Det er tydeligvis tid for bekymring igjen. Etter 50 bøker og 77 rapporter konkluderer Makt- og demokratiutredningen, ved tre av dem, med at demokratiet er i fritt fall. Sluttboken er solid, men en større teoretisk dristighet og empirisk fantasi kunne ha gitt mer offensive konklusjoner, flere overraskende innfallsvinkler og ikke minst en mulighetshorisont som pekte fremover snarere enn bakover i tid.

I slutten av august presenterte Makt- og demokratiutredningen sine sluttdokumenter, bestående av en offentlig utredning (NOU) til bruk for statsforvaltningen – Makt og demokrati – og en monografi, Makten og demokratiet. Likheten mellom titlene er ikke tilfeldig: NOU'en er en forkortet og noe forenklet versjon av monografien, med færre referanser og mindre teori. Monografien er nok tiltenkt en skjebne på pensumlister og i forskningsmiljøer, mens utredningen skal danne grunnlag for politiske beslutninger.

Dyster lesning er det i begge tilfeller. Noen eksempler (sidetallen henviser til monografien): "De politiske partiene virker ikke lenger mobiliserende." (side 89) "Innen et fragmentert statsapparat (...) sitter regjeringen med politisk ansvar, men redusert makt." (side 104) "Kommersialiseringen av mediene flytter innflytelse fra stemmeseddelen til forbrukervalget og pengeseddelen" (side 137). Og slik fortsetter det.

I den generelle mediestøyen som alltid truer med, og ofte lykkes i, å avspore norsk offentlighet, druknet Makt- og demokratiutredningens sluttkonferanse på sensommeren kanskje litt i Åsne Seierstad-saken og Tron Øgrims spyttklyse mot Bernt Hagtvet. Begivenheten ble likevel både referert og kommentert i mange medier. To aspekter ved sluttdokumentene ble særlig lagt merke til. For det første hadde kvinnene forlatt skipet akkurat idet det var i ferd med å klappe til kai. For det andre ble det registrert at den gjenværende gruppen var en trio av dypt pessimistiske menn: Sluttboken påpekte at samfunnet var blitt fragmentert og uoversiktlig, og at de demokratiske institusjonene hadde fått alvorlige pustevanskeligheter.

Å hevde at det var stor spenning knyttet til sluttrapporten fra Makt- og demokratiutredningen ville være en overdrivelse, men visse forventninger hadde nå iallfall jeg. Det store spørsmålet var om gruppen ville være i stand til å slå tilbake mot den til dels harde kritikken som hadde rammet arbeidet tidligere. Helt siden de begynte arbeidet, har utrederne blitt kritisert langs to, delvis overlappende akser: Espen Søbye og andre betraktet gruppen som en storprodusent av akademisk dusinvare uten teoretiske ambisjoner eller tydelige vinklinger. Lars Bugge, Iver B. Neumann og andre mente at gruppen representerte et konvensjonelt og delvis irrelevant syn på maktens vesen og dens lokalisering.

Forskergruppen så primært etter makten i de formelle institusjonene (storting, forvaltning, store bedrifter), og følgelig ble den beskyldt for å neglisjere maktens mer subtile former, slik den for eksempel kommer til uttrykk i familien, i språket og i anonyme strukturer. Kritikken var berettiget, men den blir delvis imøtegått i sluttboken, som tar opp blant annet språkmakt, og som har klare, om enn diskutable, konklusjoner.

At det ikke var noen entydig begeistring for den nye maktutredningen blant forskere og intellektuelle, er alt annet enn overraskende. Forskergruppen hadde mottatt store bevilgninger, og fikk selv anledning til å utøve en ikke ubetydelig makt. Mellom 1998 og 2003 satte de totalt et par hundre forskere i sving med å utrede temaer som mediemakt, makt i det multietniske samfunn, kjønnsmakt, bistandsmakt og religionsmakt. Utredningen rakk å utgi 77 rapporter og 50 bøker pluss sluttboken, foruten drøssevis av artikler; det samlede omfanget anslås til å være svimlende 25 000 sider. Oppdragsgiveren var de politiske makthaverne (som i det meste av perioden var dominert av kristne og konservative), og utredningsarbeidet var ledet av godt voksne forskere med trygg forankring i det samfunnsvitenskapelige etablissement. Slikt skaper reaksjoner uansett. Selv om reaksjonen i mange tilfeller var et stort gjesp.

