Samtiden - Tidsskrift for politikk, litteratur og samfunsspørsmål

TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

Innhold 1 2004

Monarki og republikk som politisk og kulturelt symbol Leder

Weapons of mass salvation Jeffrey Sachs i samtale med Knut Olav Åmås

Vaksiner til alle barn – fra visjon til virkelighet Jens Stoltenberg

Okkupasjonen av Oslo Åse Brandvold

Debatt på samtiden.no

Knut Olav Åmås

Monarki og republikk som politisk og kulturelt symbol

I fjor utlyste Samtiden en essaykonkurranse om den norske statsformen. Vi spurte om Norge bør være monarki eller republikk i fremtiden og hva slags følger den politiske utviklingen i Europa kan få for Norge. Vinnerne vi har kåret har stort sett ikke klare svar på spørsmålene. Det er som det bør være i denne sammenheng. Det er refleksjonene og kunnskapene som gjør disse tekstene interessante og verdt å lese.

Siste innleveringsfrist var i august i fjor, 73 bidrag kom inn. Det gjenspeiler den interessen som tydeligvis finnes blant skrivende mennesker for å diskutere og reflektere over problemstillinger knyttet til monarki og republikk.

Engasjementet står i kontrast til at forskningen på alt som har med monarkiet å gjøre, med få unntak er et sort hull her i landet. Jeg har ikke noen forklaring på hvorfor feltet har så liten "prestisje" – eller hva forklaringen på den manglende forskningen nå enn kan være. At det er liten eller ingen politisk makt i tradisjonell forstand knyttet til monarkiets institusjoner, er sannsynligvis én forklaring på at statsvitere flest er uinteressert.

Men dét er ikke det eneste mulige perspektivet på statsformen. Da overser man den store kulturelle og symbolske verdien som omgir de kongelige som ikoner i vår tid. Så er det da også kulturforskere som arbeider mest med monarkiet i Norge i dag.

Ingen av Samtidens seks konkurransevinnere har tidligere arbeidet mye med spørsmålet om den norske statsformen. I denne sammenheng er de frie skribenter. De fleste av dem arbeider til daglig i universitets- og høyskolesystemet.

Juryen, som fikk en utbytterik jobb utover høsten, over de høye manusbunkene, har bestått av Samtidens redaksjonsråd og redaktør: Anne-Britt Gran, Toril Moi, Nazneen Khan, Kristin Gjesdal, Marianne Gullestad, Kjartan Fløgstad, Erling Sandmo, Henrik H. Langeland, Ola Mestad, Øystein Ustvedt og Knut Olav Åmås. Even Andreas Øvald har vært sekretær.

Til slutt, etter grundige vurderinger og harde diskusjoner, valgte juryen til sammen seks bidrag til de fem premieplassene. De seks er:

1. premie (40 000 kr): Bjørn Kvalsvik Nicolaysen
2. premie (20 000 kr): Maria Alnæs
3. premie (20 000 kr): Tanja Storløkken
4. premie (10 000 kr): Finn Tveito
5. premie (10 000 kr): Tore Myhre
5. premie (10 000 kr): Nils Rune Langeland

Premiesummene er finansiert av "Norge 2005", Norsk kulturråd har gitt støtte til et seminar med presentasjon av resultatene, mens Samtiden finansierer andre kostnader ved konkurransen. Takk til samarbeidspartnerne og alle som deltok ved å sende inn artikler og essay.

De seks vinnerne skiller seg mye fra hverandre både i tenkemåte og skrivemåte. Førsteprisvinneren i konkurransen, Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, antyder at kongemakten er kommet nærmere folket gjennom de endringsprosessene den har gjennomgått de siste årene: "Kongedømmet er no blitt ei påminning om det personlege ansvaret og eit uttrykk for demokratiske verdiar. Staten øver eit trykk på den einskilde, og medan kongen før var einskild uttrykk for statsmakta, er han i dag det utskilde symbolet på vona om å kunne ta del i staten som frie menneske." Nicolaysen ser det slik at kronprins Haakon har fornyet rollen til den forløsende kongen i et land som var "lei og kei" av kongedømmet. Kanskje har kongeideologien utviklet seg til en demokratisk motkraft, "som er retta mot eit meir og meir kjenslelaust, avpersonalisert, lite menneskevenleg og svært framandsleg statsapparat", antyder Nicolaysen.

Maria Alnæs argumenterer for at en overgang fra monarki til republikk i Norge er veien å gå for å utvikle den offentlige rasjonalitet. Hun mener det er den statsformen som "både hviler på de mest ideelle prinsipper og best imøtekommer utfordringene fra den moderne tid". Alnæs skriver: "Den aller største fordelen ved republikken er likevel at den hviler på og symboliserer demokratiske prinsipper. At den formelt øverste institusjonen er rundet av hele det parlamentariske system og utgår fra befolkningen, burde på mange måter være en selvfølge i et moderne demokrati."

Tanja Storløkken hevder derimot at det er folks manglende evne og mulighet til politisk handling som er det største problem i det politiske systemet i dag, og at en republikansk styreform ikke gir bedre forutsetninger enn en monarkisk for å øke demokratiseringen. Monarkiet utgjør ikke noe demokratisk problem så lenge folkeflertallet støtter det. Derfor er det et åpent spørsmål om for eksempel direkte valg av en president uten politisk makt i realiteten vil innebære noen merkbar demokratisk gevinst: "Hvis innføringen av republikk virkelig skulle kunne gi en demokratisk gevinst som monnet, måtte vårt nåværende demokrati samtidig utvides til å bli langt mer deltakerorientert enn det er i dag", mener Storløkken.

Finn Tveito kaller diskusjonene om monarki og republikk for unødvendige. Han er ikke villig til å la statsformen få innvirkning på livet han lever: "Me har eit relativt velfungerande demokrati, med ytringsfridom og andre rettar, og då spelar det lita rolle om me har monarki eller republikk." Tveito peker også på at statsformen er "ein del av den imaginære ordninga av samfunnet, og det er liten vits i å investera mykje energi på å ta stilling til statsberande fantasiar", skriver han.

Tore Myhre tegner et scenario av Norge som EU-medlem om noen år og argumenterer for at EU ikke setter monarkiet "i fare", men kan styrke det ved å sikre kontinuitet i en omformingstid: "Monarkiet må tilpasse seg nye tider og gjøre seg fortjent til sin særegne stilling. EU-medlemskapet kan virke som en revitalisering av kongehusets rolle i Norge", mener Myhre.

Nils Rune Langeland hevder at de som argumenterer for republikk i Norge egentlig vil gjeninnføre den personlige kongemakten: "Dei drøymer om Willoch eller Gro. Og det kjem ut på eitt." Langeland skriver blant annet om monarkiets store symbolmakt: "Har folkemonarkiet ynde? Ja, i aller høgste grad. Det er det grasiøse i kvardagen til fritidsfolket som utgjer karismaen til dette kongedømet. Det sorglause livet bortanfor ni til fire-kvardagen er deira arena, men det er ikkje den eksklusive fritida til eit fordums aristokrati i eit hav av slitarar. Det er fritida til kvardagsfolket."

Så langt vinnerne. Utdragene gir selvsagt ikke et fyllestgjørende bilde av det de skriver om. Gode essay kan ikke presenteres uavhengig av sin litterære form, gode artikler ikke uavhengig av sine argumentrekker. De seks vinnerbidragene er seks vidt forskjellige analyser av kultur og politikk i Norge i 2003. De er samlet sett med på å heve kunnskaps- og refleksjonsnivået om hva den norske statsformen betyr, kulturelt og politisk.•