TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 










 Innhold 1 2004

 

Jens Stoltenberg

Vaksiner til alle barn – fra visjon til virkelighet

 

 

Vaksiner er et medisinsk mirakel. Noen dråper redder millioner av mennesker fra sykdommer som har tatt livet av og lemlestet millioner av mennesker i generasjoner. I Norge og andre velstående land holder vi mange sykdommer i sjakk ved hjelp av vaksiner. Den ekstra milliarden som må til for å vaksinere alle verdens barn, bør vi føle en sterk moralsk forpliktelse til å skaffe. Det er på tide med politisk handling.

Norge må ta ansvaret for at det beløpet som mangler for å sikre vaksiner til alle verdens barn kommer på plass. Vi skal mobilisere mer penger fra andre givere og øke de norske bevilgningene, slik at det gjenstående beløpet blir dekket. Dette må skje ved at Norge påvirker andre land og private givere til å gi mer, og det beløpet som til slutt mangler, må Norge bevilge.

Denne artikkelen handler om hvordan jeg mener verdenssamfunnet kan gjøre et stort sprang i kampen mot nød og fattigdom. Siden 2000 har jeg arbeidet med det globale initiativet for å sikre vaksiner til alle verdens barn, først som statsminister og senere som medlem av styret i det globale vaksinefondet. Fondet,<1 som ledes av Nelson Mandela, forvalter penger som går til vaksineprogrammer i verdens fattigste land, de med et bruttonasjonalprodukt på under 1000 dollar per innbygger.

Et svik å la være

 Det dør flere barn av meslinger, kikhoste og de andre vanligste barnesykdommene enn det dør barn av aids. Aids rammer i første rekke foreldre, og verdenssamfunnet må mobilisere mot hiv/aids fordi det vil kreve mye av oss å bekjempe denne epidemien. Å slåss mot meslinger, kikhoste, difteri og andre sykdommer det finnes velprøvde vaksiner mot, er derimot en enkel sak. Vi vet hva som skal til. Vi vet at vaksinene virker, og det finnes ingen unnskyldning for at et stort antall barn hvert år dør av disse sykdommene. Det er simpelthen en politisk og moralsk skandale at verdenssamfunnet lar det skje. Så hvorfor skjer det? Det er det vanskelig å gi et sikkert svar på. Men det henger sammen med mangel på penger i fattige land og mangel på koordinering mellom alle de FN-organer og andre som i dag driver med vaksiner på en eller annen måte.

Nordahl Grieg skrev: "Edelt er mennesket. Jorden er rik. Finnes her sult og nød, skyldes det svik." Det er et svik når millioner av barn dør av sykdommer de enkelt kunne vært vaksinert mot. Vår oppgave er raskt å få slutt på denne meningsløse tilstanden. Det er en moralsk forpliktelse. Men det er også en lønnsom investering. Friske barn er et viktig bidrag til økonomisk vekst, og det er et konkret tiltak vi vet gir resultater.

Det er grundig dokumentert at målrettede helsetiltak har stor betydning for å redusere den katastrofale sykdomsbyrden som rammer de fattigste landene. Lenge har det vært enighet om betydningen av utvikling for god helse. Men det har vært mindre kjent hvilken betydning det kan ha for den økonomiske utviklingen at det satses på helse og bekjempelse av sykdom.

Økonomisk lønnsomt

 Lenge er økonomer blitt kritisert for å ha anlagt et for snevert perspektiv på helsens betydning for både samfunnsøkonomi og fattigdomsbekjempelse. Det er hevdet at økonomer mer ser på helse og sykdom som et resultat av økonomisk og sosial utvikling. Her ser vi nok et uttrykk for den ofte manglende dialogen mellom faggrupper i vårt sammensatte samfunn. I de siste årene har jeg likevel merket at det innen mitt eget fag – sosialøkonomien – er blitt viet langt større interesse til bredere sammenhenger. Det gjelder på miljøområdet og de krav vi nå ser at vi må stille til økonomiske virksomheter for å sikre en bærekraftig utvikling. Og i de senere årene har vi sett det når det gjelder den bredere økonomiske tilnærmingen til fattigdomsbekjempelse. Ja, i internasjonal debatt har økonomer ofte framstått som pådrivere for nye tilnærminger.

