Denne artikkelen sto første gang på trykk i Klassekampen 4.3.04.

Det skulle en del aktivisme til før de første miljøvernerne fikk allmenn aksept for at det var en sammenheng mellom fabrikkenes utslipp og folks helse. Adbusters er de første mentale miljøvernerne.

Da Oslo fikk nye leskur i sommer, tok det tre til fire uker før dama i gata fikk opplysning om når trikken gikk og hvilke linjer som gikk hvor. Derimot visste hun godt hvor mye den nye Nokia-mobilen kostet, at Ving Feriereiser hadde tilbud til Hellas og at Tine hadde kommet med en ny ost. Etter at det kommersielle selskapet hadde tatt over var det ikke lenger dama i gata sine interesser som ble ivaretatt, men annonsørenes.

Cowboymetoden

I siste nummer av Samtiden har jeg skrevet om hvordan Oslo i løpet av sommeren og høsten har fått 1000 nye reklameskilt. Med kommunen som pådriver, og uten noen offentlig debatt. Det finnes ikke lenger noen politisk vilje til å regulere reklamen i byrommet. Reklameplass selges etter cowboymetoden. Alt er lov for den som betaler for seg. Jeg mener det er en udemokratisk utvikling, og jeg mener den reklameintensiteten vi har i Oslo nå, med minimum 10.000 reklamebeskjeder hver dag, er for mye. Det har en utmattende effekt på tanken, slik luftforurensningen har det på pusten. Jeg hevder også at reklameintensiteten hindrer oss i å tenke fritt. Det er en problematisk påstand jeg er glad for å kunne utdype.

Aslak Nore tolker det slik at jeg og Adbusters «flyr over byen og ser ned på vanlige folk». Vi kritiserer vanlige folk for å ha en falsk bevissthet. Vi bedriver en ideologikritikk som plasserer oss selv blant en elite av de som har skjønt det. Beklager, Aslak Nore, men det stemmer ikke. Jeg vet ikke om jeg en gang går med på premisset ditt om at ideologikritikk er elitistisk og dermed bortkastet. Hvis man skulle legge ned ideologikritikken, måtte man ikke også legge ned Klassekampen?

Skure og gå

Filosofen Slavoj Zizek stiller også spørsmål ved hvorvidt ideologikritikk er gyldig i dag. I boka «Ideologiens sublime objekt» stiller han spørsmålet: «Kan denne ideologioppfatningen, av ideologi som naiv [falsk] bevissthet, fortsatt brukes til å forstå dagens virkelighet?» Hvis ikke, betyr det at vi lever i et postideologisk samfunn? Zizeks svar på det siste spørsmålet er nei. Vårt samfunn er fortsatt ideologisk. Vi bare fjerner oss fra ideologien med vår kyniske fornuft. Sagt med Zizek: «Kynisk distanse er en av mange strategier vi bruker for å gjøre oss blinde for den ideologiske fantasiens strukturerende rolle.» Vi vet godt hva vi gjør, men vi gjør det likevel.

Flere studier viser at folks mediekompetanse blir bedre. Vi blir stadig flinkere til å forstå hva som er reklame og hva som ikke er det. Likevel fortsetter vi som før. Og der ligger problemet. Vi vet at reklamen lurer oss, at mediene ikke er til å stole på, at verden er full av urettferdighet. Men vi lar det skure og gå, og holder en kynisk distanse til det hele. Ofte hater vi oss selv for det. Derfor gjør vi botsøvelser. Som når en NRK-journalist dro med seg to jenter han hadde funnet på et kjøpesenter til Grand Hotel da World Watch la fram rapporten sin om jordas tilstand: Nå lærte dere en lekse, gjorde dere ikke?

Skjult makt

Hvis vi forutsetter at Zizek har rett – folk vet hva de gjør, og gjør det likevel – da melder spørsmålet seg: Hvorfor? Svaret på det må bli et nytt spørsmål: Har vi noe alternativ? Hva har vi å stille opp mot 10.000 reklameinntrykk hver dag? Hva har vi å stille opp med mot direktøren for det multinasjonale selskapet Clear Channel som skryter av å få kontrollere indrefileten i byen? Jeg tror mange føler et voksende ubehag ved å være forvist til den begrensede plassen som konsument.

Før sommeren vil Adbusters lansere det norske magasinet Vreng, som i likhet med magasinet Wallpaper skal snakke om «The stuff that surrounds us», eller, som vi liker å kalle det: «vårt mentale miljø». Nore avviser blankt at det kan være noen sammenheng mellom «den kommersielle infrastrukturen og folks mentalitet». Vi mener derimot at det finnes en sammenheng, og det er den vi vil utforske.

«Hvem skal jeg kaste tomater på?» spør billedkunstneren Hilde Rognskog i Klassekampen samme dag som Nore skriver sin ovennevnte kommentar. Hun berører et viktig problem i vår samtid, nemlig at makten skjuler seg. Den gjemmer seg bak reklamekampanjer og et hoff av kommunikasjonsrådgivere hvis oppgave er å holde oss på plass. Når vi ikke har noen å kaste tomatene på, retter vi sinnet mot oss selv. «I og med individualiseringen, hvor personer i større grad må ta ansvar for sitt eget liv og utvikling, blir problemer som er skapt av politiske og subpolitiske vedtak til personlig mislykkethet,» skriver hun.

Selvskading, spiseforstyrrelser, konsentrasjonsvansker og utbrenthet trenger ikke ha noen direkte forbindelse med de tusen nye reklameskiltene som har kommet opp i Oslo den siste tiden. Men den allestedsnærværende reklamen er absolutt en del av dette problemkomplekset. Den forteller oss hver dag at vi ikke er bra nok, at vi må ta ansvar for egen lykke og at lykken er til salgs. Jeg tror det mildt sagt er uheldig for demokratiet, tankefriheten og for den saks skyld vår psykiske helse. Derfor er det på tide å innføre et føre-var-prinsipp. Det skulle en del aktivisme til før de første miljøvernerne fikk allmenn aksept for at det var noen sammenheng mellom fabrikkenes utslipp og folks helse. Adbusters er de første mentale miljøvernerne. Vi mener det er gode grunner til å diskutere ikke bare reklameskatt, men også en grenseverdi for utslipp av reklame.