Denne epistelen sto første gang på trykk i Klassekampen 22.12.03.

Bjerck Hagen fremstår som åpen og udogmatisk. Han avslutter sin kronikk med å ønske velkommen en fortsettelse av debatten om «autonomi» og «heteronomi» som mulige lesemåter. Min tekst følger denne invitt.

Hva betyr Verb Nidgøy? At det er gøy med verb? Ikke bare gøy, men veldig gøy; nidgøy. Det som mulignes heter dritgøy, i dagens talemål? I så fall med et islett av malise, slik nidvise krever en vise med giftig innhold.

Ordet dukker første gang opp i en norsk diktsamling fra 1992, i overskriften til følgende 14 linjers poem:

I begynnelsen er ordet «luft»
ribba for betydning.
Verb setter inn «galgekjøtt» på T-banen.
Nå vil folk ha «sprit» men Verb
er avholdsnarkoman og trumfer gjennom
«ribbe». Sola står i Cancer, det er
grotid og mange mener
«ribbe» er for tungt i sommervarmen.
Da går han kanskje konk?
Jada, Verb går konk.
Men hans kuldskjære brud Ulje
slenger på en liten snutt for
«ribba» som hun slafser i seg,
så er det brått slutt.

Dette er, som vi ser, et sommer-/mat-/ og kjærlighetsdikt fra den måned da solen befinner seg i Krepsens tegn (22. juni-22. juli) og juleribba kan bli vel tung kost for kavaleren Verb – skjønt hans partner Ulje tar gladelig til takke. Og plutselig tar kjærligheten slutt? Om det da ikke bare er diktet som tar slutt – etter det korrekte antall linjer en ukorrekt sonett skal ha, slik diktet henter sitt motto fra den engelske sonetts korrekte fader, men hans mer balladeorienterte kollega Wordsworth.

Hvor kommer Verb Nidgøy inn?

I diktets tittel, som er «Verb Nidgøys skapelse».

Og hvor kommer ribba inn, i den varme årstid?I diktets åpningslinjer, som fortidsform av et verb som intet har med mat å gjøre: I begynnelsen er ordet «luft»/ribba for betydning.

Å ribbe betyr å frarøve. Hva om dikteren hadde brukt den mer moderate fortidsformen ribbet?

Da ville det ikke blitt et matdikt. Da ville allusjonene til 1400-tallstrubaduren Francois Villon neppe innfunnet seg: «galgekjøtt» sa han, når han mente menneskekropp. At vi alle er dømt til dødens galge? Uansett hvor mye grotid sommeren har å by å? Uansett om man slafser i seg ribbe eller går konk? Eller at zodiaken på engelsk sier Cancer der vi sier Krepsen?

Snakkar vi om et dikt om døden?

Vi snakker om skapelse: Verb Nidgøys.

Diktet står i samlingen Kunngjøring av Øyvind Berg. Kast om på bokstavene i forfatternavnet – og Verb Nidgøy oppstår. Betyr det at Øyvind Berg dør?

I sitt dikt «Tale på Wergelandsdagen» (Klassekampen 20. juni 1994) skriver signaturen Øyvind Berg at han «...dessverre må sabotere det bestående / som heter Norge/ som heter Henrik Wergeland/ som heter Øyvind Berg/ for sånn er det ikke, folkens/ Øyvind Berg er'kke sann/Øyvind Berg er et anagram på Verb Nidgøy/ født i Gnore, et land som faktisk har fostra poeten/Likwergen har den, også kjent under/anagrammet Henrik Wergeland...»

Shaskepeers Mödsimmarnottsdram

Den svenske store poeten Gunnar Ekelöf (døpenavn Bengt Gunnar Ekelöf) publiserte i 1959 et helt dikt beståande av anagrammer på sine to (eller tre) navn: «Text: Göran Fulneke. Musik: Egen klöfruna». Personer i hva som fremstår som en moderne versjon av Shakespeares En midtsommernattsdrøm ( «Shaskepeers Mödsimmarnottsdram») er slike som «Fröken Gunnela Gherbert… Gref Karl Tunne-Böghener… Unge Kanelröf… Grethel R., en naken bögfru… Benge Runfalk, en göt… Galne Tegnér (Buh, fröken!)… Enkan Uglefrö… Féen Röklunga» og alt foregår i tiden «Nu (NB efter galen gök)»

