Samtiden - Tidsskrift for politikk, litteratur og samfunsspørsmål

TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

Innhold 1 2004

Monarki og republikk som politisk og kulturelt symbol Leder

Weapons of mass salvation Jeffrey Sachs i samtale med Knut Olav Åmås

Vaksiner til alle barn – fra visjon til virkelighet Jens Stoltenberg

Okkupasjonen av Oslo Åse Brandvold

Debatt på samtiden.no

Åse Brandvold

Okkupasjonen av Oslo

I løpet av det siste halvåret har Oslo by fått 1000 nye reklameskilt. Bymiljøet selges stykkevis – og kommunen selv er pådriver. Reklame er visuell støy, som i likhet med auditiv støy bør underlegges en miljølovgivning. Vår mentale helse, vår tankefrihet og vårt demokrati tåler snart ikke mer.

Diskusjonen om reklame knytter seg i stor grad til hva man mener skal være tillatt å vise. Er reklamen rettet mot barn? Er den kjønnsdiskriminerende? Rasediskriminerende? Er den politisk? Markedsfører den alkohol? Er reklamen god eller dårlig, stygg eller pen, løgnaktig eller ærlig? Viljen er stor til å diskutere mål, vekt og farge på den neste Hennes & Mauritz-modellen, men det er få som stiller spørsmål ved den stadig økende reklameintensiteten vi utsettes for.

Som så mange andre debatter havner også reklamedebatten altfor ofte i det gode, gamle puritanist-liberalist-mønsteret. Dette er en debattform som eliten – politikere, reklamebransjen og tabloidmediene – er tjent med. Laila Dåvøy profilerer seg som "en som gjør noe" med den stygge reklamen; slik selger hun KrF-politikk i ny innpakning. Tabloidene følger opp med en gråtende dronning Sonja på seminar om pornografisering av reklamen, og med bilder av halvnakne jenter som skal illustrere hvor ille det er blitt, selger de flere aviser.

Har du penger, har du lov
Reklamebransjen får slippe til i mediene og si at de bryr seg om de unge jentene, egentlig er bransjen ganske all right, den mest spekulative reklamen lages tross alt i utlandet. Slik vinner bransjen sympati. Hva tjener en slik debatt til? Forbrukerombudet og reklamebransjens interesseorganisasjon Kreativt Forum har sagt at de vil utarbeide etiske retningslinjer for motereklamen i samarbeid med klesbransjen. Laila Dåvøy har et forslag om forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame ute på høring.

Alt dette er vel og bra, men likevel er man like nærsynte som da man startet. Problemet med reklamen er både større og mer strukturelt enn man kan få inntrykk av gjennom en slik debatt. Det interessante er ikke om undertøysmodellen på reklameplakaten er 15 eller 25. Det interessante er hvor mange plakater det finnes av henne, hvor i byrommet hun er eksponert, hvem som har bestemt at hun skal henge der, om det strengt tatt er tillatt, hvilke interesser som tjener på eksponeringene, og hvilke interesser som taper på reklamens okkupasjon av byrommet.

Mange har vært opptatt av å regulere innholdet i reklamen. Det kan være vel og bra, men når reklamemengden er så stor som den er i dag, blir det som å diskutere hva slags farge man vil ha på gardinene i et rivningstruet hus. Det er mer påtrengende å regulere mengden av reklame: Ikke minst i det offentlige rom, hvor reklamefinansierte gatemøbler, sponsing og geriljamarkedsføring¹får utfolde seg etter cowboymetoden – alt er lov for den som betaler for seg.