Professorene David Bloom og David Canning 2 understreker gjennom sine studier hvordan helse påvirker menneskers inntekt og utviklingsmuligheter:3 For det første gjelder det alminnelig produktivitet. God helse fører til høyere produktivitet, mindre fravær og bedre trivsel. For det andre vil mennesker med god helse leve lenger og ha større interesse av å utvikle sine kunnskaper og satse på utdanning for seg selv og sine barn. For det tredje vil utsikter til å leve lenger føre til at man sparer og investerer med henblikk på alderdommen. Økt sparing åpner for økte investeringer som igjen styrker økonomien. For det fjerde vil den samlede effekten av bedre helse først gi seg utslag i redusert dødelighet – og deretter færre barnefødsler og bedre kontroll med befolkningsutviklingen – begge deler er avgjørende for å redusere fattigdom.

Kommisjonen for makroøkonomi og helse, ledet av professor Jeffrey Sachs, la i 2001 fram en rapport som dokumenterte hvilken økonomisk katastrofe sykdom og dårlig helse påfører mennesker, samfunn og økonomier.4 Rapportens budskap var at ved å sikre alle adgang til et knippe grunnleggende helsetjenester kan man redde millioner av menneskeliv, redusere fattigdom, bidra til økonomisk utvikling og som et resultat av alt dette; bidra til en verden med mindre sosiale forskjeller og dermed mindre konflikter.

En av de grunnleggende helsetjenestene Sachs-kommisjonen trekker fram, er vaksiner til alle barn. Verden har visst det lenge: Vaksinering av barn er et av de mest effektive helsetiltakene som finnes. Verden er blitt tryggere for alle etter at man lykkes med å utrydde kopper gjennom store vaksineprogrammer på 1960- og 1970-tallet. Og nå er man nær ved å kunne erklære polio for utryddet. Kraftig reduksjon av poliosmitte har spart mennesker for store lidelser. Jeg har ennå friskt i minne mitt møte med poliorammede barn på en helsestasjon i New Delhi i april 2001. Utenfor inngangen sto barn med skinner og krykker lent mot inngangsporten. De var rammet av polioviruset for livet. Inne på stasjonen fikk spedbarn sine to dråper poliovaksine. De var heldige. Dråpene vil beskytte dem for resten av livet.

Småbarnsfamilier i Norge tar ungene til helsestasjonene for rutinevaksinering. Vi snakker da om vaksiner mot difteri, stivkrampe, kikhoste, polio, røde hunder, kusma, meslinger hjernehinnebetennelse og tuberkulose. Nærmere 100 prosent av alle norske barn blir vaksinert. Det gir barna beskyttelse for livet. På 1980-tallet greide mange fattige land å øke vaksinedekningen. Så fulgte år med stagnasjon. Et globalt gjennomsnitt ligger på 75 prosent. Men dette tallet dekker over at det i de fattigste landene ofte er langt under halvparten av ungene som blir vaksinert.

Dette har dramatiske konsekvenser. Ved årtusenskiftet var det 30 millioner barn årlig 5 som ikke ble vaksinert mot de vanligste barnesykdommene. Det fører til at så mange som tre millioner barn og voksne i sin beste alder årlig dør av sykdommer det finnes tilgjengelig beskyttelse mot.

