TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL
- Det andre Amerika Leder av Knut Olav Åmås
- Den amerikanske opposisjonens undergang Lewis Lapham og Nazneen Khan
- Hva skal vi med kulturmeldinger? Cathrine Holst
- Maktutredningen: et bekymringens evangelium Thomas Hylland Eriksen
- Kvite flekkar, svart historie Kjartan Fløgstad
- Debatt på samtiden.no
Romano Prodi i samtale med Truls Øra
– Når EU-prosessen i Norge, et land som har sagt nei to ganger før, tar så mye lenger tid, skyldes det etter min mening at Norge med sitt høye lønnsnivå og sin høye levestandard anser at de har et alternativ til medlemskap. For de nye søkerlandene, derimot, finnes det ikke noe annet alternativ. Det faktum at de nye søkerlandene kommer til oss med åpne armer, sier meg at vi europeere faktisk har lært noe av fortidens tragedier tross alt, sier EU-kommisjonens president, Romano Prodi.
Det var ikke bare kommunismen som døde da Berlinmuren falt. I blodsporene etter Balkan-krigen gikk det opp for oss at den gammeltestamentlige kristendommen, som har hjemsøkt det gamle kontinentet med kriger, korstog og etnisk utrenskning siden Pave Leo den tredje satte keiserkronen på Karl den stores hode julaften i år 800, er gått ut på dato. Med denne nye bevisstheten om at Guds veier er uransakelige, sa vi europeere unisont «Nei til krig mot Irak».
– Aldri har jeg sett en så kraftig mobilisering mot krig, sier Europakommisjonens president Romano Prodi i denne samtalen med Samtiden. – Og fordi mobiliseringen kommer samtidig med utvidelsen og arbeidet med grunnloven, er den grunnsteinen i EUs politikk, sier Prodi.
I dette bildet virker den norske skepsisen til det europeiske fellesskapet de siste tretti årene uvirkelig. Først nå som den norske velferdsstaten bryter sammen og den hellige nasjonalstaten i nyliberalismens navn gjenskaper klasseskillene fordi noen få stikker av med alt, går det opp for grasrotfolket at det europeiske fellesskapet ikke er det Europa de flyktet fra, men det Europa vi mistet med reformasjonen, da nasjonalismen oppløste det gamle kontinentet med det som etter hvert ble hetende total krig.
Å skrive det talte
James Purdy i samtale med Michael W. Fuglesang
– Jeg tror rett og slett leserne mangler tålmodighet. De er vant med det livløse journalistspråket i avisene fremfor de levende, idiomatiske dialektene. Ordboken kaller det for lavmåls engelsk, men det er slik folk snakker. Den amerikanske forfatteren Paul Bowles sa en gang at jeg «skrev det amerikanske talespråk», sier James Purdy.
Et vindkast fra Broadway på New Yorks Upper West Side er lysene på i en kjeller. En opplesning av et skuespill er i gang, for et begrenset publikum. Medberegnet skuespillerne er vi er knapt 20 til stede, de fleste teateransatte eller akademikere. Jeg gjenkjenner skuespillerinnen Holly Hunter i bakerste sittegruppe, og foran henne mannen med kveldens regi, John Uecker, tidligere assistent til skuespillforfatteren Tennessee Williams. Stykket, In the Night of Time, er et av James Purdys 11 skuespill, i et forfatterskap som også omfatter 15 romaner, ni korte diktsamlinger og fire novellesamlinger, til sammen oversatt til mer enn 20 språk.
Så finner vi ham allikevel fremført i en bortgjemt kjeller, mannen som ble applaudert av Dorothy Parker, Edward Albee og Gore Vidal, som to ganger mottok The Guggenheim Fellowship Award og ble hedret av New York Times som «en av de beste forfatterne vi har».
Ordet som stempler djevlene
Jens A. Riisnæs har reist hele sitt voksne liv. Målet har vært «å finne ut hvordan verden er skrudd sammen». Han har samlet et enormt materiale, og silt det mellom sine fingre. Så hva sitter han igjen med, av innsikt om verden og Norge? Der Zarathustra kom ned fra fjellet for å dele sin visdom med menneskene, drar Riisnæs meg opp gjennom en steinur av bibelsk format, til en slags fjelltopp med kanskje den flotteste utsikten på hele Østlandet. Her holdt Riisnæs sin Bergpreken - om norske sosialister, kommunister og velgjørere. Dere er ikke jordens salt. Dere er ikke verdens lys. Dere skal ikke arve jorden. Slik talte Jens A. Riisnæs.
