Ole Robert Sunde
At det ikke lenger finnes noen oppgave for dikteren

Geir Gulliksen
Poetokratiet gjenoppstår som litteraturhat

Den som søker etter ordet «poetokrati» på internett, vil blant mye annet finne følgende ingress på en av NRKs nettsider: «Norge er et poetokrati, sies det. Vi elsker fortellinger, og romaner og forfattere får boltre seg i spalteplass og sendetid.» Sitatet skriver seg fra en radiodiskusjon om kunstformer som ikke kommuniserer «ved hjelp av en historie». Men det vanligste nå er å snakke om poetokratiet som et fiksjonsdiktatur som undertrykker de andre litterære sjangrene.

I vinter skrev Knut Olav Åmås et svar til Anne Holt i en debatt i Dagbladet, der han nevner «den velskrevne sakprosaen». Den, skriver han, har «Anne Holt (...) glemt i farten, for hun tilhører poetokratiet, der litteratur er lik fiksjon».

Noen uker senere sier Kjell Lars Berge og Trond Berg Eriksen til Morgenbladet at «poetokratiet lever fremdeles i beste velgående. En del forfattere mener øyensynlig at de er de eneste som har en sannhet å fortelle».

Poetokratiet lever i beste velgående. Det høres skummelt ut. Men hva er dette poetokratiet? Slik vi kjenner det, er uttrykket bare i bruk på norsk. Det er hundre år gammelt, og har dukket opp i en lang rekke norske litteraturhistorieverk. Det har fått ulik betydning og er blitt brukt til forskjellige formål nesten hver gang. Det er altså ikke slik at alle som snakker om poetokratiet snakker om det samme. Tvert imot – og disse betydningsglidningene gjør ordet til et merkelig og kanskje viktig begrep i norsk litteratur. I senere tid har det oftere og oftere hatt en ganske spesifikk og polemisk betydning. Nå brukes det som en ironisk eller aggressiv eller kokett finte i det som enkelte muligens ser på som en krig mellom sjangrene.

Det er noe merkelig i dette: Når sakprosaforfattere – eller snarere de som skal tale sakprosaforfatternes sak – snakker om den verdifulle sakprosaen, gjør de det nesten alltid ved å gå til angrep på skjønnlitteraturen. Og når de skal gå til angrep på skjønnlitteraturen, går de til angrep på poetokratiet.

Hvorfor er det slik?
Hva betyr dette?

Debatt om denne artikkelen

Lotte Sandberg
Museet for samtidskunst: terskelen som ble tråkket ned

For å bli et reelt sentrum i samtidskunsten med ringvirkninger for hele det norske kunstlivet og i dialog med verden for øvrig, må utstillingene spisses, refleksjonsnivået bedres og båndene til publikum styrkes.

Ved årsskiftet 2002/2003 ble Museet for samtidskunst innlemmet i Kulturdepartementets masterplan, Nasjonalt Kunstmuseum, sammen med Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet. Styret er nedlagt; dets leder Christian Bjelland har gått over til å lede det nye enhetsstyret på Tullinløkka. I november utløper direktør Per Bjarne Boyms åremål. Hvem departementet og styret for Nasjonalt Kunstmuseum ønsker som ny leder i Museet for samtidskunst og hvor museet skal ligge, kan man bare gjette omkring. Myndighetene holder kortene tett inntil brystet, antagelig fordi det er lite å vise frem. I mellomtiden kan vi vende blikket bakover mot institusjonens korte, men turbulente historie.

For Kunst-Norge står året 1990 frem: Samtidskunsten skulle endelig få et eget hus. Norges Banks fraflyttede bygning ble landets nye kunstpalass – med mulig tyngde i kunst-offentligheten. Mye har skjedd på Bankplassen i årene som er gått. Det spørs imidlertid om institusjonen har klart å innta en faglig ledende rolle og være «premissleverandør» for den norske offentligheten. Har museets profilerte stilling blitt fullt utnyttet?