Konsekvensene er mer omfattende enn de store dødstallene. Mange barn unnslipper døden, men blir påført varige sykdommer og lidelser. Dette rammer hele familier, binder foreldrene til barnas sykeleier og er med på å svekke familiens inntekt. Og fra utviklingshistorien vet vi dette: Det første som må skje for at fødselstallene skal gå ned, er at barnedødeligheten må gå ned. Slik var det også i Norge. Mor og far får mange barn når de av erfaring vet at mange av barna dør i oppveksten. Der barnedødeligheten går ned fødes det også færre barn, familiene blir mer stabile og fokus kan flyttes fra overlevelse til arbeid, utdanning og utvikling. Dessuten minsker sjansen for at kvinnen dør i barsel. Fortsatt er dette en vanlig dødsårsak i mange land. Og konsekvensene for familien er selvfølgelig store. Ofte sitter far igjen med en stor barneflokk, hvor den minste kanskje er nyfødt. Jo færre fødsler, desto færre dødsfall i barsel.

En ny allianse med store mål

 For fire år siden ble det dannet en uvanlig allianse som ville snu den negative utviklingen og satse tungt på bedre helse, som et virkemiddel i kampen mot fattigdommen. Vaksinealliansen, The Global Alliance for Vaccines and Immunization (GAVI), ble etablert av og består av FN-organisasjoner som WHO og UNICEF, Verdensbanken, legemiddelindustrien, representanter for rike og fattige land. I tillegg ble Vaksinefondet opprettet. Hensikten med fondet er å skaffe penger til arbeidet som GAVI gjør. Mange nasjoner bidrar til fondet, og ikke minst ga den humanitære stiftelsen til Bill og Melinda Gates et betydelig beløp. Formålet med både GAVI og Vaksinefondet er å få til en storstilt satsing ved å tilby grunnleggende vaksiner til de fattigste landene, til å støtte utviklingen av landenes helsesystemer slik at de kan få kapasitet til å nå ut med vaksinene og til å lette innføringen av nye vaksiner ettersom de gjøres tilgjengelige. Gates-stiftelsen har gitt 750 millioner dollar (ca. fem milliarder kroner) til Vaksinefondet over en femårsperiode. Dermed var det lagt et grunnlag å arbeide videre på.

Jeg merket meg dette initiativet da det ble lansert i internasjonale medier i januar 2000. Jeg har lenge visst at vaksinering ble rangert som et av de mest kostnadseffektive tiltakene i helsesektoren. I faglitteraturen ble betydningen av å satse på helse og utdanning i kampen mot fattigdom vektlagt stadig sterkere. Som politiker har jeg vært opptatt av hvordan vi kan komme lenger i å tydeliggjøre dette perspektivet i utviklingspolitikken. Det er en fare for at den folkelige oppslutningen om utviklingshjelp avtar dersom man ikke kan vise hva pengene faktisk går til og hvilke resultater som oppnås.

GAVI hadde fra starten i seg mange viktige kvaliteter. Det sto seriøse aktører bak. Man satte seg ambisiøse, men realistiske mål, som igjen bidrar til å redusere fattigdom og fremme utvikling. Derfor ønsket jeg at den regjeringen jeg ledet fra mars 2000, skulle gå tidlig ut med en synlig støtte til dette initiativet. Vi erklærte at vi ville bidra med en milliard kroner over fem år. Dette møtte bred enighet i Stortinget, og i budsjettforliket med sentrumspartiene høsten 2000 kom bevilgningen på plass.

Oppskriften er like enkel som krevende: Det handler om å nå fram til helsestasjonene og landsbyene med livreddende vaksiner. Det koster mellom 150 og 200 kroner å vaksinere et barn for livet. Men å skaffe vaksiner og penger er ikke nok. Det må også finnes tilstrekkelig kapasitet i mottakerlandet. Tjue prosent av GAVIs midler går til å støtte nødvendig infrastruktur. Det er mange eksempler på at programmer som bare fokuserer på å øke tilgangen på utstyr og materiell mislykkes. Satsingen i hvert enkelt land må bygge på planer som er utarbeidet av landet selv. Det er landene selv som best kan lage opplegg som virkelig når fram til barna. De må satse av egne budsjettmidler, og deretter kan de få hjelp til å ta et ekstra løft med penger fra GAVI. Støtten utenfra må koordineres effektivt og være forutsigbar over et lengre tidsrom. På alle disse områdene har GAVI vært nyskapende og har på kort tid blitt en vel ansett allianse blant partnerne. Nærmere 70 land arbeider nå nært med GAVI og vaksinedekningen øker skritt for skritt.

