Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland ventet etter eget utsagn til august med å legge frem kulturmeldingen, i håp om at kulturpolitikk skulle bli et sentralt tema i valgkampen. Det rike offentlige ordskiftet omkring St.meld. nr. 48 (2002-2003), Kulturpolitikk fram mot 2014, har imidlertid latt vente på seg. Det er ikke så underlig, mener Bergens Tidendes lederskribent: "Når meldingen oppfattes som ullen og bare fylt av gode intensjoner som kanskje vil bli fulgt opp en gang i fremtiden, er det ikke så mange som bryr seg."

Spørsmålet er om denne oppfatningen, som utvilsomt har satt seg, egentlig er riktig. Å påpeke at meldingen er "ullen", er tilnærmet trivielt. Stortingsmeldinger er ulne, hybride dokumenter: De skal kommunisere med byråkrater og fungere som styringsdokumenter for forvaltningen. De skal holde noenlunde mål i forhold til eksisterende forskning på feltet. De skal kommunisere med stortingspolitikerne. Og de skal fungere som meningsbærende dokumenter i ulike deler av offentligheten. Det hadde vært ønskelig med flere stortingsmeldinger som levde opp til det siste kravet. Meldingenes meldinger drukner i dag i diskusjoner av forvaltningsmessige detaljer – de eksemplifiserer med deprimerende tydelighet politikkens tap av utopiske energier, for å låne Jürgen Habermas' uttrykk. Dette kan også sies om kulturmeldingen: "Den mangler visjoner og en signatur", mener SVs kulturpolitiske talsmann, Magnar Lund Bergo. "Den gir ingen løfterike mål for en kulturpolitikk, hun [Svarstad Haugland] gir oss ingenting å strekke oss etter", kommenterer Arbeiderpartiets Trond Giske. Det har han rett i. Og hva verre er – Svarstad Haugland har heller ikke hatt ambisjoner om å stimulere vår politiske fantasi: "Meldingen er i større grad preget av analyse enn av visjoner", som hun uttrykte det under lanseringen. Selv om ministeren tydeligvis har anstrengt seg, er jeg likevel ikke sikker på at kulturmeldingen er så mye mer fantasiløs enn de andre stortingsmeldingene av året. Svarstad Hauglands kulturmelding kan for eksempel ikke sies å være betydelig mindre visjonær enn den såkalte globaliseringsmeldingen, St. meld. nr. 19 (2002-2003), med den nytaleaktige tittelen En verden av muligheter, som gjennom sin glorifisering av dagens nyliberale "verden" gir oss særdeles lite "å strekke oss etter". Om årets kulturmelding har bemerkelsesverdig færre "løfterike mål" enn den forrige, Åse Klevelands Kultur i tiden (1991-1992), kan også diskuteres. Kleveland var utvilsomt en mer markant kulturminister enn dagens Kristelig Folkeparti-leder, som er langt mer toneangivende som partileder enn som statsråd for kultur. Og kulturlivets skepsis til Svarstad Haugland er kanskje også mer et resultat av hennes profilerte og provoserende virke som leder av et kristent, verdikonservativt parti – enn av hennes svakheter som kulturminister og meldingsskriver? Ministerens erklærte kjærlighet til gladjazz og folkelige festivaler er sikkert heller ikke egnet til å styrke hennes renommé i høykulturelle kretser. Man bør imidlertid være forsiktig med å sette likhetstegn mellom "dårlig" smak og "dårlig" kulturpolitikk, "god" smak og "god" kulturpolitikk. Hitler elsket som kjent Wagner, men kan ikke sies å ha ført noen forbilledlig kulturpolitikk.

