Denne artikkelen er skrevet av Aslak Nore og sto første gang på trykk i Klassekampen 20.2.04.

– Krampaktige utfall mot monarkiet fra statsvitere og diverse 68-ere ser ikke måten kongehuset fungerer politisk på, sier vinneren av Samtidens essaykonkurranse om monarkiet, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen. Han mener monarkiet står seg godt i en tid da politikken har trukket seg tilbake.

Orkanen på Nordvestlandet i 1992 har gått inn i norgeshistorien som den kraftigste noensinne. Blant de som ble rammet av orkanen var også moren til Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, vinneren av Samtidens prestisjetunge essaykonkurranse.

– Hustaket fikk store skader, og løa blåste på sjøen. Men etter kort tid dukket selveste kongen opp hos noen av de hardest rammede. Han skred omkring i ruinene i sin boblejakke og satte mot i folk igjen, kun ved å være der, sier han.

Nicolaysen mener denne episoden er én av mange siden vi fikk egen konge igjen i 1905 som viser at uttrykk for kongens solidaritet med folket har betydd mye for at monarkiet består og står seg godt.

Signingsferd

Vinnerbidraget «Folkekongedømmet: demokratisk eller mystisk?» er et resonnement som drøfter nettopp kongehusets betydning i en tid der politikken har trukket seg tilbake, og ikke stiller seg ansikt til ansiktet med folket, men derimot markedskreftene:

– Haakon VII visste svært godt hva han gjorde da han reiste rundt på fornyet signingsferd etter 2. verdenskrig. På denne turen oppstod et vell av anekdoter. Kjent er historien om den gamle dama som satt ved kongens bord og kom i skade for å slurpe kaffen opp av asjetten. Denne «pinlige» handlingen ble reddet da kongen gjorde det samme. Småstedene nedover kysten nærmest kjemper om hvor det skal ha skjedd, enda historien er usikker. Poenget er at den i det hele tatt oppstod, og bidro til å forsterke bildet av folkekongen.

Kvalsvik Nicolaysen mener både Olav og Harald har bidratt til å videreføre denne tradisjonen:

68-ere

Men er disse lykkelige omstendighetene tilfeldige? Kvalsvik Nicolaysen ser historisk på saken, og går langt i å antyde at det slett ikke er det:

– Vi må huske på at Norge – som omtrent eneste land i Europa – hadde frie bønder. Dette betydde at kongen ikke kunne beholde makta utelukkende med vold, det måtte foreligge en slags konsensus med folket.

– Er det ikke lett å romantisere norgeshistorien på denne måten?

– Jo, men det fikk stor betydning, både under dansketida da kongene fikk «låne» litt av denne rollen, og på 1800-tallet etter at Carl Johan hadde forstått betydningen av å respektere norske tradisjoner og lover.

I den sammenheng: Kvalsvik Nicolaysen skyter gjerne mot manglende forståelse av monarkiets betydning:

– Krampaktige utfall mot monarkiet fra statsvitere og diverse 68-ere ser ikke den historiske bakgrunnen for måten kongehuset fungerer politisk på. Kongen har vært et uttrykk for statens ansvar overfor mennesker som oppfattet seg selv som deltakere i samfunnet. Og vi har en gammel tradisjon for egenorganisering og deltakerdemokrati i Norge. Riktignok er det ikke så få akademiske intellektuelle som har trodd at virkelig kulturutvikling bare kunne finne sted i større byer, men fordi jeg har arbeidet med lesningens historie vet jeg godt at opplysningsnivået og engasjementet for deltagelse i en felleskultur var tidlig utviklet. Om der er en moderne myte om kongen, har den altså en reell forankring: Våre konger etter 1905 har vist respekt for at vi gjerne vil føle oss som fullverdige, aktive deltakere i vår egen stat.

Krigen

Hva så med kongehusets rolle i den sosialdemokratiske gullalderen? I følge Kvalsvik Nicolaysen er krigen avgjørende for å forstå kongens sterke posisjon:

– En innvandrerkonge og en jøde, stortingspresident Hambro, berget Stortinget fra å bøye seg for tyskernes krav. Siden kom appellene fra London til den jevne nordmann – ikke til noen ledere av typen Milorg eller andre spesielle grupper som skulle frelse landet, men til den enkelte samfunnsborger.

Det kan virke som et langt sprang fra norsk historie til Pierre Bourdieu. Når vi skal nærme oss monarkiets betydning i dag, mener han likevel franskmannens samfunnsdiagnose har noe for seg:

– Bourdieu var mot slutten av livet opptatt av den politiske kapitalen blant Skandinavias befolkning. Tradisjonelt har verdien av vanlige folks aktive deltagelse i politikken vært større her enn mange steder på kontinentet. Når politikken trekker seg tilbake og lukker seg inn i seg selv, når den ikke lenger snakker til oss, da skjer det noe. Når ikke politikken betyr noe står vi igjen med myten. Det personlige kongehuset og den upersonlige politikken. Politikerne som svikter sitt kall om å representere oss, og gjør seg til byråkrater for en stat som betjener markedet, opp mot folks håp om å bli hørt og forstått – et håp de personifiserer i kongen, bæreren av en urgammel forventning om at folkets ledere skal være ett med folket selv.

Fascinasjon

– Et gjennomgående inntrykk i essayet er at hva det «norske» er ikke problematiseres tilstrekkelig?

– Jeg kan være enig med deg i det. Norge har alltid vært forskjellig, og ett Norge finnes ikke. Det nye er imidlertid at den store fortellingen om Norge brytes opp, fordi politikken ikke makter å lage fellesskapssymboler, som skole- og helsevesen. Når Stortinget stort sett befatter seg med bagateller, som den nye røykeloven, står vi igjen med lite. Interessen for kongehuset kan oppfattes som en demokratisk motkraft, fordi det uttrykker et håp om noe annet og mer personlig enn det vi nå kan oppleve fra det politiske livet.

– Hvor går veien videre?

– For det første må vi begynne å diskutere det kulturelle grunnlaget for norsk politikk på en skikkelig måte. For det andre konstaterer jeg at folks interesse for kongehuset stiger omvendt proporsjonalt med deres interesse for landets politikere og deres gjøren og laden. Dette siste er på en måte foruroligende, men også fascinerende, og gir opphav til mange refleksjoner, avslutter Kvalsvik Nicolaysen.