Bakgrunnen for å finansiere en ny maktutredning under Øyvind Østeruds ledelse, omtrent 20 år etter at den forrige hadde avsluttet sitt arbeid, var at samfunnet har gjennomgått store strukturelle forandringer siden 1970-tallet. Globalisering er av gode grunner (og noen dårlige) blitt et moteord, samfunnet er blitt mer etnisk og kulturelt mangfoldig, oljerikdommen har gjort Norge søkkrikt, arbeidslivet er blitt mer preget av "fleksibilitet" og usikkerhet, informasjons- og kommunikasjonsteknologien har påvirket dagliglivet i Norge på dramatiske måter, og i en større sammenheng er det ikke uten konsekvenser at den kalde krigen tok slutt rundt 1990.

Den forrige maktutredningen, som ble ledet av sosiologen Gudmund Hernes, var heller ikke elsket overalt. Den viktigste innvendingen den gangen, i et mer åpent politisert klima enn dagens, gikk ut på at gruppens (og særlig Hernes') maktbegrep kunne brukes, og ble brukt, som et teknokratisk styringsredskap, og var lite egnet til å synliggjøre avmakt. Den hernesianske maktutredningen baserte seg på spillteoretiske modeller, metodologisk individualisme og et maktbegrep inspirert av Max Weber (makt er evnen til å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort). I etterkant av Hernes' programskrift Makt og avmakt og Johan P. Olsens bøker, som Politisk organisering, utkom flere motbøker. Antologien Maktens ansikter trakk veksler på et dobbelt artilleri av marxistisk systemkritikk og fenomenologisk livsverden-analyse, sterkt inspirert av Dag Østerberg, som selv hadde kritisert Hernes skarpt for å gå makthavernes ærend. Thomas Mathiesens Makt og motmakt handlet om organisasjoner og bevegelser som ikke var blitt behandlet av Olsen, og som fungerte kritisk til det bestående.

Denne gangen har skillelinjene vært mer utydelige. Den sentrale forskergruppen bestod av fem personer, hvorav fire hadde sin bakgrunn i etablerte samfunnsvitenskapelige miljøer – Øyvind Østerud og Hege Skjeie fra Institutt for statsvitenskap, Oslo; Fredrik Engelstad fra Institutt for samfunnsforskning, og Per Selle fra Institutt for sammenliknende politikk, Bergen. Det femte medlemmet av styringsgruppen var imidlertid Siri Meyer, en bredt orientert og uforutsigbar kulturforsker med bakgrunn i kunsthistorie. Utredningens kritikere betraktet henne som et "humanistisk alibi", men måtte motvillig innrømme at hun nok ville tilføye noen nye dimensjoner til utredningens arbeid.

Dét er det ingen tvil om at hun har gjort. Meyers bidrag til Makt- og demokratiutredningen omfatter blant annet en serie tablåer fremført på Nationaltheatret, en utstilling på Museet for samtidskunst og et halvt dusin antologier med bidrag fra både skjønnlitterære forfattere og akademikere. Meyers prosjekt har bestått i å flytte oppmerksomheten nedover og innover. Hun beskriver gjerne mennesket som "nakent og sårbart", skildrer mangfoldet i livsverdener og maktformer, og minner om at samfunnsvitenskapens språk ikke strekker til for å beskrive livet. Problemet med Siri Meyers perspektiv er at det ikke snakker politikkens språk, og derfor blir det ingen egentlig dialog mellom henne og de statsviterske hovedperspektivene.

Meyers innsats er imidlertid ikke den eneste grunnen til at Makt- og Demokratiutredningen fremstår som pluralistisk. Mylderet av publikasjoner fra utredningen er ikke på noen måte bygget omkring én teoretisk forståelsesramme. Til forskjell fra den forrige maktutredningen, som ble beskyldt for å være for smal teoretisk, blir denne kritisert for at den er for bred. Parallellen til Verdikommisjonen er neppe tilfeldig. Begge er barn av den samme tiden, den samme regjeringen, den samme bekymringen over skilsmissehyppighet, grådighetskultur og dårlige TV-programmer.