Mental forurensning
En voksen nord-amerikaner ble i 1991 utsatt for 3000 kjøpsoppfordringer hver dag.²Ifølge Ingebrigt Steen Jensen er tallet 10 000 for en nordmann i 2003. At reklametrykket i Norge som i andre vestlige land jevnt over er høyt, er kanskje ikke så overraskende. Noe mer overraskende er det kanskje at offentlige myndigheter fungerer som pådrivere for å øke reklameintensiteten. Antall reklameeksponeringer i hovedstaden har de siste månedene økt med 1000 som følge av kontraktene JCDecaux og Clear Channel har gjort med kommunen. Og Oslo er på ingen måte alene: Til sammen har disse to multinasjonale selskapene inngått kontrakter med 31 norske kommuner om å lage og vedlikeholde såkalte bymøbler – leskur, toaletter, bysykler og lignende – gratis for kommunene. Inntektene får selskapene fra annonsører som betaler for å ha reklame på møblene. Dette er nemlig møbler som integrerer reklamen i designet. Et leskur har for eksempel alltid en lyskasse med plass til to reklameplakater som en del av konstruksjonen, enten som skurets rygg- eller sidevegg. Bysyklene har reklame på hjulene og skjermene, og bysykkelstativene er akkompagnert av store, frittstående, opplyste reklameskilt. I løpet av sommeren og høsten 2003 ble Oslo møblert med 150 leskur og 100 bysykkelstativer som til sammen har økt antall reklameeksponeringer i byrommet med ca. 900, og da er de rullende reklameeksponeringene på bysyklene ikke regnet med. I tillegg er man i gang med å bygge om 88 av Viken Energinetts nedstigningstårn til reklametårn. Noe som, hvis tårnene begrenser seg til én reklameeksponering per tårn, gjør at regnestykket over nye reklameeksponeringer i Oslo by beløper seg på til sammen 988. Fortsatt er ikke eksponeringen på hver enkelt bysykkel tatt med, så uten å ta munnen for full kan man trygt si at Oslo har fått 1000 nye reklameeksponeringer i tillegg til de 100 000 små og store reklameskilt som allerede finnes i byen.

"Selve indrefileten i byen"
"Vi er veldig fornøyde med å føre ytterligere en europeisk hovedstad til det globale JCDecaux-nettverket av reklamefinansierte gatemøbler",³sa administrerende direktør for selskapet i Norge, Øyvind Markussen, da startskuddet gikk for å montere ned Oslo Sporveiers blå leskur til fordel for de nye skurene av glass, stål og opplyst reklame.

"Den delen av sentrum vi nå får dekke, er selve indrefileten i byen. Uten tvil vår aller viktigste kontrakt",⁴uttalte administrerende direktør for Clear Channel, Toivo Møller Pettersen, om kontrakten om å sette ut reklamefinansierte bysykler og frittstående reklameelementer.

Hvem er disse selskapene som dekker byrommet og følger deg "hele veien"?⁵De er verdens største utendørsselskaper. Franske JCDecaux er størst i Europa og amerikanske Clear Channel er størst i USA, men begge har kontrakter over hele verden. JCDecaux møblerer 140 byer i 37 land. I Norge har giganten kontrakter i 11 norske byer og en omsetning på 61 millioner norske kroner.⁶Clear Channel omsetter for hele 219 millioner i Norge, og har avtale med 20 norske kommuner om totalt 10 000 faste reklameinstallasjoner og nesten like mange flater på rullende installasjoner som busser og tog. I USA er Clear Channel mindre kjent som utendørsselskap, selv om de kontrollerer 776 000 reklameplasseringer. Selskapet kom for alvor i søkelyset da de tok over en stor del av radiomarkedet. Etter at president Bill Clinton i 1996 opphevet forbudet mot å eie mer enn 40 radiostasjoner, har Clear Channel kjøpt 1200 radiostasjoner, omtrent hver tiende amerikanske radiostasjon, som etter overtagelsen spiller de samme ferdigproduserte programmene. I tillegg kontrollerer selskapet en stor andel av underholdningsindustrien ved å eie 200 av de største musikkscenene i USA^.7Mye tyder på at selskapet velger samme strategi her i Norge. De eier halvparten av Radio 1 og hele "SFX Gunnar Eide" som driver med artistformidling. Direktøren for Clear Channel i Norge har tidligere uttalt at det er et mål for selskapet å bli Norges største mediekonsern innen ti år. I 2001 prøvde han å kjøpe 33 prosent av aksjene i TV 2, men måtte gi seg i siste budrunde. Møller Pettersen uttalte sist sommer at målet fortsatt sto ved lag, men at oppkjøpsrommet har vært lite. "Problemet den siste tiden har vært børskursene i USA. Når denne er lav får vi ikke så stort oppkjøpsrom. Nå er kursen imidlertid på vei opp igjen …"⁸ Ifølge Aftenposten er kontraktene som direktørene Markussen og Pettersen har fått med Oslo kommune hemmelige, men folk i bransjen gjetter på at de er verdt rundt 60 millioner per år. Ifølge kilder som tidligere har jobbet for JCDecaux, inngår selskapet alltid 20-årskontrakter. Dermed snakker vi om en framtidig omsetning på over en milliard for det multinasjonale selskapet, og en lang periode med høy reklameintensitet for osloborgerne.⁹

