Samtiden - Tidsskrift for politikk, litteratur og samfunsspørsmål

TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

Innhold 1 2004

Monarki og republikk som politisk og kulturelt symbol Leder

Weapons of mass salvation Jeffrey Sachs i samtale med Knut Olav Åmås

Vaksiner til alle barn – fra visjon til virkelighet Jens Stoltenberg

Okkupasjonen av Oslo Åse Brandvold

Debatt på samtiden.no

Jeffrey Sachs i samtale med Knut Olav Åmås

Weapons of mass salvation

– USAs bidrag til verden er nesten fraværende når det gjelder de store økonomiske utfordringene og kampen mot den ekstreme fattigdommen. USA hjelper heller ikke løfterike demokratier i å lykkes, selv om det ville koste veldig mye mindre enn krigen mot Irak. "Som du vet sliter vi selv", sa George W. Bush til Bolivias president da han besøkte Washington D.C. i fjor, mens Bolivia fortsatt var et lovende, men skjørt demokrati. Han ba om beskjeden økonomisk støtte for å stabilisere landet. Han fikk nei. Like etter ble han styrtet.

New York.

Det er Jeffrey Sachs (49) som forteller. Han er makroøkonom med utviklingsøkonomi som spesialitet. Det betyr at han er opptatt av de overordnede trekk ved den økonomiske utviklingen i land og regioner, særlig i utviklingsland. I over 20 år har han vært en av verdens mest innflytelsesrike økonomer. Bakgrunnen er hans innsats som rådgiver for en rekke regjeringer i det østlige Europa, blant annet Polen og Russland, Latin-Amerika, Afrika og Asia. Han har hatt innflytelse på politisk og økonomisk utvikling i flere nye demokratier, og er fortsatt økonomisk rådgiver for flere regjeringer, statsministre og presidenter. En hektisk uke i fjor høst samlet han 17 statsoverhoder fra fire kontinenter til politisk-økonomiske samtaler på The Earth Institute ved Columbia University i New York. Der har han vært direktør og professor i økonomi fra 2002, etter å ha blitt headhuntet fra Harvard University, der han var i 20 år.

Det var nesten et 20-årsperspektiv ved oppdraget han fikk fra FNs generalsekretær ved millenniumskiftet også: Sachs er spesialrådgiver for et program som har som mål å redusere den mest ekstreme fattigdommen i den tredje verden med 50 prosent innen 2015. Det innebærer å redde åtte millioner liv hvert år. Det oppdraget fikk han etter å ha ledet Verdens helseorganisasjons kommisjon for makroøkonomi og helse, der han kalkulerte seg frem til hva det vil kreve å redde så mange liv fra død av malaria, tuberkolose og aids hvert år. En konkret prislapp på familieplanlegging og helse. Jeffrey Sachs ønsker å knekke mytene om at det er dårlig evne til å styre seg selv som er den viktigste årsak til problemene for land i den tredje verden. Geopolitikk, geografi, økonomisk struktur, klima og sykdommer spiller inn, i tillegg til rike lands økonomiske politikk.

Noen ser Jeffrey Sachs bare som en ledende profet for evangeliene "frihandel" og "åpne markeder". Det er ingen tvil om at han ser frihandel som et virkemiddel for økt velstand, bedre helse, økt politisk stabilitet og demokratisering. Men han snakker mer som en klinisk lege, som setter en diagnose og skriver ut en resept. Han er en kritiker av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og vestlige regjeringers proteksjonistiske tollbarrierer og subsidier for å beskytte egne markeder og produsenter. Han insisterer på "trade and aid" i stedet for "trade, not aid". Sachs ser behovet for offentlige intervensjoner og politiske suppleringer av markedsøkonomiens og nyliberalismens virkninger på områder som utdanning, helse og infrastruktur. Han insisterer på at finansiering utenfra er nødvendig i bekjempelsen av fattigdom og sykdommer, og en fornuftig investering for politisk stabilitet.

Jeg hører Sachs forelese om "Weapons of Mass Salvation" – vaksiner og medisiner mot malaria, tuberkolose og aids – på det jødiske kultursenteret "92nd Street Y" i New York. Jeg hører ham også på The Earth Institute om hvordan vår generasjon er den første som har midlene og mulighetene til å utrydde den ekstreme fattigdommen.

