Denne artikkelen sto først på trykk i Dagens Næringsliv 13.9.03.

Påstanden om at bare hvite, heteroseksuelle menn synes i offentligheten er et lik som er blitt opptint litt for mange ganger.

Noen mennesker får rett og slett ikke nok mørkhudede og homser på tv. Denne hungeren etter fargerikhet i offentligheten er pussig nok ofte koblet sammen med en herskertrang, et behov for å fortelle nettopp mørkhudede og homser hvordan de skal oppføre seg når de først er ute blant folk.

I siste nummer av Samtiden har sosiolog Hedvig Skonhoft Johannesen skrevet om Ansiktene som mangler på tv , og en forkortet utgave av artikkelen ble trykket i Dagens Næringsliv 5. september. Ved å trekke frem en håndfull eksempler fra fjernsyn kommer hun frem til at kvinner, eldre, homser og mennesker med innvandrerbakgrunn er grovt underrepresentert. Av plasshensyn skal vi her bare behandle Johannesens vurdering av mørkhudede i norske medier.

Johannesens motiver er formodentlig edle, men hennes argumentasjon er til tider så sjofel at man kan begynne å lure. Hun hevder at tv-redaksjonene favoriserer innvandrere som omfavner det norske , en utilslørt antydning om at mørkhudede som har risikert helse og fremtid ved å stå frem i tv for å kritisere omskjæring og tvangsekteskap, ikke har noe i offentligheten å gjøre. Som mange tradisjonelle venstreradikale, lever Johannesen i en forestillingsverden der mørkhudede menneskers tilmålte tid i eteren er fast avgrenset, og at hvis en Kadra eller Jeanette får fem minutter i rampelyset, går det på bekostning av en innvandrerjente som kunne stått frem med hvor strålende fornøyd hun er med sitt lodd.

Ingen sier til Harald Eia at han skygger for andre hvite menn . Men er man mørk i huden, kan man høre fra de merkeligste steder at man står i veien for andre med samme mengder av genetisk nedarvede melatoninmengder.

Det er også påfallende at når mørkhudede går ut offentlig om ubehag de har opplevd, tolkes dette i enkelte kretser som om de snakker om ubehag knyttet uløselig til en tilhørighet i innvandrerkulturen. Som om befolkningen i Norge ikke var istand til å se at angrep på en imam, en voldelig far, eller et unnfallende kvinnemiljø kan bære i seg universelle problemstillinger. Minoritetspersoner som kritiserer andre minoritetspersoner, blir medieyndlinger, skriver Johannesen. Med andre ord: Hvis du blir dengt av typen din, og du er hvit, kan du stå frem. Er du pakkis, får du holde kjeft, for ellers blir nordmenn bare mere rasistiske.

Folk med innvandrerbakgrunn som selv er programledere, som Nadia Hasnaoui, Hanna Kvam og Sarah Natasha Melbye (eller Annette Young, for den saks skyld), nevnes ikke av Johannesen. Nettopp ved å tilhøre populærkulturens mainstream har disse unngått innvandrerbåsen, og dermed også Hedvig Skonhoft Johannesens syrnede blikk.

Derimot blir programmet Migrapolis latterliggjort som eksotiserende. Dette er et program der man kan oppleve en journalist med asiatisk bakgrunn spørre nysgjerrig om hva en afrikaner mener om muligheten for økt oppdrett av geitekje i Bygde-Norge. Johannesen gir inntrykk av at hun ikke ønsker at mennesker med utenlandsk opprinnelse skal finne hverandre gjensidig eksotiske og fascinerende, i hvert fall ikke så andre kan se det.

Johannesen påstår videre at folk med etnisk bakgrunn er sjelden på tv som noe annet enn spesialister på å være etniske minoritetsinnbyggere. Det er oppsiktsvekkende at en universitetsutdannet sosiolog tror at noen mennesker har etnisk bakgrunn, og andre ikke, men dette får vi av miskunnhet og plasshensyn la ligge.

Poenget er at Johannesen her har konstruert et system der hun ikke kan tape: Jo Benkow og Berthold Grünfeldt og Leon Bodd og Roger Hercz uttaler seg da vitterlig som regel om annet enn det å være etnisk minoritetsinnbygger , men da kan Johannesen påstå at de er lyshudede, at de er jøder, at de har vært her så lenge.

Høyres Afshan Rafiq og Arbeiderpartiets Saera Khan uttaler seg jevnlig om økonomi og kommunepolitikk, men blir muligens, ifølge Johannesen, bare intervjuet i media fordi kvinner i fjernsynsruten oppfattes fortsatt i mange sammenhenger som noe vakkert å hvile øyet på. Dette er den paranoides argumentasjon, et overlogisk system der alt går opp i en ferdigformulert liten ligning.

Noe av det aller svakeste med Johannesens innlegg Ansiktene som mangler på tv , er det totale fraværet av sammenligning med andre vestlige land. I likhet med høyreekstremister, synes hun å tro at mørkhudede utgjør en enorm prosentandel av befolkningen i Norge, en horde av ufattelig omfang som holdes skjult av dem , av makthavere som ikke vil noen skal vite hvor mange de er.

For ordens skyld: Mørkhudede mennesker utgjør omtrent fem prosent av befolkningen i Norge. Det spiller ingen rolle at man kan få et annet inntrykk på Grønland i Oslo eller Fjell i Drammen.

Johannesen tar ikke hundre prosent feil. Å påstå at Norge er et land uten diskriminering ville vært latterlig. Men det blir litt pussig når Johannesen nærmest sjikanerer de mørkhudede mennesker som opererer i mediene, men som ikke lever opp til hennes forventninger.

For de som står på innsiden av medieindustrien, er det vanskelig å kjenne seg igjen når Hedvig Skonhoft Johannesen påstår at Mediemakerne forsømmer sin opplysningsplikt dersom mangfoldige eller avvikende oppfatninger og standpunkter ikke høres . Tvert imot opplever mange en slags Bennetton-psykose, der man på død og liv må intervjue den ene soldaten i troppen med afrikansk bakgrunn og der enhver redaksjon må balanseres kjønnsmessig. Se hvordan reality-programmene passer på som smeder at deltagerne er kledelig, men ikke oppsiktsvekkende varierte.

Problemet er ikke at menneskegrupper diskrimineres på tv. Problemet er at de plages i virkeligheten.