Denne artikkelen sto første gang på trykk i Klassekampen 17.1.04.

Hadle Oftedal Andersen kritiserer min bok Hva er litteraturvitenskap for å underspille den politiske og samfunnskritiske siden ved litteraturforskningen.

Jeg har store problemer med å forstå at denne kritikken er spesielt treffende. Norsk litteraturvitenskap har vært gjenstand for debatt de siste månedene, i Morgenbladet spesielt, men også i Klassekampen. Temperaturen i debatten har antagelig vært høyere enn graden av innsikt som er formidlet – og det har vært vanskelig å finne et klart fokus. For det første er det liten enighet om hvordan vi nøyaktig skal bruke sentrale begreper, som for eksempel autonomi. For det andre har debattantene hatt en tendens til å forstå hverandre i verste mening. For det tredje er spørsmålene som diskuteres såpass omfattende og komplekse at aviser kanskje ikke er deres ideelle forum.

På den annen side kunne nøyaktig de samme problemer ha dukket opp dersom et fagtidsskrift hadde vært arenaen, og når forsøket på diskusjon først er kommet så langt som det har kommet, ville det fortone seg som et slags nederlag dersom vi nå konkluderte med at forsøket ikke under noen omstendigheter kan lykkes.

Hadle Oftedal Andersen startet debatten, og han skal ha honnør for å ha bidratt til å få frem hvilken sprengkraft som ligger i ideen om det autonome kunstverket. (Autonomi betyr uavhengighet eller selvbestemmelse.) I sitt siste innlegg i Klassekampen (10.1.04.) skriver han også om teoribegrepets plass i litteraturvitenskapen, og han kritiserer min bok «Hva er litteraturvitenskap» for å underspille den politiske og samfunnskritiske siden ved litteraturforskningen. Jeg har store problemer med å forstå at denne kritikken er spesielt treffende, men jeg skal gjøre et forsøk på å svare. Av pedagogiske årsaker tar jeg imidlertid det meste fra begynnelsen av.

Røtter til 1700-tallet

Den autonomiestetiske tankegang føres gjerne tilbake til 1700-tallet da det estetiske feltet selvstendiggjorde seg som forskningsfelt og virkelighetsområde. Kort sagt: Kunsten oppnådde en ny form for uavhengighet ved at det ble vanligere å vurdere og kommentere den ut fra spesifikt estetiske kriterier og hensyn, ikke ut fra kriterier og hensyn som tilhørte vitenskap, religion, moral eller politikk. Kunsten ble først og fremst vurdert ut fra dens evne til å skape estetisk opplevelse eller estetisk erfaring. Den får økt egenverdi – en egenverdi som ikke på noe vis behøver å munne ut i estetisme («kunst for kunstens skyld»), men som tvert i mot ofte kan tillegges den største eksistensielle, kognitive, politiske og moralske betydning. Denne betydningen bestemmes imidlertid i det estetiske feltet selv; den pålegges ikke utenfra.

Samtidig er det opplagt at autonomiens innhold og rekkevidde er under stadig debatt i det estetiske feltet selv. For hvis vi mener at det for eksempel finnes en litteraturens politikk og en litteraturens etikk, bør vi antagelig også ta hensyn til hva etikere og politikere mener om denne saken. Slik oppstår det strid om hvor grensene mellom det estetiske og det ikke-estetiske går: Hva er egentlig en estetisk erfaring? Hva rommer den? Hvor går dens grenser?

Har vi stilt slike spørsmål, vil vi fort overfalles av en serie andre teoretiske grunnlagspørsmål, spørsmål som i litteraturvitenskapen angår alle slags relasjoner mellom tekst, forfatter, leser og historisk kontekst. Og siden forfatterne, leserne og historien aldri utelukkende befinner seg innenfor det estetiske feltet, vil det være den litterære teksten som lettest kan betraktes som mest autonom, og det er her det mest brennbare spørsmålet i forbindelse med moderne autonomiestetikk oppstår: I hvilken grad bør analysen av den litterære teksten skje mest mulig fristilt fra forfatterens liv og hensikter, fra leserens liv og responser, fra den historiske virkeligheten teksten ble til i, leses i og eventuelt refererer til?