Finnes det store fortellinger som ikke er døde, og vitenskapelig baserte, iskalde, pragmatiske opplysningsoptimister som forteller dem? I så fall er vi i nærheten av en av dem når vi hører på Jeffrey Sachs: Verdens alvorligste, mest dødbringende helseproblemer er løselige. Vi er i ferd med å skaffe kunnskapen som trengs, sier han. Kostnadene er under én prosent av den rike verdens årlige inntekter. En naiv tanke? Det finnes løgner som er så store at fakta som kan velte dem, ikke trenger gjennom. Verdens ekstreme fattigdom kan være en slik. Mye av den er forårsaket av faktorer det går an å gjøre noe konkret med, for eksempel malaria, tuberkolose og aids. Tre millioner mennesker døde av den første sykdommen i fjor, fem millioner av de to siste. Nesten 3000 mennesker døde i terrorangrepene på New York og Washington D.C. den 11. september 2001. Men hver dag dør det 20 000 mennesker av sykdom bare i utviklingslandene. I skyggen av 11.9. bruker USA imidlertid bare 100 millioner dollar per år på kampen mot malaria, men 1000 ganger så mye, 100 milliarder, på kampen mot terrorisme.

Fakta, ikke verdier, er problemet
Knut Olav Åmås: Jeg vil snakke med deg om overgangen fra akademisk kunnskap til politisk handling, forholdet mellom teori og praksis. Hvordan sette vitenskapelig erkjennelse i arbeid, så å si. Du snakket i en av forelesningene om at det finnes fakta som i seg selv er så overbevisende at de tvinger oss til å gå til handling. Hva slags fakta tenker du på?

Jeffrey Sachs: På mitt forskningsområde, fattigdom og økonomisk utvikling, er skillelinjen mellom teori og praksis svært problematisk fordi teori uten praksis etter min mening er tilbøyelig til å være svak teori. Som økonom har jeg funnet ut at jeg sjelden har forstått noe virkelig godt hvis jeg ikke har vært involvert i empirisk, systematisk, programorientert arbeid på et område. Når teori er løsrevet fra praksis, blir den steril. Ikke bare ved at den ikke blir brukt, men ved at den ikke fanger inn virkeligheten. Den er for kompleks og også for interessant til å kunne utforskes fra innsiden av et kontor eller et klasserom. Nesten alt jeg har lært, har jeg tilegnet meg ved å bruke teoretisk kunnskap i praksis.

Mange av mine økonom-kolleger i akademia mener at mitt engasjement i programarbeid og politisk relatert arbeid er noe som ligger på siden av min akademiske innsats. Det er absolutt ikke tilfelle. Jeg kan ikke gjøre mitt akademiske arbeid uten å ha det andre. På den andre siden: Jeg tror ikke man kan være en god praktiker uten å forstå fenomenenes praksis.

Selvsagt er det en forskjell på "er" og "bør". Men det virker på meg som om en stor andel av debattene vi fører i den økonomiske politikken, som vi tror er om grunnleggende normer og verdier og etiske standpunkter, egentlig er mer overfladiske divergenser som dreier seg om fakta, om hvordan verden er beskaffet og fungerer. Når jeg så sier at noen fakta er så tvingende at de fører til handling, er det fordi vi virkelig deler et sett av verdier.

Et eksempel: Jeg bruker en stor del av tiden min til å prøve å få det politiske systemet i USA til å yte mer penger til noen av verdens fattigste land. Hundre ganger hvert år møter jeg oppfatninger om at fattige land utelukkende selv er skyld i situasjonen de har kommet i. Så hvorfor da hjelpe dem? Dette er en debatt om rene fakta – om hvorfor vi har fattigdom. Jeg hevder at vi har ekstrem fattigdom i en del land i Afrika ikke minst på grunn av malaria. Og det er ingen regjerings "feil". Hvis vi kunne bli enige om denne innsikten i hva fakta er, ville vi åpne for enighet om hva vi skal gjøre, som da ikke egentlig er en verdidebatt i det hele tatt.

Åmås: Så når det gjelder bekjempelse av fattigdom i dag, deler vi enda flere verdier enn vi tror?

Sachs: Jeg mener at de fleste "bør" som er aktuelle for fattigdoms- og utviklingsspørsmål i realiteten deles på tvers av en rekke kulturer og religioner, og at en god del av det vi setter merkelappen "bør" på, i sin kjerne er ukontroversielle, pragmatiske handlemåter. Mye mer av våre debatter enn det som ved første blikk synes å være tilfelle, dreier seg derfor om modeller av verden. Kan eksperter nå felles forståelse av fakta på kryss og tvers av geografiske og kulturelle grenser, forståelse av hva som egentlig skjer her og der, vil vi spare oss for destruktive krangler om verdier. Ekte verdimotsetninger er mye, mye mindre utbredt enn det virker for de fleste.