Så er kanskje grunnen til at så få "bryr seg" om kulturmeldingen dens uforpliktende karakter; dens mange løselige løfter som bare "kanskje vil bli fulgt opp en gang i fremtiden". Kulturfolket vil synes at meldingen inneholder for mange fine ord – og for få konkrete løfter om penger, var P2s Marta Norheims umiddelbare kommentar da meldingen ble sluppet 29. august. Og det er nettopp hva kulturfolket virker å synes – ser man bort fra enkelte reaksjoner fra direktørhold i Norges mer veletablerte kulturinstitusjoner: På toppen er man sedvanlig trygg på å trekke det lengste strået når midler skal fordeles – neppe med urette. Mange har imidlertid, som Bergens Tidendes lederskribent, kritisert meldingen for å ha for mange "gode intensjoner" (så visjonsløs var meldingen altså likevel ikke) med uklar økonomisk ryggdekning. Jeg synes denne kritikken er nokså fantasiløs – og bare delvis rammende. For Svarstad Hauglands kulturmelding inneholder faktisk flere klare, om enn i liten grad tallfestede, bevilgningsløfter. Her loves realvekst i overføringene til kultursektoren; det er "ei rad nye utfordringar som vil krevje nye ressursar i det komande tiåret", slås det fast i innledningsavsnittet. Meldingens kapittel 18 konkluderer med at "det vil vera behov for å trappa opp dei statlege løyvingane til kulturføremål i det komande tiåret". I en tid der mye dreier seg om kutt og nedskjæringer, er det langt mellom såpass generøse formuleringer i offentlige dokumenter. Standardformuleringen – som det finnes varianter av i de fleste offentlige skriv – at det tas "atterhald om den økonomiske utviklinga, statens økonomiske handlingsrom og dermed om kva slags økonomiske rammevilkår kultursektoren skal gjevast" – rokker ikke ved dette. På musikkfeltet lover kulturmeldingen mer penger til ensemblene og festivalene, en utvidet innkjøpsordning for fonogram, midler til å ansette flere musikere i symfoniorkestrene i storbyene, samt prioritering av kirkemusikk, folkemusikk og jazz. De samlede overføringene til teater skal ikke økes, men flere midler skal kanaliseres til frie sceniske grupper, samt til institusjoner med store turnékostnader og god ressursutnyttelse. Opera og dans loves mer penger, det skal gis økt støtte til å utvikle dataspill på norsk, alternativ filmproduksjon skal få mer å rutte med, utvekslingen av samtidskunst med utlandet skal styrkes, innkjøpsordninger for sakprosa bygges ut, og rammevilkårene for utgivelse av nynorsk litteratur bedres – for å nevne noen av meldingens flere relativt konkrete og utvetydige anvisninger.

Kulturjournalist i Ny Tid, Halvor Finess Tretvoll, har rett i at vi slik sett har å gjøre med en "ja-melding": Svarstad Haugland er lite villig til å "prioritere ned. Hvordan kan hun da prioritere noe annet opp?", påpeker han. Det er en betimelig kritikk – og antageligvis en viktig årsak til at meldingen ikke har fungert debattdrivende. Men når problemet er artikulert er det jo bare å trø til: Hva bør nedprioriteres i fremtidige kulturbudsjetter? På hvilke områder er det ikke "behov for ei monaleg styrking"? Hvilke områder bør styrkes? Og hvor bør krafttakene settes inn? Kanskje er en moderat "styrking" av kultur slett ikke tilstrekkelig – kanskje burde kulturdepartementets budsjett vært det dobbelte? Eller det tredobbelte? Reflekterte svar på slike spørsmål krever oppbakking av prinsipielle kulturpolitiske avveininger. En god kulturmelding er, etter min oppfatning, en melding som foretar grunngitte avveininger av denne type og kobler dem til en diskusjon av institusjonelle løsninger; gode "strukturelle grep", for igjen å sitere Marta Norheim. Omfanget av presise budsjettlekkasjer er mindre avgjørende for kvaliteten: Mer prat om kroner og øre hadde neppe gjort årets kulturmelding til et viktigere meningsbærende dokument. Det er – og bør være – forskjell på stortingsmeldinger og budsjettproposisjoner. Drakamp om offentlige midler foregår hvert år i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet – og stort sett året rundt ellers også. Sleppet av den første kulturmeldingen på over ti år, bør betraktes som en anledning til å tenke høyere og større om kultur enn vi vanligvis gjør. Stortingets budsjettrytme trenger seg tidsnok på. Hvilke "gode intensjoner" og "fine ord" er det egentlig Svarstad Hauglands kulturmelding lanserer? Hvordan spesifiseres de overordnede målene og prioriteringene? Hvordan begrunnes de – om de begrunnes? Hvordan tenkes de nedfelt institusjonelt? Kan ulike "gode" og "fine" hensyn vise seg å komme i konflikt med hverandre? Hvordan vil vi da forholde oss?