Det er en sommerdag uten en ripe i lakken. Hadde vi hatt krumsyn, kunne vi sett helt til Bergen. Bak oss har vi Krokskogen og Nordmarka, og i sør Riisnæs’ fødeby Drammen. Foran oss har vi Ringerike og Tyrifjorden, lenger bak Norefjell, Blefjell, Gaustatoppen og Hallingskarvet. Riisnæs har vært her mange ganger tidligere, og hans lokalkunnskap kommer fra alle vinkler. Han snakker om veier fra bronsealderen, om den nedlagte NATO-linken vi sitter ved siden av. På de fruktbare slettene nedenfor sprang – for 1000 år siden – halvbrødrene Harald Sigurdsson, senere kjent som Hardråde, og hans halvbror Olav Haraldsson, som han het før han ble den Hellige. Begge to kom seg i høyeste grad «ut». Spesielt Hardråde, som reiste i store deler av den kjente verden, mens han ifølge Snorre «tvang under seg alt det folk som han kunne».
Riisnæs stopper ikke her. Han gir meg en detaljert geologisk spontanforelesning om hele området gjennom cirka en milliard år: Nederst ligger grunnfjellet, langt under bakken på slettene. Deretter ligger det et lag kalkstein og leirskifer fra kambrium, som betyr at de er 5-600 millioner år gamle. Så mer kalkstein fra ordovicium, og over dette ligger den berømte ringerikssandsteinen fra silurtiden. På toppen er det en glasur av vulkanske bergarter, som rombeporfyr og basalt. De er fra Perm-tiden, som med sin voldsomme aktivitet formet svært mange av de geologiske formasjonene vi ser i dag, som Oslofjorden, Jordandalen og Rift Valley. Geologien er størknet fortid, i motsetning til den menneskeskapte historien, der mennesket både er «deltakar og tilskodar».
Hanne Andrea Kraugerud
Bør feminismen utelukkende dreie seg om svake grupper, kollektiv kamp og solidaritet kvinner imellom, eller kan den gjøre plass for enkeltkvinners selvsentrerte suksess og fremgang? Så lenge kvinner som bedriftsleder Celina Midelfart entydig plasseres utenfor den feministiske sfære, er det lite som tyder på at dagens feminister har løsrevet seg fra 1970-tallets fokus på fellesskap og solidaritet, og de hindrene det nødvendigvis medfører for enkeltkvinners individuelle realisering av feminismens uttalte mål.
Kan vi snakke om en moderne feminisme med plass til individet når kritikk er alt bevegelsen har å by kvinner som Midelfart? Hvilke grep kan gjøre feminismen romsligere?
Enkelte biologer vil ha det til at dersom man plasserer grupper med hunnmus og hannmus i hver sine respektive bur, kommer de udiskutable kjønnsforskjellene frem. I buret til hunnmusene legger musene seg i en stor klynge, for å kose og degge. I buret til hannmusene går det hardere for seg, ikke minst idet man slipper en eneste hunnmus inn. I tillegg til den ikke helt uventede massevoldtekten, flyr hannmus-knokler, -skinn, -ører og -ben gjennom luften, før det hele kulminerer i hannmusenes gjensidige avbiting av hverandres kjønnsorganer.
Nyliberal Lille Lørdag?
Det måtte liksom koma frå Kamerat Kåre. At det var noko suspekt med Lille Lørdag. Folk som alltid finn det negative i at andre har det gøy, må sjølvsagt rakka ned på eit program som rakka ned på folk som alltid finn det negative i at andre har det gøy.
Det var i Oslo. Kåre kom inn i det vesle barlokalet. Han fekk ståplass. Vi andre sat trygt.
– Hallo Kåre! Tom for bøker no, kanskje?
– Aldri. Men eg las artikkelen din i dag likevel. Den var tørr og god, den. Bra poeng, eigentleg.
Kåre var alltid betre på høfleg konversasjon enn visse andre i lokalet.