Hvordan verden er
Åmås: Handler det også i Washington D.C. om manglende kunnskap om at dét og dét er innsatsen som må til for å nå det og det målet?

Sachs: Ja, klimaet er ekstremt ubehagelig, og den amerikanske regjeringens handlinger er like farlige som de er feilaktige. Det er en blanding av grådighet og snevre egeninteresser på den ene siden, en overraskende forenklet idealisme på den andre. Ikke desto mindre finnes det akkurat i denne situasjonen en nesten usannsynlig, rar mulighet til å nå konsensus, fordi vi etter Irak har sett at pengene finnes hvis viljen finnes. Det de konservative sier for å få midler til Irak, er ikke så forskjellig fra det jeg selv sier for å rettferdiggjøre hjelp til afrikanske land. Jeg undrer meg over hvorfor de er så åpne for det første og så blinde for det andre. I retorikken vi begge bruker, er det faktisk en bro. Når det er mulig å reise så betydelige økonomiske midler, gir det meg håp om at det er mulig overfor andre land i en annen situasjon.

USAs styrke er begrenset
Åmås: Men er det et spørsmål om retorikk?

Sachs: Grunnleggende. Det dreier seg om å få gjennomslag for argumentene som overbeviser mennesker om at problemer som har sett uløselige ut, ikke er uløselige. Jeg holder ganske mange foredrag i USA hvert år. Folk jeg møter over hele landet er nervøse for landets nye aggressivitet i utenrikspolitikken. De mener at noe er strategisk galt med USAs tilnærminger akkurat nå – Washington D.C. "leser" verden feil. Vi er mektige, men har aldri vært noe imperium og vil aldri bli det, til tross for at ordet er blitt så populært.

Vi er bare ett av mange mektige land. Riktignok er USAs militærmakt enorm, men en selvoppfatning bygget på den er farlig fordi den gir feil inntrykk av hva vi kan oppnå som land. Stormakter som India og Kina har en rask økonomisk veksttakt som gjør at de nærmer seg vestlige lands velstand. Med over en milliard innbyggere hver vil de utvikle en eventyrlig kjøpekraft. I dag er gjennomsnittsinntekten per amerikaner 36 000 dollar, per kineser 3700 dollar. I 2050 er det estimert at den vil være 70 000 dollar per amerikaner, 35 000 dollar for hver kineser. USA vil ha 400 millioner innbyggere, Kina 1,4 milliarder. Kinas økonomi vil altså være mye større enn USAs. India opplever en lignende utvikling. Dette århundret blir Asias århundre økonomisk og teknologisk. Asia har to tredeler av verdens befolkning, USA fem prosent.

At dette landet skulle prøve å styre det internasjonale samfunn på noen som helst måte, er absurd fra et hvilket som helst ståsted utenfor USA. For selvbestemmelse og demokrati er de politiske ideer som har vind i seilene i Afrika og Asia i dag, mer enn noensinne – tenk på Brasil, India og Sør-Afrika, tre land som har potensial til å være selve kjernen av demokratiske utviklingsland. Derfor er enhver aksjon som ligner på okkupasjon utenfra uønsket i deres øyne, slik vi ser eksempel på i motstanden i Irak.

Jeg kan legge frem eksempel etter eksempel fra disse to verdensdelene på stigende utdanningsnivå, økende økonomisk velstand og flerparti-demokratier som begynner å fungere. La oss støtte de folkevalgte lederne som noen av disse landene nå har, i Tanzania, India, Brasil, Ghana og Etiopia. Det er til dels snakk om land som er så fattige at de ikke en gang har noen "livrem" å stramme. Slike krav fra Det internasjonale pengefondet er en fornærmelse. Dette er land som det må investeres i. La oss satse på dem som er på riktig vei politisk og sosialt heller enn land som sprenger i luften sine egne vannledninger og strømkabler, og som vi bare har interesse av fordi vi ønsker militærbaser der, i nærheten av oljekildene. La oss forholde oss til land vi kan behandle som subjekter for dialog, ikke som objekter for våre politiske eller økonomiske mål.