Kulturmeldingens mest graverende mangel er at den i altfor liten grad inviterer til debatt om slike spørsmål. Meldingen er bemerkelsesverdig velskrevet, men analysene er for beskrivende, prinsippdiskusjonene såpass grunne, og redselen for konflikt såvidt fremtredende, at jeg ikke tror meldingen vil fungere som fødselshjelper for offentlig, opplyst, overordnet kulturpolitisk ordskifte – så langt har den i liten grad gjort det. Forhåpentligvis vil fremtiden gjøre mine spådommer til skamme. For slikt ordskifte er sårt tiltrengt. En egen kulturlov er i så måte ingen dum idé. Dette forslaget, fremmet av Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, får ikke støtte i meldingen. En slik lov ville, heter det, bare hatt betydning på "symbolplanet", ikke for "dei økonomiske rammevilkåra i kultursektoren". Jeg tror en slik lov også kunne hatt betydning på diskusjonsplanet. Rettsliggjøringsprosesser er en mulighet for politikere og borgere til å heve blikket over den rutinepolitiske kampen om "dei økonomiske rammevilkåra". Prosessen frem mot en kulturlivets "grunnlov" ville kunne bidratt til å sette kulturpolitikkens prinsipielle sider på dagsorden.

Inntil videre får vi imidlertid greie oss med Svarstad Hauglands kulturmelding. Og den er ikke helt uten interessante ansatser til prinsippdrøftelser av hva kultur er, av hvorfor kultur er et gode, av hvorfor vi bør ha en offentlig kulturpolitikk, og av hvordan kulturlivet best kan organiseres. Her angis også generelle retninger for kulturpolitikken man i høyeste grad kan være enig – eller uenig – i. Vilkåret er selvsagt at kulturpolitisk interesserte offentligheter evner å betrakte "gode intensjoner" og "fine ord" i offentlige dokumenter som betydningsfulle. Formuleringen at kunsten har "eit verde i seg sjølv", som står så sentralt i årets kulturmelding, kan leses som en ubetydelig floskel. Men den kan også leses som mer eller mindre effektiv retorikk, eller som et godt eller dårlig argument for kulturpolitisk satsing. Uten tiltakende interesse for sistnevnte lesemåter, er jeg overbevist om at realveksten i offentlige overføringer til kultur etter hvert vil stoppe opp. Man bør kunne argumentere effektivt og overbevisende for at staten (i år 2000, netto) brukte 3,5 milliarder kroner av samfunnets fellesmidler til kulturformål, fylkeskommunene 686 millioner kroner, og kommunene 4,7 milliarder. For det finnes faktisk annet – og bedre, vil noen mene – å bruke pengene på. Ønsker man seg, i all ubeskjedenhet, mer penger, må man veie sine ord enda nøyere. Fordi det er "atterhald om den økonomiske utviklinga", ressursene er knappe, og mange kjemper høyst legitime kamper om sin del av kaken, for ting de mener har "eit verde i seg sjølv". Og enda er Carl I. Hagen ikke nevnt. Fremskrittspartiet vil, skal vi tro partiprogrammet, fjerne "støtteordninger til kunstnere", og gjøre biblioteker og museer "mer selvfinansierende". Partiet ser det heller ikke "som en statlig prioritert oppgave å gi driftsstøtte til" teater og opera. De som "ser" det annerledes bør snarest heve røsten. Fremskrittspartiet var valgets store vinner i år, og er for tiden regjeringens viktigste støttespiller i Stortinget.

