Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad tilfører ikke vårt verdensbilde noe nytt. Det mest interessante med boken er de reaksjonene kritikken av den ble møtt med. Reaksjonene var umiddelbare, følelsesladede og farget av krigens retorikk. Boken, med sine forsvarere, demonstrerer at "Verden, det er Oss".

Forsvaret av boken ble dels ivaretatt av instanser som har direkte økonomiske interesser knyttet til den, slik som Cappelen forlag ved sin litterære direktør Anders Heger. Men like ivrig ble det tatt hånd om av den delen av norsk offentlighet som i sin selvforståelse er preget av idealisme: En hel trupp samfunnsdebattanter, som vi, for ikke å si de selv, vil forvente målbærer vårt samfunns mer progressive og gjerne internasjonalt solidariske standpunkter, har her reist seg som var de kallet av den samme vellingklokka. I forsvaret av Bokhandleren har en naturverner som Steinar Lem, en politisk profilert lege som Aud Blegen Svindland og engasjerte, moderne norske kvinner som Unni Lindell og Anne B. Ragde funnet en felles sak å hegne om. Men idealismen garanterer ikke at debattantene har inntatt et spesielt moralsk standpunkt.

Både Irak og Afghanistan er blitt utsatt for militær intervensjon. Sammen med de militære ses snart horden av journalister, mer og mindre ideologisk fristilte hjelpearbeidere og profesjonelle og private observatører av ymse slag. Til sammen formidler de at Vesten har talt: "Leve Vesten!". Seierstads Bokhandler-prosjekt kan så langt fremstå som et verdifullt eksempel på den innflytelse Vesten forventer å ha over andre kulturer.

Åsne Seierstads opphold hos en bokhandler i Kabul er kritisert av sosialantropologer, filosofer og forfattere som avviser "utlevering som metode". Men Seierstad og hennes tekst er usårbare: Målet helliget middelet. Målet var produksjon av en tekst hvor et klassisk vestlig og personlig-privat blikk vurderer og rangerer sider ved en annen kultur og anretter dette i en lite krevende form. Middelet som ble valgt, og som i seg selv ikke nødvendigvis er kritikkverdig, var å ta opphold hos en familie i et annet land. Da boken var utgitt, skulle denne familien øyensynlig være et tilbakelagt stadium. Men i år 2003 lar ikke lenger andre folkeslag seg selge uten motstand. Tiden da "Vi" uforstyrret kunne legge ut om våre eksotiske opplevelser er forbi.

I stedet for å ta denne utviklingen inn over seg og forsøke å se den som det interessante faktum den utgjør, både politisk, litterært og kulturelt i videste forstand, oppviste norsk offentlighet en debatt på et helt annet nivå. Denne debatten demonstrerer at norsk offentlighet fortsatt er svært provinsiell. Norsk offentlighet har ganske enkelt ikke erfaring med å behandle stemmer utenfra med respekt. Skal man bli tatt på alvor av norsk offentlighet må man være produkt av denne samme offentlighet, eller vite å operere på de premissene som den tillater.

Ein heilt ny samfunnsorden eller halvordna kaos?
av Magnus Engen Marsdal

Det er visst 75 000 av oss her. Vi har reist frå alle kantar av verda, til eit nedlagt industriområde i utkanten av Mumbai i India. Ingen av oss veit kva vi er med på.

Mumbai.
Eg går av toget på Victoria Terminus. Blir ståande litt forvirra på perrongen. Alt eg har med meg i møtet med det ukjende ligg i ein sekk og ei veske. Det er eit jævla leven på stasjonen, som berre heiter V.T. Station for taxisjåførane i Mumbai.

Enorme, møkkete, bråkete Mumbai. Inn dit skal eg no, berre eg kjem meg unna karane som absolutt vil bera veske og sekk. Eg skal gjennom Mumbai, til fots eller med taxi, eg skal opp til dei ytre bydelane, forbi slum og elvar av kloakk, forbi menneske, høner og griser som bur langs toglina, opp til det enorme, nedlagte industriområdet Nesco Grounds, der eg på forhånd, frå Noreg, som eg har lagt bak meg, har avtalt eit møte med litt av eit fenomen. Eg skal til World Social Forum 2004, frå den 16. til den 20. januar. Eg og 75 000 andre.

World Social Forum (WSF) har funne stad tre gonger før, i Brasil. Men eg har ikkje vore der. Eg har sett for meg korleis det må vera, med så mange folk og så mange hudfargar, så mange språk, så mange meiningar. No er eg her, i Mumbai. Det enorme konferanseområdet ligg framfor meg. Og eg ser alle hudfargane, dei svarte frå Afrika, dei nesten svarte frå Sri Lanka, dei gule frå Kina, Japan og Korea, dei mange, mange brune frå India, som er i ulike nyansar, men alle er mørkare enn indarane vi ser på TV. Og så er det vi kvite, som ser litt rare ut i dette selskapet. Vi manglar noko. Farge, for eksempel. Men alle tek godt imot oss likevel. Det er smil og lange køar. Og varmt.