Den mest spektakulære reaksjonen på Makt- og demokratiutredningen var etableringen av en alternativ maktutredning under tittelen Makt- og globaliseringsutredningen. Ved å velge dette navnet, signaliserte forskningslederen Iver B. Neumann misnøye med det overveiende nasjonale perspektivet han så i den statlige utredningen. Under Neumanns energiske ledelse har denne alternative utredningen, uten fem øre i offentlige bevilgninger, utgitt en serie bøker som utvikler alternative perspektiver på makt. Sett under ett fremstår de som både friskere i tonen og teoretisk dristigere enn den statlige utredningens bøker.

En teoretisk bærebjelke i Neumanns bokserie er Foucault-inspirert diskursanalyse. Dette vil si at makt, for Neumann og mange av hans medarbeidere, fremfor alt er språklig og mentalitetsmessig fundert. Det blir således evnen til å gjøre en bestemt tolkning av verden gjeldende som gir et menneske makt. Makten må imidlertid ikke betraktes som noe den enkelte har, men som den dominerende tenke- og talemåten i et samfunn, og den eksisterer som sådan uavhengig av enkeltindivider og deres intensjoner. Radikal maktkritikk blir, i et slikt perspektiv, ensbetydende med å utvikle et nytt språk for å beskrive og handle i verden.

Kvinnenes dissensEtter at hun hadde forlatt Makt- og demokratiutredningen, uttalte Siri Meyer i et intervju at hennes maktforståelse nok stod nærmere Neumanns enn Østeruds. Dette visste vi sant å si allerede, og at hun ikke kunne stille seg bak sluttrapporten var ikke veldig overraskende. Det er i grunnen mer forbausende at hun ikke trakk seg ut tidligere.

I sin særuttalelse, trykt som tillegg i NOU'en, skriver Meyer blant annet at "[f]orskjellen bunner i ulike forståelseshorisonter eller blikk på verden". Stort tydeligere kan det ikke sies. Da må det ha vært mer traumatisk for de gjenværende medlemmene av gruppen at statsviteren Hege Skjeie også trakk seg og leverte en særuttalelse i stedet for å slutte seg til hovedrapporten. Meyer trakk seg fordi hun hadde en fundamentalt annen maktforståelse enn statsviterne og sosiologene; hun var opptatt av selvets skiftende karakter, makten i intimsfæren, forførelsens makt og kunnskapsmakt, mens Østerud m.fl. så på maktutøvelse i tilknytning til de formelle institusjonene i samfunnet. De var tro mot utredningens mandat; hun var det ikke.

I Skjeies tilfelle var motsetningene mindre tydelige, men i hennes særuttalelse går det frem at hun er lite tilfreds med hovedgruppens elendighetsbeskrivelse. Hun løfter frem internasjonale organisasjoner, kampen mot aids og mot handel med kvinner, og diskuterer hvordan rettighetskampen kan og må være transnasjonal. Skjeie er kort sagt mindre ensidig negativ til globaliseringen enn Østerud, Engelstad og Selle. Hun viser at transnasjonal kamp for rettigheter både undergraver de nasjonale styringsinstrumentene og fører til positive resultater, ikke minst for kvinner. Skjeies kritikk er i slekt med Østerbergs hovedinnvending mot Hernes' maktutredning, nemlig at de avmektige blir usynlige fordi deres saker sjelden eller aldri kommer på dagsorden. Til forskjell fra Østerberg ser hun en realistisk utvei, nemlig transnasjonal rettighetskamp. Mens Østerud m.fl. primært betrakter gruppebasert kamp for rettigheter som en trussel mot tradisjonelle styringsorganer (se kapittel 7), viser Skjeie at den er nødvendig for å kunne realisere universelle menneskerettigheter. Interessant nok er hun her mer på linje med EUs nye konstitusjon enn Østerud m.fl., siden innbyggerne der gis beskyttelse på bakgrunn av menneskerettigheter og ikke på bakgrunn av nasjonalitet.

Makt- og demokratiutredningen er altså både blitt kritisert for å være for eklektisk og for å være for snever. Eklektismen er åpenbart legitim, og dessuten viser den seg å være mindre påtrengende i sluttboken enn man kunne fryktet: Østerud m.fl. opererer ut fra en grei, statsvitenskapelig forståelse av både makt og demokrati. Sneverheten er mer problematisk, ettersom den gjør forfattergruppen så sterkt forpliktet overfor de nasjonalstatlige institusjonene og formene for maktutøvelse at de har vanskelig for å se alternativene som noe annet enn problemer.