Debatt om denne artikkelen

En afrikansk humanisme
Desmond Tutu i samtale med Christian Egge

«Gud er ikke kristen», sier Desmond Tutu. Samtidig hevder han i sin bok No Future Without Forgiveness at Guds intensjon er alle veseners enhet i Kristus. Finnes det en sammenheng i denne teologien? Det er en dyp sammenheng. Hos Desmond Tutu må den letes etter ikke bare i en allmenn logikk, men også i hans afrikanske, «førkristne» bakgrunn.

Ubuntu er et afrikansk uttrykk for å være menneske. Alle menneskelige relasjoner som preges av gjensidig respekt, verdighet og fellesskap er uttrykk for ubuntu. Ubuntu-Botho betyr kunsten eller dyden å være menneske. Vi er skapt til å leve i et subtilt nettverk av gjensidig avhengighet. Jeg er bare menneske gjennom et annet du. Å skade en annen skader i like høy grad forbryteren som offeret.

Desmond Tutu mener at denne afrikanske humanismen er et sentralt punkt i kristendommen, men der henger den sammen med Kristi inkarnasjon, at Gud ble menneske. Det ser ut som om kristendommen for erkebiskop Tutu er uttrykk for et slags guddommelig, universelt ubuntu som omfatter alle mennesker uavhengig av rase, kjønn, etnisk bakgrunn, politisk, kulturell og religiøs tilhørighet.

Mer om denne artikkelen:

Vårt Land 5.9.03.

Weiningers Wien
Allan Janik i samtale med Knut Olav Åmås

Amerikaneren Allan Janik forsker i østerriksk filosofi og idéhistorie. Hans gjennombrudd var den etter hvert smått klassiske studien Wittgenstein’s Vienna som han som ung student utgav i 1973 sammen med vitenskapsteoretikeren Stephen Toulmin. Boken var det første systematiske forsøk på å lese og forstå Wittgenstein ut fra hans egen historiske og filosofiske kontekst. Den har hatt innflytelse på flere felter. De siste 30 år har Janik skrevet om både sentrale og perifere figurer i den kritiske Wiener-modernismen omkring år 1900. Hans viktigste artikler på feltet kom i 2001 i Wittgenstein’s Vienna Revisited. Forskningsmiljøet der han har jobbet siden midt på 80-tallet, Brenner-arkivet ved Universitetet i Innsbruck, har store samlinger med Nachlass og korrespondanse til og fra forfattere som Karl Kraus, Georg Trakl, filosofer som Ludwig Wittgenstein og arkitekter som Adolf Loos. Innsbruck-forskerne er i ferd med å publisere hele Wittgensteins korrespondanse; 2300 brev. Østerrikes kulturhistorie og filosofi er også temaene når Janik underviser som professor ved Universitetet i Wien.

Allan Janik har et annet forsknings-tyngdepunkt i tillegg: den praktiske kunnskapens filosofi, særlig alt som har med taus kunnskap knyttet til yrkesutøvelse og teknologi å gjøre. I tjue år har han undervist ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm om dette. En av hans siste bøker har en gjenreisning av den praktiske filosofien som prosjekt, og vil motvirke den utvikling i filosofien som strever etter å gi utelukkende teoretiske svar på praktiske spørsmål. Gjennom utstrakt bruk av eksempler, gir han materiale fra skjønnlitteratur og historie en viktig plass i filosofisk praksis. I tiden fremover vil Allan Janik skrive en bok om teaterets filosofi. I fritiden er han dramaturg på et teater i Innsbruck. Dit er han på vei for å instruere når vi møtes på Café Central i alpebyen ved elven Inn.

