Denne artikkelen sto første gang på trykk i Klassekampen 13.12.03.

Et litterært verk begynner og slutter i kulturen, ikke i teksten på papiret. Hva som videre bør skje i den enkelte litterære analyse, skal ikke litteraturteoretikere uttale seg for mye om.I siste nummer av tidsskriftet «Samtiden» har Hadle Oftedal Andersen en polemisk og helt uetterrettelig, men «interessant» artikkel om norsk litteraturvitenskap. Han beskylder den for å være dominert av et ensidig såkalt autonomiestetisk prinsipp – et prinsipp som angivelig gjør all litteratur til noe som handler bare om litteratur og ikke om verden eller virkeligheten eller historien eller kulturen.

Gryende debatt

Siden har det vært en gryende debatt i Morgenbladet om denne saken, men i sin kommentar i Klassekampen 9. desember («Om kriveligheten») holder Bjørgulv Braanen seg nesten utelukkende til Oftedal Andersens artikkel. Mye kunne vært sagt om den journalistiske logikken bak dette, men jeg skal i stedet forsøke å rydde bort noen misforståelser. Siden mitt navn er trukket inn i saken via en lesning av et dikt av Jan Erik Vold, tar jeg utgangspunkt i det.

Først diktet:

– kriveligheten
sier du, kriveligheten
er mye kriveligere
enn virkeligheten, syns

du ikke? Jo, det er vel
så, svarer jeg, men
virkeligheten
er nå virkeligere

da. Du sier: hva
hjelper det
mot kriveligheten, så
krivelig som den er

I min bok «Hva er litteraturvitenskap» (Universitetsforlaget 2003) bruker jeg dette som et eksempel på dikt det er naturlig å lese autonomt, hvilket vil si med vekt på forholdet mellom diktets stavelser, ord og betydninger, og uten spesiell vekt på det som er «utenfor» teksten. For meg er det klart at dette diktet først og fremst handler om forholdet mellom ordene «virkelig» og «krivelig», og for å analysere dette forholdet, trenger vi ikke å så mange andre opplysninger enn det som står sort på hvitt i teksten.

For kriveligheten

Videre hevdet jeg at diktet later til å ta parti for kriveligheten og ikke virkeligheten. Dette finner jeg fortsatt rimelig ut fra diktsamlingen «kykelipi» som helhet, men det motsatte standpunkt er også mulig. Inntar man det motsatte standpunkt, rokker man imidlertid ikke det minste ved mitt hovedpoeng, som altså er at diktet egner seg godt (og sannsynligvis best) til en autonom analyse.

I motsetning til hva Oftedal Andersen sier, fjerner ikke en slik autonom analyse litteraturen fra virkeligheten. Enten vi konkluderer med at diktet tar til orde for kriveligheten eller virkeligheten eller den uavsluttede samtalen mellom disse to ordene, vil diktet fortsatt være en ytring iog om vår felles virkelighet. Diktet vil utsi noe om vår verden, og det vil ha effekt på virkelige lesere.

Heteronomi

Det Oftedal Andersen dessuten ikke nevner, er at min kommentar til «Om kriveligheten» i «Hva er litteraturvitenskap» blir fulgt opp av det motsatte, nemlig en heteronomiestetisk kommentar til diktet «Vennene» fra samme diktsamling. Det går slik:

Det første du sa
da Kjell kom
var: Er det noen
som har noe imot

at jeg setter på
Coltrane, hvorpå Kjell
svarte: Nei, det
er vel vanskelig det –

Mitt standpunkt her er at dette er et dikt som fra første stund bør analyseres med stor vekt på dets virkelighetsreferanser, på dets forhold til den reelle, høyst levende dikteren Jan Erik Vold og på leserens forhold til hva som utgjør et vennskap rundt 1969 og i dag. Dette kaller jeg i min bok en heteronom analyse: En slik analyse forsøker ikke å unngå nærlesning av ordene på papiret og forholdet mellom dem, men den interne strukturanalysen er i dette tilfellet fullstendig integrert i den større eksterne kulturanalysen.

Derfor spør jeg for eksempel: Hvem er egentlig disse vennene? Og innenfor verkets litterære eller estetiske horisont er det like naturlig å besvare dette spørsmålet som ikke å besvare det. Det er også minst like naturlig å gjøre personen Jan Erik Vold til en del av den omtalte vennekretsen, som ikke å gjøre det (selv om det siste også er mulig).

Nykritikk

Den som leser min bok, vil se at den behandler den autonomiestetiske analysen (spesielt den amerikanske nykritikken) med den største respekt, men at mine egne interesser mest går i heteronomiestetisk retning. Jeg vil i utgangspunktet gjøre forfatteren, leseren og historien til uomgjengelige deler av det vi kaller det litterære verket. Eller: Et litterært verk begynner og slutter i kulturen, ikke i teksten på papiret. Hva som videre bør skje i den enkelte litterære analyse, skal etter min mening litteraturteoretikere ikke uttale seg for mye om.

Den som leser «Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift», vil se at det der i mange år har vært trykket artikler, debattinnlegg og anmeldelser som like gjerne er heteronomiestetiske som autonomiestetiske.

Den som kjenner til norsk litteraturforskning, vil se at Oftedal Andersens hovedpåstander ikke stemmer. Men har han startet en debatt som kan bringe oss enda dypere inn i diskusjonen mellom autonomi og heteronomi, vil hans underlige utspill ikke være av det onde.