Makten er mer uhåndgripelig nå enn den var i 1974, og det skyldes både teoretiske konjunkturendringer og samfunnsmessige forandringer. Det er ingen tvil om at mange av utredningens publikasjoner gjør oss klokere, og at de presenterer empiriske funn som vil være nyttige for studenter og forskere i årene fremover. At utredningen har avfødt en hel bokserie med alternative, ofte dristige perspektiver på makt, er dessuten storartet og bidrar til å utdype maktforståelsen ytterligere. Spørsmålet er imidlertid om sluttboken gjør det den skal gjøre: å beskrive dagens situasjon i det norske samfunn med henblikk på makt og demokrati, å gi en kritisk diagnose som kan være brukbar både for politikere, forvaltning og borgere, og å bringe forskningen om makt videre. På dette punktet er jeg sterkt i tvil. Den henger i for høy grad igjen i den nasjonalstatlige tenkningen om makt betraktet som noe som bør være knyttet til bestemte typer politiske institusjoner.

En rimelig lesning av Makten og demokratiet må riktignok ta hensyn til sammenhengen den ble skrevet i. Stortingets mandat ber om en utredning om "vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse" (punkt 1) og en analyse av forholdet mellom individ og politisk styring (punkt 2). Bestillingen lyder altså på en diagnose av demokratiets stilling, relativt snevert forstått – selv om det i høy grad gis rom for ulike tolkninger, noe jeg skal komme til.

Boken er delt i fem, og tar i tur og orden for seg like mange områder der makt gjør seg gjeldende. Del 1 tar for seg territorialitet, herunder sikkerhetspolitikk, og påpeker blant annet at det er uklart i hvilken forstand dagens Norge kan sies å være "et selvstendig rike". Del 2 handler om institusjonell politisk makt, og uttrykker dyp bekymring over den svekkede politiske deltagelsen, særlig i kommunepolitikken, og over medienes manglende evne til å informere befolkningen på en adekvat måte. Del 3, med tittelen "Medborgerskap", dokumenterer at verken kvinner eller innvandrere har de samme mulighetene som hvite menn – begrepet "ny underklasse" blir brukt – og påpeker dessuten at folkebevegelsene har forsvunnet parallelt med at borgerne ble omdefinert til kunder. Her kommer også bekymringene knyttet til "rettsliggjøringen" av politikken og den samfunnsmessige fragmenteringen som blant annet skyldes at gruppeinteresser både isoleres og kommer i konflikt med hverandre. Del 4, om økonomisk makt, tar opp Statens rolle i økonomien, eierskapsstrukturen (der bedriftsledelsen ofte kan være eiere, noe som forhindrer langsiktighet) og spørsmålet om nasjonalt eierskap. Del 5, som vel skulle ha vært Siri Meyers del, handler om premissmakt og symbolmakt, og viser at situasjonen er uoversiktlig også her, ettersom verken nasjonale symboler eller etablerte kultureliter kan fungere samlende lenger.

Totalbildet er ganske entydig. Nasjonalstaten svekkes både innenfra og utenfra. Makt er blitt forflyttet til transnasjonale organisasjoner og nettverk, og samtidig blir Statens egne aktiviteter satt ut på anbud. Posten og NSB blir aksjeselskap som forventes å gå med overskudd, og outsourcingen i helsevesenet er i gang. Innbyggerne, som nå mer betraktes som forbrukere enn som borgere, er lite interessert i konvensjonell politikk, og mange – spesielt innvandrere – er så dårlig integrert i samfunnet at de ikke engang stemmer ved valg. Det norske språket trues av engelsk, kirkens makt er svekket, og norsk eierskap trues av utenlandske investeringer. At norske investeringer "truer" utlendinger på samme måte, kunne ha fått utrederne til å reflektere over den fortsatte relevansen av begrepet "Norge". Begrepet er fremdeles relevant, men på stadig færre områder. Det verken begynner eller slutter ved landets territorielle grenser, noe forfatterne innrømmer blant annet når de skriver at "[m]ye av skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk er visket ut" (side 73). Dette bekreftes også når forfatterne beskriver Norges fremmarsj som moralsk stormakt, noe de for øvrig ikke er like bekymret over som omverdenens påvirkning på oss. Det er tydeligvis ok med litt globalisering så lenge det er "vi" som sitter i førersetet. I avsnittene om norsk "engasjementspolitikk" høres de ellers så dystre forfatterne nesten begeistret ut, når de eksempelvis snakker om Norge som "et lite land uten kolonial fortid" og "idealismen som varemerke" (side 64). Men til tross for erkjennelsen av at de transnasjonale nettverkene blir både tettere, raskere og mer konsekvensrike, gjør ikke Østerud m.fl. denne utviklingen til et premiss for sin fremstilling, snarere som en bøyg de nasjonale interessene stanger mot.

