TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL
- Monarki og republikk som politisk og kulturelt symbol Leder
- Weapons of mass salvation Jeffrey Sachs i samtale med Knut Olav Åmås
- Vaksiner til alle barn – fra visjon til virkelighet Jens Stoltenberg
- Okkupasjonen av Oslo Åse Brandvold
- Debatt på samtiden.no
Jens Stoltenberg
Denne artikkelen sto første gang på trykk i Dagens Næringsliv 21.2.04.
Hvorfor bruker vi ikke mer penger på helse og utdanning for barn i fattige land når avkastningen er så stor?
Spørsmålet er av de bedre jeg har fått i det siste ble stilt av en ung student da jeg besøkte Handelshøyskolen i Bergen denne uka. Å bekjempe fattigdom er ofte sett på som utelukkende et etisk spørsmål. Men det er også et økonomisk spørsmål. Det lønner seg å investere i å bekjempe fattigdom.Lenge er økonomer blitt kritisert for å ha anlagt et for snevert perspektiv på helsens betydning for både samfunnsøkonomi og fattigdomsbekjempelse. Det er hevdet at økonomer mer ser på helse og sykdom som et resultat av økonomisk og sosial utvikling. I de siste årene har jeg likevel merket at det innen mitt eget fag – samfunnsøkonomi – er blitt viet langt større interesse til bredere sammenhenger. Det gjelder på miljøområdet og de krav vi nå ser at vi må stille til økonomiske virksomheter for å sikre en bærekraftig utvikling. Og i de senere årene har vi sett det når det gjelder den bredere økonomiske tilnærmingen til fattigdomsbekjempelse. Ja, i internasjonal debatt har økonomer ofte framstått som pådrivere for nye tilnærminger.
Professorene David Bloom og David Canning understreker gjennom sine studier hvordan helse påvirker menneskers inntekt og utviklingsmuligheter. For det første gjelder det alminnelig produktivitet. God helse fører til høyere produktivitet, mindre fravær og bedre trivsel. For det andre vil mennesker med god helse leve lenger og ha større interesse av å utvikle sine kunnskaper og satse på utdanning for seg selv og sine barn. For det tredje vil utsikter til å leve lenger føre til at man sparer og investerer med henblikk på alderdommen. Økt sparing åpner for økte investeringer som igjen styrker økonomien. For det fjerde vil den samlede effekten av bedre helse først gi seg utslag i redusert dødelighet – og deretter færre barnefødsler og bedre kontroll med befolkningsutviklingen – begge deler er avgjørende for å redusere fattigdom.
Kommisjonen for makroøkonomi og helse, ledet av professor Jeffrey Sachs, la i 2001 fram en rapport som dokumenterte hvilken økonomisk katastrofe sykdom og dårlig helse påfører mennesker, samfunn og økonomier. Rapportens budskap var at ved å sikre alle adgang til et knippe grunnleggende helsetjenester kan man redde millioner av menneskeliv, redusere fattigdom, bidra til økonomisk utvikling og som et resultat av alt dette; bidra til en verden med mindre sosiale forskjeler og dermed mindre konflikter.
I siste nummer av tidsskriftet Samtiden utdyper Jeffrey Sachs sine resonnementer omkring sammenhengen mellom helse, fattigdomsbekjempelse, økonomisk utvikling og politisk stabilitet. Han insisterer på "trade and aid" i stedet for "trade not aid". Begge deler er nødvendig mener utviklingsøkonomen.
"Vår generasjon er den første som har midlene og muligheten til å utrydde den ekstreme fattigdommen", sier Sachs, og peker på at om bare de rike landene økte u-hjelpen til 0,7 av bruttonasjonalproduktet ville mye allerede vært gjort. "En relativt ubetydelig sum som kan gi oss veldig store fordeler i form av økt sikkerhet, færre dødsfall, større politisk stabilitet", mener han.
En av de grunnleggende helsetjenestene Sachs-kommisjonen trekker fram, er vaksiner til alle barn. Verden har visst det lenge: Vaksinering av barn er et av de mest effektive helsetiltakene som finnes. Ved årtusenskiftet var det hvert år 30 millioner barn som ikke ble vaksinert mot de vanligste barnesykdommene. Så mange som 3 millioner barn og voksne i sin beste alder dør hvert år av sykdommer det finnes tilgjengelig beskyttelse mot. Det dør flere barn av meslinger, kikhoste og de andre vanligste barnesykdommene enn det dør barn av aids. Det vil kreve mye av oss å bekjempe aids, og det skal vi også gjøre. Men å slåss mot meslinger, kikhoste, difteri og andre sykdommer det finnes velprøvde vaksiner mot, er derimot en enkel sak. Vi vet hva som skal til. Vi vet at vaksinene virker, og det finnes ingen unnskylding for at et stort antall barn hvert år dør av disse sykdommene. Det er simpelthen en politisk, økonomisk og moralsk skandale at verdenssamfunnet lar det skje.
Jeg har derfor tatt til orde for at Norge bør trappe opp satsningen på vaksinering, slik at alle barn i verden blir vaksinert. Siden det er noe av det mest effektive og betydningsfulle vi kan gjøre i kampen mot fattigdom, så bør vi gjøre det. Slik det ser ut nå mangler vi om lag 1 milliard kroner om alle står ved sine forpliktelser. Norge gir i dag 300 millioner kroner årlig til dette. Vi må påvirke andre til å gi mer, og det beløpet som til slutt mangler, må Norge bevilge. På den måten tar vi ansvaret for å vaksinere verdens barn. Dette var også mitt svar til den kloke studenten i Bergen.