Før man ber om mer penger til kultur, bør man for eksempel ha en noenlunde klar idé om hva man ber om penger til. Hvis vi mener at kultur er så viktig, hva, mer spesifikt, er det vi fremhever viktigheten av? Kulturmeldingen opererer med to ulike kulturbegreper. Kultur forstås dels i vid forstand, som "verdiar, normer, kunnskaper, symbol og ytringsformer", dels i smal forstand som "dei forskjellige aktivitetane innanfor kulturlivet og kulturpolitikken". Meldingen konsentrerer seg nesten utelukkende om kultur i sistnevnte betydning: Den omhandler først og fremst "den statlege medverknaden" i utviklingen av det mer eller mindre institusjonaliserte kunst- og kulturfeltet. Ulike kapitler vies musikk, scenekunst, film og kino, bildekunst, kunsthåndverk, arkitektur og design, arkiv, bibliotek og museum, språk, litteratur, kunstnerne og de frivillige organisasjonene. Meldingen drøfter ikke den intime sammenhengen mellom det vide og det smale; mellom menneskers livsverden, utviklingen av offentligheter og bevegelser, og den sterkere institusjonaliserte kulturen: Uten kultur i vid forstand vil "kulturfeltet" forfalle. Ser vi i dag denne type forfallstendenser? Habermas' påstand om politikkens av-utopisering henger sammen med hans berømte modernitetskritiske tese om systemenes tiltakende kolonialisering av livsverden. Og med systemenes kolonialisering sikter Habermas like mye til velferdsstatens ekspansjon – for eksempel på det kulturpolitiske området – som til markedets. Kan det tenkes at "den statlege medverknaden" for å fremme den institusjonaliserte kulturen kan bidra til å undergrave livsverdens frie meningsdannelse – noe som i neste omgang vil bidra til å undergrave den institusjonaliserte kulturen? Kan ikke resultatet av en kulturpolitikk der staten holder hardt i tøylene bli et kulturliv som er mer opptatt av å oppfylle departementets retningslinjer for bevilgninger enn av å skape vitale og viktige kulturuttrykk? Eller er en økt statlig "kolonialisering" for å trygge kulturen, både i vid og smal forstand, snarere tvingende nødvendig for å hindre et verre onde, nemlig markedets kolonialisering? Er det i det hele tatt riktig å omtale "statleg medverknad" som et onde? Er ikke nettopp Norge et utmerket eksempel på hvordan en stat og dens borgere kan spille på lag til både den vide og den smale kulturens beste?