Fragmentering, forvitring, fremmedgjøring: Makten og demokratiet bekrefter synspunkter som har vært alminnelige blant bekymrede samfunnsvitere det siste tiåret, og de er godt underbygget med store datamengder som for en stor del er samlet inn av Makt- og demokratiutretningens egne folk. Det som mangler her, er en tydelig presentasjon av alternative tolkninger og handlingsalternativer.

Hvordan EU-medlemskap kunne virke inn på det vaklende folkestyret er forbausende nok ikke behandlet i boken, selv om det må sies å være et nokså sentralt tema i en bok som skal legge premissene for de neste årenes debatt om makt og demokrati. Det er heller ingen antydninger om at pluralisme (som kan være av mange slag, blant annet etnisk, seksuell og religiøs) kan forstås som en positiv kraft, som gir flere grupper offentlig taletid og bremser den identitetsmessige ensrettingen som herjet i landet gjennom hele forrige århundre. I stedet slås det fast at "[i]nnvandrere utgjør i stor grad en ny underklasse" (side 59). Ja, fra et snevert norsk perspektiv gjør de det, men i en transnasjonal sammenheng er de ganske vellykkede. At innvandringen også kan betraktes som en verdifull vitamininnsprøytning og en nødvendig konsekvens av en globalisert økonomi, får forfatterne seg altså ikke til å si. At mange norskinger og innvandrere med gode grunner ser på den formelle politikken med et halvkvalt gjesp, vil ellers kunne føre til, og har i noen grad ført til, nye måter å drive politikk på. Østerud m.fl. har dessverre ikke grepet muligheten til å belyse demokratiets transformasjon, bare dets forfall.

Det er lite å spore her av den offensive, til tider nesten innbitte optimismen som kjennetegner for eksempel Manuel Castells' The Information Age (1996-98), hvor denne innflytelsesrike sosiologen med et pennestrøk avskriver fagbevegelsen og partiene, før han går over til å snakke om de nye sosiale bevegelsene, Internett-basert politisk virksomhet, miljøbevegelsen og ulike former for lokal identitetspolitikk som nye, lovende arenaer for frigjørende politisk virksomhet. I Makten og demokratiet skal man også lete forgjeves etter erklæringer om at en ny tid krever nye løsninger, for eksempel at norsk nasjonal identitet i fremtiden vil være grunnleggende avhengig av EU-medlemskap, at bredbånd må gjøres tilgjengelig for alle snarest, eller at det nye politiske identitetsprosjektet til forskjell fra det gamle vil dreie seg om å "unngå tilstivning og holde mulighetene åpne", for å bruke Zygmunt Baumans formulering.

Problemet med Makt- og demokratiutredningens arbeid, slik det kommer til uttrykk gjennom sluttdokumentene, er ikke at det er for sprikende. Makten og demokratiet er en ganske konsistent bok, med vinkling, hovedbudskap og avstikkere som stort sett føyer seg pent inn i helheten. Problemet er heller ikke at utredningen har vært for lite systemkritisk. Det er som kjent Stortinget som har bestilt utredningen, og de har ikke bedt om et undergravende manifest.

Problemet er ikke engang at beskrivelsen av de formelle politiske institusjonenes svekkede posisjon virker lite troverdig, langt ifra. Sluttdokumentene er genuint lærerike, og det er lett å si seg enig i store deler av diagnosen. Nyliberalismen er en forsimplende og fornedrende ideologi, det er for lite fellesskap og for mye nyttemaksimering i samfunnet, og det er et uheldig sprik mellom økonomisk globalisering og nasjonal politikk. Likevel har jeg under hele lesningen hatt tre større problemer med tekstene.