Artikkelen, «Nyliberalismens glidemiddel», stod i Samtiden 3/2002. Bendik Wold var medforfattar. Vi hadde altså skrive om nyliberalisme og glidemiddel. Om at teorien til nyliberalismen reduserer mennesket til eit asosialt, egoistisk atom. Om at ein god del «postmodernistisk» teori har fungert som glidemiddel for den nyliberale offensiven. Årsaka er at den disputerer vekk kategoriar som eit intellektuelt forsvarsverk mot høgrepolitikken knapt kan reisast utan («klasse» er eit nærliggjande døme, ja). Og vi insinuerte vel at underhaldningsindustrien er for den nyliberale teorien det som dei katolske songane, rituala og utsmykkingane var for pavekyrkja, den gong Læra berre fanst på latin. TV-skjermen og filmlerretet er kyrkjeveggen der forteljinga om at vi alle er konsumentindivid i den beste verda av alle tenkjelege får sine mest folkekjære uttrykk.
Treeininga – nyliberalisme, «postmodernisme» og underhaldningsindustri. Thatcherismen med sitt glidemiddel. Hordar av ungdom går rundt med eit ironisk flir og tenkjer på ironiske flir. Samtidig som velferden blir demontert, dei rike blir rikare og dei fattige styggare, relativt sett. That’s 90-talet for you, skrålte vi. Fuck it!
Kåre konstaterte på sin sjølvsagte måte:
– Og det verste var Lille Lørdag.
Det vart stille.
– Lille Lørdag???
Ole-Martin Ihle
«Disco er umenneskelig musikk», skrev rockejournalister på 80-tallet. «R&b er søtladent og stereotypt», skriver de i dag. Men den estetiske kontinuiteten i norsk rockejournalistikk har atskillig lengre røtter, og blant dagens rockejournalister dyrkes stadig et mytisk og foreldet kunstbegrep. En mosegrodd «neger»forståelse synes upåvirket av drivhuseffekten fra de senere års tilstrømning av kommersiell afroamerikansk musikk.
Ny og fremmed musikk har alltid fått noen til å trekke sverdet, andre bare på smilebåndet. Men selv om hirdmannen Reidarson var en mer overbærende smaksdommer enn tabloidjournalisten Bakke, målbærer begge sitatene en forestilling om at musikkens ytre kvantiteter avslører dens mangel på indre kvaliteter. Vi kjenner alle leksa: Seriøs musikk skal kunne stå for seg selv, uten ledsagelse fra klovneri, ytre attributter eller andre ekstravaganser, som egentlig bare skygger for den musikalske innsikten. Kunst handler om tilkobling, anstrengelse og utvikling, ikke om avkobling og underholdning. Og selv om Bakke syntes det tidvis swang av Alicia, ville nok musikken også for ham fortonet seg mer fordragelig dersom hun hadde dempet staffasjene som krydret konserten.
Gavin Jantjes
Det er på tide at kunstinstitusjonene gjør det klart for sitt publikum, sine økonomiske støtteytere og sine fiender at deres formål er å gjøre samtidskunsten – hva den var, er og kan bli –forståelig. Norge mangler verken talenter, institusjonell infrastruktur eller økonomi til å gjøre disse forandringene. Det Norge mangler, er politisk vilje til å gjennomføre det, hevder Gavin Jantjes.
De siste ti årene har samtidskunsten og dens institusjoner måttet kjempe for livet på mange fronter. De mest sentrale stridighetene har ikke stått om maleriets død, eller video- eller installasjonskunstens dominans. Slike diskusjoner har til tider vært spydspissen i angrepet, men de mest sentrale debattene har dreid seg om problemer av mer grunnleggende natur. De handler om de verdiene og etiske normene som er knyttet til visuelle kunstarter, om kunstneren i samfunnet og kunstinstitusjonenes samfunnspolitiske berettigelse.
