Denne artikkelen er skrevet av Hans Petter Sjøli, og sto første gang på trykk i Klassekampen 5.12.03.

Da Anne Lindmo så norsk stand up-humor for første gang ble hun bedrøvet. Følelsen har vedvart.

Hun kom hjem fra studier i England i 1993 og gledet seg over at stand up-bølgen endelig hadde kommet til Norge. Fra England var hun vant til kritiske komikere som sparket hardt ...

– ... og i Norge hadde vi Eddi Eidsvåg, som selvfølgelig burde holdt seg til brødene sine. Jeg ble kjempeskuffa. Og de har fortsatt i samme gata med flaue vitser som «hvorfor heter det fartsdumper når det egentlig er fartshumper» og sånn. Jeg lurer på om de på generalforsamlinga i Stand Up Norge vedtar at vitsene kun kan funke for publikum med mer enn 1,5 i promille. Triste greier.

Og nettopp her mener Anne Lindmo, den morsomme verbalmitraljøsen fra NRK-programmet «Store Studio», at Magnus Marsdal hadde et poeng når han kritiserte Harald Eias humorprosjekt som et glidemiddel for nyliberalismen.

– Det er alltid prisverdig når noen finner et teoretisk perspektiv å putte virkeligheten inn i, dessuten var Marsdals artikkel leken og morsomt skrevet. Problemet var at utvalget han brukte fra «Lille Lørdag» var litt skeivt. En av Harald Eias gudegaver er jo at vi som seere aldri er sikker på hva han mener. Han sprer usikkerhet hele tida, og måtte Gud forby at han en gang vil bli en sånn humor-sosiolog som skriver om sine humor-teorier.

– Som Arthur Arntzen ..?

– Hehe. Harald Eia og Bård Tufte begynner jo å bli litt gamle nå. Klokka tikker jo i retning av at de snart er det nye KLM.

Rød nese?

Anne Lindmo er en av disse unge, urbane, velutdannede mediefjesene fra både-og-generasjonen som dukket opp som paddehatter på 1990-tallet. Etter «grunnutdanning» i Radio Nova, endte hun opp i NRK Petre og ble kanalens ordgytende flaggskip som programleder i «Mamarazzi». Og nå altså: «Store Studio». Nok et program som spiller på NRK-nostalgien som Harald og Bård rendyrket. Men hun har aldri vært komiker.

– Aldri. Jeg har aldri hatt en moro-agenda med det jeg gjør. Hvis noen oppfatter meg som morsom, er det en hyggelig bonus. Men i den grad det er fokusert, bruker jeg det språklige humoristisk. Gjennom bruk av kontraster, å beskrive høye ting med lave ord og sånn. Den eneste sketsjen jeg har vært med på i NRK, var i Petres pure ungdom da jeg og Charlo Halvorsen sang en musikal-vise om gatevold.

– Men var mye av dette morsomme tullet forsterkende på den nyliberale samfunnstrenden? Altså: engasjement = døllt?

– Jo da. Humoristene setter fortsatt rød nese på alle former engasjement. Homeøpati-sketsjen som Harald og Bård hadde i sin nyeste serie «Uti vår hage», var typisk – det handler om å finne folk med pretensjoner. Enda mer interessant er det kanskje med en komiker som Thomas Giertsen som offentlig har krevet sin rett til å ikke mene noen ting. Du vet, disse gutta er livredde for å bli ferska med en hel reinspikka mening på lager, sier Lindmo, og fortsetter:

– På den annen side er jo litt patetisk med alle som skal mene store ting. Bård og Harald gjorde oss en tjeneste da de lagde dogmet sitt om å drive humor som ikke er i noens tjeneste. Det virka frigjørende.

Inderlighet

Begrepet politisk humor har kanskje noe vadmelsaktig over seg. Som Ole Paus sa her i avisa i går: Det fortelles andre historier nå, og det må vi være glade for. Men på direkte spørsmål hva hun legger i begrepet politisk humor, kommer det lynhurtig fra Lindmo:

– Michael Moore. Det er jo han som har stafettpinnen akkurat nå. Jeg ble et lykkelig menneske da jeg oppdaget ham. Og selv om han kanskje begynner å bli litt manisk etterhvert, liker jeg patosen og inderligheten i det han gjør. En annen morsom fyr som ikke er redd for å være inderlig, er Jonas Gardell, som nå for alvor har tippa over på Jesus-galeien. De fleste norske komikerne avskyr slikt, kanskje med unntak fra Shabana Rehman, som bruker humoren som et tydelig politisk verktøy. Hun irriterer humorfolket med å gjøre underteksten viktigere enn det uttalte. Problemet hennes er vel at hun har mer vilje enn evne når det gjelder stand-up, men det er vel en annen debatt.

– Hva med Knut Nærum?

– I likhet med Are Kalvø, har han en sterk retorikk med beskjeden mimikk. Han fjaser jo mye i «Nytt på nytt», han og, men av og til får han inn blodrøde, nærmest revolusjonære innspill som er farlig smart formulert. «Hallo i uken» har det problemet at de alltid preker til sin egen menighet og har en tendens til å bli forutsigbare og formelbaserte. De er ikke farlige nok når maktfolka erklærer seg som fans og ler av parodiene på seg sjøl, «det er deilig at noen sparker oss på leggen», og sånn.

Slå på ring

På det interaktive programmet «Blender» på NRK2 kan folk sende inn tekstmeldinger for å stemme fram hvilke humorinnslag fra arkivene som bør vises. Lindmo har gjort seg noen tanker.

– Hvorfor er det så mange som vil se narkomane «Jarle» igjen og igjen? Hva er det med det? Hva er teorien?

Det blir faktisk stille et par nanosekunder, hvilket er veldig uvanlig i Anne Lindmos selskap.

– Jeg vet ærlig talt ikke. Men det er påtagelig, altså. «Jarle» er blitt stående igjen. Hva var det med den skikkelsen, det var kanskje den råeste greia de gjorde i «Åpen post».

Undringen henger litt, men før vi får lansert våre tanker om det, kaster Lindmo seg inn i følgende problemstilling:

– «Slå på ring» på NRK1 er jo det kuleste for tida. Jeg lurer på hva det programmet vil være glidemiddel for om ti år. Erlend og Steinjo driver med humor som er et lag oppå Harald og Bård igjen, med surrealistiske referanser og parodier hvor man ikke aner hva som parodieres.

– Men særlig politisk er de ikke?

– Nei, men de er utleverende og varme, synes jeg, der de vandrer rundt i sitt gutteroms-kosmos. Det er noe ensomt og trist over det de gjør. Mye morsommere enn Tramteatret som er på turnè igjen. Der var det vel noe restskatt som måtte betales, tenker jeg.

Konserverende

– Til slutt, Anne Lindmo. Det høres ut som om du er litt positiv til Marsdals kritikk?

– Som jeg sa, så er det en interessant øvelse å stille politiske og kulturelle tendenser sammen på den måten. Jeg er enig i at en del av den elendige stand up-humoren av typen «hvorfor går damer alltid to og to på do», virker konserverende og bakstreversk, sjøl om det ikke er intendert fra komikernes side. De tjener kanskje en ideologi uten at de sjøl veit det.

– Ok, så humoren er ikke autonom, med andre ord?

– Hehe. Den er kanskje ikke det.