Denne artikkelen er skrevet av Aslak Nore og sto første gang på trykk i Klassekampen 21.2.04.

– Det må være mulig å være mot kongehuset uten å bli kalt «krampaktig» statsviter eller 68-er, sier Maria Alnæs, enslig republikaner blant vinnerbidragene i Samtidens essaykonkurranse om republikk og monarki.

– Jeg må si jeg reagerer på mange av artikkelforfatternes vinnerbidrag og andre tilhengere av monarkiet. De trekker gjerne fram Haakons oppførsel som et argument for monarki. Men at Haakon er positiv til homofili og handler pizza på RIMI, at han er en moderne mann, synes jeg snarere er et argument mot monarkiet, fordi det viser hvor personavhengig det er.

– Sier du at folk mister sin prinsipielle dømmekraft i disse spørsmålene?

– Det virker som mange skyver tomme begreper som «samlende», «fornyet» og «folkets behov» foran seg. Når Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i intervjuet med Klassekampen denne uka sier at interessen for kongehuset stiger omvendt proporsjonalt med deres interesse for landets politikere, så sier han som Cæsar at det beste er å gi folket brød og sirkus.

Dynastifortelling

Det er en offensiv hovedfagsstudent som møter Klassekampen til en prat om republikk og monarki. Så tok hun da også andreplassen i Samtidens essaykonkurranse om monarki og republikk, foran et celebert kobbel av norsk kulturelite.

– Artikkelen jeg har skrevet har to hovedpoenger. For det første at monarkiet ikke fungerer som det skal. For det andre at alt ligger til rette for en velfungerende republikk her til lands.

For å vise monarkiets elendighet tyr nordiskstudenten til sin egen litteraturteoretiske bakgrunn. Hun forklarer:

– Monarkiet er blitt en dynastifortelling over flere generasjoner, og dette passer godt overens med det sirkuset og det underholdningsteateret et moderne kongehus er. Problemet er at når man ikke kan begrunne sin legitimitet i kraft av personlige egenskaper, er monarkiet nødt til å gjøre det på den måten, sier Alnæs.

Udemokratisk

Alnæs følger imidlertid Kvalsvik Nicolaysens tese om politikkens tilbaketrekning. Forskjellen er at hun snur hans konklusjon på hodet:

– Det er nok riktig at markedskreftene overtar og interessen for kulturindustriens underholdning vokser, men kongehuset representerer ikke noe alternativ til dette, snarere tvert i mot! Det blir litt resignert å sette seg i sofakroken med Se & Hør i stedet for å gjøre noe med politikken. Monarkiet er ikke en demokratisk motkraft, men en mytisk og udemokratisk institusjon.

Men hvordan ser Alnæs' idealrepublikk ut? Artikkelen antyder flere konkrete tiltak:

– Nå er det drøssevis av republikker i Europa, så man har mye å navigere etter. Personlig mener jeg at presidenten bør utgå fra Stortinget. Det er lite kostbart og vi slipper presidentvalgkamp. Jeg er tilhenger av å beholde det parlamentariske systemet vi har i dag.

Modellen Alnæs skisserer kan sammenlignes med presidentfunksjonen i land som Finland, Tyskland og Island, der presidentens funksjon hovedsakelig er representativ.

– Ved å velge en kunnskapsrik president vil vi også slippe pinligheter som svenskekongens utspill om Sultanen av Brunei eller for den saks skyld kronprinsen som ikke kunne plassere Portugal på kartet. Men viktigere, med en slik presidentrolle kan vi unngå mye av intimiseringen som blir kongehuset til del.

Sist, men ikke minst; Maria Alnæs tror påstanden om at monarkiet er den eneste institusjonen som kan «samle» folket er en konstruksjon:

– En nasjon vil alltid bytte ut sine ikoner. Vi har en rekke folk, fra Eva Joly via Lucy Smith til Kåre Willoch og Fredrik Bull-Hansen, som kan gjøre en god jobb som en samlende president. Hvorfor ikke bytte ut en udemokratisk institusjon som kongehuset?

– Se inn i glasskula er du snill: Når kommer dette til å skje?

– For Ingrid Alexandras del håper jeg det skjer så fort så mulig, avslutter en meget engasjert Maria Alnæs.