ซAlt du beh๘ver ๅ gj๘re, er å fortelle folket at det er i ferd med å bli angrepet, og sverte pasifistene for deres mangel på patriotisme og vise at de utsetter landet for fare. Det virker like godt i alle land.ป

Slik åpner redaktøren av Harper's Magazine, Lewis Lapham, sitt essay i juni 2003. Görings manipulasjonsteknikker stemmer forbløffende med situasjonen i dagens USA, mener han. For er det noe amerikanerne får høre fra sin regjering, er det at de er under angrep, mens de som ikke vil slåss blir uthengt som forrædere.

– Løgn er det som ser ut til å prege USAs beveggrunner for å frigjøre irakerne fra Saddam og masseødeleggelsesvåpen, sier Lewis Lapham og tar en kunstpause. – Men det har ingen følger for president Bush, legger han til.

Death of Dissent heter boken Lewis Lapham skriver på i disse dager. På nyåret får vi dele hans tanker om opposisjonens død i USA. For skal vi tro Lewis Lapham, den amerikanske venstresidens løve, som han også blir kalt i enkelte kretser, finnes ikke politisk opposisjon i USA lenger. Vi har ifølge Lapham kommet til et tidspunkt der den store nasjonen som en gang var tuftet på frihet og dissens, er i ferd med å dø en stille død. Dissens har imidlertid et hjem hos Harper's Magazine.

Kontoret i ellevte etasje med den pikante adressen 666 Broadway, ligger et steinkast fra St. Marks Place og Greenwich Village. En bydel i New York som rommer mye opprør. Riktignok er gatestubben i ferd med å poleres og kommersialiseres. Men de nye fasadene vil aldri ta fra strøket sine legender. Det vil alltid være på Saint Marks det innflytelsesrike amerikanske bandet Velvet Underground spilte sin første konsert, og klesbutikken som punkrockerne Ramones likte å henge rundt i tidlig på 70-tallet, Trash and Vaudeville, ligger fremdeles der. William Burroughs, Debbie Harry, Allen Ginsberg vil alltid ha vært der. Den alternative og opprørske New York-kulturen trives i disse strøkene sammen med Harper's Magazine. Men nevner du Harper's til "folk flest", tenker de fleste på det langt mer glamorøse Harper's Bazaar. Det er imidlertid lite som er glamorøst over Harper's Magazine, et av USAs eldste politiske tidsskrifter. Her harseleres det over amerikanernes hang til kjendiseri og konsum og dobbeltmoral. Kontorene til det ærverdige tidsskriftet er enkle, slitne og støvete. De ansatte, i all hovedsak skarpe hjerner fra flere av USAs og Storbritannias beste universiteter, jobber samvittighetsfullt i små avlukker, og papirer ligger hulter til bulter overalt.

I et nedstøvet kontor med panel, overvintret fra tider som igjen er blitt moderne, har Lewis Lapham sitt kontor. Samtalen vår finner sted en kald aprildag, under oss hører vi New Yorks jevne trafikkdur, tidvis punktert av hylende sirener som bekrefter rammen rundt kriminalserien NYPD Blue. Kjederøyker gjør også Lapham, og i julinummeret handlet ikke hans politiske hjertesukk om klasse eller krig, men om kampen mot tobakk.

– Hvordan skal New York være de intellektuelles by når det er umulig å røyke på bar? spør Lapham.

"Vi som elsket Amerika", skrev Jens Bjørneboe. Hva med oss som fremdeles elsker USA? Noen nekter å være med i koret som hyler ut sitt hat mot landet, noen klarer å se forbi George W. Bush jr. og forbi de ignorante landsbyboerne og ser i stedet innovasjon og mot.

"For meg var Amerika rett og slett verden. Amerika var drømmenes, frihetens, mulighetenes og eventyrenes land", skriver Bjørneboe.

Jeg ser alt dette fremdeles. I Europa ser jeg imidlertid knuste drømmer, isolasjon og intoleranse. Jeg snakker med venner i New York, de er sjokkert over europeernes mangel på toleranse for andre religioner og fremveksten av høyre-populistiske partier. De forstår ikke hvordan Europa våger å kritisere USA. Jeg er enig. Det var nettopp USA de revolusjonære og intellektuelle dro til. Eller det var landet der de ble født: Emma Goldman, Malcolm X, Woody Allen, Ayn Rand, Noam Chomsky, Norman Mailer, Andy Warhol, Spike Lee – USA er landet der ytringsfrihet virkelig skal eksistere og der innovasjon skal fødes, landet som for meg representerer en uforbeholden omfavnelse av nye tanker og frihet.

