Denne artikkelen sto først på trykk i Klassekampen 1.10.03.

For å underbygge sine egne fordommer mot homofile, har norske politikere radbrukket både menneskerettighetene og religionshistorien, skriver Dag Øistein Endsjø.

I en artikkel i Klassekampen 6. september og i Samtiden nummer 3-2003 retter Lars Gule søkelyset mot et viktig aspekt ved menneskerettighetene: Retten til å diskriminere. Når religionsfriheten settes opp mot forbudet mot diskriminering, ser man at menneskerettighetene gir trossamfunn svært stor frihet til å diskriminere innenfor egne rekker. Så lenge det er teologisk begrunnet, kan de diskriminere hvem som helst, uansett årsak.

Norsk lovs behandling av forholdet mellom religion og menneskerettigheter er likevel på ingen måte nøytral. Regjering og Storting har formet lovgivningen slik at den enda en gang understreker hvordan norske myndigheter rangerer diskrimineringsformer som mer eller mindre alvorlige.

Hvorfor homofile

To norske lover behandler forholdet mellom religionsfrihet og antidiskriminering. Den første er Likestillingslovens paragraf 2, som slår fast at «Loven gjelder på alle områder, med unntak av indre forhold i trossamfunn». Den andre aktuelle loven er Arbeidsmiljølovens paragraf 55, som forbyr all forskjellsbehandling «på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning, homofil samlivsform eller funksjonshemming.»

Når det gjelder unntakene for trossamfunn, er plutselig bare én av årsakene blitt værende igjen. «Unntatt fra forbudet i andre ledd om diskriminering på grunn av homofil samlivsform skal være stillinger knyttet til religiøse trossamfunn der det i utlysning av stillinger er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for vedkommende arbeidsgivers virksomhet.»

Homofilt unntak

Ser man på religionshistorien finner man at alle diskrimineringsformene som ramses opp i Arbeidsmiljøloven har til tider vært utsatt for omfattende diskriminering. Det finnes fremdeles religiøse samfunn som ser hudfarge som avgjørende både for medlemskap og presteskap. Funksjonshemmede er på tilsvarende måter gjenstand for både diskriminering og positiv særbehandling i andre religioner.

Hvorfor er da bare mennesker som lever i «homofil samlivsform» unntatt i den norske loven? Siden svaret ikke er å finne verken i menneskerettighetene eller i religionshistorien, må man se nærmere på norske forhold.

Rangeringssamfunnet

I Norge eksisterer det en offisiell rangeringsmodell av diskriminerte grupper. I hovedsak ses kjønnsdiskriminering som mest alvorlig, deretter kommer rasisme, diskriminering av homofile, av funksjonshemmede og aller nederst en hel rekke forskjellige diskrimineringsformer som retter seg mot mindre anerkjente samfunnsgrupper som transkjønnede og overvektige. Det norske rangeringssamfunnet bekreftes og forsvares gjennom lovverket, gjennom ombudsordning og grad av beskyttelse mot diskriminering og gjennom diverse tiltak.

Det er denne rangeringsmodellen som forklarer hvorfor bare mennesker som lever i «homofil samlivsform» er den eneste gruppen som ifølge Arbeidsmiljøloven kan diskrimineres av trossamfunn. En generell bestemmelse ville blant annet gitt rett også til rasistisk diskriminering. Gjennom lover og tiltak har det politiske flertall gitt klart uttrykk for at rasisme er betraktelig mer alvorlig enn homodiskriminering.

Å la de forskjellige trossamfunnene få lov å være rasistiske, ville følgelig vært svært ubehagelig for de fleste politikerne. Samtidig ville det være en lite velkommen påminnelse om den rasistiske fortid svært mange trossamfunn faktisk har.

Juridisk pynt

Å utelate rasisme fra unntaksregelen viser også til norske politikeres feighet. Siden rasisme føles så ubehagelig, har de gjort et meningsløst forsøk på å pynte på de juridiske realitetene. Menneskerettighetene gir religiøse samfunn lov til å diskriminere uansett årsak så lenge det er teologisk fundert. Dette er en del av den religiøse frihet.

Religiøse fordommer, slik disse får uttrykk innen det enkelte trossamfunn, kan bare bekjempes med argumentasjon. Man kan ikke gripe inn i de interne trosforhold. Hadde det for eksempel blitt strid om at en hvit rasistisk kirke nektet å ansette en farget prest, ville menneskerettighetene gitt kirken medhold.

At norske lovgivere også forbyr at funksjonshemmede diskrimineres av trossamfunn, må forklares noe annerledes. Funksjonshemmede har måttet slite lenge bare for å få anerkjent at de også utsettes for fordommer og diskriminering på grunn av sin identitet. For politikere flest er fremdeles funksjonshemmedes rettigheter bare knyttet til fysisk tilrettelegging – noen flere heiser og litt mer blindeskrift, så er alt greit. Det har antagelig ikke falt lovgiverne inn at enkelte religioner også diskriminerer funksjonshemmede.

Faktum er uansett at norsk lov nå forbyr trossamfunn å diskriminere funksjonshemmede, mens menneskerettighetene tillater det.

Egne fordommer

Likestillingslovens unntak for religiøse samfunns indre anliggende er det eneste som bryter med den vanlige norske rangeringsmodellen. Vanligvis er jo kjønn den diskrimineringsgrunnen som har det beste vernet i norsk lov. Kjønn som faktor for forskjellsbehandling innenfor religion er likevel så åpenbar og omfattende at selv norske politikere innså at det ville være umulig å tvinge gjennom Likestillingsloven i interne religiøse forhold.

Det er altså norske politikeres egne fordommer som er grunn til at Arbeidsmiljøloven ser ut som den gjør. I sin sedvanlige uvitenhet om menneskerettighetene, har Regjering og Storting plukket ut «homofil samlivsform», denne gang sammen med kjønn, som eneste lovlige grunn for trossamfunn å diskriminere. For å underbygge sine egne fordommer mot homofile, har norske politikere radbrukket både menneskerettighetene og religionshistorien.

Menneskerettighetene setter ikke homofile i noen særstilling i forhold til grupper som kan diskrimineres av trossamfunn, men norske lovgivere vil at vi skal tro det. Religionshistorien viser at homofile ikke har vært noe mer utsatt for diskriminering enn for eksempel etniske minoriteter, men norsk lov prøver å innbille oss det.

Norske politikere har oppkonstruert større fordommer mot homofile enn det som finnes, slik at de kan gjemme seg bak disse og unnskylde sin egen gjennomgående homofobi.