Dette debattinnlegget sto først på trykk i Morgenbladet 12.9.03.

Poetokrater i alle land, pass dere! For her kommer litteraturhatere av både tilbøyelighet og overbevisning marsjerende! Den siste ukens oppslag i Morgenbladet og Samtiden gir inntrykk av at sakprosafronten ikke kan bevegeseg uten at skjønnlitterære forfattere mishandles og trampes i støvet. En vellykket fødselshjelper for diverse romanprosjekter og diktsamlinger ser seg kringsatt av fiender som angivelig har forvandlet «poetokrati» til et skjellsord. Ordet var nok opprinnelig ment som en godmodig spøk – og bør fortsatt være det.

I nasjonsbyggingens glanstid på 1800-tallet var diktningen og teateret et hovedmedium for den offentlige debatten. Med romaner, taler, kampdikt og dramaer kastet dikterne seg inn i det offentlige ordskifte. Historikeren Ernst Sars kalte Norge et «poetokrati» fordi dikterne i så høy grad styrte den offentlige oppmerksomheten. I 1969 erklærte så filosofen Gunnar Skirbekk «poetokratiets død». Utvilsomt så Skirbekk noe riktig og viktig når det gjaldt endringer i dikterrollens politiske nedslagsfelt etter 1945. Samfunnsvitere og journalister hadde i løpet av 1950-tallet i noen grad fortrengt dikterne som politiske og moralske premissleverandører. Det er utenkelig at noen dikter i dag skulle kunne spille Henrik Wergelands eller Bjørnstjerne Bjørnsons rolle som folkeoppdragere. Men det er ikke utenkelig at noen likevel vil forsøke.

Litteraturen har stadig vært på jakt etter et politisk formål eller et moralsk oppdrag som kunne gjøre den til noe annet og mer enn «bare» kunst. I 1960- og 1970-årene kastet mange av de mest talentfulle forfatterne seg inn i politiske bevegelser med sterkt begrenset oppslutning og nedslagsfelt for om mulig å manøvrere seg tilbake til begivenhetenes sentrum. De ville være avantgarde for «proletariatets kamp». Men erfaringen viste snart at det angivelige politiske oppdraget bare var et gammelt spøkelse. De radikale politiske bevegelsene var i sin kjerne og sitt vesen modernistiske stunts som hadde lite eller ingenting med den faktiske sosiale virkeligheten å gjøre.

Tvert imot kan det hevdes at diktningen lærte å frigjøre seg fra den sosiale virkeligheten gjennom de «revolusjonære», politiske bevegelsene som ikke var stort annet enn kollektive kunstverk. Så langt fra å gjenvinne sin Bjørnson-rolle, ble dikterne først virkelige modernister gjennom tilkoblingen til en fiksjonspreget politisk radikalisme. Politikk for politikkens egen skyld beredte grunnen for en kunst for kunstens egen skyld. For i de virkelige politiske hendelser hadde samfunnsforskerne, økonomene og deres retorikk for lengst overtatt dikternes rolle.

Poetokratiet eller truslene om at dikterne skal bli konger er – om vi et øyeblikk ser bort fra Ari Behns monarkiske utsikter – kke noe samfunnsproblem, men det kan være et kunstnerisk problem der hvor diktningen ikke greier å rettferdiggjøre seg på annen måte enn gjennom sin samfunnsnytte. I Norge har poetokratiske tankeganger vært en uforløst del av vår antimodernisme gjennom 1900-tallet, fordi dikterne bare med få unntak har greidd å frigjøre seg fra folkeoppdragerens rolle. Å kalle skjønnlitterære forfattere som driver fagforeningsarbeid for «poetokrater», er å misbruke glosen. Det er en like underlig språkpraksis som å kalle sakprosaforfattere som driver fagforeningsarbeid, for «litteraturhatere». Riktignok lever den ene gruppen av å juge. Den andre gruppen lever av å snakke sant. Men begge deler er høyst nødvendige funksjoner både i den enkeltes og i samfunnets liv.

Det som fra tid til annen kan skape irritasjon er de nye «poetokratenes» tendens til å sikre seg alle offentlige potter, utnytte de kulturelt ubemidledes romantiske kunstbegreper og gi inntrykk av at språkbruk og tekstproduksjon er deres privateiendom. Når man med «forfatter» alltid bare mener romanforfatter og med «litteratur» alltid bare mener skjønnlitteratur, befinner man seg i de nye «poetokratenes» miljø – eller midt på Geir Gulliksens skrivebord. Å bli uthengt som «litteraturhater» i en slik sammenheng er klargjørende, fordi det viser hvorfor faglitterære forfattere må slåss. Vi må nemlig utkjempe nye slag så lenge det finnes noen som identifiserer «litteratur» med skjønnlitteratur alene. For «poetokratene» kan vel ikke mene at Kjell Lars Berge og jeg også hater sakprosaen? Om vi så skal risikere å kalles «litteraturhatere», er det en kulturpolitisk oppgave av første rang å vise at språkbruk og tekstproduksjon både kan skje på fantasiens og på realismens grunn.

Personlig er jeg mer opptatt av hvordan «poetokrater» og «litteraturhatere» – for å bruke Gulliksens vokabular – kan ha glede av hverandre. I hele Vestens historie har det bare eksistert én virkelig motstander av poetokratiet. Han ville ikke rose Bjørnson, men knuse Homer. Det var ingen hvemsomhelst, men Platon. Han vant og tapte kampen med de samme midler. Han greidde ikke å bekjempe diktningen uten selv å dyrke kunstferdigheten. Platon greidde ikke å gjøre den håndfaste virkeligheten synlig uten å betjene seg av fiksjoner.

For alle oss andre har diktningen vært en nødvendig og kjærkommen scene for både virkelighetserkjennelse og språklig oppfinnsomhet. Uten musikk ville livet ha vært en feiltagelse, sier Nietzsche. Det samme kunne han ha sagt om den gode diktningen. Kritiske røster om poetokratiet har vært overflødige helt siden Platons tid, fordi et dikterstyrt samfunn gudskjelov aldri har vært noe annet enn nettopp en poetisk fantasme.

Trond Berg Eriksen er professor i idehistorie ved Universitet i Oslo.