Ellevte september har skapt intens selvrefleksjon i USA. Mye av den handler om supermaktens forhold til resten av verden og hvilke krefter som styrer dagens USA. Men 11. september har skapt enda mer intens anti-refleksjon og innskrenkning av kritisk tenkning.

Jeg bor i New York i høst for å arbeide. Det er en by der man kan lete seg frem til det beste i enhver genre og uttrykksform: musikk, litteratur, universitetsforelesninger, diskusjoner, personlige møter med politikere og intellektuelle. Noen ganger kombinasjonen av de to siste; folk som lykkes i å opprette forbindelseslinjer mellom tenkning og handling, mellom akademia og resten av samfunnet. Det er dem jeg leter etter.

Første besøk etter 11. september 2001 var deprimerende: New York var preget av en mild massedepresjon paret med en oppsiktsvekkende enøyd patriotisme. Første besøk i år, i februar, var skremmende: New York var preget av en mild massepsykose i ukene før krigen mot Irak begynte. Med skjelvende stemme ba CNNs Connie Chung seerne gå i butikken for å kjøpe isolasjonstape og ekstra vannflasker.

Den grunnleggende følelsen av uinntakelig trygghet er selvsagt tapt. Endringene de siste to årene har styrket de autoritære sidene ved USA: Borgernes rettssikkerhet internt i landet undergraves av "The Patriot Act", og USAs legimitet er svekket i resten av verden ved undergravingen av multilaterale prosesser.

Dyptgående utviklingstrekk i USA viser hvordan vår samtids totalitære utfordring er markedsliberalismens hegemoni på alle områder – kombinert med et forsvars-industrielt kompleks og en økende, livsfarlig eierkonsentrasjon i mediene.

Jeg sitter i en forelesningssal på New School University og hører vise-forsvarsminister Paul Wolfowitz snakke om situasjonen i Irak og USAs utenrikspolitiske tenkning. Han er en av arkitektene bak landets ny-aggressive linje. I det sivile liv er han professor i statsvitenskap ved Johns Hopkins University i Baltimore. Han er en av USAs mektigste menn og dermed en atypisk professor. Det finnes lite politisk makt ved universitetene.

Amerikansk akademia er riktignok blant de få stedene der det fortsatt finnes mulighet for opposisjon, dissens og avvik. Venstreradikale aktivister på New School forsøker å sabotere Wolfowitz' foredrag ved å overdøve ham, kalle ham nazist og krigsforbryter. Det viser opposisjonens ikke-diskuterende avmakt. Men det illustrerer et viktigere poeng også: Det er "thinktanks" finansiert av de nykonservative og kristen-fundamentalistiske bevegelsene som er de mektige, og som har lykkes i å skape innflytelsesrike institusjoner. Venstreorienterte akademikere har i sammenligning minimal innflytelse på samfunnslivet, utenom nisjene som intellektuelle europeere forbinder med USA, for eksempel New York Review of Books og Harper's. Mediemakten finnes i de store TV-kanalene, som har beveget seg markant mot høyre de siste årene.

Det finnes selvsagt unntak i akademia. Jeg sitter på Columbia University og skriver. For noen dager siden døde Edward W. Said, litteraturprofessor, jeg ser kontorvinduet hans mens jeg taster. Få amerikanske universitetsfolk har hatt dypere og bredere innflytelse. Han skilte mellom sin undervisning og sin politikk, men et pro-palestinsk engasjement er en illrød klut i et USA som er den israelske regjeringens sterkeste støttespiller økonomisk og militært.

Et annet unntak på Columbia er professor Jeffrey Sachs, direktør for The Earth Institute. Han er rådgiver for regjeringer i Øst-Europa, Asia og Afrika, dessuten spesialrådgiver for FNs generalsekretær i en kampanje for å halvere verdens mest ekstreme fattigdom innen 2015. Kjølig legger han i en forelesning på Columbia frem regnestykkene som viser hvor mye det koster å utrydde den og den sykdommen, gi den og den vaksinen til så og så mange barn. Åtte millioner liv kan reddes hvert år gjennom begrensede, målrettede prosjekter. Det står bare på politisk vilje til å innse at de er helt realiserbare. Sammenlignet med USAs nåværende krigsutgifter, er det moderate summer. Dagen før har Kongressen diskutert 87 milliarder dollar ekstra til tilstedeværelsen i Irak. "Dét gir meg håp om penger til å bekjempe fattigdom", sier Sachs, grovt sarkastisk eller helt alvorlig. Jeg vet ikke. Studentene og forskerne ved Columbia nøler iallfall med å le når Sachs latterliggjør konkrete deler av regjeringens politikk.

Samme usikkerhet overfor maktkritikk merker jeg noen dager senere, under et seminar i regi av The Whitney Museum of American Art, som nå viser "The American Effect". Utstillingen rommer samtidskunstnere fra 30 land, og handler om hvordan USA ser seg selv, hvordan verden betrakter USA og hvordan vi kan forstå spriket. Jeg sitter i The Great Hall i Cooper Union, der Abraham Lincoln holdt en kjent antislaveri-tale i 1860. I denne salen ble kravet om åtte-timers arbeidsdag fremmet. Det er et av stedene der "det andre Amerika" først kom til orde.

Gayatri Spivak er en av debattantene, hun sier: – Det er interessant å undersøke hvilket kulturelt og politisk ekko som kommer tilbake til oss. Men det er infotainment å tro at kunsten kan speile verdens syn på USA. Den er ikke representativ, den tar ikke nok hensyn til harde sosiale og økonomiske realiteter, sier Spivak. Som Said er hun en fremstående litteraturprofessor ved Columbia. Hun er indisk, har undervist i USA i 39 år, og hevder at det skjer en"trivialisering av humaniora" ved amerikanske universiteter som gjør dens rolle som premissleverandør i samfunnet enda mindre. Spivak pirker borti tittelen på Whitney-utstillingen: – Det er overforenklende å snakke om en "American effect". USA er effekten av en effekt som produserer seg selv som en årsak, hevder Gayatri Spivak.

En litteraturprofessor fra Stanford, poeten Adrienne Rich, deltar også i debatten i The Great Hall: – Mange amerikanere er blitt manisk opptatt av hvordan "de" ser på "oss". Men hvem er "vi"? Det har aldri eksistert noe amerikansk vi, overhodet ingen enhetlig identitet. Et av dette samfunnets største problemer har lenge vært dets manglende evne til å anerkjenne de mange identitetene, ikke minst de afrikansk-amerikanske. Det er den mislykkede responsen overfor de indre utfordringene som har skapt den fundamentale usikkerheten vis-á-vis de ytre utfordringene i dag; vi greier ikke å tolke signalene, sier Adrienne Rich.

Said, Sachs, Spivak og Rich. Sterke stemmer, men langt unna hovedstrømningene i amerikansk mentalitet. "Det andre Amerika" er sterkere sett fra Europa enn fra innsiden av USA. Det republikanske partiet har liten effektiv opposisjon i dag. Men økonomien er blant de faktorer kan hindre gjenvalg for George W. Bush i 2004. En styrket ideologisk motstand de neste årene kan dessuten komme fra nye, alternative mediekanaler, ved protestkampanjer fra sosialt bevisste populærkulturelle ikoner og gjennom endringer i det politiske systemet. USA er ennå overraskelsenes land – på godt og vondt.