Nykritikken

En klassisk moderne og autonomiestetisk avgrensing av det litterære verket ble utført av den amerikanske nykritikken på 1930- og 1940-tallet – en avgrensning som fortsatt er innflytelsesrik i Norge. Nykritikerne brød seg lite om hva forfatterne eventuelt hadde ment med teksten eller hva det var i forfatterens liv eller psyke som hadde gitt opphav til den. De brød seg også lite om leserens komplekse og meningsskapende rolle i tolkningen, og de var relativt uinteressert i den historiske konteksten.

Fordelen med denne tenkemåten var at den førte til en ny konsentrasjon om den litterære teksten, dens bestanddeler, dens oppbygging, dens spesielle måte å være språk på, dens fineste betydningsspill og betydningskonflikter. Ulempen var at forfatter, leser og historisk kontekst i verste fall forsvant, i beste fall fikk en underordnet status i forhold til teksten. Innenfor nykritikken er det riktignok ikke forbudt å lese biografier eller forfatteres brev og dagbøker, eller å sette seg inn i forfatterens hensikt med verket. Alt dette kan være hjelpemidler som kan bringe oss på sporet av viktige betydningselementer i teksten. Men det er den fristilte teksten som først og fremst utgjør verket.

Hele poenget med i dag å kritisere autonomiestetikken er derfor å få til et mer sideordnet eller likestilt forhold mellom forfatter, leser, tekst og kontekst. I praksis betyr dette en utvidelse av hva vi under påvirkning av autonomitanken har blitt vant til å tenke på som en litterær analyse, en utvidelse av hva det er legitimt å trekke inn som en del av det litterære verket, en nyorientering med hensyn til hva vi forstår med estetisk erfaring og litteraritet.

Det heteronome

I denne forbindelse har jeg lansert ideen om det heteronome verket, og mitt resonnement kan kort skisseres som følger: Et verk er ikke først og fremst en gitt mengde skrifttegn i en gitt rekkefølge; det er først og fremst et resultat av en meningsgivende lesning av en gitt mengde skrifttegn. Og denne lesningen foretas av en mengde lesere i en gitt kultur. Sterkt forenklet kan vi dermed sette opp følgende motsetning:

Det autonome verket: Verket blir til i en intern dialog mellom tekstens tegn slik disse får mening i relasjon til hverandre. Leseren forsøker å tolke tegnene i en mest mulig etterprøvbar og objektiv lesning. Lesernes større kulturelle bakgrunn holdes i bakgrunnen.

Det heteronome verket: Verket blir til i en dialog mellom ulike lesere og deres kulturelt definerte interesser av å definere verket på en måte som tilfredsstiller disse interessene mest mulig (inkludert interessen for sannhet og vitenskapelighet). Teksten og dens elementer står fortsatt i sentrum av verket, men disse elementene får mening ikke bare i lys av hverandre, men også av deres plass i forfatterens liv, av deres forhold til andre tekster, av leserens behov, av deres kulturelle funksjon, kort sagt av alt som kan styrke deres rolle som bærer av en mest mulig interessant kulturell ytring.

Prosess

Når vi i dagligtalen eller fagsamtalen snakker om Sult som verk, tenker vi antagelig mindre på skrifttegnene på boksidene i en gitt utgave enn på et gitt nettverk av relasjoner mellom Knut Hamsun, norsk litteratur, moderne litteratur generelt, et utall tolkninger av boken og av Hamsun, vår egne assosiasjoner, osv. I utgangspunktet lar derfor ikke verket Sult seg innfange til én struktur eller en gjenstand. Riktigere er det å si at det utgjør en stor prosess (fra 1890 og til i dag) eller et enormt assosiasjonsnettverk som kan romme alt vi finner mulig og relevant å forbinde med navnet Sult.