Mange av de aggressive statene i den tredje verden har en befolkning med en høy, voksende andel av unge, lavt utdannede menn. Det skaper ytterst farlige samfunn, særlig hvis arbeidsløsheten er høy, for tendensen til ekstrem voldsbruk er statistisk mye større. Ta Indonesia; halvparten av befolkningen er yngre enn 21 år. I Europa og USA er gjennomsnittsalderen i dag 37 år. På Gaza-stripen og Vestbredden er folketallet 3,2 millioner. Fruktbarheten er så høy at folketallet i de okkuperte områdene vil være 11,1 millioner i 2050. Pakistan har 140 millioner innbyggere i dag, FNs prognoser antyder 340 millioner i år 2050. Potensialet for politiske eksplosjoner er mer enn til stede flere steder, sier Jeffrey Sachs.

Nøkkelen: demografisk overgang
Sachs fortsetter: – En av de demokratiske utfordringene knyttet til ustabilitet er å få til det vi kaller en demografisk overgang ved å redusere dødeligheten og barnefødslene på den ene siden, og så øke levestandarden på den andre. Helse og velstand fører til dempet vekst i folketallet. Denne demografiske overgangen er fullført i Vesten, den er nesten fullført i Kina, og i ferd med å lykkes også i India.

Tallene sier litt om maktforhold i fremtiden. Dette sier jeg ikke fordi jeg er imot militær maktbruk i enhver situasjon. Feilen er å tro at militær styrke er et politisk virkemiddel som kan produsere fred, stabilitet og økonomisk fremgang. Det er et kategorimistak. Politiske mål kan ikke nås slik. USA har støttet Irak og Saudi-Arabia økonomisk og militært i mange år; plutselig snus våpnene mot dem som har gitt dem. Man har ikke skapt stabilitet.

Verden er et farlig sted, men jeg har en annen resept enn konvensjonelle våpen for å endre på det. Jeg tror kampen mot aids, tuberkolose og malaria kan føre til større global stabilitet og sikkerhet. De er "weapons of mass salvation", i motsetning til de "weapons of mass destruction" som har fått all fokus. Mitt budskap er at vi må kjempe mot fattigdom og sykdom hvis vi virkelig vil bekjempe terrorisme. Det er et budskap som veldig brede deler av USA støtter hvis de får sammenhengene forklart. Igjen: Det "bør" som er involvert her, finnes det faktisk mer grunnleggende enighet om enn mange tror. Gåten er hvorfor vi ikke setter ut i livet de ideer vi er enige om. Mitt fremste mål er å fylle den kløften som gjør dét mulig, gjennom vitenskapelig kunnskap.

Åmås: Det er vanskelig å få en regjering som USAs til å handle i strid med sin egeninteresse. Hvordan kan du overbevise om at det finnes en sterk nok egeninteresse knyttet til det å bekjempe ekstrem fattigdom og epidemiske sykdommer?

Sachs: All etikk er til en viss grad basert på egeninteresse. Å vise at noe er i vår egen interesse står ikke i motsetning til å argumentere etisk. Å la land dø eller la regjeringer falle, er galt fordi det skaper farlige stater. Slik har det gått i Somalia, som er kvintessensen av et mislykket land og nå er blitt et transittsted for al-Qaidas våpentransport. Det er et levende eksempel på hva jeg mener. Hvem skulle tro at det er noen vits i å bry seg om Somalia ut fra egeninteresse? Vi så det først noen år senere, da landet ble et tilfluktssted for terrorister. Afghanistan er et annet kvintessensielt eksempel. Så egeninteresse er ikke det samme som egoisme, men kan bety klokskap med hensyn til hva som beskytter våre egne preferanser i det lange løp. USA og de andre rikeste land i verden har egeninteresse av å finansisere utviklingen i de fattigste landene.

Fakta og fatalisme
– En annen del av kløften, sier Jeffrey Sachs,– er at amerikanere tror at USA som nasjon gjør veldig mye mer for verden enn vi påviselig gjør. For det første: Mange amerikanere ønsker slett ikke at dette landet skal være egoistisk, og de har ingen idé om at USA ikke en gang yter de fastsatte 0,7 prosent av bruttonasjonalproduktet som uhjelp. De kjenner ikke fakta.

For det andre: Mange amerikanere vil gjerne hjelpe, men tror ikke at det er mulig å gjøre noe som helst, at problemene er hinsides kontroll. De har et fatalistisk syn, og dette som et resultat av manglende kunnskap, ikke"feil" verdier.