In the urban jungle

Selvsagt er det ikke særlig åpent og demokratisk å inngå hemmelige kontrakter som får store følger for mannen i gata. Men at byrådet i Norges hovedstad går i bresjen for reklamefinansiering av det offentlige rom, åpner for enda flere problemstillinger enn de rent prinsipielle. Ett moment angår konkurranseforhold: Når kommunen sparer utgifter gjennom å slippe til reklame på leskur, toaletter og sykler, kan den så fortelle private aktører at de ikke skal gjøre det samme? Viken Energinett vil nå la JCDecaux overta driften av nedstigningstårnene og på den måte bruke reklame for å slippe en brysom utgift. Hvor lang tid tar det før Telenor gjør det samme med telefonkioskene? De har allerede uttalt at de ønsker det.¹⁰ Når henger skolene opp reklameboards på ytterveggene? Clear Channel har allerede tilbudt seg å pusse opp hovedstadsskolenes toaletter for å få en slik avtale. "Det er viktig for oss å komme inn på skolene … Vi tenker langsiktig, har råd til å vente, og er like interessert om ett år eller to, selv om vi gjerne skulle underskrevet kontrakten i dag", har Toivo Møller Pettersen uttalt.¹¹ I Trondheim har brannvesenet spedd på budsjettene ved å tillate reklame på brannbilene.

Det samme kan skje i Oslo. En barnehage på Ljan vurderer å plassere reklame på gjerdene. Har vi et regelverk som hindrer dette fra å skje? Dagens regelverk er plan- og bygningslovens §107 om skilt og reklame. Her heter det: "Lysreklame, takreklame, gavlreklame, uthengsskilt, automater, reklame på støttemur eller innhegning, samt frittstående reklameskilt eller lignende innretning skal godkjennes av kommunen før de settes opp. Ved avgjørelse om godkjenning skal gis, tas hensyn til blant annet om slik innretning vil virke skjemmende eller sjenerende i seg selv, i forhold til omgivelsene eller for trafikken." Det er fristende å bruke et slagord fra en av reklamekampanjene som er synlige i Oslos offentlige rom: "In the urban jungle, everything is possible." Alt kan skje når det gjelder reklame. JCDecaux og Clear Channel skriver millionkontrakter med kommunen, mens butikken på hjørnet må vente i lang tid hos kommunens Plan- og bygningsetat for å få lov til å henge opp et enkelt reklameskilt på veggen sin. Slik skaper kommunen ulike konkurranseforhold, og oppfordrer til omgåelse av loven.

Voksensamfunnets tagging
To forsøk på å begrense reklamen fortjener å bli nevnt. Da forslaget om å inngå kontrakt med JCDecaux var ute på høring, stilte Norsk Form som krav i sin høringsuttalelse at all annen reklame i byrommet må fjernes, slik at JCDecaux kunne samle reklamen til sine bymøbler. Det har ikke skjedd, og ser heller ikke ut til å skje. Oslo kommune har ikke gjort noe for å gjennomføre en opprydding eller lage en helhetlig plan for regulering av reklamen. Bortsett fra et beskjedent utspill, og det er det andre hederlige forsøket: Bystyrepresentant for SV, Ivar Johansen, fremmet et forslag om å vekke den sovende § 107 og kreve godkjenning av alle reklameskilt av Plan- og bygningsetaten før de henges opp. Forslaget fra Johansen ble riktignok vedtatt i januar 2003, men Plan- og bygningsetaten har ikke gjort noe annet med ulovlig opphengt reklame enn å korte ned saksbehandlingstiden på søknader om opphenging av reklameskilt. Etaten har fått inn noen flere søknader og satt inn noen flere saksbehandlere, men i forhold til skiltene som henger ulovlig er det ikke foretatt noe. Det er Plan- og bygningsetatens ulovlighetsutvalg som har ansvaret for fjerning av ulovlige skilt. Ifølge etaten har utvalget mer enn nok med å stenge bygninger som er farlige for folks liv og helse. Fjerning av ulovlige reklameskilt kommer lengst ned på lista.