Men ikke siden president Richard Nixon har friheten fått regjere, mener Lapham. Tiden er inne til å erkjenne at det bildet av USA jeg har, kan være basert på romantisk nostalgi. Det går lenger og lenger mellom hver gang en Malcolm X eller en Ayn Rand blir født. Men i Harper's Magazine kan du fremdeles finne stemmer som våger å si noe. Siden tidsskriftet ble utgitt første gang for 150 år siden av det New York-baserte forlagshuset Harper and Brothers, har Harper's vært et sted der anerkjente skribenter har kunnet heve sine kritiske røster. Ved forrige århundreskifte kunne man finne navn som Horace Greeley, Horatio Alger, Stephen A. Douglas, Winslow Homer, Mark Twain, Frederic Remington, Theodore Dreiser, John Muir, Henry James og Jack London. Senere dukket Woodrow Wilson, Winston Churchill, Leon Trotskij og Theodore Roosevelt også opp i spaltene. På 70-tallet var det Harper's Magazine som første gang presenterte Seymour Hersh' beretning om My Lai-massakren i Vietnam.

I 1984 overtok Lewis Lapham stillingen som redaktør. Etter 11. september 2001 har han markert seg som en av de argeste kritikerne av president George Bush og hans regjering og administrasjon. Med sine 67 år, sitt sølvgrå hår og sans for elegante dresser, er Lewis Lapham del av en særegen "rase" som bare finnes i USA. Han tilhører det vi kan kalle amerikansk adel. Oldefaren grunnla oljeselskapet Texaco, bestefaren var en velbeslått finansmann og San Franciscos borgermester i flere år. Hans egen far var shipping- og finansmann. Ikke overraskende har Lapham utdannelsen sin fra Yale i USA og Cambridge i England og gjennom årenes løp er han blitt sammenlignet med Mark Twain, Montaigne og Emile Zola for sitt engasjement og sin penn. Hans kritikk av det politiske systemet i USA er bitende og er blitt krassere og krassere siden 11. september.

Lapham er pessimistisk på vegne av det amerikanske samfunnet. Og etter terrorangrepene på USA og Irak-krigen, synes han situasjonen er dypt bekymringsfull. Endringene han ser, mener han er en videreføring av en politikk som har pågått siden Richard Nixon var president i USA. Ifølge Lapham er ikke 11. september det paradigmeskiftet mange har ment at det er. Lapham er klar i sin tale.

– Politikken som føres er bare en forlengelse av det som har foregått i tretti år nå – en gradvis overgang fra demokrati til noe som ligner mer på et plutokrati, et rikmannsstyre. Ronald Reagan tok et langt skritt i å forsterke den overgangen. Sentralt hos republikanerne er den grunnleggende idé å fremme næringslivets interesser på bekostning av staten, og å fokusere på individet fremfor det kollektive. På 60-tallet ble det offentlige betraktet som noe essensielt godt som gjaldt for alle, mens det private var synonymt med grådighet og selvopptatthet. Men i løpet av særlig de siste ti-tyve årene er det offentlige i stedet blitt synonymt med slum, ineffektivitet og korrupsjon, mens det private er blitt ensbetydende med alt som er godt og vakkert. Resultat av denne endringen er en total nedgradering av det politiske liv i USA. Denne endringen i innenrikspolitikken får også utslag i måten amerikansk utenrikspolitikk gjennomføres. Det er tydelig at Bush-administrasjonen forsøker å drive verden som sitt eget konsern, men det fungerer bare ikke slik. Du kan ikke bare gi ordrer til folk, og så vente at de skal følge dem. Målet til den imperialistiske økonomien er å redusere resten av verden til undersåtter. Men morderen som går av flyet i Argentina eller Malaysia – det er bankmannen. Ikke terroristen. Den amerikanske imperialismen er forklaringen på terrorangrepet som fant sted 11. september 2001. Du kan ikke plyndre noens bakgårder i uendelig tid uten at folk tar igjen. USA har manglet en fiende siden slutten av den kalde krigen, og så kommer bin Laden med sin hellige krig. Det kunne ikke blitt gjort bedre om Pentagon hadde funnet på det selv.