Jeg tror enigheten om verdiene er så dyp at det er mulig å skape en koalisjon på verdensbasis. Min erfaring er at det er mulig å få med seg de mest uventede partnere. Noen av de sterkeste støttespillerne for det religiøse høyre i USA – konservative, republikanske kongressmenn som Jesse Helms, som man ikke skulle tro hadde noen interesse av aids i Afrika – var aktivt med på å løyve 500 millioner dollar til aids-bekjempelsen, og det av religiøse grunner. Musikeren Bonos og min kampanje og deres bibelske overbevisning møttes.

Kritisk til globaliseringskritikerne
Åmås: Du har mindre tro på den politiske effektiviteten til de globaliseringskritiske bevegelsene, som har fått kraftig tilslutning og oppmerksomhet de siste årene?

Sachs: Jeg har stor tro på dem når det gjelder evnen til å påpeke alvorlige problemer som dagens politikk og økonomi ikke har løst. Det finnes utrolige mengder energi i disse bevegelsene, og nå tenker jeg på de mer enn 90 prosent av dem som er fredelige og ikke-voldelige. De er uhyre dyktige til å mobilisere. Vi har sammenfallende synspunkter på flere områder, for eksempel i motstanden mot Irak-krigen. Den globaliseringskritiske bevegelsen har også vært svært effektive i å vise at Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og andre globale institusjoner har mislykkes i sin innsats de siste tjue årene. For det er absolutt riktig.

Jeg er derimot uenig med dem når det gjelder kreftene de har brukt på sine kampanjer mot de multinasjonale konsernene. Deres oppfatning om at det som er fundamentalt galt med verden er utnyttelsen av fattige folk i regi av de store multinasjonale konsernene, er en helt gal diagnose. Konsernene utnytter riktignok situasjonen, men de har ikke skapt den i første instans. Det største problemet fattige folk konfronteres med, er sykdommer som ikke behandles, mangel på vann og kloakk, jordbruk som slår feil og markeder som svikter. Attac burde bruke mer krefter på dette. Her ser vi igjen at det ikke er "bør"-spørsmål vi er uenige om, det er selve den faktiske beskrivelse av situasjonen og årsakene til den.

Problemet for deler av verdens fattigste befolkning, er at de blir totalt neglisjert av de multinasjonale konsernene. Det er ikke globaliseringen som skaper problemer, men at land som ønsker å være med, ennå ikke er det. Økt urbanisering er en vei til å løse en del av globaliseringens problemer. Og vi trenger en frihandel som virkelig er fri, slik at de fattigste landene slipper til på store, nye markeder. I dag subsidierer USA sin egen bomullsindustri med fire milliarder dollar. For afrikanske land er resultatet 300 millioner dollar i året i tapte inntekter fordi billig amerikansk bomull oversvømmer hjemmemarkedet.

Så mitt forslag til den globaliseringskritiske bevegelsen er å samle energien som misnøyen med vår situasjon i dag har utløst, og rette den dit problemene virkelig finnes. La oss fokusere på det faktum at Bush-regjeringen og andre vestlige regjeringer knapt hjelper fattige land i det hele tatt, og la oss rette oppmerksomheten mot den store delen av det amerikanske folk som ikke yter det de kunne og burde ha bidratt med. Jeg skulle ønske at noen hundre tusen mennesker ville gå i demonstrasjonstog og kreve en kraftig økning i USAs uhjelpsbudsjetter. Og en protest mot USA for ikke å støtte det globale fondet mot tuberkolose, aids og malaria, som jeg var med på å starte for FN for et par år siden. Dét ville være et politisk bidrag.

Årsakene til FNs problemer
Åmås: Du har tro på FN-systemet. Men hva ser du som svakhetene og styrkene ved FN i dag? USA har gjort mer enn de fleste for å gjøre FN impotent og ineffektivt.

Sachs: Det er helt riktig. Det jeg liker ved FN-systemet er at det bringer verden sammen til dialog. Jo mer jeg lærer, desto større pris setter jeg dessuten på kompetansen og dedikasjonen som finnes i de enkelte, spesialiserte FN-organene. Jeg arbeidet sammen med Gro Harlem Brundtland og Jonas Gahr Støre i Verdens helseorganisasjon i Genève, og beundrer dem sterkt for hva de har gjort med WHO. Jeg har også arbeidet sammen med FAO, mat- og jordbruksorganisasjonen, barneorganet UNICEF og andre. De er fylt av veldig erfarne spesialister som vet hva de gjør.