Det blir hyppig og hørbart hevdet at dagens visuelle kunst mangler et formål og at den har flere fiender enn venner. Og dette gjelder like mye i Norge som ellers i Europa. At den aldri har vært og aldri vil bli virkelig godt likt, at den ikke har maktet å gi oss et vindu mot fremtiden, at den verken fungerer som et mål på samtidskulturens kreativitet eller som katalysator for progressiv tenkning. De spissborgerne som gir uttrykk for en slik holdning, snakker bare om samtidskunst som en fiasko. Deres tirader mot all kunst som er hyperkritisk, fremmed og innsiktsfull, har fått både medier og politikere til å hevde at kunst skal være populær og velkjent. De kommer med radikale løsninger på kunstens bortgang og gjør den til ren underholdning: Kunsten fratas sin status som avantgarde i kulturen, ja, selv reklameannonser eller moteindustrien får anledning til å fortrenge den, på samme måte som musikkvideoen er blitt mer populær enn selve musikkstykket. Det kreves at samtidskunsten skal forsvare seg for den offentlige opinionens jury.
Det står om livet. Spørsmålene mange stiller, er for det første: Hva betyr samtidskunst for folk i dag? Og for det andre: Hvorfor tjener ikke en kunstinstitusjon som bruker skattebetalernes penger, de menneskene som skattepengene kommer fra? Hvorfor gir den ikke bare publikum det publikum vil ha? Og ikke minst: Hvilken rolle spiller kunstnere i dagens kultur, når de i de seneste årene verken helt eller delvis har greid å besvare forhørsdommernes spørsmål? Slike spørsmål og den stadig minkende økonomiske støtten til samtidskunst gir et falskt inntrykk av at samtidskunsten er i krise.
Stemmen fra Weimar
I sitt 80. år synger Gisela May fortsatt Bertolt Brecht, Kurt Weill og Hanns Eisler med stolthet og scenisk autoritet. Hanns Eisler er sannsynligvis det 20. århundrets mest underkjente komponist etter at han ble retusjert vekk fra musikkens historie under den kalde krigen. Det kan Gisela May bevitne, for hun utviklet et personlig vennskap med ham etter at de møttes i 1957.
Gisela May fikk et blaff av norsk berømmelse, ja, opplevde et øyeblikks renessanse for sin sceniske sangkunst, da hun besøkte Norsk Litteraturfestival på Lillehammer tidligere i år og presenterte velkjente Kurt Weill-melodier til Bertolt Brechts tekster. Det var uka før hun fylte 79 år, og selv om god folkeskikk tilsier at en ikke skal nevne en sangerinnes alder, må det gjøres et unntak her, for å bringe leseren innenfor de rette rammer av politikk og kulturhistorie rundt hennes livsløp.
Det hun serverte fra scenen i Lillehammer var et ekstrakt av den forestillingen hun har hatt langvarig suksess med, Kurt Weill Abend, ved sin arbeidsplass gjennom 30 år, Berliner Ensemble, også kalt Theater am Schiffbauerdamm. Dagen etter møtte Gisela May Samtiden til en samtale om hennes liv som kunstner i Tyskland. For et yngre tysk publikum er hun mest kjent fra TV-serien Adelheid und ihre Mörder. For de eldre generasjoner vil hun for alltid leve som formidleren av Brecht-sanger og som chanson-fortolkeren. May ble utdannet som skuespiller under krigens første år i Tyskland. I 1957 begynte hennes «andre karriere» som sanger, med Hanns Eisler som viktig pådriver.
Hadle Oftedal Andersen
«Det kan godt hende at nett (...) samanhengane mellom litteratur og historisk og menneskeleg kontekst vil representere stadig større utfordringar for litteraturvitskapen som teoretisk disiplin i tida som kjem. Det ser eg ikkje bort frå.»
I dette åtte år gamle sitatet frå litteraturtidsskriftet Prosopopeia gjev Atle Kittang eit presist signalement av det som alt hadde hendt internasjonalt, og som ein kunne venta seg at skulle henda i Noreg i tida fram til i dag. Men så har ikkje skjedd. I alle fall ikkje om ein held seg til studiet av norsk litteratur. I staden sit vi fast med litteraturforsking som for utanforståande må fortona seg som sekterisk, konfliktsky og uinteressant.
OM KRIVELIGHETEN
– kriveligheten
sier du, kriveligheten
er mye kriveligere
enn virkeligheten, syns
du ikke? Jo, det er vel
så, svarer jeg, men
virkeligheten
er nå virkeligere
Du sier: Hva
hjelper det
mot kriveligheten, så
krivelig som den er!