– Amerikanske medier har aldri sett på seg selv som folkets representanter. De anser seg selv for å være en forlengelse av regjeringen. Jeg har aldri hatt særlig tro på USAs massemedier. Måten de oppfører seg på er bare en videreføring av deres ukritiske og underdanige holdning til de som styrer landet. Mediene oppfører seg akkurat slik jeg venter at de skal oppføre seg.

– Nei, jeg tror ikke oppførselen deres er unik. De britiske avisene kan oppføre seg på samme vis. Leser du Evelyn Waugh og de engelske avisene i Fleet Street under andre verdenskrig, vil du se hvordan Fleet Street-avisene var nikkedukker for regjeringen. Slik har det alltid vært. I alle fall når det gjelder de Murdoch-eide avisene og TV-kanalene. Det som virkelig har vært annerledes og forblir annerledes, er at det finnes en sunn og reell opposisjon i europeiske aviser. I Europa er det så mange flere aviser, og alle politiske avskygninger finnes. Se på Frankrike, som er et land jeg kjenner godt, det var jo minst 50 aviser i Paris ved forrige århundreskifte. Dette stemmer så vidt jeg vet fremdeles. I Paris har du f.eks. Le Figaro og Le Monde som står for ulike standpunkter. Sammen med andre franske aviser representerer de til sammen et bredt omfang av meninger i den franske pressen. Det finner du ikke i USA. Her i USA lider vi av en illusjon om at pressen er objektiv og bare forholder seg til sannheten – det stemmer selvsagt ikke. Illusjonen gjør ikke avisenes artikler og fjernsynsreportasjer mer sanne. Det hadde vært langt mer interessant om mediene hadde hatt sine meningers mot, i stedet for å late som om de ikke har meninger.

–Hvilken rolle har et tidsskrift som Harper's Magazine i den nåværende politiske situasjonen?

– Vi gir folk et alternativ syn på virkeligheten. Harper's er først og fremst for folk som fremdeles leser, som liker å lese, og som ser på lesing som en nytelse, ikke som en oppsamling av data. Opplaget vårt har gått vesentlig opp etter 11. september, så det er tydelig at folk ønsker seg en alternativ presse. Her i Harper's har vi skribenter med uvanlig talent. Et aktivt sinn er mye morsommere enn et passivt sinn. Lesing og skriving er mye morsommere enn å se på Dan Rather eller David Letterman. Jeg håper vi vil få en litterær klasse som rundt midten av 1500-tallet i Europa, en klasse som holder i live minnet om en sivilisasjon bygget på det skrevne ord.

– Noen må si ifra. Det er så få aviser, så få fjernsynskanaler som er kritiske, eller som våger å stille spørsmål til Bush-administrasjonen. Den politiske kulturen eksisterer knapt i USA lenger. Politikk er blitt redusert til triviell underholdning. Ingen bryr seg. Folk vil bare ha muligheten til å kjøpe seg en feriebolig i Florida. Så lenge de kan gjøre det, er de revnende likegyldige til hvem som styrer landet deres.

– Nettopp det – en illusjon. Det er bare å se på historien. Det er lenge siden det har eksistert reelle opposisjonsmedier i USA. Kanskje det aldri har eksistert? Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi må helt tilbake til 1790. Den gang var det en republikansk avis i Philadelphia, American Law, tror jeg avisen het, som var tilhenger av Thomas Jefferson. På den andre politiske fløyen var det Federal Gazette som støttet Adams. Begge avisene var kjent for å ha sterke meninger. La meg tenke … Tja, kanskje under borgerkrigen var det vel noen reelle meningsutvekslinger, men etter min erfaring har mediene i det 20. århundre slavet for det bestående. Avisenes layout tegnes for å selge annonser. Det redaksjonelle skal bare fylle inn hullene. Amerikanske medier er i utgangspunktet booster media, det vil si medier som støtter og er begeistret for det bestående systemet. Ikke kritiske og spørrende. Amerikanere er for opptatt av å "go along to get along". Bare se på den forrige Gulf-krigen i 1991.