Kulturmeldingens behandling av slike spørsmål er påfallende knapp. Det vil si: Markedskritikken er gjennomgående, i det minste i meldingens generelle innledende kapitler: "Eit breitt spektrum av skapande, utøvande, dokumenterande og formidlande innsatsar frå alle delar av kulturfeltet er ei verdfull motvekt mot den einsrettande krafta ulike kommersielle krefter i samfunnet kan representera", slås det fast i meldingens aller første avsnitt. Det er viktig at dette sies i klartekst, og ikke helt selvfølgelig: Svarstad Haugland er statsråd i en regjering der det ikke er god tone å uttrykke seg for direkte om markedets skyggesider. Meldingen burde imidlertid ha gitt mer presise beskrivelser av sammenhengen mellom markedslogikk og kulturell ensretting. For det første fordi det i dagens ideologiske klima er vel så vanlig å hevde at markedet sikrer større valgfrihet og mangfold. For det andre fordi meldingen i sine mer konkrete passasjer, for eksempel i avsnittene som omhandler utviklingstrekk og utfordringer for norsk film, populærmusikk og design, først og fremst er opptatt av hvordan kultur og næring med hell kan spille på lag. Senterpartileder Åslaug Haga, som har kritisert kulturmeldingen for ikke å utforske hopehavet mellom kultur- og næringspolitikk nærmere, behøver følgelig ikke være altfor bekymret: Utover i meldingens ulike sektorbehandlende kapitler blir det både mindre prat om at kunst har en egenverdi – og en mer avdempet kritikk av markedsliberalisering. Og i avsnittet om "utanrikskulturell verksemd og internasjonal kulturutveksling" understrekes betydningen av "konsekvens, konsistens og samanheng mellom kulturområde og dei andre politikkområda" i Norges opptreden internasjonalt, for eksempel i WTO (Verdens handelsorganisasjon). Denne formuleringen er mer megetsigende enn den ser ut til. I WTO står nå liberalisering av tjenesteområdet på agendaen; det er det de såkalte GATS-forhandlingene handler om. Muligens blir også liberalisering av kulturell tjenesteyting diskutert. Det er ikke så lett å vite, så lenge diskusjonene og Norges posisjoner i dem er unndratt offentlighet. Men vi bør kanskje ha tillit til at Jan Petersen reiser seg under forhandlingene og holder et kraftfullt innlegg "mot den einsrettande krafta ulike kommersielle krefter i samfunnet kan representera"?

Og hva med det andre systemet – hva med staten? Hva er statens legitime rolle i kulturpolitikken? Dette spørsmålet har man ikke funnet plass til en prinsippdrøfting av i årets kulturmelding. Det er påfallende i en melding der selve det erklærte "siktemålet" er å gjøre rede for "den statlege medverknaden i utviklinga av kulturfeltet". Med et slikt mål, hadde jeg forventet en grundig diskusjon av statens forpliktelser til å fremme kultur – men også av den høyst reelle faren for at statsmakten misbrukes; faren for at kulturpolitikken disiplinerer, normaliserer og illegitimt hierarkiserer kulturuttrykk, og slett ikke fremmer kulturell frihet og mangfold. Men jeg venter forgjeves. Ikke at problemstillingen er hinsides meldingens referanseramme. Den dukker indirekte opp, for eksempel i den i og for seg interessante diskusjonen av Stortingets og kulturdepartementets eventuelle instruksjonsmyndighet over Norsk kulturråd (i hvilken grad bør politikere og byråkrater kunne overprøve Kulturrådets bruk av Norsk kulturfond?). Den dukker også indirekte opp i argumentasjonen for en sterkere desentralisering av kulturpolitiske beslutninger, og i problematiseringen av nasjonalstatens privilegering og enhetliggjøring av nasjonal kultur. Men det er foruroligende – og ikke helt utypisk – at normative problemer knyttet til statsstyring av borgernes liv bare behandles indirekte. Mens prinsipielle resonnementer om politikk – ikke minst om kulturpolitikk – ført i pennen av amerikanske forfattere, ofte synes å reflektere en nærmest paranoid redsel for statlig inngripen, kunne noen og enhver i Norge med fordel hatt en noe mindre naiv tilnærming til statsmaktens bevegelser.