Teksten står i samlingen «Opus incertum» med tittel «Fagerölunken». I samlingen «Strountes» (1955) kaster han diktets elementer om på en mer impromptu måte, i teksten «Perpetuum mobile», der følgende forvandlinger skjer: «Den gamla vanliga skalligheten… Den gamle skamliga vanligheten… Den gamla vanlige skamligheten… Den gamla skamliga vänligheten… Den gamla vänliga svamligheten… Den gamla flabbiga hemligheten… Den gamla hemliga skadligheten… Den gamla saliga flabbigheten… Den gamla skadliga skabbigheten… Den gamla skabbiga saligheten…» osv. Vi ser at permutasjonene går fra vanlig flintskallethet over vennlig ordutgyderi fram til skabbinfisert lykksalighet. Dette er gjengs språkstrategier for en ugjennomskuet tilværelse, ved beskrivelse av det vanlige menneskeliv og dets «lykke».

Innledningsdiktet i en samling i nabolandet 14 år etter Strountes handler muligens om det samme:

– kriveligheten
sier du, kriveligheten
er mye kriveligere
enn virkeligheten, syns

du ikke? Jo, det er vel
så, svarer jeg, men
virkeligheten
er nå virkeligere

da. Du sier: hva
hjelper det
mot kriveligheten, så
krivelig som den er

Debatten om kriveligheten

En debatt pågår i Klassekampen, hvorvidt Jan Erik Volds dikt «Om kriveligheten» med størst utbytte skal leses «tekstautonomt» eller «realitetsorientert»: om diktet er en tekst som dypest sett handler om seg selv eller om verden. I en nyutkommen bok «Hva er litteraturvitenskap» trekker litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen frem diktet som et eksempel på en tekst der han mener at den første lesemåte er den rimeligste.

Dette har fått universitetslektor Hadle Oftedal Andersen til å ta til motmæle – først i en bokanmeldelse «Lyrikk på roteloftet» (Dag og Tid, 28. juni), senere i en større artikkel «Om noko som er gale i forskinga på norsk litteratur» (Samtiden 4/2003).

I den større artikkelen skriver Andersen Oftedal: «…diktet er eit anti-dikt, eit dikt som bryt ned dei konvensjonelle forståingane av kva dikt skal vera. Og for ein formalist, det vil seia for ein typisk norsk litteraturvitar, er dette særs problematisk. For han har ikkje omgrep for å forstå diktet som bryt med tradisjonen for å få sagt noko nytt. For då må han akseptere historia. Og han har i alle fall ikkje omgrep for å forstå diktet som bryt med konvensjonen for å la kunsten høyra til i røyndomen. For då må han akseptera den sosiale røyndomen.»

Bjerck Hagen skriver i sin svarkronikk «Krivelig og virkelig» (Klassekampen 13. desember) at diktet «handler om forholdet mellom ordene 'virkelig' og 'krivelig', og for å analysere dette forholdet, trenger vi ikke så mange andre opplysninger enn det som står sort på hvitt i teksten. Videre hevdet jeg at diktet later til å ta parti for kriveligheten og ikke virkeligheten. Dette finner jeg fortsatt rimelig ut fra diktsamlingen 'kykelipi' som helhet, men det motsatte standpunkt er også mulig.»

Bjerck Hagen fremstår som åpen og udogmatisk. Han avslutter sin kronikk med å ønske velkommen en fortsettelse av debatten om «autonomi» og «heteronomi» som mulige lesemåter. Min tekst følger denne invitt.

Fra Trysil-Knut til Knysil-Trut

Ordene virkelig og krivelig er et av de mange anagrammer i Volds diktning, ikke minst i samlingen kykelipi (1969): Trysil-Knut blir til Knysil-Trut, kulturuke blir til kuruketul, dapse blir til spade, NORGE blir til GNORE, VERDEN blir til DENVER blir til VREDEN. Det skjer også i forgjengeren Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968): LENA blir til ALEN blit til my LEAN baby.

Hvorfor disse spårkvridninger? Er de verdinøytrale? Språklige leker? Nonsensepoesi? Tare bull?