Oppførselen til en rekke av de fremste amerikanske journalistene er illustrerende for hva slags journalistikk de bedriver. Tenk på hvordan Dan Rather i CBS avsluttet sine nyhetsopplesninger: med lykkeønskninger til troppene. På samme vis som president Bush! Den type oppførsel er det man venter seg av den amerikanske pressen. De romantiserer krig. De drar til London for å kle seg opp i det nyeste innen ørken-kostymer, moderne mobiltelefoner og skuddsikre vester. Faktisk forundrer det meg at de ikke er innrullert i hæren og kaller seg for majorer og offiserer.

– Jeg tror det.

– Slike reportere kunne like godt ha vært i hæren som soldater. Det er et uhyre smart trekk fra Pentagon. De prøver fremdeles å komme over pressens ulydighet under Vietnam-krigen.

– Det finnes ikke rom for opposisjon i USA i dag.

– Ja, jeg mener det. Vi står overfor den risikoen at USA er i ferd med å utvikle seg til å bli en fascistisk stat. Stikk i strid med de prinsippene USA er bygget på. USA var bygget på opposisjon og demokrati, og demokratiet kan bare fungere dersom opposisjonen har gode vilkår. Slik er det ikke nå. USAs grunnvoller er fra opplysningstiden. Visdommen til Abraham Lincoln og de humanitære idealene til Franklin D. Roosevelt. Det skjedde en oppblomstring av opposisjonsvirksomhet i USA på 60-tallet, men siden rundt 1975 har det vært en skremmende stillhet.

– Ja, det er en del av forklaringen. En annen del er at amerikanere er essensielt høflige. Tro det eller ei. De vil ikke forårsake smerte eller ubehag. De vil være snille. De liker heller ikke diskusjoner. Jeg holder forelesninger over hele USA. Som oftest kommer jeg med uttalelser som er ganske provoserende eller avvikende, og etterpå spør jeg om det er noen som har kommentarer eller spørsmål. Men det er aldri noen reaksjoner. Jeg blir tolerert fordi de ser på meg som en omreisende celebritet fra New York. Og de vil jatte med meg for ikke å støte meg. De vil være høflige og drikke sin vin og spise sin ost og være enig med alle. Det er vår kultur, og slik er våre massemedier også. Våre aviser er aldri så rå i kantene som for eksempel de britiske avisene. Bare sammenlign sladringen. Den britiske sladderpressen er ondsinnet og ute etter å ta personene de skriver om. Mens her i landet handler det stort sett om hvor mye penger du har. Det handler om at den eller den har tjent så mange hundre millioner, eller har kjøpt seg en ny kjole, funnet seg en ny mann, fått seg en ny bil – det er ren reklame. Dette trekket finner du igjen på flere områder. Også innenfor den mer seriøse delen av journalistikken. For en del år siden var jeg programleder for et fjernsynsprogram på C-Span. (C-Span er et privat fjernsynsselskap dannet i 1979 av kabel-fjernsynsindustrien for å tilby "public service" i USA. C-Span mottar ingen offentlig støtte, og finansieres av kabel- og satellitt-leverandører. N.K.) Hver uke inviterte jeg forfatteren av en bok og noen journalister til å diskutere boken. Ingen, og jeg mener virkelig ingen, var noensinne kritisk. Hvis jeg ville ha en kritisk vurdering, måtte jeg invitere over en britisk journalist fra fordømte The Guardian. På bakrommet diskuterte de inviterte gjestene gjerne heftig, men idet TV-kameraene ble slått på, holdt de munn og smilte. De så ut som tamme tigre på krakker. Bare fordi de ikke ville støte noen. Fordi, gudene må vite, det var jo ikke godt å vite hvem som skulle anmelde deres egen bok i neste omgang, og da måtte jo ingen fornærmes. Hvorfor skaffe seg unødvendige fiender? På 60-tallet var det helt annerledes, folk sa ifra og kritiserte åpent. USA var i en krig som varte lenge, og var preget av overmotet til et land som trodde at det var rikt nok til å krige uendelig. I tillegg var det ekte kampsaker for borgerrettighetsbevegelsen, og opposisjon ble sett på som hipt, ungt og gøy.

Slik ser ikke studentene på universitetene på opposisjon i dag. Selv om det trengs mer enn noensinne, fordi Bush-regjeringen driver med omfattende hemmelighetskremmerier og er i ferd med å utvikle seg til å bli mer undertrykkende. Den har ingen politisk opposisjon, ikke engang fra demokratene. De virrer rundt, de har ingenting å si. Men det understreker min mening om amerikansk partipolitikk: Det er i utgangspunktet minimal forskjell på demokratene og republikanerne.