Det finnes to store problemer ved FN. Det ene er at den har et alvorlig handikap som politisk institusjon ved at hvert land har én stemme i generalforsamlingen, og at bare et lite utvalg av de største landene har stemme i Sikkerhetsrådet. Begge deler svekker FN som organisasjon. Generalforsamlingen er alt annet enn demokratisk fordi representasjonen der er uavhengig av folketallet til det enkelte land. Tuvalu med 10 000 innbyggere har den samme ene stemmen som India med 1 000 000 000 innbyggere. Mange av statene som er representert i FNs generalforsamling er dessuten avskyelige, og slik avspeiler FN den verden vi lever i. Det fører til at de frykteligste regimer kan ha en plass i menneskerettighetskommisjoner under FN. Disse problemene som løselige på sikt ved å styrke, ikke svekke FN. Angrepene på FN som idé på grunn av disse forholdene er meget farlige.

Det andre problemet med FN er at man nesten ikke har kapasitet til å sikre at vedtak blir gjennomført. USA har signert avtale etter avtale om å være med på å redusere verdens mest ekstreme fattigdom, ved å overføre teknologi, bekjempe sykdommer, øke støttebeløpene, bedre giverkanalene, men følger ikke opp sine forpliktelser. President Bush' anklager om FNs ineffektivitet må snus mot hans egen regjering. USA er FNs største problem i dag, og mindre mektige land tar etter: Tyskland, Italia, Storbritannia. Det gjelder FNs millenniumsmål i 2000, Doha i 2001, Monterey-konsensusen i 2002, Johannesburg-møtet samme år. De to siste stedene har USA skrevet under på at man vil ta konkrete skritt for å oppfylle målet om 0,7 % av bruttonasjonalproduktene til uhjelp. Som spesialrådgiver for FNs generalsekretær leser jeg alle disse vidunderlige dokumentene. Problemet er at det ikke finnes midler for å iverksette dem. Men det er ikke FNs feil, det skyldes at vi ikke har internasjonale rammeverk for å iverksette slik at de rike landene etterlever sine forpliktelser.

President Bush har vedtatt et aids-program på 15 milliarder dollar. Pengene kommer ikke. De siste tre årene, siden programmet ble formelt innført, er 7,5 millioner afrikanere døde av aids. Vet du hvor mange som har fått medisiner fra USA-finansierte programmer frem til i dag? 100.

Åmås: Altså 100 000?

Sachs: Nei, ett hundre. I USA er forsvarsbudsjettet i dag 45 ganger større enn bistandsbudsjettet. Aldri har spriket vært så stort. Beregninger vi gjorde i Verdens helseorganisasjon viser at åtte millioner mennesker kan reddes hvert år fra å dø av aids, malaria og tuberkolose for en kostnad på 25 milliarder dollar hvert år. USAs del av dette ville være en tredel, det vil si to måneders militærutgifter i Irak-okkupasjonen. De rike landene må slutte å mase om hvor dårlig styrt enkelte utviklingsland er, og være så ærlige at de ser at kløften mellom rike og fattige land er så dyp at de fattigste landene ikke er i stand til å reise midler til å løse selv sine alvorligste helseproblemer på egen hånd. En minimal helseutgift for å holde malaria under kontroll er 40 dollar per innbygger per år. Det er lite sammenlignet med de 2000 dollar en vestlig borgers helse koster i snitt. Men det er for mye når nasjonalinntekten per innbygger er 200 dollar per år, som i Malawi, som er et velstyrt land. Å holde én amerikansk soldat i Irak i ett år, koster for øvrig 360 000 dollar.

Åmås: Det er påfallende hvor små summer som må til for å redde så mange liv.