Oppdraget er å finna ut av alt dette. Kven fann på å ha årlege gigantmøte som er logistisk ugjennomførbare? Og kvifor kjem det opp mot 100 000 menneske for å stå i dokø og sitja på seminar når det er alt for varmt og alle innlegg skal omsetjast til portugisisk, hindi, fransk og eit eller to språk til?

Hvorfor i all verden er mediene blitt slik de er i dag? Mange spør seg om dette. For noen er spørsmålet en del av et stivnet rituale, der man jamrer over tidens forfall. Men det er for viktig til å lide en slik skjebne. En gjennomsnittsnordmann bruker seks timer og tjueåtte minutter på massemedier hver dag. I Norge bruker vi nesten like mye tid på medier som på å jobbe.

Men økt mediebruk fører ikke nødvendigvis til økt innsikt i mediespørsmål. Hvis man følger med i mediedebatten, og særlig i mediebekymringen, trer det fram et mønster: De som har arbeidet mest for å forstå samfunnet har også størst problemer med å fatte de moderne medienes dynamikk. Det ser ut til at jo mer belest, samfunnsorientert og politisk orientert en nordmann er, desto større er sjansen for at han eller hun sitter som et spørsmålstegn etter en halvtime foran Dagsrevyen eller VG. Hvorfor finner de velorienterte så lite hjelp i all sin forstand? Den som finner svaret på dette spørsmålet, er langt på vei til å besvare det vi åpnet med.

Mitt utgangspunkt for å si noe om dette er grenseerfaringen. I snart et kvart århundre har jeg livnært meg i sonen mellom medier, forlag og den akademiske verden. Med utsikt fra en rekke ulike posisjoner i dette landskapet vil jeg hevde følgende: I mediedebatten finner man sterke innslag av både bekymring og forvirring, særlig i den intellektuelle mediekritikkens leir. Det er et nært slektskap mellom bekymring og forvirring, men de har hver sin årsak. Bekymringens hovedårsak finner vi i en voksende ideologisk og kulturell kløft. Avstanden mellom mellom pressens praksis og normal intellektuell virksomhet er økende. Forvirringens hovedårsak er journalistenes profesjonsideologi, som har ekspandert både i omfang og innflytelse etter partipressens sammenbrudd. Denne ideologien er, som profesjonsideologier flest, et strategisk instrument med to hovedformål: Den skal sikre yrkesgruppas privilegier, samtidig som man bygger opp medlemmenes selvforståelse. Begge deler skjer ved å gjenta budskapet om journalistenes spesielle samfunnsoppdrag. Problemet oppstår når profesjonen lykkes i dette, og journalistene får etablert sin egen selvforståelse som samfunnets forståelse av journalistene. Journalistene har hatt stor suksess med dette prosjektet siden de satte i gang sin ideologiske offensiv på 1970-tallet. Deres profesjonsideologi har invadert den offentlige debatten om pressen, selv om den er dårlig egnet som analytisk instrument. Den som vil vinne innsikt om pressen, må først bryte med pressens forståelse av seg selv.

Journalistens oppgave er å gi folk det de vil ha. Dette er nyliberalismens medieideologi. Vi journalister har valget mellom enten å bøye oss for pengemakten, eller å forsvare vårt fag og egne tradisjoner.

To skolejenter var forsvunnet fra den engelske småbyen Soham. De ble straks meldt savnet. Drapshistorien rystet og fascinerte i august 2002 TV-seere og avislesere i hele Europa. Vi så bilder av de uskyldige jentene i deres røde fotballskjorter. Vi fryktet det verste. Litt etter litt ble det klart at en 28 år gammel mann hadde bortført og drept dem. Hans kone var involvert. Og norske medier involverte seg. Mange ganger om dagen fikk vi høre nytt fra etterforskningen, eventuelt at det ikke var noe nytt i etterforskningen. VG og Dagbladet lå i hard konkurranse om de mest dramatiske forsideoppslagene. TV 2 sendte flere ganger daglig fra åstedet. Vi fikk alle detaljer journalistene kunne spa eller spekulere fram. Kriminalhistorien fra Storbritannia var Den store saken også i Norge.

Enkelte mente det gikk for langt. Klassekampen skrev på lederplass 20. august: "Same kor tynt og spekulativt innhaldet er, vi får full pupp i alle kanalar. Nettopp fordi dette er stoff som vekker kjensler hos alle, blir det maksimalt prioritert av redaksjonar som har i oppgåve å dytta produktet sitt på alle. (…) Den individualdramatiske underhaldningsjournalistikken er kanskje ikkje noko å bli provosert over. Men så lenge medium som VG, TV 2 og Dagbladet ikkje ope vedgår kva dei driv med – at dei eksisterer for aksjonærane og ikkje har meir høgverdige oppdrag enn å tena pengar – er det vanskeleg å la vera".