Ikke minst fordi den statlige kulturpolitikken skal utformes i en stadig mer kompleks verden. Som meldingen selv understreker, er det en verden i kulturell uorden; en verden der tradisjonelle skiller mellom kunstneriske sjangre, mellom høy- og lavkultur, er under press, og der globalisering og individualisering utfordrer etablerte kulturelle identiteter, ikke minst de nasjonale. Er det tilstrekkelig, i en slik verden, å legitimere bruk av samfunnets fellesmidler til "den profesjonelle kunsten og den fagleg forankra kulturinnsatsen" ved å henvise til at slikt noe har "eit verde i seg sjølv"? Dette er, som allerede antydet, hovedargumentet for økt offentlig kulturinnsats i høstens kulturmelding. Kraften i dette argumentet avhenger av hvordan det naturlige oppfølgingsspørsmålet besvares; av hvorfor man mener den institusjonaliserte kulturen har en egenverdi. Kulturmeldingen antyder at egenverdien dels henger sammen med dannelsens, demokratiets og kritikkens vilkår i vårt samfunn – et rikt kulturliv bidrar til å trygge et opplyst, kritisk folkestyre. Dels fremheves estetiske opplevelsers egenverdi: "Kunst er noko å tenkja over og drøfta med andre", men "appellerer [også] til kjenslene våre". Begge poenger er viktige. De burde imidlertid vært videreutviklet med sikte på å overbevise også de ikke allerede frelste. Blant de overbeviste, kan man så tenke seg diskusjoner av hvordan man prioriterer mellom og innen ulike grener av den institusjonaliserte kulturen. Hvilke prinsipielle innspill har meldingen til slike diskusjoner? Prioriteringer innen ulike grener bør ta utgangspunkt i kvalitet og faglig skjønn, heter det. Kunstneriske kvalitetskriterier er mange, uklare, motstridende og omdiskuterte, rammene for skjønnsutøvelse blir tilsvarende vide – ikke minst setter de stadig flere sjangerblandende uttrykkene dømmekraften på nye prøver. Så en særlig tydelig anvisning er dette ikke. Jeg tror imidlertid, som meldingen understreker, at vi simpelthen ikke har noe sikrere å ty til i dette spørsmålet. Og alternativet – prioriteringer som ikke engang forsøksvis skjeler til kvalitet – vil være verre. Det andre spørsmålet, hvordan vi skal prioritere mellom ulike grener av den institusjonaliserte kulturen, gjør ikke meldingen engang forsøk på å besvare. Det er en stor svakhet. Nesten en milliard kroner, opp mot en tredel av de statlige kulturoverføringene, gikk i 2003 til scenekunstfeltet; teater, opera og dans. Hvordan kan dette forsvares? Carl I. Hagen spør – på vegne av "folk flest". Hva skal man svare? Rettsfilosofen Ronald Dworkin formulerer et interessant svar i artikkelen "Can a Liberal State Support Art?". En liberal stat kan det, mener Dworkin: Den både kan og bør "support art", for eksempel opera. Ikke fordi operagjengere har dårligere råd enn gjennomsnittet – det har de åpenbart ikke. Ikke fordi folk som ikke liker opera, burde og ville ha likt opera hadde de vært dannede nok. Ikke fordi opera ganske enkelt har flere og sterkere estetiske kvaliteter enn kommersiell rock. En liberal stat bør støtte opera, og andre kunstformer som ikke er kommersielt levedyktige, fordi statens borgere bør være interessert i å opprettholde "en rik kulturell struktur". En slik struktur er en forutsetning for mangfold; den er avgjørende for at borgerne, og deres etterkommere, skal kunne leve ut sine forskjellige ideer om det gode liv. Argumentet, som her nødvendigvis er overfladisk gjengitt, er neppe vanntett. Men det antyder et sted å diskutere videre fra. For Carl I. Hagen lar seg neppe forføre av de paternalistiske og elitistiske frasene som sirkulerer i dagens kulturpolitiske debatt. Det er også verdt å merke seg at Dworkin med offentlig kulturpolitikk ikke bare sikter til direkte statlige overføringer til kulturlivet. Han bruker også resonnementet til å argumentere for skattefradrag på private donasjoner til kulturelle formål – ikke i stedet for, men i tillegg til, statlige overføringer. Dette utmerkede forslaget drøftes ikke i meldingen. En viktig grunn er sannsynligvis den egalitære tendensen i norsk politisk kultur: Man ønsker ikke å stimulere rikfolk til å gi penger til kultur, fordi man ikke ønsker at noen folk skal være så mye rikere enn andre. Denne likhetsorienterte innstillingen reflekterer en kollektiv rettferdighetssans det er grunn til å kultivere. Men så lenge det faktisk finnes et voksende sjikt av mangemillionærer, også i Norge, er det ikke da bedre om dette sjiktet bruker sin formue på kultur som kommer allmenheten til gode enn på personlig luksusforbruk?