For det første er Makten og demokratiet positivistisk i en hovedbetydning av ordet. Den nøyer seg med å beskrive det som kan dokumenteres, uten å peke på alternative løsninger og tolkninger. Boken er kort sagt fantasiløs. Det slås fast med stort alvor at kommersialisering fører til at identifikasjon flyttes fra partier, organisasjoner og fagforeninger til forbruk. Forfatterne sier ikke hva som er galt med det, heller ikke redegjør de for hvordan for eksempel organisert forbrukermakt kan være med på å fylle vakuumet partiene har etterlatt seg. Siden det i senere tid har vært en del debatt, riktignok i en annen sammenheng, om hva det vil si at noe som står i en bok er "sant", kan det være et poeng å minne om at sannhet ikke er noen garanti for relevans. Skulle man sagt alt som var sant, ville man aldri bli ferdig. Denne boken er verken visjonær eller provoserende, og da hjelper det ikke at alt som står der er sant.

For det andre er boken nasjonalkonservativ i grunntonen. Etnisk pluralisme er tydeligvis bekymringsfullt og fører primært med seg problemer, og globalisering ser ut til å være synonymt med nyliberalisme og tap av nasjonal selvbestemmelse. En typisk mellomtittel lyder: "Global integrasjon og nasjonal fragmentering" (side 61). Men sett at den nåværende følelsen av fragmentering og avmakt bare er fødselsveer i overgangen mellom nasjonalstatens epoke og en ny, løfterik tid? Forfatterne påpeker selv, som mange andre også har gjort, at det nasjonale utfordres både ovenfra og nedenfra, både av transnasjonale forbindelser og av avgrensede identitetsfellesskap. Om de bare et par steder hadde tatt ballen og løpt, ville boken ha fått mindre katalogpreg og gitt både oppdragsgiverne og leserne noen nye ideer. Dagens politikk kan jo ikke bygge på kulturell likhet som forutsetning eller mål, og det er liten grunn til å sørge over det. Tvert imot er pluralisme nødvendig for at demokrati skal være mulig, og det er et fremskritt i opplysningens ånd at stadig flere politikere oppdager det. Både transnasjonale bevegelser og minoriteter som krever rettigheter for å oppnå likeverd, fyller en del av vakuumet partiene har etterlatt seg. Og godt er det.

Øyvind Østerud var lenge skeptisk til begrepet globalisering, og viste en gang til at ettersom det aldri hadde vært flere ansatte i norsk offentlig forvaltning, måtte det være feil, som noen av oss påstod, at nasjonalstaten hadde fått svekket betydning. De siste årene har han heldigvis kommet på bedre tanker, og Makt- og demokratiutredningen er nesten blitt en Makt-, globaliserings- og demokratiutredning. Dessverre blir globalisering overveiende, ikke minst i sluttboken, omtalt i bekymringens tegn. Den er en trussel, ikke et sett av muligheter. Østerud, Engelstad og Selle tar det for gitt at det er bekymringsfullt at norsk språk taper doméner, i stedet for å se muligheter i et lokalt forankret engelsk. "På det språklige plan betyr globalisering og internasjonalisering det samme som stormaktsdominans", skriver de eksempelvis (side 288). Salman Rushdie og Ben Okri ville neppe være enige. Østerud m.fl. ser knapt noe frigjørende potensial i transnasjonal organisering, og de diskuterer ikke engang muligheten av at en konsekvens av global økonomi må være global politikk.

Vanligvis har jeg ikke noe imot at andre ikke forholder seg til de samme bøkene som meg, men på bakgrunn av den lite visjonære behandlingen av globalisering, er det betenkelig at den lange litteraturlisten bakerst i boken ikke inneholder en eneste referanse til sentrale forskere som David Held, Manuel Castells, Zygmunt Bauman, Ulf Hannerz eller for den del Anthony Giddens. Ulrich Beck er nevnt, men ikke hans særdeles relevante bok om risikosamfunnet. Fra denne litteraturen kunne utrederne, om de hadde ønsket det, hentet friske begreper og fakta for å beskrive nye, transnasjonale former for maktutøvelse både nedenfra og ovenfra, uten å måtte opptre apologetisk på nasjonalstatens vegne. Når forfattergruppen hevder at utvidelsen av individuelle rettigheter historisk har hatt en sammenheng med styrking av demokratiske styringsformer i enkelte land er det nok riktig, men hvem sier at det må være slik i fremtiden? Hvis vi ser på samisk selvbestemmelse, som utredningen selv har studert, og som omtales i sluttboken, er det umulig å forstå de samiske elitenes relative suksess i sin identitetspolitikk siden 1980 uten å se den i sammenheng med globale medier og tendenser samt urbefolkninger andre steder i verden. Urbefolkningenes rettighetskamp er jo ikke noe som bare, eller engang primært, foregår i Norge, og enkelte urbefolkninger har vært transnasjonale pionérer i sitt politiske arbeid.