– De tør ikke tenke slik. De er redde. La meg lese opp et sitat fra William Du Bois fra 1956:

"Today we are lying, stealing and killing, we call all this by finer names, advertising, free enterprise and national defense, names in the end mean nothing, today we use science to help deceive our fellows, we take wealth we never earned, and we devote all our energies to kill, maime, bribe men, women and children who dare to refuse what we want done. No nation threatens us. We threaten the world."

Dette skrev han midt under den kalde krigen. Men det oppsummerer dagens situasjon. Ingen politiker i USA ville våge å si noe slikt i dag. Det ville ikke finnes noen som var lydhøre for slike holdninger. Hvis du holdt en tale som inneholdt noe slikt i dag ville alle forlate salen. Det finnes ingen venstreside i USA, og det har nesten aldri eksistert noen venstreside heller. Det har vært små tilløp til det i sin tid: Populistbevegelsen i 1880- og 1890-årene, men den ble kvalt av den spansk-amerikanske krigen, den progressive bevegelsen fra 1910 til 1915 ble kvalt av første verdenskrig, New Deal ble kvalt av annen verdenskrig, the Great Society lovet av Lyndon B. Johnson ble kvalt av Vietnamkrigen, og slik går det videre. Det finnes bevegelser som samler seg rundt kampsaker som sosial urettferdighet, men det blir ikke omdannet til en samlet venstreside, i alle fall ikke i amerikansk virkelighet så langt. Vi har manglet, i alle fall frem til nå, den klassebevisstheten europeerne har hatt. Amerikanere pleier ikke å misunne de rike.

– Fordi vi alle ser på oss selv som potensielle kapitalister. Vi tenker at "med Guds hjelp skal jeg også kunne tjene 42 millioner dollar – særlig så lenge den idiotiske fyren jeg leser om har klart det". Men jeg tror virkelig det er i ferd med å endre seg. For sammen med det politiske sviket som foregår i Washington, er det blitt mer tydelig for folk at det finnes et klassesystem som har dannet seg de siste 30 årene. Det er enorme avstander mellom rike og fattige. På den ene siden har du de som lever på 20 000 dollar i året, og på den andre siden har du folk som tjener 20 millioner dollar i året. Det er to ulike universer. Demokratiet vil til slutt ikke akseptere det. De som tjener 20 millioner ser aldri de som tjener 20 000 dollar, med mindre de er på hotell og ser servitørene, dermed finnes det ingen debatt, ingen diskusjon, ingen dialektikk i det amerikanske politiske samfunnet. Dissens er en nødvendig del av den politiske dialogen – finnes ikke dialektikken, finnes det ikke et reelt politisk samfunn.

Og i forlengelsen av dette kan man tydelig se at humoren har endret karakter i USA. Fra annen verdenskrig og frem til nå ble satiren skrevet av "have-nots" på bekostning av de som hadde rikdom. Det har imidlertid snudd seg. Nå handler alle vitsene om de rike som ikke får det de skal ha og humoren er på bekostning av "have-nots". Se bare på Jerry Seinfeld – han sier "Hva slags hotell er dette – appelsinjuicen holder ikke mål", det er kjernen i hans humor. Visst er det morsomt, men det er de rikes problemer som er blitt morsomt, irritasjonen til den rike som må nedlate seg å fly på et kommersielt flyselskap og henge med vanlige mennesker. "Hva, sender du ikke et fly?", det er den typen kommentarer som dominerer.

– Jeg er en stor beundrer av Nader. Da han forsøkte seg som presidentkandidat fikk han mindre enn fem prosent av stemmene – det fantes ikke noe publikum for hans tanker for to år siden. Det amerikanske folk vil ikke høre politikk fra folk de anser for bortskjemte rikinger, de vil ikke ha dårlige nyheter. Poenget med booster media er at de alltid gir oss gode nyheter: Vår hær er uovervinnelig, våre kunstnere i stand til å skape mesterverk, våre leger de beste i verden osv. Men hvis den økonomiske situasjonen utvikler seg til å bli meget dyster, som er et meget sannsynlig scenario, vil det være et større publikum for kritiske røster som Naders – slik var det på 30-tallet. Ser vi tilbake på historien, er det ganske klart at progressive folkebevegelser ofte blir dannet i harde tider. Får vi slike omstendigheter, vil vi kanskje se utviklingen av en artikulert opposisjon, og der vi får en politisk dialektikk på plass i det offentlige rom som overhodet ikke eksisterer i USA for øyeblikket.

