TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL
|
||
|
![]() ![]() ![]() ![]() ![]() |
Innhold
4 2003
Denne artikkelen er skrevet av Hans Petter Sjøli, og sto første gang på trykk i Klassekampen 11.12.03. Komikeren Jon Niklas Rønning er representant for de som vokste opp med Lille Lørdag som referanse. Parodi på parodien er dagens tone. Blant annet. – Jeg vil lage humor av alle som er sjølhøytidelige. Sånne som Magnus Marsdal som konstruerer håpløse problemstillinger og påberoper seg å se ting ingen andre ser, sier Jon Niklas Rønning, med henvisning til Marsdals artikkel om Lille Lørdag som «glidemiddel for nyliberalismen» i siste nummer av Samtiden. Rønning og to kompiser, Anders Bye og Paul Håvard Østby tok i sommer Humor-Norge med storm med forestillingen «ØstBye & Rønning» på Scene West i Oslo. Han er også med i komigruppa «Kings of Comedians» og flere andre prosjekter; blant annet Toten-rapperne «Bønder i kamp». Unge Rønning er stor fan av Harald Eia: – Det er riktig og nødvendig å kritisere mye av dagens humor for å være nyliberal. Men å anklage Bård og Harald for dette er like søkt som å anklage Herborg Kråkevik for å være nazist fordi hun synger gamle folketoner. Men sjøl om Rønning synes Marsdals angrep på Lille Lørdag er grunnløst, synes han Klassekampens humordebatt er interessant. – Mange komikere i dag er mest opptatt av å bli kjendiser. Debatten kan sette fokus på at humoren også har en annen dimensjon enn det å kun være morsom. Det viktigste er definitivt å få folk til å le, men når man kan det, liksom, er det på tide å levere meninger. – Samfunnskritikk? – Det viktigste er å være ærlig og oppriktig, sier Rønning. KLM Rønning representerer et oppgjør med 90-tallets stand up-bølge. Sammen med komiker-kompisene sine vokste han opp med det flerstemmige samfunnet; kommers-tv og liberalisering på de fleste felter. Referansene går derfor tilbake til Lille Lørdag og 90-tallshumoren. – Det handler om trender og bølger. Bård og Harald parodierte sosialdemokratiets institusjoner, mens vi parodierer de nye tilbudene. Sånn vil det alltid være. Og slike bølger ser man kun i ettertid. Jeg mener Kirkvaag, Lystad og Mjøen (KLM) var geniale på 80-tallet, fordi de hele tida brøt med de eksisterende reglene for hva som var morsomt. I likhet med Bård og Harald turte de å gjøre genuint nye ting. Men mye av satiren mister grepet når tida går. Det beste eksemplet er Chaplin-filmen «Diktatoren». Ser man Chaplins Hitler-parodi i dag, framstår han som fryktelig uskyldig. Mens «Modern Times» har stått seg mye bedre. – Chaplin var jo subversiv som fy. Men KLM? – De var flinke folk som snudde populærkulturelle fenomener på hodet, og med en fantastisk evne til å speile tidsånden. Jeg mener, man kan alltids ane en viss venstredreining i det KLM gjorde, sjøl om det ikke ser så viktig. Poenget er at det ble gjort på en smart måte, sier Rønning. Sjarmerende – Våre fremste inspirasjonskilder er de svenske komikerne i «Galenskaparna och After Shave». De har gått fra å være svært folkelige til å lage politisk musikkteater i tradisjonen fra Brecht. I det hele tatt har de en annen humortradisjon i Sverige, med Hasseåtage og slike som jo aldri vek unna for politisk engasjement. Gjennom humor klarte de å få fremmet standpunkt og verdier på en klok og vanvittig morsom måte. Det er sånn vi ønsker å jobbe, å sette opp et narrespeil med en tydelig satirisk undertekst. Rønning & co er kanskje mest kjent for sine parodier på andre komikere – Falsk/Mathisen, Are Kalvø, Ole Paus. Kjærlige parodier, for Rønning er superfan av sistnevnte. – Jeg kjenner meg i slekt med humoristen Paus, og ønsker definitivt å ta opp tråden fra Paus-posten på 70-tallet. Jeg liker generelt ikke grupperinger som lager egne interne koder og regler. Det kjedeligste jeg kan tenke meg er en venstreradikal revy der alle ler av de riktige tingene. – Men Paus var «farlig» – dere blir jo kalt «sjarmerende» – – Og det synes jeg var en fin karakteristikk. Vi er søte gutter som ikke har lyst til å være stygge og slemme. – Selvmotsigelse! – Ikke nødvendigvis. Istedenfor å parodiere kong Harald, parodierer vi de som parodierer ham. Det er smartere. Og her er kanskje kjernen i den aller nyeste humoren. Alvoret består i at man tar håndverket på alvor. Det skal være hjertevarmt, visstnok. Eller er det bare noe de sier? Mange har jo anklaget den nye humoren for å være slem? – Jeg blir så lei av denne terpinga av Arve Opsahl-kommentaren til Kristopher Schau [Schau spøkte om at Arve Opsahl hadde vært på slankekur da han hadde amputert det ene beinet rett under kneet. Red. anm.] Det skjedde for seks år siden! Ikke mer mas om det nå, takk. Hadde jeg vært Opsahl, ville jeg satt ned foten. – Haha! Slemt, Rønning ... – Jeg skal fortelle deg hva som er slemt. Dag Frøland var slem. Fra scenen på Chat Noir viste han fram et bilde av Hanna Kvanmo og mente det var Norges beste prevensjonsmiddel – styggere humor har vi aldri hatt. Slik jeg ser det representerte Frøland-epoken borgerskapets inntog i norsk humor. Tramteatret gjorde opprør mot Frøland og Dizzie Tunes – før disse var norsk revy et typisk arbeiderklasse-fenomen. – Men du liker Otto Jespersen? – Otto var bedre da han var på NRK, men han er en av de viktigste sosiale kommentatorene vi har. – Han kalte Erna Solberg for «bælfeit» ... – Det reagerte jeg på. Det var ikke satire, men mobbing. Men komikere gjør feil hele tida. Absurd Bill Hicks – noen som husker ham? En stand up-er uhorvelig mye mer ekstrem enn Michael Moore og Otto Jespersen til sammen. Hicks døde i 1994, bare 32 år gammel, men var da berømt som politisk humorist. Ifølge Hicks var Gamle-Bush Satans sønn som var utsendt for ødelegge jorda. Snille Rønning er Hicks-fan. – Men ingen ville turt noe slikt i Norge. Otto Jespersen tør ikke, og da tør ingen annen heller, tror jeg. Alle snakker jo om Michael Moore for tida, og jeg tror ikke den type humor kommer til Norge. Moore er for øvrig journalist, ikke komiker. Vi applauderer mer enn ler av ham. Men Moore er en dyktig og viktig journalist, sier Rønning, og legger til: – På den annen side hadde vi trengt ham. Det foregår så mye sjukt her i landet for tida. Det å dele ut «Gullfisken», altså årets beste reklamefilm, for eksempel. Helt absurd. Hvorfor ikke heller dele ut en pris for årets beste sløyd-lærer? Det ville blitt mye bedre tv. Jeg jobber for øvrig med en revy i Bergen om en Berlusconi-aktig mediemogul. Hovedtanken er: Hvilket apparat har vi for å kjempe mot en slik figur i Norge? At finanskjendiser kjøper seg opp i medie- og forlagsbransjen er jo en farlig trend, sier Jon Niklas Rønning med en lite smil. – Og slike strukturelle strømninger bør også vi som komikere gjøre folk oppmerksomme på. Så lenge vi gjør det morsomt.   Innhold 4 2003
|
|
|
SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL |
||