For det tredje er det synd at gruppen ikke har lagt større vekt på de uformelle nettverkenes betydning i maktutøvelse. I likhet med det meste er de nevnt, men ikke plassert i forgrunnen. Det kunne godt ha vært gjort. Den utvidede ukepressen viser nok av eksempler på strategiske vennskap i sine daglige kjendisreportasjer – hva kommer det for eksempel av at så mange kjendiser har andre kjendiser som venner? – og vi vet alle at viktige beslutninger tas ved at "noen snakker sammen", selv om det ikke alltid ser slik ut. Ut fra mitt riktignok begrensede kjennskap til norsk intelligentsia og kulturelite, er det alltid en fornøyelse å lese norske kulturdebatter på bakgrunn av kunnskap om hvem som er gode venner privat, hvem som har vært kjærester og studiekamerater, og hvem som har konkurrert om de samme knappe ressursene tidligere.

Generelt er regelen i uformell nettverksbygging den at man skal oppføre seg pent mot dem man treffer på vei opp, ettersom man kan regne med å møte de samme menneskene når man er på vei ned. Når åpenbart inkompetente næringslivsledere, som har sløst bort millioner eller endatil milliarder, straks får nye, fine jobbtilbud, skyldes det videre ikke at de er så fantastisk flinke, men at de har mange å ringe til. Dette skriver maktutrederne fint om (side 217-218). Men de kunne også ha sett nærmere på det faktum at når folk som heter Abdul aldri blir innkalt til intervju skyldes det ikke at arbeidsgiverne er rasister, men at de ikke kjenner noen som heter Abdul fra før. Her står vi overfor et stort felt for maktutøvelse, som både undergraver demokratiet og bidrar til å øke avstanden mellom eliter og masser, og nesten ingen skriver om det.

Det ligger et gigantisk arbeid bak denne boken, hvis vi tar med alle årsverkene Makt- og demokratiutredningen har finansiert. Makten og demokratiet er etterrettelig, håndverksmessig solid og på mange måter lærerik, men den er ikke alltid like relevant. Dels er den bundet av en konvensjonell tilnærming til makt som noe man finner i formelle institusjoner, på bekostning av uformelle nettverk og privatsfæren; dels er den begrenset av en nasjonalsinnet horisont der etterkrigstidens Norge fremstår som et ideal og grensenes oppløsning som kilden til en lang rekke problemer. Denne doble begrensningen gjør Makten og demokratiet mer engstelig enn konstruktiv, mer bekreftende enn forløsende, og selv om den hadde prøvd å sveve, ville selv iherdig flaksing neppe ha fått boken så mye som et par centimeter over bakken.

Andenæs, Kristian, Tom Johansen og Thomas Mathiesen, (red.): Maktens ansikter. Perspektiver på makt og maktforskning, Gyldendal, Oslo 1981.
Castells, Manuel: The Information Age, bind 1-3, Blackwell, Oxford 1996-98.
Hernes, Gudmund: Makt og avmakt. En begrepsanalyse, Universitetsforlaget, Bergen 1975.
Mathiesen, Thomas: Makt og motmakt, Pax, Oslo 1982.
Neumann, Iver B.: Mening, materialitet, makt. En innføring i diskursanalyse, Fagbokforlaget, Bergen 2001.
NOU: Makt og demokrati. Sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen, Statens forvaltningstjeneste, Oslo 2003
Olsen, Johan P., red.: Politisk organisering. Organisasjonsteoretiske synspunkt på folkestyre og politisk ulikhet, Universitetsforlaget, Bergen 1978.
Østerud, Øyvind, Fredrik Engelstad og Per Selle: Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen, Gyldendal Akademisk, Oslo 2003.