Denne artikkelen er skrevet av Hans Petter Sjøli og sto første gang på trykk i Klassekampen 3.3.04.

– Jeg setter pris på en dæsj mediepessimisme, sier mediemener Siren Sundland.

I NRK 2-programmet Mediemenerne har Siren Sundland levert sylskarpe analyser om forfall i den norske medievirkeligheten. Så sylskarpe at mektige menn i bransjen konsekvent har omtalt programmet som «Mediesutrerne». For nordisten og kunsthøyskolelektoren Sundland er den type reaksjoner et bevis på at anti-intellektualismen lever et godt liv i mediebransjen her hjemme.

– Anti-intellektualismen er en sterk kulturstrømning for tida. Det prinsipielle er usexy og det trivielle blir normalitet. Ideen om «den gode historien» gjennomsyrer mediene og bygger opp under en myte hvor vi får bekreftet det vi allerede visste: at enkeltindividet er et offer. Og dette passer Frp-samfunnet som hånd i hanske.

– På hvilken måte?

– Den samme virkelighetsforståelsen legges til grunn, og vi får en flekkvis orientering som forhindrer oss i å se det store bildet. Det journalistiske grepet med å løfte fram enkeltskjebner gjør at strukturene nærmest blir usynlige. I de tabloide mediene er det en sterk overvekt av denne typen saker, og det legitimerer å ikke se ting i sammenheng. Verden er mer enn hjemme hos-reportasjer. Prinsipielle diskusjoner må være abstrahert og ikke emosjonelt styrt.

Opplysningstanken

– Vi i Klassekampen kritiseres for å intervjue forskere og andre autoritetspersoner, heller enn å jobbe med enkeltmenneskene.

– Da sier jeg: Noen må intervjue professorene også. Ellers i medie-Norge, som jo er et upresist begrep, er det en utpreget skepsis mot akademikere. I Mediemenerne har vi hele tiden angst for å være for vanskelige og utilgjengelige. VG-modellen brer om seg, også i presumptivt ikke-kommersielle medier som NRK. Alt er blitt seertall.

– Men det er jo viktig at folk ser på?

– Selvsagt er det det. Men det viser seg at diskusjoner av mer prinsipiell art er vanskelig på tv. Altfor ofte blir tv-debatter skinndiskusjoner der alle deltakerne sitter med sin vesle horisont og meningsbrytningen fortrenges.

– Er folkeopplysning et elitært begrep i 2004?

– Det er en fare for en ovenfra og ned-holdning, men jeg etterlyser uansett at man vil noe med det man lager. At man vil komme et steg videre. På Standpunkt og Holmgang må resonnementer må gå fra en plass til en annen. Gjør de ikke det, blir debattene mer fordummende enn opplysende. Debattene er en form for utmattelsesgymnastikk der man tror man diskuterer noe viktig. Og de som virkelig har noe å si, melder seg ut. Det er virkelig en fare.

Demokratiet

Sundland mener illusjonen om at markedskreftene er nøytrale, står sterkt i mediene.

– Det er et større demokratisk problem enn at vi får et differensiert mediebilde. Men jeg er enig med medieforsker Magne Lindholm i at den norske tradisjonen med blandingsaviser er en styrke for det norske demokratiet. Tanken om et medialt fellesskap er viktig, men da må trivialiseringen som rir deler av pressen som en mare avsløres, sier hun.

– Vi kan se mørkt på det; at demokratiet går ad undas fordi det bare er de mest ressurssterke som finner fram til viktig informasjon, eller vi kan se på det i et både og-perspektiv: At vi kan nyte det trivielle og samtidig søke kunnskap.

– I en god blandingsavis?

– Ja, vi ser noe av dette i regionsavisene og lokalavisene. De forvalter ofte sitt politiske og sosiale prosjekt på en framifrå måte.

Favne bredt

Så er da spørsmålet: Skal «elitene» oppsøke egne arenaer fjernt fra mainstream-mediene? Er Siren Sundland, tross forkjærligheten for den gode blandingsavisa, for en kontinental medieutvikling med eliteaviser på toppen i markedet?

– Jeg trenger definitivt ikke eliteavisa med 40.000 høyt kvalifiserte lesere. Derimot ønsker jeg meg en god blandingsavis som er modig, tar ansvar og erkjenner at markedet ikke er en nøytral størrelse. En slik avis må ikke være en intellektuell lekegrind, men heller invitere alle til å ta del i diskusjonene. Dessuten må det være plass til både tungt og lett.

Sundland avslutter:

– For jeg har ikke panikk for underholdningsstoff. Det er når det kler seg ut som nyheter vi har et problem.