Nissen på lasset
Reklame som dekker hele bygninger, reklame på lystavla på Oslo S, reklame som lyskjegler på himmelen, reklame under taket på t-banen, reklame utenfor vinduet på t-banen, reklame i bussvinduet, reklame på pumpen på bensinstasjonen og trillevognen på jernbanestasjonen. Reklamen sprer seg uten kontroll – ikke bare i Oslo. Reklamen følger med som nissen på lasset i alle store byer, og er bare blitt enda mer påtrengende etter at man la om produksjonen fra industriproduksjon til idéproduksjon i de store byene. Før utnyttet man arbeiderklassens arbeidskraft, nå er det arbeiderklassens kjøpekraft som utnyttes. Industriproduksjonens biprodukt var forurensningen, som hindret arbeiderne i å puste fritt. Biproduktet av dagens byøkonomi er den mentale forurensningen, reklamen, som hindrer folk i å tenke fritt. Hva reklameres det for på de 100 000 større og mindre skiltene i Oslo? Det er ikke elitens luksusforbruk det annonseres for, heller ikke de små og eksklusive butikkene. Det er de store billigkjedene som kjøper reklameplass. Kjente merkevarer til lav pris. Det er markedet for de "nødvendige varene" som stadig ekspanderes. Flere og flere varer blir nødvendige for arbeiderklassen. Det er blitt nødvendig å bytte mobiltelefon to-tre ganger i året. Det er blitt nødvendig å bytte garderobe tre-fire ganger i året. Det er blitt nødvendig å reise til Syden to ganger i året. Det er blitt nødvendig å kjøpe ferdig mix for brownies, og det er blitt nødvendig å kjøpe Se og Hør to ganger i uken. Dette er hva reklamen forteller oss, og det er også det regjeringen vil. Før jul oppfordret sentralbanksjef Svein Gjedrem folk til å ta opp lån for å kjøpe julegaver. I statsbudsjettet for 2004 har det private forbruket fått en økning med 26 milliarder – nesten to bistandsbudsjetter.¹² Marx snakket om "subsistensmidlene" – det som skulle til for å reprodusere arbeidskraften. Dagens økonomiske system er avhengig av at "subsistensmidlene" omfatter så mye som mulig. Det er avhengig av at vår kjøpekraft er stor, og at vi bruker den. Det mest patriotiske dere kan gjøre er å gå og handle i kjøpesentrene, ble amerikanerne fortalt etter 11. september 2001.

Det kapitalistiske rommet
Den franske filosofen Henri Lefebvre ville lage en vitenskap for rommet der pengene rår. På samme måte som Marx hadde laget en vitenskap for produksjonen av varer, ville Lefebvre studere hvordan rommet produseres. "Det kapitalistiske rommet", ifølge Lefebvre, var fragmentert, men likevel homogent. Alle fragmentene av en by, for eksempel, har det til felles at de er gjenstand for bytte i det kapitalistiske rommets produksjonsprosess. For arkitektene, som har produktivkreftene til å behandle rommet på en stor skala, oppleves produksjonsforholdene (den fragmenterte privateiendommen) svært frustrerende. Arkitekten Morten I. Kerr og fagdirektøren i Norsk Form, Iacob Heiberg, tydeliggjør denne frustrasjonen når de tar til orde for en helhetsplan for å regulere reklamen i Oslo.¹³ Er en slik plan mulig så lenge vi har et kapitalistisk rom som hele tiden skal skape profitt? Kravet om profitt skaper også stadig mer reklame, og ingen politikere vet helt hva de skal gjøre med den. Denne usikkerheten er det JCDecaux utnytter. Det er deres forretningsidé, som Jean Claude Decaux har formulert det:

Da jeg skapte det første reklamefinansierte busskur, gratis for lokale myndigheter, for snart 40 år siden var min idé å løse følgende problemstillinger: Å levere en tjeneste til det kollektivreisende publikum; kjempe mot en overetablering av eksisterende utendørsreklame gjennom å fornye og omskape den til den livlige rollen som kvalitativ og god utendørsreklame kan ha.