Gratisavisen Natt&Dag fyller femten år. Siden starten i 1988 har avisen guidet unge Oslo-folk gjennom byens barer og klubber, subkulturer og undergrunn. Natt&Dag har satt dagsorden for unge bymennesker. Avisen har samtidig dyrket frem en hel generasjon skribenter og forfattere, fotografer og designere. Men Natt&Dag har utspilt sin rolle, skriver Aslak Nore i denne analysen av et undervurdert fenomen i moderne norsk kulturhistorie.

Vorspiel. Ned Karl Johan, rundt hjørnet for Grand Café, bort Rosenkrantz’ gate, inn en gang og ned en trapp lå en legendarisk nattklubb. «HeadOn er formet som en femti meter lang pikk hvor dansingen foregår i ballene og sosialiseringen i pikkhodet (…) Stor fare for å møte Natt&Dag-ansatte på virkelighetsflukt», skriver avisen i sin utelivsguide.

Det skal handle om 1990-tallet, det skal handle om Oslo og det skal handle om Natt&Dag. Er en nattklubb et godt sted å starte? Ja. «HeadOn var det første stedet i Oslo som fanget 90-tallsånden: Ironisk og funky, men samtidig oppriktig og realt. Man kunne diskutere Schopenhauer og samtidig oppføre seg som en apekatt på dansegulvet», sier Gaute Drevdal, sjefredaktør i Natt&Dag siden 1995. Nettopp ironi og funk er ord vi skal se nærmere på. Jeg følger to hovedspor, gratisavisen Natt&Dag og jakten på 1990-tallets tidsånd. Hva er sammenhengen? Avisen formes av og uttrykker det kulturelle og ideologiske landskapet i 1990-tallets Oslo. Og hvordan denne tenkemåten av funky business, ideologienes død og trendanalyse er avløst av en ny tidsånd, der avisen Natt&Dag ikke lenger har noen rolle å spille.

Debatt om denne artikkelen

Ljubisa Rajic
Norge 40 år etter

I den sto det at KrFs representant i bystyret i Oslo krevde at salg av kondomer fra automater på offentlige steder skulle forbys på virkedager etter klokka fem, med totalforbud på helgedager. Nå er jeg kommet hjem, tenkte jeg. Så gikk jeg oppover Karl Johans gate til Kaffistova over Svaneapoteket for å spise noe riktig norsk, for så å ta Sognsvannsbanen opp til Universitetsbokhandelen.

En del år seinere var jeg i Oslo igjen. Da het det Oslo S, Dagbladet hadde endret både form og innhold, men den gamle, syrlige smaken på kaffen var der fortsatt, tross nytt utseende. De riktig store overraskelsene kom først lenger opp på Karl Johan, med Kondomeriet der ungdom gikk inn og handlet kondomer som om de var regnslag, med Kaffistova som var blitt en kinesisk restaurant – og med den kraftig moderniserte Nationaltheatret T-banestasjon der «Cheseline, alle norske mannfolks favoritt» og «Freia melkesjokolade» var borte, og det sto reklame for Klassekampen. Borte var også Valkyrien holdeplass med sin vekt med horoskopkort.

Her er så underlig, tenkte jeg, jeg er visst kommet til feil by. Oppe på Blindern satt det få på lesesalen, det ble snakket mye om frister, ute på plassene og på Akademika så jeg nesten bare pensumlitteratur, det var få politiske plakater og ingen protestmøter. Så gikk det en del år til. Oslo hadde skiftet profil med sine nye høybygg, Rodeløkka var blitt et fasjonabelt strøk for data- og reklamefolk, byen var tilpasset bilene, Henrik Ibsen hadde avansert til et sofistikert parkeringshus, Rosenkrantz-kafeen var borte og jeg kunne ikke lenger huske hvor den lå, jeg kunne bare plystre Edvard Hoems «På storbyens kafé». Restaurantene i sentrum tilbød utsøkt mat, og de bar få norske navn. Oppe på Blindern kom det store sjokket: Bokhyllene på hovedfagslesesalen på nordisk var tomme, alle bøkene var flyttet til det nye Universitetsbiblioteket, alt minnet om fraflyttingshus, pauserommet var tomt, og de få studentene jeg klarte å komme i samtale med, snakket mest om å bli ferdige så fort som mulig. Lærerne snakket om reformer. Faglige diskusjoner var erstattet av diskusjoner om innsparing, ressursbruk og skjemaer. Gnist Akademika hadde utvidet, men pensumorienteringen var enda tydeligere. Frederikke minnet om en hvilken som helst kafeteria – og det var godt med plass på den. Isteden for Humboldt luktet det effektivitet og lønnsomhet.