Sachs: Det er det mest overraskende jeg selv har oppdaget. Jeg må være den makroøkonom i verden som opererer med de minste tallene. Mine amerikanske kollegerer regner i billioner dollar, mens jeg selv må nøye meg med milliarder. Litt pinlig for en makroøkonom, må jeg si …

Poenget er: Det vil ikke koste mye å endre verden betraktelig til det bedre. Hvis de rike landene bare ville gjøre noe så enkelt som å innfri det de har underskrevet av egne forpliktelser – ikke minst til å øke uhjelpen til
0,7 % av bruttonasjonalproduktet – ville det alene øke den internasjonale bistanden fra 50 milliarder dollar per år til 175 milliarder dollar. Vi snakker om mindre enn en prosent av våre inntekter, og bare det ville utgjøre 125 milliarder dollar. Fra hele den rike verden. Til sammenligning er USAs forsvarsbudsjett i dag på 450 milliarder dollar per år. En relativt ubetydelig sum kan gi oss veldig store fordeler i form av økt sikkerhet, færre dødsfall, større politisk stabilitet. Det er sjokkerende hvor vanskelig det er å reise selv så små summer. Grunnen til at jeg grunnleggende er håpefull, fører oss tilbake til spørsmålet du begynte med, om "er" og "bør": Hvis de rike landene virkelig kan bringes til å innse at så små summer kan føre til et slikt historisk gjennombrudd, er det en investering som ikke kan avvises.

Jeg tror hindringene er frykt og manglende forståelse – særlig i den rike verden, og ganske særlig i USA – for at det ikke vil være noen ende for kravene som da ville komme, og at man selv vil bli dratt ned i fattigdom hvis man først tar hensyn til ønskene fra de fattige landene. Denne frykten hindrer at vi får de rigorøse, empiriske analysene og stopper tenkningen.

Analyse, så handling
Åmås: Så disse analysene er den viktigste metoden din i FNs Millennium Development Programme, for å overbevise regjeringene og opinionen i de enkelte land?

Sachs: Min strategi det første året har vært å lage – ved hjelp av hundrevis av spesialister over hele verden – en analyse som kan danne grunnlag for kritiske intervensjoner i form av offentlige investeringer og endringer i politikken som kan sette i gang prosesser bort fra den ekstreme fattigdommen. Nå må vi gå fra teori til handling, så planen for 2004 er å arbeide sammen med noen av verdens fattigste regjeringer – for eksempel Etiopia, Ghana, Bangladesh, Bolivia og Nicaragua – for å anvende de klare analysene direkte på det enkelte land: Nøyaktig hva trengs for å oppnå hvilke resultater? Så vil jeg gå tilbake til de enkelte regjeringene med tallene og konfrontere dem med deres forpliktelser og vise dem at de nå har den konkrete oppskriften.

Overalt hvor jeg reiser har jeg med meg den behovsanalysen for Irak som Verdensbanken og FN har laget, for det er et av de få tilfellene der USA ikke har bestridt hvilke summer som trengs for å få et land på beina. Med Irak har det vært annerledes: USA har insistert på å få vite hva det egentlig koster å gjenoppbygge landet. Det har man fått. Summen er 36 milliarder dollar per år i fire år, for dette ene landet, og den amerikanske regjeringen la interessant nok på 19 miliarder til. Det er 55 milliarder dollar. Da sier jeg til USA: Vel og bra, vi gjør den samme behovsanalysen for Etiopia og Ghana! Og det er nettopp det vi har tenkt, for å vise på en etterrettelig måte at også de landene kan få et løft og et gjennombrudd hvis det blir investert en kontrollert mengde midler. Hvis USA anerkjenner at det finnes mennesker i disse landene også, håper jeg på like stor entusiasme for en giverlandskonferanse for de andre landene. Jeg tror kunnskapen vi kan legge på bordet, kan få ting til å skje; ved å vise at det kan gjøres, og hva som kreves for å gjøre det.

Åmås: Det er et optimistisk syn?

Sachs: Akkurat nå er jeg ikke veldig optimistisk, og jeg er bekymret for at ting kan komme ut av kontroll. Bush-regjeringens strategi kan føre til farligere kriger og dypere ustabilitet i Midt-Østen, Asia og Afrika. Du brukte ordet "optimistisk". Jeg liker ikke å basere mine handlinger på optimisme og pessimisme, men på hva som trengs. Fremtiden er ikke noe vi griper, men noe vi skaper.

Kan noe godt komme ut av den nåværende katastrofen? Ja. Vil det skje? Hvis vi arbeider for det, og gjør det overbevisende for mange nok. Det handler om kunnskap, og å tro på at idealistiske og humanistiske argumenter har bærekraft.•

Litteratur

Åmås, Knut Olav: "Fakta og fatalisme", Morgenbladet, 21.11.03.

Åmås, Knut Olav: "Det andre Amerika", Samtiden 4/2003.