(fra Jan Erik Vold: Kykelipi, Gyldendal, Oslo 1969)
Dette diktet av Jan Erik Vold blir i Erik Bjerck Hagens nye introduksjonsbok til emnet litteraturvitskap oppfatta som ei poengtering av «(s)kriveligheten», det vil seia av litteraturen som sjølvrefererande system. Som han skriv: «Diktet kunne nok ha vært kommentert på mange måter, men det fungerer antagelig best når det får lov til å være en autonom, selvrefererende liten gjenstand.» (Erik Bjerck Hagen: Hva er litteraturvitenskap? Universitetsforlaget, Oslo 2003, s. 15.)
Denne lesestrategien, der ein anten løfter fram tekstar som eksplisitt er metatekstar, eller vrir tekstane til så dei ikkje handlar om noko anna enn seg sjølv, er dominerande innanfor miljøet ved Institutt for ållmenn litteraturvitskap ved Universitetet i Bergen. Det ser ein tydeleg om ein les Erling Aadlands statusrapport «Før, nå og etterpå», der han uttrykkeleg tar avstand både frå interessa for litteraturens tematikk i høve til menneskelege eksistensvilkår og frå interessa for å sjå litteraturen med utgangspunkt i historiske horisontar. Aadland arbeider, som Bjerck Hagen, på ållmenn litteraturvitskap i Bergen. Og, som han uttrykker det: «Litteraturtenkningen er i et uføre dersom den ikke kan bestemme lyrikklesningens gjenstand på egenhånd.»( Erling Aadland: «Før, nå og etterpå. En litteraturteoretisk rapport», i Ole Karlsen (red.): Lyrikk og lyrikklesning. Rapporter, LNU/Cappelen, Oslo 1998, s. 33.) Derfor avviser han alle lesestrategiar som inkluderer anna enn den litterære sjølvreferansen: inkludert hermeneutikk og idéhistorie.
Knut Erik Tranøy
Fra ufrivillig liv til frivillig død
Forskere av mange slag medvirker stadig til at befolkningsveksten skal fortsette. Skriften på veggen – Vi blir for mange gamle – tolkes nå som et mandat til forskerne om å finne «ungdomskilden», og ikke bare forkledd som plastikkirurgi, skriver Knut Erik Tranøy.
Tre svært forskjellige tekster om menneskers liv, aldring og død havnet nylig nesten samtidig på mitt skrivebord. Men var det bare en tilfeldighet?
Den første teksten er fra 1800-tallet og handler om min mors foreldre og deres liv, aldring og død. Den andre er fra desember år 2002, et intervju med Arne Næss som forteller hvordan han vil «avslutte» sitt liv – ganske snart, ifølge ham selv. Den tredje teksten er en liten bok som handler om hvordan eldrebølgen, som vi sier, i en ikke så fjern framtid kan komme til å forandre vår verden ganske drastisk.( Tom Kirkwood, The End of Age. Why everything About Ageing is Changing. The BBC in association with Profile Books, London 2001.) Forfatteren er en engelsk medisiner, Tom Kirkwood, og hans hovedperson er Miranda som i motsetning til min morfar, mormor og Arne Næss, er en fantasifigur. Mirandas verden er ikke vår, men kan bli våre barnebarns, hvis aldringsprosessene fortsetter som nå.
Det eldste skriftet kom fra en slektning som hadde funnet en nekrolog over min morfar Jørgen Gunnarson Mæland på Utne i Hardanger. Han var født i 1829. Da han døde i oktober 1899, hadde han overlevet sin tretti år yngre kone Anna Margreta Djønno med 4 ½ år. Hun selv døde allerede i 1895, knapt 40 år gammel.
Arne Næss, nå snart 92 år gammel, ble intervjuet av Bergens Tidende 28. desember 2002. På spørsmål om hva han tenker om sin egen død, svarer Næss: «Jeg tenker at jeg skal avslutte livet frivillig. Når jeg kommer til det punktet at jeg ikke synes det er mer verd, skal jeg simpelthen slutte å spise. (...) Jeg har regnet på det, hvis jeg slutter å ta til meg næring, vil det ikke gå lang tid. Men – jeg skal ikke slutte å drikke. Jeg hater å bli tørr i munnen og tørst og sånn. Jeg skal drikke meget. Jeg skal drikke alt jeg orker. Det vil likevel ikke ta lang tid.»