Eller tar de tak i virkeligheten og postulerer: Sannheten er et annet sted. Virkeligheten må gestaltes med nye språkgrep.

To tekster etter «Om kriveligheten» står i kykelipi følgende dikt:

Du teller
til 3, en-to-tre
en to tre, jeg
hører det. Tallet 4
skulle vi heller
kanskje vente
litt med.

Diktet heter «Samvær». Hva slags samvær er dette, mellom diktets du og jeg? Den ene lar livet begrense seg til valsetakt, den andre antyder at også andre taktarter fins, som kunne romme både slowfox og foxtrot. Hvem i diktet satser på krivelighet, hvem på virkelighet?

Som argument for en skriftautonom lesemåte antyder Bjerck Hagen at betydningen skriveligheten ligger i forlengelse av kriveligheten/virkeligheten. For å rimeliggjøre det må man forlate anagrammets estetikk? Leseren må stille spørsmålet: hvor ofte forekommer dét i Volds permutasjons-tekster?

Og hva skjer, når teksten ikke permuterer, men bare repeterer:

SI MEG – HVA
bruker han det døve øret
til?
Det døve øret?
Ja, det døve øret?
Nåh – DET DØVE ØRET, det
bruker han
til å høre med.

Bjerck Hagen sier at han for sin del verken favoriserer autonomi eller heteronomi som lesemåte. Han påviser at det andre diktet fra kykelipi som han siterer i sin lærebok, med større utbytte kan leses som realitetsorientert, ettersom diktets person Kjell med rimelighet kan antas å være dikterens venn og kollega Heggelund:

Det første du sa
da Kjell kom
var: Er det noen
som har noe imot

at jeg setter på
Coltrane, hvorpå Kjell
svarte: Nei, det
er vel vanskelig det –

Diktets tittel er «Vennene». Bjerck Hagen fabulerer over hvorvidt dikteren Vold inngår blant disse og mener at det muligens er slik, muligens ikke. Til oppklaring av denne fundering avstår han likevel fra å stille det relevante spørsmål: Hvor ofte forekommer begrepet vennene og tematikken vennskap i Volds tekster?

Hvem er vennene?

Foruten det siterte «Vennene» vil leseren i kykelipi finne «Vennediktet» og «ta VARE/på vennene». Dessuten på kolofonsiden: «Omslagsarrangementet og bokutstyr ved forfatteren, godt hjulpet av vennene». I Mor Godhjerta er venn/fiende en bærende understruktur i det sosiale felt samlingen bygger opp: om byproblematikken: «fienden overtar bykjernen og vennene spres/langs horisonten, for vanskeligere å kunne omgås…» (pocketutgaven, s. 24); om årstidsvekslingen: «vennene/ fortrekker til Briskeby, der resten av døgnet og litt av neste/spanderes på våren…» (s. 40); om samtalens livgivende og muligens subversive kraft (s. 133):

…nei nå skal vi snakke fotball
og håndverk, sette oss ned
og smile, sette oss ned
og tie, ta en cognac til kaffen og se
på våre omgivelser, samle vennene, trekke frem en stol og si
at der skal Erling Christie sitte, lese
Information og se hva vår venn Hans-Jørgen har fore
i dag, tenne små dikt, Olav H. Hauge
og Nils Collett Vogt, Tranströmer Malinovski Saarikoski, små bål
av poesi vi kan sitte og varme oss rundt
når snøen igjen legger seg omkring
våre hus…

Og med disse ord er det ikke annet å tilføye, enn at alt ovennevnte burde vært sagt, skjønt kanskje av en mer uhildet part enn undertegnede. Well, never mind, som havet klukker langs bryggekanten i Helsingfors, nå som POESIÅRET 2004 snart stunder til.

Gjenstår for meg å sitere Krisyl-Tnyt og la det bli opp til hver og en å velge side. For den som forholder seg ubevegelig, står i fare for å gå opp i liminga:

…GUL JOD
sa jeg før, GUL JOD
ALLESAMMEN! Nå sier jeg
GOD JUL!
Så det er ikke språket
det skal
stå på. (Ikke virkeligheten
heller.)

Et dikt til av Jan Erik Vold, trykt i Klassekampen 22.12.03.