Ifølge direktøren for JCDecaux i Norge, Øyvind Markussen, er dette den globale ideen selskapet bygger sin virksomhet på – en idé som viser seg å ha stor gjennomslagskraft hos politikere og fagfolk. Politikerne er glade for å slippe utgifter til vedlikehold av bymøbler, og de er glade for at noen tar grep for "å rydde opp" i reklamen. Arkitektene kan jo ikke si annet enn at skurene har en fin design. JCDecaux har til og med vært så kløktige at de har leid inn osloarkitekten Birger Heyerdahl til å tegne dem.

Arkitekten som leder det estetiske opprustningsarbeidet til 100-årsjubileet for unionsoppløsningen i 2005, Thomas Thiis Evensen, har ved flere anledninger sagt at han anbefaler JCDecaux' bymøbler, fordi de så fint definerer byrommet. Selv bystyrerepresentant Ivar Johansen synes det er en god ordning å samle reklamen på den måten JCDecaux har gjort. Ingen ser ut til å ha gjennomskuet Jean Claudes reklametriks: JCDecaux kjemper ikke mot en overetablering av eksisterende utendørsreklame. Selskapet bidrar tvert imot til å øke den. Vi har heller ingen garantier for at den reklamen JCDecaux viser er "livlig, kvalitativ og god". Selskapet viser den reklamen den blir betalt for å vise. Reklameplassen er dyr, men det er ikke sagt at reklamen holder høy kvalitet av den grunn. Tvert imot, annonsører er som regel redde for å skape spennende løsninger når reklameplassen koster.

Uansett, skal man se på mengden i reklamen og ikke innholdet, er det verdt å nevne at JCDecaux' og Clear Channels inntog skviser andre uttrykk i byrommet – for eksempel plakater for konserter, loppemarkeder eller politiske møter, innslag mange vil hevde er langt mer livlige enn "kvalitativ og god utendørsreklame".

Etter at Clear Channel inngikk avtale med Trondheim kommune, er det blitt innført 500 kroner i bot per plakat som ikke er hengt opp på anviste søyler driftet av Clear Channel. "Ikke bare er skjønnheten borte. Det kan virke som om menneskene også er det. Plakatopphenging er forbudt. Med mindre du har penger nok til å leie et lysskilt, selvsagt. Ingen konserter, ingen utstillinger, intet mangfold", skriver en oppgitt trondhjemmer i Adresseavisen.¹⁴ Hadde det vært folk og ikke annonsørene som var viktigst for Clear Channel og JCDecaux, ville rutetidene på leskurene kommet opp med en gang – og ikke etter tre reklamekampanjer. Bysyklene ville blitt installert før reklameplakatene, og leskurene hadde hatt søppelbøtter, bykart og et tak som ikke lekket inn vann.

Psykologisk krigføring
Hvilke følger har dette kravet om profitt som ligger i bunnen for det kapitalistiske rommet? Og hva innebærer egentlig et krav? Et krav går alltid på bekostning av noe. Når et krav stilles, betyr det at noen må oppgi en del av sin frihet. Et krav stiller oss ikke overfor et valg. Et krav tar av vår frihet. Det kapitalistiske rommet produserer også en del slike krav – materialisert i for eksempel reklame, eller eksos, som på hver sin måte hindrer vår frihet. Et reklameskilt krever vår oppmerksomhet. Avisen vi leser på trikken krever også vår oppmerksomhet, men den kan vi lukke igjen. Reklameskiltet kan vi ikke stenge ute. Det krever å bli sett.

Dag Østerberg bruker i boka Arkitektur og sosiologi i Oslo. En sosio-materiell fortolkning Sartre til å si noe om materialisert krav eller kravmaterialitet. Sartre skiller i sin etikk mellom henstilling og krav. Den som retter en henstilling til andre, kaller på deres frihet, på vegne av sin egen. Den andre skal kunne si ja eller nei, uten at den førstes frihet skades av den grunn. Det er en moralsk situasjon, fordi den er dannet ved gjensidig anerkjennelse av friheten hos den andre. Habermas tenker på lignende vis om moralsk riktig kommunikasjon: Partene må stille seg åpne for innvendinger og være villig til å gi begrunnelser for sine svar. Kravet bryter med frihetens og fornuftens kommunikative situasjon, det er ufrihetens og ufornuftens form for kommunikasjon.¹⁵ Med sin kravmaterialitet og sin repeterende form er den allestedsnærværende reklamen ikke bare ufrihetens og ufornuftens kommunikasjon. Den minner om psykologiske eksperimenter som militær etterretning har utviklet for å hjernevaske motstanderen.¹⁶ Når fienden er på sitt trøtteste, bearbeides den med høyttalere for å gi opp motstanden.¹⁷ Strategisk plassert reklame kan virke slik på oss når vi kommer trøtte hjem fra jobb. Fjordland kjøkken viser fram sine produkter når vi tar t-banen hjem og er på vårt mest slitne og sultne. På Grønland t-banestasjon henger det et stort skilt med en saftig hamburger over den lange trappen opp fra stasjonen, med teksten "Sulten? McDonald's 100 m", og en pil som viser retningen.