Reaksjonen lot ikke vente på seg. Allerede samme dag uttalte TV 2s nyhetssjef Knut Andreas Skogstad i en radiodebatt på NRK at det Klassekampen skrev var "utrolig respektløst overfor leserne og seerne". TV 2s representant omtalte avisens holdning som "arrogant, kynisk og følelsesløs". Skogstad karakteriserte kritikken som "en klassisk ovenfra og ned-holdning som for så vidt ikke er ukjent når det gjelder Klassekampen, men det er helt utrolig nedvurderende overfor de som ser på og som leser".

Mønsteret er velkjent. Det repeteres gjerne når sterke medier som TV 2, VG eller Dagbladet blir kritisert for overdreven tabloidisering eller spekulativ journalistikk. Redaktørene svarer med å mobilisere forestillingen om Folket. De som daglig leverer informasjon til millioner av nordmenn vet jo best hva seerne og leserne – Folket – vil ha. Kritikk av TV 2 blir omdefinert til å være en kritikk av "de som ser på". Og da må ledere som Skogstad trekke i den retoriske ridderrustningen og forsvare folk flest mot denne arrogante og nedvurderende holdningen.

Hva skal man svare? Retorikken fra medielederne henter styrke fra det enkle faktum at det er mange som ser, hører og leser våre mest kommersielle massemedier. Dette setter den som kritiserer VG eller TV 2 i en klemme. Ingen ønsker å bli framstilt som fordummede og underlegne, og de færreste ønsker å anklage andre for å være det. Hvem vil vel være elitist? Så hva skal man svare? Her skal vi argumentere for at den anti-autoritære retorikken fra TV 2s nyhetssjef, uavhengig av om han er klar over det selv, skjuler et ideologisk angrep fra pengemakten rettet mot sentrale kulturelle forsvarsverker for en demokratisk offentlighet. Inne fra den hvite ridderens rustning er det nyliberalismen som snakker.

Fenomenet diktekunst har krav på mange slags interesser: historisk, estetisk – men også antropologisk. Behovet for å "dikte" er nemleg eit kjenneteikn ved arten homo sapiens. Mytar, folkedikting og andre munnleg traderte former har manifestert dette behovet i kulturar utan skrift. I dag blir det bore massivt fram av visuelle medium (film, TV, elektroniske spel og liknande).

Men det er eit faktum, ja, eit gåtefullt faktum, at sidan bokstavskrifta vart oppfunnen for om lag 3000 år sidan, har litteraturen vore det overlegent viktigaste medium for "diktekunsten". Og den er det faktisk framleis, trass i alle dystre spådomar om at det trykte ordet går undergangen i møte.

Det er kanskje grunnen til at diskusjonane om litteratur og om måtar å forstå litteratur på aldri ser ut til å trøytne. Kvifor diktar mennesket? Kva slags plass har diktekunsten (i vidaste meining) i menneskets skiftande livsverder? Kva slags behov er den svar på? Spørsmåla har frå nesten første stund følgt litterær verksemd som ein skugge, og gitt oss både banale og spissfindige svar. Dei stadige debattane og polemikkane både heime og ute om korleis litteraturen bør studerast (estetisk eller historisk? tekstuelt eller kontekstuelt?) er eit teikn på at vi aldri blir ferdige med saka. For leitar vi godt nok i polemikkens og posisjoneringskampens slagg, ser vi at det også her dreier seg om slike grunnspørsmål.

I det siste har både fagtidsskrift og vekeaviser introdusert for lesarane sine eit fenomen med eit underleg namn: "autonomi-estetikken". Bak dette fenomenet, som det har vore maktpåliggande for mange anten å demonisere eller å ta engsteleg avstand frå, løyner det seg ein viktig diskusjon om kva litteratur er for noko, kva slags forhold litteraturen har til andre område i menneskelivet, og om det framleis kan ha noko for seg å forsvare eit estetisk perspektiv på litteraturfaget. Desse spørsmåla vil eg her prøve å dra opp av polemikkens hengemyr, i von om konstruktiv debatt.

I eit skuggefylt atelier midt i Milano sit ein siciliansk fotograf og røyker pipe. På veggen over han tronar forfattaren Jorge Luis Borges – på eit foto sicilianaren har teke. Ferdinando Scianna er ein av dei mest opne og finurlege fotografane i samtida. Han bruker den gamle heiderstittelen fotoreporter med stolt mine. Han ser på seg sjølv mest av alt som observatør.

Milano.
Det er Ferdinando Scianna som har tatt bileta til Samtiden denne gong. Fotografia hans gjorde han i tjueårsalderen til medlem av den kjende Magnum-gruppa i Paris. Fotograflegenden Henri Cartier-Bresson oppdaga han og oppmoda han om å søke om medlemskap. Dei vart gode vener. På veggane i studioet fylt med italiensk piperøyk heng også andre foto, mellom anna ein legendarisk serie han laga for designarduoen Dolce & Gabbana då dei starta verksemda si. Desse fotografia har reist verda over på alskens framsider av Vogue, Marie Claire og andre blad. For Scianna sjølv tyder korkje Magnum, Vogue, Dolce & Gabbana eller andre merkelappar noko. For han tyder fotografiet alt, og alle foto er eigentleg sjølvportrett.