– USA føder innovasjon, men jeg er redd for at den evnen kan ta slutt snart. For et av problemene med det nåværende oligarkiet – de dreper den form for kreativitet. Demokratiet oppmuntrer nye tanker, mye kreativitet, innovasjon på alle tenkelige områder. Fordi demokratiet er basert på tanken om at ingen vet nok. Ingenting er endelig. Demokrati og endring er gjensidige størrelser. Bush-administrasjonen ser det ikke slik. De siste 20 årene har USA hatt en regjering som styres av en vettskremt høyrefløy. Bush-tilhengerne og de rike vil at tiden skal stå stille – de er redd for endring – de vil skru klokken tilbake til 1945 og plassere araberne tilbake i den posisjonen som de befant seg i rundt Suez-tiden. Hva som skjedde i Irak og skjer i Irak er ingen krig – det er et rent politiraid. Medienes dekning og ordbruk der de skildrer det som skjer som en krig, er en ren vits. Men det er en del av nostalgien. "La oss gå tilbake til Normandie-strendene, til USAs storhetsdager da Europa lå i ruiner." Mens de demokratiske ideene handler om fremtiden, handler Bush-administrasjonens politiske sjel om fortiden – det samme gjaldt for Reagan-administrasjonen, og Clinton-administrasjonen. Det finnes masse energi i dette landet, men jeg er bekymret for den politiske utviklingen der kreativitet ikke får mulighet til å blomstre. Ser man på politikken som blir vedtatt nå, handler den i bunn og grunn om mindre frihet for individet, og tilbakeholdenhet mht. offentlig styring. Det kuttes ned på offentlig utdannelse, infrastruktur, helseforsikringer – mens demokratiets største ressurs er dets mennesker. Men det er ikke slik Bush–administrasjonen ser på det amerikanske folket, ei heller slik amerikanske medier ser på folket. Hva vil skje med den amerikanske idé slik politikken føres i dag?

– Jeg skal si deg hvorfor. Forklaringen er religion. Vi er ikke et sekulært folk, og det må spesielt dere i Europa forstå. Husk at meningsmålingene i det siste viser oss at 46 prosent ser på seg selv som evangeliske kristne, født to ganger og dermed innenfor tilgivelsens omfavnelse. 48 prosent anser evolusjonsteori som kjetteri og 68 prosent mener at de har møtt eller sett Satan. Vår justisminister John Ashcroft sier jevnlig at vi har ingen konge bortsett fra Jesus. Og merk deg at lederen for republikanernes gruppe i Representantenes hus sier at han har fått i oppgave fra Gud å fremme et "bibelsk verdenssyn" i amerikansk politikk og at "bare kristendommen tilbyr det rette levesettet i den verden vi lever i, bare kristendommen". Det er dypt skremmende. George Bush' tale den 6. mars i år, med begrunnelsen for å sette i gang krigen mot Irak, var preget – fra begynnelse til slutt – av en sterk religiøs undertone. For ham og hans trosfeller var Saddam Hussein uten tvil Satan, Irak var Sodoma om ikke Gomorra, og USA er alliert med Det Gode og Kristus for å rydde verden for ondskap, og ikke minst: Enhver nasjon som nektet å støtte kampen fortjente å dø i de hedenske ørkener. Jeg mener – hva er dette? Det er vanvittig. Vanvittig skremmende. Du vet at Bush har sagt: "Mannskapet på Columbia kom ikke trygt hjem til jorden. Men vi kan likevel be og si at de er vel hjemme" ? Evangelistenes drøm om Himmelen har mye til felles med de politiske drømmene om Utopia. Men der troen på Utopia er basert på rasjonalitet og det intellektuelle, er troen på Himmelen basert på irrasjonalitet og frykt.

Sier Lapham med et alvorlig blikk før han stumper røyken og reiser seg opp. Vår samtaletid er over. Selv Lewis Lapham har en deadline å forholde seg til.

Lapham smiler forsiktig, hoster og følger meg bort til døren.

– Pessimistisk er ikke ordet, jeg er bekymret. Før var folk oppriktig opptatt av nasjonen, nå er det så få som bryr seg. Det er dét som er det største problemet.