Dersom vi opptrer som litteraturfortolkere, begynner vi så å forme et mer avgrenset verk og en mer avgrenset struktur. Vi bestemmer hva det er viktig å si om verket og hva vi vil utelate. I denne prosessen står selv den mest vitenskapelige og sannhetssøkende leser fritt til å gi elementer fra forfatterens liv, fra hans brev, fra hans dagbøker, og fra hans øvrige romaner nøyaktig samme status som de elementene (setningene og avsnittene) som utgjør teksten Sult. Betydninger og strukturer ligger ikke nedfelt i teksten, men skapes i leseprosessen – og enhver leser er fri til å lese Sult som han vil, og fri til å argumentere for at hans versjon av verket er den beste og sanneste.

Etableringen av dette ekspansive synet på hva som utgjør et litterært verk – denne i utgangspunktet radikale likestillingen av et utall meningsfylte elementer i og omkring teksten – er etter min mening det fundamentale teoretiske mottrekk mot autonomitenkningen i litteraturvitenskapen. Dette trekket er fortsatt utpreget estetisk, det innlemmer forfatteren i verket, det plasserer verket i kulturen eller kulturen i verket, og det aktiviserer leseren på nye måter: Leseren er fri til å lese slik han finner det best, og han er i det hele tatt selv en fullverdig, medskapende deltager i det litterære verket. Absolutt alt som er en del av den litteraturvitenskapelige institusjonen og det litterære feltet kan uten varsel begynne å opptre i sentrum av den litterære analysen. Eller: Det finnes ikke lenger noe sentrum som kan danne grunnlag for en prinsipiell autonomi, en hegemonisk autonomiestetikk (selv om det selvsagt fortsatt går an å foreta autonomibaserte tolkninger).

Utvide feltet

Min analyse av det heteronome verket er altså mitt viktigste teoretiske bidrag til eventuelt å bevege deler av norsk litteraturvitenskap i de retninger Oftedal Andersen later til å foretrekke. Dette har han imidlertid ikke sett. I stedet fortsetter han med en i sammenhengen temmelig perifer diskusjon om hvordan vi tematisk skal lese de to diktene av Jan Erik Vold som jeg brukte som noen første små eksempler. Han ser ikke at de eventuelle uenigheter han der påpeker, kan diskuteres helt uavhengig av autonomi/heteronomi-problematikken, hvilket vil si at uenighetene, slik han presenterer dem, spiller seg ut innenfor en autonomiestetisk logikk. (For all del: Debatten om «kykelipi» er interessant i seg selv, men dersom den skulle fortsette, ville den kreve en langt bredere diskusjon av diktsamlingen, forfatterskapet, epoken, og så videre, slik Vold selv påpekte i sin kommentar før jul.)

Oftedal Andersen har også kommet frem til at min litteraturteoretiske fremstilling aktivt og systematisk utelukker visse ideologikritiske perspektiver. Han viser imidlertid ikke hvordan mine prioriteringer skulle bidra til å holde nede det han mener det er for lite av i boken. Jeg tviler mildt sagt på at en gjennomgang av mitt kapittel om tolkning (eller de øvrige) vil kunne påvise en slik aktiv utestengning av ideologikritiske perspektiver fra den litteraturvitenskapelige samtalen. Blant annet er særlig Janet Adelmans feministiske lesning av «King Lear» sterkt inne i bildet, og senere dukker også Stephen Greenblatts nyhistoristiske lesning av samme verk opp. Mitt teoribegrep, som Oftedal Andersen refererer til, har dessuten til hovedhensikt å produsere en kontinuerlig potensiell nullstilling av egne preferanser og en mest mulig produktiv dialog med annerledes tenkende.

Men Oftedal Andersen har rett i at min bok ikke er utpreget ideologikritisk eller litteratursosiologisk i sin tendens. Det var da heller ikke meningen å gjøre alle til lags eller å være åpen på en helt verdinøytral måte. De enkelte kapitler søker å utvide feltet for gode litteraturvitenskapelige spørsmål, å vise at det finnes mange svar på disse spørsmålene og å antyde hvordan jeg selv foretrekker å arbeide med dem. Andre litteraturvitere ville ha skrevet andre bøker med andre prioriteringer, og mye jeg gjerne skulle hatt med, ble det ikke plass til i det hele tatt. Det aller mest av dette, er imidlertid potent til stede i det litteraturteoretiske feltet allerede, for eksempel hos Bakhtin (som har vært mer enn tydelig blant oss siden 1970-tallet) og Bourdieu.