Støtten fra GAVI er basert på de resultatene som oppnås. Først får landene en investeringsstøtte til innkjøp av vaksiner de første tre årene. Deretter får de støtte basert på de resultatene som er oppnådd. Revisjonsselskaper, blant andre Price Waterhouse Coopers, foretar en grundig undersøkelse i de landene som får støtte og kontrollerer at vaksinasjonen faktisk skjer omkring på helsestasjonene. Kenya har for eksempel opplevd en utflating i mottatt støtte fordi de ligger etter målene de har satt seg, mens Uganda har fått økt støtte fordi de har lykkes i å nå de oppsatte målene; de har vaksinert flere barn enn planen tilsa.

Resultatene melder seg. Takket være den nye satsingen har vaksiner nådd ut til nærmere åtte millioner barn i over 55 land. Nye vaksiner, mot blant annet hepatitt og hjernehinnebetennelse, er blitt gjort raskere tilgjengelige. Over 30 millioner barn har fått nye vaksiner siden GAVI startet. Antall barn som vaksineres, øker. Da kan vi også måle hvordan barnedødstallene faller. Vi kan nå anslå at nærmere en halv million liv er reddet som følge av den nye satsingen siden 2000.

GAVI har lykkes i å bidra til at de fattigste landene kan vaksinere flere barn. Færre dør, færre blir syke. Rollen til helsestasjonene, der vaksinene settes, får økt betydning. Dette åpner igjen for nye muligheter og illustrerer hvordan fornuftig satsing på ett område kan anspore til framskritt på andre områder. I Norge vet vi at foreldre gjennom besøk på helsestasjonene får med seg mer enn vaksinering. De får informasjon om ernæring, forebyggende helsearbeid, prevensjon, barnehelse og annen nyttig kunnskap.

Det samme blir mulig i de fattigste landene der sterkere helsestasjoner kan bedre kapasiteten til å møte helseutfordringer fra hiv/aidsepidemien og andre alvorlige sykdommer. Jeg så dette da jeg var til stede ved vaksinering av barn på en helsestasjon i Dakar i Senegal like før jul. Vaksineringen gir helsepersonell kontakt med mødrene og mulighet til å gi dem både informasjon og nødvendige medikamenter. I et land som Ghana har Røde Kors gjennomført et prosjekt der mødre som kommer med sine barn til vaksinering, får med seg impregnert myggnetting til beskyttelse mot malaria. Det finnes ingen vaksine mot malaria, en sykdom som tar rundt én million liv årlig. Sachs-kommisjonen mener at i tillegg til å drepe mennesker, har malaria tappet Afrika for 100 milliarder dollar de siste 20 åra som følge av sykdom. Samtidig vet vi at dersom alle barn i malariautsatte områder fikk sovne under myggnetting, ville dødstallene bli halvert. Vaksinering gir altså en anledning til å håndtere andre helseutfordringer.

Et nytt løft er mulig

 Visjonen er: vaksiner til alle verdens barn.

Ser vi mot 2015, er det ingen umulig visjon å få til en dekning av de vanligste vaksinene til ni av ti barn i de 75 fattigste landene. Da kan vi redusere antall mennesker som dør av sykdommer det finnes vaksiner for, med opp mot tre millioner.