Da var det gått nesten førti år siden jeg første gang hadde reist til Norge.

Tre områder er særlig betydningsfulle for en rikere innsikt i Knut Hamsun: karakterbeskrivelsen, personlighetsforståelsen og tilknytningsmønstrene. Det skriver psykiateren Sigmund Karterud og biografiforfatteren Ingar Sletten Kolloen i denne beretningen om Knut Hamsuns personlighetsprofil. Undersøkelsen er en del av grunnlaget for den nye Hamsun-biografien som publiseres i disse dager.

I forarbeidet til biografien om Knut Hamsun har biografen valgt å innlemme et eksplisitt psykobiografisk perspektiv – i tillegg til en rekke andre innfallsvinkler. Mange biografer tar dette perspektivet for gitt. Og det kan argumenteres med at forutsetningen for å forstå andre er nedfelt i den språkkulturen vi er del av, og at individets streben etter selvforståelse som «a narrative unity of life» utspiller seg på et «naturlig» vis som ikke forutsetter psykologisk fagterminologi. Biografiske prosjekter innebærer også å skape «a narrative unity of life», om enn fra andre perspektiver enn individets. Mange biografer realiserer dette ved hjelp av samtidens common sense-psykologi. Biografiobjektets antatte motiver, behov og konfliktstrategier blir da forstått ut fra vanlig aksepterte samfunnskulturelle normer.

Et slikt common sense-perspektiv kan være befriende åpent og udogmatisk. Det har også sine begrensninger. Én begrensning er at det gjerne ledsages av en skepsis til bruk av kvantitative, «positivistiske» metoder. En annen begrensning er dagligdags-psykologiens problemer med å språkfeste det individuelt så vel som det sosialt ubevisste. Det ligger i det ubevisstes vesen at det gjør motstand mot språkliggjøring. Common sense-strategien risikerer slik å overse biografiobjektets ubevisste motivasjoner, og i verste fall forfalle til en overflatisk karakterbeskrivelse.

Knut Hamsun (1859-1952) skrev en viktig artikkel i Samtidens første årgang i 1890. Den heter «Fra det ubevidste Sjæleliv». På sin foredragsturné i 1891 harselerte han voldsomt over overflatiske karakterbeskrivelser i samtidslitteraturen. Det ville ha vært en skjebnens ironi om den nye biografien om Hamsun vek unna «å forhøre» hans sjel, et uttrykk han selv benytter i Samtiden-artikkelen.

Debatt om denne artikkelen

Arne Melberg
CV

Jeg begynte å skrive på 1960-tallet – stedet var Stockholms Universitet og dets litteraturvitenskapelige seminarer – og jeg kom etter hvert ut med avhandlingen På väg från realismen (1973). Den handlet om den i Sverige svært ombruste Lars Ahlin og var et forsøk på en ideologikritisk inspirert, romanhistorisk spekulasjon. På 70-tallet fortsatte jeg både i «marxistisk» og «hermeneutisk» retning med antologiene Den litterära institutionen og Hermeneutik, samt boken Realitet och utopi, som var et forsøk på å samlese litteraturhistorie og sosialhistorie med tekstanalytiske eksempler fra svensk 1800-tall. I den grad jeg hadde noe svensk rykte på og etter 70-tallet, var det som «kontroversiell» og «brysom». Jeg hadde forskningsmidler i noen år, og var tilknyttet Stockholms Universitet, men mine nærmeste professorer gjorde det klart at jeg aldri kunne regne med fast jobb verken der eller i Sverige for øvrig, og anbefalte at jeg søkte meg «ut».

