Denne artikkelen er skrevet av Bendik Wold og sto først på trykk i Morgenbladet 5.9.03.

De som kjemper for sakprosaens kår i Norge, gjør seg en bjørnetjeneste ved å angripe skjønnlitteraturen, hevder forlagsredaktør og forfatter Geir Gulliksen.

Geir Gulliksen har kastet seg inn i debatten om skjønnlitteraturens påståtte dominans i det offentlige rommet. I striden mellom de litterære sjangrene blir begrepet poetokrati urettmessig brukt som et skjellsord, hevder han.

– Når sakprosaforfatterne snakker om den verdifulle sakprosaen, gjør de det nesten alltid ved å gå til angrep på skjønnlitteraturen, hevder Geir Gulliksen.

– Det som irriterer oss sakprosaentusiaster er hvor sterkt den romantiske kunstnermyten står i den politiske offentligheten, svarer professor i idéhistorie Trond Berg Eriksen.

Polemisk finte

Til kamp mot poetokratiet. Slik lød en artikkeloverskrift i forrige nummer av herværende avis. Den «kjempende» var Kjell Lars Berge, professor og leder av prosjektmiljøet Norsk sakprosa, som protesterte mot skjønnlitteraturens dominans i kulturjournalistikken: «Norge er et land der poetokratiets romantiske litteraturideologi fremdeles utøver voldsom makt,» hevdet Berge.

Dette er på langt nær første gang begrepet «poetokrati» blir brukt som en ironisk, aggressiv eller kokett finte i den evige striden mellom de litterære sjangrene. Men hvor stammer egentlig begrepet fra? Og er det fortsatt mulig å hevde at vi lever i et poetokrati? Geir Gulliksen forsøker å besvare disse spørsmålene i en artikkel i siste utgave av tidsskriftet Samtiden.

– Begrepet er over hundre år gammelt, og er blitt brukt til forskjellige formål nesten hver gang det har dukket opp i offentligheten. I senere tid har begrepet imidlertid fått en ganske spesifikk og polemisk betydning, mye takket være striden om innkjøpsordningene, sier Gulliksen til Morgenbladet.

– De som kjemper for å innlemme sakprosaen i innkjøpsordningene, har brukt «poetokrati» som en slags vits eller et skjellsord mot skjønnlitteraturens representanter. Men jeg tror sakprosaentusiastene gjør seg selv en veldig bjørnetjeneste med den argumentasjonen.

Bort fra verket

I artikkelen viser Gulliksen at «poetokrati» ikke simpelthen er synonymt med «dikterstyre», selv om dette er begrepets leksikalske betydning. Begrepet ble oppfunnet i 1902, da historiker Ernst Sars forsøkte å peke på enkelte likhetstrekk mellom Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Wergeland: Begge var kranglete og besværlige «hoffpoeter» som gjerne blandet seg inn i politiske anliggender.

– Begrepet er unektelig særnorsk, men Sars mente aldri at det var noe spesielt «statsmannsaktig» ved de norske dikterne. Poetokratibegrepet ble hardcore statsvitenskap først på 1970-tallet, da Gunnar Skribekk og Edvard Beyer på hver sin måte knyttet det til en forestilling om forfatternes dominans i åndsdebatten, forklarer Gulliksen.

Men det er ikke bare sakprosaens forsvarere som har svin på skogen: Selv langt inne i skjønnlitteraturens leir er det gjengs å etterlyse større utenomlitterært engasjement fra forfatterne, mener Gulliksen. Heller enn å lese etter politiske og eksistensielle innsikter i forfatternes verker, anmoder man dem om å skrive aviskronikker eller underskrive politiske opprop. Ergo bidrar man til å påkalle poetokratiet – nok en gang.

– Dette viser at vi nordmenn har kanskje har svake tradisjoner for å håndtere estetiske erfaringer. Hvis begrepet «poetokrati» peker på noe vedvarende trekk ved norsk litteraturhistorie, er det nettopp dette: Vi anser litteraturen for å være verdensfjern, merkverdig og vanskelig å forholde seg til. Derfor er også veien til litteraturhat kort, hevder Gulliksen.

Bokbransjens bønder

Trond Berg Eriksen, professor i idéhistorie, oppfatter Gulliksens beskyldninger om litteraturhat som en «meningsløs overdrivelse».

– Poetokratiet er en medvirkende årsak til at vi aldri har fått en kraftfull modernistisk litteratur i Norge: I stedet for å rendyrke kunsten har forfatterne følt seg kallet til å bedrive politisk virksomhet, sier Berg Eriksen.
– Hvis Gulliksen virkelig er opptatt av kunstens vilkår, er det der han bør sette inn støtet.

– Stemmer det ikke, som Gulliksen hevder, at poetokratibegrepet er blitt brukt som et skjellsord i debatten om innkjøpsordningen?

– Så vidt jeg kan se er det Gulliksen som pompøst snakker om «sjangerkrig» og «litteraturhat». Det som irriterer oss sakprosaentusiaster, og som kan ha gitt opphav til mistanken om «litteraturhat», er hvor sterkt den romantiske kunstnermyten står i den politiske offentligheten. Når politikerne snakker om litteraturen, snakker de utelukkende om skjønnlitteraturen. Derfor er de skjønnlitterære forfatterne blitt bokbransjens bønder: Staten har tilgodesett dem med så store summer at det før eller siden måtte føre til en konfrontasjon med sakprosaforfatterne.

– Men offentlige støtteordninger er én ting – lever vi virkelig under et «dikterstyre»?

– Så lenge forfatterrollen gir folk lov til å uttale seg offentlig om alvorlige, politiske spørsmål som de egentlig ikke har kjennskap til, er det i hvert fall grunn til å stille spørsmålet, uttaler Berg Eriksen.