Likhetssnakk kan altså villede. Men det kan også forskjellssnakk. Det står mye om verdien av kulturelt "mangfold" i kulturmeldingen: Et viktig erklært mål for kulturpolitikken frem mot 2014 er å fremme kulturell pluralisme. Det er vanskelig å kritisere dette målet i og for seg. Det står imidlertid i et tydelig spenningsforhold til meldingens sterke fokus på det norske; dens iver etter å fremme kulturuttrykk som "reflekterer vår historie, vår kultur og vårt språk". Tidsåndsriktige passasjer om "globalisering" og et mylder av underavsnitt om samisk kultur og etniske minoriteter endrer ikke på dette bildet. Meldingens mangfoldssnakk reflekterer også et kommunitaristisk verdensbilde: Kultur "i vid forstand" presiseres typisk som "verdiar, normer, kunnskapar, symbol og ytringsformer som er felles for ei viss gruppe menneske eller eit bestemt samfunn" (min utheving). Kultur knyttes på denne måten til bestemte etniske fellesskap; til det "norske", til det "samiske" eller til det "ikke-vestlige". Men hva med "verdiar, normer, kunnskapar, symbol og ytringsformer" ulike "grupper" og "samfunn" muligens kunne ha felles – er ikke de også en del av "kulturen"? Og bør vi ikke også forstå uttrykk som oppstår på tvers av "grupper" og "samfunn" som "kultur"? Kulturelle uttrykk som går på tvers kan ha en smertefull fødsel. Det er et generelt poeng: "Mangfold" skapes sjelden gjennom harmoniske prosesser. Kulturpolitikk dreier seg om identitet og anerkjennelse, og dermed naturlig nok ofte om konflikt og kamp. Det er lett å glemme når man leser St.meld. nr. 48. I det minste før man kommer til kapittelet om språk, med dets kraftfulle forsvar av nynorsk kultur. Her får man – endelig – inntrykk av at kultur også er noe man kjemper for og om. Også i meldingens passasjer om forholdet mellom kulturelt mangfold og menneskerettigheter får man inntrykk av at noe står på spill. I avsnittet om "kulturelt mangfald i ei globalisert verd" heter det for eksempel: "Den positive vurderinga av kulturelt mangfald kan likevel ikkje femna om kulturuttrykk og tradisjonar som bryt med menneskerettane. Tvangsgifte av småjenter eller andre tradisjonar som krenkjer einskildmenneske eller grupper , vil aldri kunna reknast å vera til gagn, sjølv om det kulturhistoriske grunnlaget for slike tradisjonar er aldri så godt dokumentert". Spørsmålet er imidlertid om man ikke i disse passasjene går for langt. En ting er å betrakte "tvangsgifte av småjenter" og lignende kulturelle tvangspraksiser som moralsk uakseptable. En annen ting er å betrakte alle "kulturuttrykk", også kulturelle ytringer som i en eller annen forstand kan sies å "bryte med menneskerettane", som uakseptable. Bør norsk offentlighet beskyttes fra ytringer som ikke er humanistiske nok i ånden? Bør vi skånes for Nietzsches nihilisme? Er musikken til Eminem og Public Enemy ikke oppbyggelig nok? Hva med romanen American Psycho? Dette berører det kompliserte forholdet mellom estetiske og moralske vurderinger av kunst. Men da er vi igjen hinsides årets kulturmelding.