Denne artikkelen sto første gang på trykk i Klassekampen 9.12.03.

Når kvinner har felles interesser – og det hender rett som det er – er kvinnesolidaritet klokt.

Bør det «moderne, feministiske prosjektet» rives løs fra «solidaritetskravet»? Hanne Kraugerud tar til orde for det i siste nummer av Samtiden. Feminisme og solidaritet bør, etter hennes oppfatning, «skilles fra hverandre». Hva, mer spesifikt, er det i så fall feminismen skilles fra? Hva er solidaritet? Hva «krever» den av oss? Og kan en «moderne» feminisme virkelig greie seg uten?

Solidaritet kan bety ulike ting. Sosiologer har anvendt begrepet i beskrivelser av samfunnet. Hos August Comte og Emile Durkheim er solidariteten samfunnets sement; det som holder samfunnet sammen og skaper sosial orden. Kraugerud er snarere opptatt av solidaritet som norm; som en anvisning for hvordan vi bør omgås hverandre. En «moderne» feminisme må, mener hun, kobles fra denne normen. Jeg er ikke ganske overbevist.

Solidaritetsnormen lyder, enkelt sagt: En for alle, alle for en. I et solidarisk fellesskap stiller vi rett og slett opp for hverandre. Rammes en av oss, rammes hver og en av oss. «Vi» kan være kjente, som venner og familie. Men «vi» kan også være mer eller mindre fremmede for hverandre. «Vi» kan være et kollektiv knyttet sammen av felles historie og kultur, for eksempel en nasjon. «Vi» kan være en sosial gruppe, som kvinner eller lønnsarbeidere. Eller «vi» kan være hele menneskeheten – kravet kan være global solidaritet.

Ett spørsmål er om det i det hele tatt er mulig å være solidarisk i alle disse sammenhengene. Sannsynligvis ikke på samme måte. Jeg tror ikke solidariteten med fremmede kan bli like sterk som lojaliteten vi ofte føler i forhold til våre nærmeste. Forholdet mellom kvinner generelt kan simpelthen ikke bli som forholdet mellom søstre. Medborgere kan ikke føle for hverandre som foreldre føler for sine barn – om det i det hele tatt skulle være ønskelig. Men jeg tror det er mulig å utvikle solidariske følelser fremmede imellom – selvsagt også fremmede kvinner imellom. Den demokratiske nasjonalstat hadde neppe sett dagens lys om mennesket ikke hadde evnet å abstrahere solidaritet; inkludere fremmede i sin solidaritetshorisont. Heller ikke velferdsstaten. Heller ikke i Norge. Vel er det et lite land vi lever i – men vi er tross alt ikke alle på hils. At det skulle være umulig å abstrahere solidaritet også utover nasjonalstatens grenser, om forholdene legges til rette for det, har jeg vanskelig for å tro. Er det ikke tenkelig at en kvinne fra Bergen skulle kunne føle tilnærmet like sterkt for en kvinne hun ikke kjenner fra Brasil, som for en kvinne hun ikke kjenner fra Trondheim?

Et annet spørsmål er om vi bør forplikte oss i forhold til solidaritetsnormen. Jeg er enig med Kraugerud i at en «moderne», «romslig» og «liberal» feminisme må anerkjenne den enkeltes rett til autonomi. Ingen kan ganske enkelt «kreve» at noen opptrer solidarisk – med mindre deres usolidariske opptreden krenker andres rett til autonomi. Men det kan det vel tenkes eksempler på? Demokratiet er den moderne solidaritetens fremste uttrykk: Den demokratiske livsform er et forsøk på å forene den moderne individualisme – kravet om autonomi – med en norm om solidaritet. En «moderne» feminisme bør, etter mitt syn, knyttes til kampen for en slik livsform – den best egnede til å sikre alle den retten til autonomi Kraugerud setter så høyt. En feminisme «løsrevet» fra den demokratiske solidaritetstanken blir en feminisme som tolererer at enkeltes «selvsentrerte suksess og fremgang» – for å låne Kraugeruds uttrykk – krenker andres rett til selvbestemmelse og selvutfoldelse. Hvor «romslig» og «liberalt» er nå egentlig det?

Den demokratiske livsform bør vi alle forsvare. Kraugerud har rett i at verken Celina Midelfart eller andre kvinner har et spesielt ansvar. Jeg tror heller ikke at kvinner er utstyrt med et særlig solidarisk sinnelag. At kvinner bør inngå i solidariske fellesskap med hverandre i kampen for et mer kjønnsrettferdig samfunn, er jeg imidlertid overbevist om. Dette er fremfor alt et strategisk bør: Når kvinner har felles interesser – og det hender rett som det er – er kvinnesolidaritet klokt. Men jeg lurer på om her ikke også er etikk med i bildet.

La oss, helt hypotetisk, si at jeg stadig brukte min spalteplass i Klassekampen til å propagandere for at krisesentrene burde legges ned. «Jeg har aldri blitt voldtatt eller slått. Hva skal jeg med disse sentrene? Steng dem!» skrev jeg. La oss videre si at det satt en mannlig skribent i Morgenbladet og propaganderte for det samme, i litt andre vendinger. Kanskje har kvinnene som har søkt til krisesentrene strengt tatt ikke rett til å «kreve» mer av meg enn av ham. Men jeg hadde skjønt det om deres forargelse særlig hadde rammet meg. Blant annet fordi mine ord i denne saken hadde fått en særlig kraft fordi jeg er kvinne. Hvorfor ha krisesentre når kvinner selv er imot, ville noen kunne si, med henvisning til mine synspunkter. I det øyeblikk, om ikke før, tror jeg nok at min dårlige samvittighet hadde kommet snikende. Jeg er fristet til å tilføye – heldigvis.