Utendørsreklamen er mer påtrengende enn reklame i for eksempel radio, TV eller aviser. I møte med utendørsreklame går det ikke an å slå av, lukke igjen eller skifte kanal. Det er kanskje også derfor den øker i omfang. Vi er blitt flinkere til å stenge ute reklamen i de tradisjonelle kanalene. Byrommet er siste skanse.

Den mentale miljøbevegelsen
Forurensningen fra fabrikkene var verst på østkanten, så også med den mentale forurensningen. De første leskurene JCDecaux satte opp i sommer var på Oslos østkant. Interessant nok står det i plan- og bygningslovens § 107 om skilt og reklame at "i området på sjøsiden av Drammensveien, Sjølystveien, Frognerstranda fra bygrensen til Hjortnes kai er oppsetting av lysreklame forbudt". Forbudet er ikke begrunnet, og området er minst like sentrumsnært som Sagene og Torshov, hvor lysreklamen tindrer fra nyoppsatte leskur. Hvorfor er det mer reklame på østkanten enn på vestkanten? Er det fordi folk på vestkanten likevel har så stor kjøpekraft at de ikke behøver å oppmuntres av reklame? Eller synes de, som de fleste av oss, at reklame er visuell forurensning de helst vil slippe å ha utenfor stuedøra?

Som konsekvens av sin analyse om det kapitalistiske rommets produksjonsprosess, mente Lefebvre at folk selv skulle bestemme over sine offentlige rom. Å gjenerobre byen var en viktig side av kampen for menneskelig frigjøring. Situasjonisten Guy Debord argumenterte på samme tid at "arbeidernes revolusjon er den kritikken av menneskenes geografi hvor individer og grupper må skape rom og hendelser som er i samsvar med ikke bare deres arbeid, men hele deres historie". Både Lefebvre og Debord var viktige premissleverandører for Paris-opprøret i 1968, da millioner av mennesker tok over gatene, okkuperte kontorer, fabrikker, havner, teatrene og universitetene. For noen få uker brøt folk ut fra sine daglige rutiner og våget å leve uten å bry seg om hverdagens krav og byens kravmaterialitet. Den enorme frihetsfølelsen og energien dette opprøret skapte, spredte seg til flere byer i Europa og USA på kort tid.

"Den mentale miljøbevegelsen begynte for meg i løpet av slagene i Seattle", sier Kalle Lasn, grunnleggeren av Adbusters Magazine. Han hadde spurt en ung mann om hvorfor han protesterte: "Fordi jeg må", svarte han. "Dersom jeg lot være, ville jeg ikke holde ut. Jeg er ingen spesielt lykkelig person. Før trodde jeg det hadde med min personlighet å gjøre, men nå har jeg forstått at det er et kulturelt problem. Jeg føler at jeg hele livet har blitt psykisk misbrukt – rett og slett, og nå skal det hevnes."

Det går en rød tråd fra opptøyene i Paris til slaget om Seattle og Verdens handelorganisasjon (WTO). Menneskene på gatene representerte alt fra kirkesamfunn til bønder og fagforeningsfolk. Men det var mange som bare representerte seg selv. Mennesker som ikke uten videre kunne ramse opp ti miljø- og demokratiargumenter mot WTO, men som ytret et generelt sinne mot, slik de ser det, den konsumkulturen WTO fremmer gjennom å gi multinasjonale selskaper større makt enn nasjoner. For disse demonstrantene dreide det seg like mye om å ta tilbake litt av den friheten de føler at selskapene har tatt fra dem. Guy Debord og situasjonistene brukte begrepet "kidnappet": Livene våre er blitt tatt fra oss og mediert. Vi må kjøpe identiteten vår tilbake med løsepenger. Den er nemlig blitt bundet opp til varer og tjenester. Det er som med mafiaen: Du betaler beskyttelsespenger til noen store selskaper for å få riktig design på klær, mobiltelefon, bil og kjøkkeninnredning, slik at du ikke skal støtes ut sosialt.