Mens dette pågikk gjorde det meg selvsagt bitter, og jeg nevner det her som et eksempel på den historiens list som jeg syns har vært i sving i min historie: Mine «motstanderes» renker har aldri fått sin tilsiktede virkning, men har i stedet ført til noe helt annet, og dette andre har vist seg å være til mitt beste. «Ut» betydde nemlig at jeg havnet i Norge. Helge Rønning hadde tipset meg om en jobb som «svensklektor», og til tross for nordistenes desperate motstand ble jeg i 1983 ansatt ved Universitetet i Oslo. Det viste seg snart å være en uventet og stor lettelse: Mye av det som som ble holdt mot meg i Sverige, ble regnet til min fordel i det nye akademiske hjemlandet. Dette ikke sagt for å prise nettopp Norge, som akademisk sett er like innskrenket som ethvert annet land, men for å illustrere historiens list og de fordeler som kan følge av å bytte miljø.

Biografi, filosofi og det eneste som betyr noe
Ray Monk i samtale med Øystein Hide

– Mennesker er minst like interessante som abstrakte ideer og vi trenger ikke unnskylde eller rettferdiggjøre vår interesse for biografi på noen som helst måte. Tenk deg at Freud hadde presentert sine pasientberetninger uten noe forsøk på å trekke generelle, teoretiske konklusjoner. Slik ser jeg mine biografier, sier Ray Monk.

Med utgivelsen av The Ghost of Madness (2001), det andre bindet i biografien om Bertrand Russell, fullførte den München-fødte briten Ray Monk (f. 1957) sin biografiske presentasjon av to fremstående filosofer i det tyvende århundre: Ludwig Wittgenstein og Bertrand Russell. Monk er også professor i filosofi ved University of Southampton. Med sin biografi Ludwig Wittgenstein. The Duty of Genius mente mange at Monk hadde redefinert den filosofiske biografien som sjanger. Boken ble lovprist av kritikere og filosofi-interesserte, og har solgt over 200 000 eksemplarer siden den kom ut i 1990.

Russell-biografien ble møtt med en annen type reaksjoner. Særlig blant Russell-forskere ble det trukket frem som kritikkverdig at Monk hadde brettet ut sider ved Russells livsførsel (notorisk utroskap, psykisk barnemishandling) man ikke mente skulle se dagens lys – i alle fall ikke i en bok som også tok for seg Russells bidrag til filosofien.

Før Ray Monk begynte å skrive biografier, studerte han filosofi ved Universitetet i Oxford. Etter hvert fant han seg imidlertid dårlig til rette med den formen for språkfilosofi han møtte der. I stedet for å studere til doktorgrad, valgte han å flytte til London for å arbeide i bokhandel. Deretter begynte han arbeidet med sin første biografi.

Jeanette Sky
Innvevd i drømmer
Magi, terror og underholdning i Harry Potter og Ringenes Herre

Voksne mennesker vil ikke lenger bare være voksne. De gjør sin entré og krever sin rett til objekter og effekter som i utgangspunktet var myntet på deres barn. Rollerblades og snowboard, rapkultur og ungdommelige moter tas i bruk av mennesker godt over førti. Når også den fantasifulle, magiske verden tiltrekker stadig flere mennesker i alle aldre gjennom Harry Potter og Ringenes Herre, er dette del av en større trend der yngre og eldre møtes i samme kulturelle skjæringspunkt. Mens voksne mennesker søker seg nedover på aldersaksen, søker barn og unge seg oppover. I kampen mellom det gode og det onde i Rowlings og Tolkiens fortellinger, møter vi udødelige, mytiske motiver som tiltrekker uansett alder.