Denne kommentaren sto først på trykk i Dagens Næringsliv 25.9.03.

Problemet er ikke at minoriteter reduseres til yndige alibier i fjernsynets medievirkelighet. Problemet er den journalistiske blindsone, hvor journalister tror at personene som ytrer seg i mediene, er hevet over etnisitet, kjønn, alder og legning, skriver Hedvig Skonhoft Johannesen.

En surmaget, akademisk bitch som ønsker å manipulere med menneskers meningsytringer i mediebildet. Slik presenterer Bjørn Gabrielsen mine synspunkter i sitt innlegg i DN 13. september, for å tydeliggjøre sin egen syltynne argumentasjon om at jeg tilsynelatende "har et behov for å fortelle hvordan mørkhudede og homser skal oppføre seg på tv". Tvert imot, jeg kommenterer fra sidelinjen om ansiktene som mangler på tv, og påpeker at det er viktig for den norske offentligheten at mennesker med ulik bakgrunn og erfaringer slipper til og ytrer seg, på lik linje med andre.

Gabrielsen vrangleser i stor stil alle hovedpoengene i min artikkel i tidsskriftet Samtiden og i DN 5. september, og iscenesetter kjapt en reprise på fjorårets debatt mellom sosialantropologen Marianne Gullestad og skribent/komiker Shabana Rehman. Mine synspunkter avskrives som virkelighetsfjern synsing fra det akademiske elfenbenstårnet, men Gabrielsens argumentasjon er i beste fall usammenhengende: Først blir jeg kritisert fordi jeg antatt mener at det er for få minoriteter i mediene, i neste øyeblikk tillegges jeg synspunktet om at det er så mange minoritetskjendiser som skygger for andres deltagelse. Bare så det er sagt: Jeg mener absolutt ikke at den ene debattdeltageren skygger for den andre. Imidlertid bør bevisstheten rundt utvalgskriteriene for hvem som slipper til på tv penetrere hele rekken innen programproduksjon fra researchere, reportere, produsenter til programledere, for å få et bredere tilfang av ulike stemmer i mediene.

Hvem som får uttale seg, er med på å legitimere livsstiler og meninger, og påvirker opinionens oppfatninger av enkeltsaker og folkegrupper. Påstanden om temaet er utdebattert og "et lik som er opptint litt for mange ganger", skyldes kanskje at Gabrielsen som mange andre journalister, er så moderne og frigjorte at de faktisk tror at mediene er fargeblinde og kjønnsnøytrale, akkurat som dem selv.

Hovedpoenget mitt er å peke på skjevheter i hvem som slipper til i fjernsynets offentlighet i programmer om aktualitet, samfunn og politikk, og konsekvensene dette har for demokrati og innflytelse i samfunnet. Jeg analyserer den delen av medievirkeligheten som handler om politikk og debatt, og forholder meg til tv-mediet, som har en betydelig overvekt av middelaldrende, heterofile, hvite menn.

Denne skjeve representasjonen i forhold til demografi, viser et feilaktig bilde av samfunnsutviklingen. Dagens Norge er langt mer sammensatt og flerkulturelt, enn de ansiktene vi får se på skjermen. Fjernsynets samfunnsredaksjoner er med på å sette agendaen for samfunnsdebatten, og her er det med få unntak mainstreamen som kommer til orde. Mangfold og eksperimentvilje i forhold til deltagere er reservert underholdningsprogrammer hvor Gabrielsen henter sine eksempler. Popsanger Idol-Orji er riktignok enormt populær, men Afshan Rafiq har langt større innflytelse fordi hun er både stortingsrepresentant og hyppig debattdeltager på tv. Et eksempel er debatten om muslimske kvinners kår i Norge. Kadra og Jeanette blir heltinner i den norske majoritetsbefolkningen fordi de gjør opprør mot kjønnsundertrykking. Bra for dem, og fint for debatten. Men dette er lite kontroversielle standpunkter i den norske opinionen. Det blir mindre interessant for fjernsynsmakerne å slippe til tilhengere av arrangerte ekteskap, fordi det er et synspunkt som er vanskelig å forstå ut fra norske forestillinger om kjærlighet og giftermål.

Viljen til å slippe til ytringer som oppfattes som problematiske og ubehagelige av hovedstrømmen, er en av prøvesteinene på om demokratiet fungerer. Det er ikke rasisme at minoritetspersoner kritiserer andre minoritetspersoner som blir medieyndlinger. Rasisme blir det først når det norske fremheves som suverent overlegent, og individer med avvikende oppfatninger mobbes. Min mediekritikk handler om hvilke virkelighetsoppfatninger fjernsynet formidler. Det er ingen motsetning mellom å gi plass til mennesker som blitt utsatt for overgrep, og å slippe til andre med minoritetsbakgrunn som ikke opplever tilsvarende problemer. Innvandreren som putrer rundt i snekke på Oslofjorden og skriver hovedoppgave om rosemaling, bør ha en like selvsagt plass i fjernsynets debatter som en Shabana Rehman eller en Amber Khan. Det er ikke sånn at den ene skygger for den andre, og at det kun er begrenset antall "minoritetsminutter" på tv.

Bjørn Gabrielsen later til å tro at medievirkeligheten lever sitt eget liv, helt uberørt av redaksjonelle hensyn, journalistiske vurderinger og tanker om hvilke problemstillinger som vil tiltrekke seg høye seertall og markedsandeler. Likeledes virker det som om kjønn, alder, legning og etnisitet ikke lenger har noen betydning i Gabrielsens virkelighetsoppfatning, til tross for at han lanserer seg selv som hvit og heterofil. På tide med en realitetssjekk, Gabrielsen!

Journalistiske vinklinger av saker, kildevalg og dramaturgi er faktisk avgjørende, også i denne debatten. Fjernsynsmediet i særdeleshet tilstreber en debattform hvor konflikter og uforsonlig meningspolaritet kultiveres fordi det er underholdende, i stedet for øvelser i offentlig dialog hvor nye allianser kan komme frem. Problemet er ikke min sosiologiske kritikk av at kvinner, homser, pensjonister og innvandrere gjentatte ganger reduseres til yndige alibier i fjernsynets medievirkelighet. Problemet er den journalistiske blindsone, hvor journalister tror at personene som ytrer seg i mediene, er hevet over etnisitet, kjønn, alder og legning. Disse blinde flekkene fører til ytterligere diskriminering i det virkelige liv, fordi medienes gode fortellinger er garantister for hva vi bør mene.