Å shoppe er blitt vår fordømte plikt. Vektere som patruljerer i sentrum trakasserer svake grupper som ungdom og flaskesamlere. "Dere får gå et annet sted, hvis dere ikke skal kjøpe noe", er refrenget.

Oslo sentrum ligner mer og mer på et kjøpesenter hvor bevegelse, sirkulasjon og menneskelig samhandling er basert på prinsipper om varehandel og kapitalstrøm. Vi trenger et oppgjør med denne fremmedgjøringen. Retten til byen er et rop og et krav, sier Lefebvre. Med den økende privatiseringen av det offentlige rom, fortjener dette ropet og kravet mer enn noen gang å bli hørt.

Kontroll over rommet
Historien har mange eksempler på at konflikter om retten til å ytre seg også har vært konflikter om retten til det offentlige rom. Kritikken av amerikansk politikk og fremmedgjøringen i det moderne liv som blomstret på Berkeley-universitet på 1960-tallet, var relativt ufarlig så lenge den holdt seg på universitetsområdet et stykke utenfor byen. Da "The Berkeley Free Speech Movement" tok med seg kritikken inn til byen og ble "Peoples Park movement", skjedde det ikke uten kamp og opptøyer. Det samme var tilfelle i Paris i 1968.

Kontroll over det offentlige rom handler om retten til å ytre seg. Man snakker om "å bringe argumenter til torgs". Torget symboliserer et sted hvor argumenter veies for og imot – hvor meninger dannes. Selve bærebjelken i demokratiet er retten til å motta mangfoldig og mangesidig informasjon og kunnskap slik at man kan gjøre seg opp egne meninger. Med ideologienes inntog er offentligheten gradvis blitt representativ eller reføydalisert, hevder Habermas. I stedet for at offentligheten er et rom hvor mening dannes ved at borgerne diskuterer seg fram til enighet, har offentligheten blitt et rom der meninger – og makt – vises fram etter at de er blitt til i lukkede rom.

Habermas viser blant annet til tabloidiseringen av mediene, men analysen kan også overføres på det offentlige byrommet: De store selskapene manifesterer sin makt gjennom reklameskilt på hvert gatehjørne ved hjelp av et hoff av PR-agenter, designere og tekstforfattere som har utformet reklamen i lukkede rom.

Man kan ta kontroll over det offentlige rommet på minst to forskjellige måter: En måte er å okkupere det slik de reklamefinansierte bymøblene gjør det. Reklamestøyen deres hindrer andre i å komme til orde.

En annen måte å ta kontroll over det offentlige rommet på, er å kontrollere forestillingene vi har om det. En attraktiv forestilling om et rom tiltrekker seg kapital. Det vet våre folkevalgte, som sammen med næringslivet klekker ut historier om rommet som skaper profitt. Lefebvres analyse om at alt i det kapitalistiske rommet er til salgs, er dratt et skritt videre – nå er også forestillingene til salgs. I den senkapitalistiske byen som produserer ideer og ikke industrivarer, er det viktigere for politikerne å oppmuntre privat kapital enn å fordele goder. Millionprosjekter som Hovedstadsaksjonen, Fjordbyen og Oslo 2005 viser at de folkevalgte har tatt entreprenørenes rolle. De tar risiko, er innovative, uavhengige, profittmotiverte og bedriver markedsføring. Dette kommer tydelig fram i Bjørvika-prosjektet, hvor vi får arkitekttegningene og historiene om rommet presentert i Aftenposten. Lenge før det eksisterer, vet vi noe om hvordan vi skal bruke det. Rommet markedsføres for dem som har penger, og dermed er det allerede okkupert. Det er ikke til for alle. I rommene hvor ikke pengene er, finnes både luftforurensningen, støyen og den mentale reklameforurensningen.

