Denne artikkelen er skrevet av Hans Petter Sjøli og sto første gang på trykk i Klassekampen 27.2.04.

Vg-forsker Yngve Benestad Hågvar mener blandingsavisene er en styrke for demokratiet. Men da må kvaliteten skjerpes.

Yngve Benestad Hågvar har skrevet boka «Hele folkets diskurs», som er en kritisk analyse av det han kaller «den gode VG-sak». Den unge forskeren viser med sin tekstfaglige bakgrunn at Norges største avis formidler et bestemt verdensbilde gjennom strengt strukturerte måter å skrive nyhetssaker på. Ifølge Hågvar pretenderer VG å være hele folkets avis, og han er enig med medieforsker Magne Lindholm som beskriver tabloidjournalisten som helten som skal drepe makttrollet og tale den lille manns sak.

Moskva-Marit

– Det abstrakte i hendelser forsvinner til fordel for enkeltskjebnene. Tabloidene triangulerer oppfatningen av virkeligheten mellom folk, pressen og makta. Og pressens oppgave er å bistå folk i kampen mot makta.

VG er den avisa i Norge som er dyktigst i dette spillet, og Hågvar eksemplifiserer med en sak om Marit Christensen fra 2001, der «Moskva-Marit» sier at hun vurderte å ta sitt liv mens den såkalte smykkesaken mot henne verserte som verst i pressen. VG klarer, ved hjelp av et finurlig språklig grep, å framstille Christensen som et offer for maktovergrep, men ikke fra VG.

– VGs journalist sitter sammen med Marit Christensen i sofaen og lar henne fortelle om den vanskelige tiden med medietrykket rundt saken hennes. Og selv om VG definitivt var med i det medietrykket, klarer man å framstille seg som talerør for det stakkars offeret Christensen mot makta. En skal være flink språklig for å klare dette, altså, sier Hågvar.

Populisme

Og det skumle med dette, skal vi tro Hågvar, er at personfokuset, intimiseringen, legitimererer egosentrisme. Han støtter seg på medieviteren Anders Johansen som mener at «populisme består i å redusere kompliserte samfunnsforhold til enkle og direkte personforhold slik at den kan fattes ut fra den enkeltes umiddelbare reaksjoner og konkrete personlige erfaringer».

– En del samfunnsspørsmål kan kun forstås abstrakt. Når for eksempel VG reduserer kompliserte saker til enkelthistorier, bidrar man implisitt til å legitimere en ytre høyre-politikk. «Folk flest», et av avisas yndlingsbegreper, framstilles som ofre, noe vi også kjenner igjen fra Fremskrittspartiets retorikk. Jeg tror, uten at dette er noe jeg har forsket på, at framgangen til VG og Fremskrittspartiet henger ganske nøye sammen. Begge har iallfall funnet fram til den samme salgbare retorikken.

– Men de fleste journalistene befinner seg jo på venstresida?

– Ja, og det er et merkelig paradoks, selvsagt. Men journalistene sosialiseres til å skrive saker på en spesiell måte. Og for å få sine saker på trykk, må de skrive etter avisas norm, for det er jo det «som selger». Etter hvert blir dette naturliggjort.

Seg selv

Et annet trekk ved dagens tabloider, er en økende selvreferering. På rollelista i en klassisk VG-sak er gjerne VG selv representert. Hågvar viser til en sak fra VG hvor en familiefar skjøt kona si etter en krangel. Journalisten beskriver situasjonen forut for drapet, der en hjemmekoselig setting med «VG på stuebordet» står i skarp kontrast til tragedien som fulgte.

– Selvsagt et ekstremt eksempel, men hele tiden klarer avisa å fortelle at deres rolle er å hjelpe folk flest, og vise avisas vennskap med leserne. Slik feirer de sin egen fortreffelighet. Populisme fører ofte til fokus på seg selv, og det som er viktig, er det som skjer i VG-huset.

– Og dette er et utslag av det Lindholm kaller trivialisering?

– Ja, men man skal være litt forsiktig med å sette seg på sin høye hest og definere hva som er viktig eller ikke. Det blir lett elitisme når man kritiserer noe som tross alt er veldig populært. Men det er skummelt når den tydelige populistiske formen fortrenger hva sakene egentlig handler om.

Eliteavisene

Redaktør for ukebrevet Mandag Morgen, Terje Osmundsen, uttalte i Klassekampen onsdag denne uka at de brede nyhetsavisene ikke klarer å gi analyser og bakgrunnsstoff, som mange i vårt moderne samfunn etterspør. Derfor blir eliteprosjekter som Mandag Morgen et viktig supplement. Hågvar er enig med Osmundsen i at mangfold er bra.

– Men hvis elitene leser én type publikasjoner, og «folk flest» noe annet, kan det, som Lindholm påpekte, utvikle seg større klasseskiller. Men jeg tror Norge er et for lite marked til at vi kan få eliteaviser etter europeisk modell. Jeg er overbevist om at blandingsavisene er viktige i et demokratisk perspektiv, og nettopp derfor må man unngå at de synker i kvalitet.

– Og det har de allerede gjort?

– Jeg er ikke mediehistoriker og vil ikke uttale meg bastant om det. Vi har heldigvis ingen direkte søpleaviser i Norge, men det er vel en fare for at populismen i de norske tabloidene er tiltakende.