I GAVI og Vaksinefondet diskuterer vi nå om det ikke bør utvikles en ny fase i vaksinearbeidet, der man ytterligere utvider vaksinedekningen, samtidig som man styrker kapasiteten til å gjennomføre målrettede vaksinekampanjer når land rammes av akutte utbrudd. Særlig meslingeepidemier dreper mange barn. Det arbeides også med å trappe opp arbeidet mot stivkrampe som dreper 100 mødre i barselseng og omtrent 700 barn hver dag. Iran hadde nettopp gjennomført en omfattende vaksinasjon mot meslinger før jordskjelvet i Bam. Katastrofen ville vært mer omfattende om en meslingeepidemi hadde oppstått i tillegg. Dessuten forskes det på nye vaksiner, blant annet vaksiner mot ulike former for diaré og malaria. Det er også en viktig del av GAVIs virksomhet.

Jeg representerte Norge da Tusenårserklæringen ble undertegnet i FN i september 2000. Her ble de såkalte tusenårsmålene formulert. De fleste av dem handler om helse. På noen områder vet vi at det skal veldig godt gjøres å komme i mål. Mye av framgangen kommer som resultat av vekst i store land som Kina og India. Men de fattigste strever, og noen henger etter. Derfor trengs det krafttak der det er mulig.

Vi har råd til dette

 Hva skal til for å komme dit? For det første må det sikres kapasitet og gode planer i landene. Her har GAVI utviklet gode rutiner. Infrastrukturen må være på plass. Men hovedutfordringen er og blir: nok penger, og forpliktelse til å stå løpet ut. Og det er her tiden er inne for Norge til å ta et løft, til å gå foran, slik at vi kan trekke flere med på giversiden.

Vi gjorde det i 2000. Norge ble blant de ledende giverne. Det var bred politisk støtte til denne beslutningen. I høstens budsjettforlik hadde jeg gleden av å finne støtte fra statsminister Kjell Magne Bondevik til Arbeiderpartiets forslag om å øke det norske bidraget til vaksinasjonsprosjektet til 300 millioner kroner i året. Vi forlenger den norske forpliktelsen med en ny femårsperiode til 2010. Samlet betyr dette at Norge vil ha gitt 2,7 milliarder norske kroner i perioden 2001 til 2010. Denne enigheten skal vi ta vare på. Dette er et område der vi bør ha alt å vinne på at partiene går sammen.

Målet er veldig konkret, vaksiner til de aller minste. Det er et mål vi vet gir håndfaste bidrag til utvikling og reduksjon av fattigdom. Det er et uttrykk for en ny type utviklingspolitikk der flere parter går sammen om et felles mål, der resultatene kan etterprøves og der støtte utenfra samordnes uten tillegg av ekstra administrasjon og byråkrati.

Både nasjonale regjeringer og internasjonale organisasjoner bruker i dag betydelige beløp og gjør et omfattende arbeid for å vaksinere barn. Organisasjoner som Unicef og WHO har i mange år jobbet med vaksinering. I tillegg kommer innsatsen til frivillige organisasjoner verden over. Det er avgjørende at både de enkelte lands innsats og de internasjonale organisasjonene arbeid videreføres. Dersom det arbeidet som allerede gjøres for å vaksinere barn trappes ned, hjelper det lite at GAVI og Vaksinefondet skaffer penger til nye vaksiner. I Vaksinefondet arbeides det nå med å anslå hvor mye ekstra penger som trengs for å sikre at nær alle verdens barn blir vaksinert. Konkret regnes det på hva det vil koste å øke vaksinedekningen fra ca. 70 prosent til 90 prosent innen 2015. Foreløpige anslag vil kreve en økning med om lag tre milliarder årlig. Med de løftene og forpliktelsene som allerede er gitt, fra regjeringer og private givere, kan vi regne med bidrag på omtrent to milliarder kroner i året. Forutsatt at ikke andre reduserer sin innsats, mangler det altså rundt en milliard årlig til for å sikre vaksiner til nær alle verdens barn.