Europeisk regelverk underveis
Vi må innse at reklamens intensitet er vel så viktig å debattere som dens innhold. På 1980-tallet forsto vi at vårt fysiske miljø var i fare; nå må vi også innse at vårt mentale miljø er truet.

Angst og depresjoner, spiseforstyrrelser, barn med konsentrasjonsvansker, voksne som er mentalt slitne og trette: Det er ikke sikkert at alle disse problemene har noe med reklame å gjøre, men reklamen gjør definitivt ikke problemene mindre. At vi flere tusen ganger hver dag får vite at vi ikke er bra nok, at det er noe vi mangler, kan ikke ha noen positiv helsegevinst. Det er på tide å innføre føre-var-prinsippet også for den mentale forurensningen. Kanskje reklamen kunne reguleres under Miljøverndepartementet; kanskje kunne et statlig, mentalt forurensningstilsyn holde oppsyn med markedsføringsavdelingene i de forskjellige bedriftene? Miljøverndepartementet anerkjenner i dag støy som et miljøproblem og har utarbeidet et nasjonalt miljømål for denne forurensingskilden på linje med blant annet avfall, kjemikalier, klima og ozon. Hvorfor er ikke reklame tatt med i en slik nasjonal miljøplan? En overetablering av reklame skaper både visuell støy og en stor mengde avfall. Vi har en støyplageindeks for auditiv støy. Når skal vi få en støyplageindeks for visuell støy? Skal grenseverdien gå ved 3000 reklamebeskjeder hver dag, eller skal den gå ved 10 000? EU utarbeider for tiden et felles europeisk regelverk for reklame. Norge kan foreslå at en grenseverdi for reklamemengde må inngå i dette regelverket.

Lefebvre påpekte i et foredrag i 1975 at Sovjetunionen hadde lagt vekt på store byer og tungindustri og dermed ikke klart å unnslippe kapitalismens forurensingsproblemer. Han utfordret tilhørerne til å forestille seg rommet til et sosialistisk samfunn.¹⁸ Nå okkuperer Høyre-byrådet deler av Oslo ved å lage forestillinger om hvordan rommet skal brukes ut ifra et profittkrav. Vi må mobilisere konkurrerende forestillinger om hvordan byen skal være – ut ifra kriterier som økologi, bærekraft og ytringsfrihet.•

Debatt om denne artikkelen

Noter
1. Et eksempel på geriljamarkedsføring var da Nationaltheatret betalte ungdommer for å overnatte i billettkø.
2. Konrad Landler og Therrien Schiller: "What happened to Advertising?" Business Week, 23.9.91, s. 66.
3. Kampanje, 8.5.03.
4. Aftenposten, 14.9.03.
5. Egenreklame for JCDecaux på Flytoget.
6. Omsetningen forventes å dobles når kontraktene med Oslo kommune regnes med.
7. Klassekampen, 16.5.03.
8. Fra et e-postintervju artikkelforfatteren gjorde 26.6.03.
9. Kildene artikkelforfatteren har snakket med ønsker å være anonyme.
10. Ifølge Iacob Heiberg og Morten I. Kerr i en kronikk i Dagbladet, 13.10.03.
11. Morgenbladet, 25.10.02.
12 Ifølge generaldirektør i WWF Norge, Rasmus Hansson, i en kronikk i Vårt Land 25.10.03.
13. Dagbladet, 13.10.03.
14. Leserbrevet ble skrevet av Siri Pettersen, Adresseavisen, 14.2.03.
15. Dag Østerberg: Arkitektur og sosiologi i Oslo, Pax, Oslo 1998, s. 71.
16. Eksempelvis ble det i Montreal på 50-tallet gjennomført et CIA-sponset hjernevaskingsprogram under ledelse av dr. Cameron. Gjennom høretelefoner som forsøkspersonene måtte ha på seg hele tiden mottok de tusenvis av repetitive meldinger som bevisstheten eller underbevisstheten oppfattet. Personene fikk alvorlige psykiske skader. Historien er gjengitt av Bruce Grierson: "Soul Shock", Adbusters, vinteren 1998, s. 18.
17. I utlandet leverer JCDecaux også høyttalerreklame til bruk på undergrunnsbaner.
18. Foredraget "Det bymessige rommets produksjonsprosess" er oversatt til norsk av Knut Ove Eliassen.

Debatt om denne artikkelen