oppriktigheten – og få skjulte dagsordener. Muligheten for folkelig oppslutning om en hjelpemaktslinje er like stor som etterspørselen etter is til whiskyen på Nordpolen.

En ligge lavt-linje kan fortsette på gammel autopilot. Forkjemperne er den til en hver tid sittende regjeringen, som vanligvis er dominert av den pragmatiske utenrikspolitiske elite i Ap og Høyre, eller tilfeldig forbipasserende fra KrF. Sammen med utvalgte avdelinger i UD og Forsvarsdepartementet styrer disse miljøene Norges sikkerhetspolitikk og forholdet til USA. I befolkningen er ligge lavt-linjen ikke veldig upopulær, men det er heller ingen stor entusiasme.

En egennyttelinje overfor USA har i dag ingen klare forkjempere i norsk politikk. En slik linje vil helt sikkert møte motstand fra deler av venstresiden som synes kombinasjonen av norsk egeninteressepolitikk og et bra forhold til USA aldri må komme i veien for opposisjon mot USA og den idealistiske tradisjonen i norsk utenrikspolitikk.

En klar og ny egennyttelinje forutsetter markert politisk lederskap, og nye politiske allianser. Bare sterke personligheter fra den pragmatiske utenrikspolitiske eliten i Ap og Høyre kan gripe utfordringen fra den amerikanske UD-tjenestemannen som etterlyser tydeligere norske nasjonale interesser. Venstresiden eller høyreorienterte USA-venner har verken politiske motiver eller tilstrekkelig erfaring til å skape en egennyttelinje. Den utenrikspolitiske eliten må klargjøre på hvilke betingelser Norge skal ha et godt forhold til USA, og overbevise befolkningen om at et godt forhold til USA fortsatt er viktig for Norge. Uten disse grupperingens kraft vil støtten fra tilfeldig forbipasserende KrFere og utvalgte avdelinger i UD og Forsvarsdepartementet ikke være tilstrekkelig til å etablere en ny kurs. Regjeringskåte SVere som er lei av å krangle internt om NATO kan motiveres, men ikke før de selv en gang kanskje får erfaring med å sitte i regjering blir de forkjempere for en egennyttelinje overfor USA.

Mulighetene er mange. Kan du høre noen snakke alvorlig sammen på Stortinget?

Mer om denne artikkelen


Noter