Norge kan gå foran

 Det er bred politisk enighet i Norge om at bistandsbudsjettet bør opp på én prosent av bruttonasjonalproduktet. Fordi norsk økonomi vokser, øker bistandsbudsjettet med flere hundre millioner årlig, selv når prosentandelen av BNI (brutto nasjonalinntekt) ligger fast. Fra 2003 til 2004 økte i tillegg andelen fra 0,93 til 0,94 prosent av BNI. Det førte til at bistandsbudsjettet økte med 603 millioner kroner fra 2003 til 2004. I dag er bistandsbudsjettet på 15,3 milliarder kroner, og det vil fortsette å øke hvert år. Det er derfor handlingsrom til å gjøre det jeg nå foreslår innenfor et voksende bistandsbudsjett.

Jeg vil oppfordre til et tverrpolitisk løft for at Norge skal sikre ressurser til å ta regningen for et nytt ambisiøst mål for GAVI, et klart bidrag til redusert barnedødelighet og oppnåelse av et hovedmål i kampen mot fattigdom. Vi gir i dag 300 millioner kroner årlig. Dette er veldig bra, men jeg mener vi bør være rede til å flerdoble dette beløpet. Norge bør ta ansvaret for at det beløpet som mangler, kommer på plass. Vi må videreføre dagens bevilgninger. Vi må påvirke andre til å gi mer, og det beløpet som til slutt mangler, må Norge bevilge. På den måten tar vi ansvaret for å vaksinere verdens barn.

Vi kan da vise at det i kampen mot fattigdom finnes mål som ikke befinner seg langt framme i en utydelig horisont, men som er innen rekkevidde. Innen rekkevidde for mennesker som på denne måten kan komme ett skritt nærmere en framtid med håp – og innen rekkevidde for oss som har et ansvar for å bidra til nettopp det. Løsningene er banale, enkle, konkrete. Vi vet nøyaktig hva de er og hva de koster. Det er bare å gjøre det.

Det er mye som må gjøres for å bekjempe fattigdom. Rettferdig handel, kamp mot korrupsjon, utdanning og investering i infrastruktur; alt dette vil bidra til utvikling i den fattige del av verden.

Men det at det finnes mange andre virkemidler, ofte mer krevende og kompliserte, er ikke et argument mot å gjennomføre de mest opplagte og enkelt gjennomførbare tiltakene mot fattigdom. Snarere tvert imot.

Fordi kampen mot fattigdom er så vanskelig, må vi i det minste gjøre det vi vet virker: vaksinere barn.

Dette tenkte jeg på da jeg satt i en trang korridor på en helsestasjon med mange nybakte mødre i Senegals hovedstad Dakar rett før jul. De var håpefulle og heldige. Om kort tid skulle barna deres få livreddende vaksiner. To dråper i munnen. Ett stikk i armen. Barnet er vaksinert for livet. Det er et medisinsk mirakel. Et mirakel alle barn fortjener å oppleve.•


Debatt om denne artikkelen


Noter
 1. I styret for vaksinefondet sitter Nelson Mandela, leder, Graca Machel, nestleder, Patty Stonesifer, Jacques-Francois Martin, Jacques Delors, H.M. Dronning Rania Al-Abdullah av Jordan, Dwight L Bush, Tore Godal, Charles J. Lyons, Mary Robinson, Mstislav Rostropovitsj, Amartya Sen, Jens Stoltenberg, Lawrence H. Summers og George W.Wellde.
2. De arbeider begge ved Harvard University.
3. Bloom, David E. og David Canning: "The Health and Wealth of Nations", Science, VOL 287, 1207-1208, Feb 2000.
4. Macroeconomics and Health. Investing in health for Economic Development, Report of the Commission on Macroeconomics and Health, 2001.
5. Verdens Helseorganisasjon/V&B/03.20

 

Debatt om denne artikkelen

 

 Innhold 1 2004

Aschehougs hovedside

 

SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL